Tag Archives: økonomi

Elektrifisering er ikkje nok

Agder fylkeskommune med rådmann Tine Sundtoft i spissen satsar på å skape Electric region Agder. Kristiansand kommune følgjer opp og vil nå sine klimamål med ei offensiv satsing på elektrifisering i samarbeid med Agder Energi. Alt dette er vel og bra. Men elektrifisering må ikkje bli ei sovepute som fører til at vi gløymer det viktigaste klimatiltaket – reduksjon av det totale energiforbruket. Elektrisk energi i frå fornybare kjelder vil i lang tid framover vere ein avgrensa ressurs som vi må spare på. Vi blir ikkje meir miljøvennlege jo meir elektrisitet vi brukar.

Skal vi nå målet om netto null utslepp av klimagassar i 2050, så må all fossil energi erstattast avfornybar energi. Men det vil ta lang tid å bygge ut nok fornybar energi. Dessutan har all produksjon av fornybar energi i større eller mindre grad negative konsekvensar for natur og miljø. Derfor må vi avgrense det totale energiforbruket samtidig som vi satsar på utbygginga av ny fornybar energi. Det  må eit skikkeleg krafttak til på begge desse områda dersom vi skal ha sjanse til å nå måla i Parisavtalen.

Berre 15% av energiforbruket i verda er fornybar energi i dag, og det meste av detet er bioenergi. Dei siste åra har veksten i det globale energiforbruket spist opp auken i produksjon av fornybar energi. Dette er ei farleg utvikling som vi må snu dersom vi skal nå klimamåla. Sidan Noreg er velsigna med mykje vasskraft, er situasjonen langt betre her i landet. Omlag halvparten av vårt totale energiforbruket er fornybar energi. Men sjølv med dette gunstige utgangspunkt vil det vere krevjande å bli kvitt all fossil energi utan å satse på energisparing i tillegg til elektrifisering og aukaproduksjon av fornybar energi.

Så lenge eg har drive med politikk, og det har blitt nokre år, så har vi snakka om energisparing. Det har blitt lagt fram ei rekke rapportar som viser at vi har eit stort potensiale for energiøkonomisering, men vi har langt i frå tatt ut dette potensialet. Innan bustadsektoren har det skjedd ein del positive ting med nye byggforskrifter. Men ser vi på statistikken, så har satsinga på energiøkonomisering langt på veg blitt spist opp av auken i folketal og bustadareal. Noko av det same ser vi i transportsektoren. Effekten av meir moderne bilar blir langt på veg spist opp av auka bilbruk.

Transportsektoren står for store klimautsleppa, og elektrifisering av denne sektoren er heilt avgjerande for å nå klimamåla våre. Men elektrifisering er ikkje nok. Fornybar energi er ein knapp ressurs som alternativt kan brukast til å erstatte fossil energi og skape nye grøne arbeidsplassar. Derfor må vi også i transportsektoren spare energi i tillegg til å elektrifisere. Vi må redusere bruken av privatbil og ikkje skape eit bilbasert samfunn med bilbaserte kjøpesenter og overdimensjonerte motorvegprosjekt. Arealpolitikken og samferdselspolitikken må henge saman med klimapolitikken.

Naturvernforbundet i Noreg har lagt fram ein rapport som viser at det er mogeleg å redusere energiforbruket i bygg med 15% i løpet av ti år og med 50% i løpet av 30 år. Energisparing er god privatøkonomi, god samfunnsøkonomi og eit godt klimatiltak. Men det er ikkje eit område som trekkjer til seg private investorar med fokus på maksimal profitt. Derfor må politikarane ta ansvar og skape rammevilkår for energisparing. Men det har vi diverre sett lite av hittil. Med nokre få unntak har eg ikkje høyrt politikarar som har markert seg på energisparing, og som har lagt fram konkrete tiltak som monnar.

Spart energi er den beste energien. Den har ikkje utslepp, og den belastar ikkje natur og miljø. Energisparing er kanskje det viktigaste enkelttiltaket for å nå klimamåla våre. Sparer vi energi, så sparer vi også på andre viktige ressursar. No er det viktige planprosessar i gang både i Agder fylkeskommune og Kristiansand kommune. Her politikarane innarbeide ambisiøse mål for energisparing og ikkje la elektrifisering bli ei sovepute.

Alf Holmelid

Innlegget  står på trykk i Fædrelandsvennen i dag

Gjennomslag for kamp mot todelt økonomi

elektronikkSV har lenge åtvara i mot todelinga i norsk økonomi. Vi har bonanza i oljenæringa samtidig som landbasert industri slit. Dette gjer oss svært avhengig av olja, noko som er uheldig både for næringslivet og klimaet. Vi må dempe presset i oljenæringa og satse på eit mangfaldig næringsliv med perspektiv utover oljealderen. SV har i den samanheng foreslått sterkare skattlegging av oljenæringa http://www.dagsavisen.no/samfunn/vil-pumpe/

Eg har også skrive om presset i oljeøkonomien her https://alfh.wordpress.com/2012/09/27/salig-er-oljeokonomien/

Med så sterk todeling i økonomien er det behov for å stimulere landbasert industri parallelt med at vi strammar inn i oljesektoren. SV har peika på at vi i den samanheng bør satse på skattelette for forsking og for investering i nytt utstyr gjennom gunstigare avskrivingsreglar. Det stimulerer til omstilling og kompetanseutvikling slik at bedriftene kan tole kostnadsnivået og konkurransen. Den nye pakke frå regjeringa inneheld alt dette. http://sv.no/Siste-nytt/Mot-todeling-og-oljeavhengighet

Les også her:

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/post274811.zrm

Alf

Salig er oljeøkonomien

Dette innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv i dag. Det er svar på eit angrep frå to professorar i (olje)økonomi. Men det kan også lesast som ein sjølvstendig artikkel.

SV har trekt i gang ein debatt om kva konsekvensar den sterke veksten i oljeinvesteringane har for norsk økonomi. Petter Osmundsen og Øystein Thørgersen (DN, 24.september) svarar med å peike på at oljeaktiviteten har vore og er viktig for norsk velferd. Det er det få som er usamde i. Men det bør ikkje vere til hinder for å diskutere korleis vi skal takle konsekvensane av oljeaktiviteten og det presset den skaper i norsk økonomi. Spørsmålet er ikkje for eller imot, men kor mykje.

Osmundsen og Thørgersen er samd i at det er ei utfordring når ein konjunkturutsett bransje blir så dominerande. Men dei konkluderer med at det er noko vi må akseptere. Dei tiltaka som er framme i diskusjonen, har lange tidshorisontar og er lite treffsikre, hevdar dei. Dei to professorane har eit poeng her, men dei svarer ikkje på dei grunnleggande problemstillingane som eg tok opp. Evna til å tåle svingingar er blant anna avhengig av kor dominerande bransjen er. Derfor reiste eg spørsmål om det finst ei grenser for kor stor del av økonomien som kan vere dominert av ein bransje før varsellampane blinkar. Og kva kan vi gjere for å unngå eit kostnadsnivå som pressar ut anna eksportretta industri?

Petroleumsnæringa skil seg frå andre næringar på fleire måtar. Den baser seg på ein tidsavgrensa ressurs, og den har ein super-profitt som lett kan leie til eit lønns- og kostnadsnivå som ikkje er berekraftig på sikt. Skatteregimet i petroleumsnæringa fører til at ein stor del av kostnaden ved å ta risiko blir velta over på staten. Det fører lett til overoptimistiske satsingar som ein ikkje kan tillate seg i andre bransjar. Denne effekten blei forsterka ved den skatteomlegginga som blei gjort for nokre år sidan. Det viser også at ein lettare grip til argumentet om stabile rammevilkår når ein snakkar om å justerer opp enn når ein juster ned skattane.

Det er heller ikkje mogeleg å diskutere oljeøkonomi utan å diskutere klimapolitikk. Vi kan ikkje bruke all tilgjengeleg kol og olje om vi skal nå målet om maksimalt to graders oppvarming av kloden vår.  Dermed vil langsiktige og økonomisk marginale investeringar i oljeutvinning vere avhengige av at vi gir opp togradersmålet. Også denne risikoen som bryt med  uttalt norsk klimapolitikk, lastar oljeselskapa over på den norske staten. Og byrdene for resten av næringslivet vil bli større jo meir oljeselskapa slepp unna.

Alf

Mindre oljeinvesteringar – meir innovsjon

Like før ferien gjekk SV ut med krav om at vi må diskutere investeringstakten i oljesektoren for å unngå at presset i norsk økonomi går ut over landbasert næringsliv. No reiser fleire sentrale økonomar den same problemstillinga.

I den oljerusen som pregar norske media, er det lett å gløyme at norske økonomi og norsk næringsliv står overfor store utfordringar. Investeringane på norsk sokkel blir vurdert til å bli over 170 milliardar i år. Det er 20 milliardar meir enn i fjor. Det akselererande investeringsnivået skaper press i økonomien, og landbasert industri slit med å klare seg i konkurransen om kapital og kvalifisert arbeidskraft. Dette skjer samtidig som marknaden i Europa sviktar og konkurransen frå Kina hardnar til.

Vi står i fare for å få eit einsidig oljerelatert næringsliv som er sårbart for konjunkturendringar, og som har lite perspektiv utover oljealderen. Denne utfordringa må møtast langs to aksar. Vi må føre ein oljepolitikk som dempar investeringspresset i oljesektoren. Men samtidig må vi satse langt sterkare på innovasjon, og vi må tenkje nytt om kva som kan stimulere innovasjon.

For å utvikle eit mangfaldig og robust næringsliv må staten satse sterkare på risikokapital for nyskaping. Regjeringa er i gang med å etablere nye såkornfond. Men det er også viktig å satse på kapital i ein tidlegare fase, og det må koplast opp mot kompetent rådgiving. Det er langt større sjanse for at nyetablerte bedrifter overlever dersom dei er del av eit fellesskap i ein såkalla inkubator.

Det er også behov for meir innovasjons i etablert industri dersom den skal overleve i den stadig tøffare konkurransen. Vi treng framleis produksjonsbedrifter om vi skal oppretthalde vårt høge teknologiske nivå. Spesielt i pilotfasen må staten sterkare på bana. Mange gode innovasjonsprosjekt stoppar opp når dei skal testast ut i full skala, for då ryk kostnadene i veret. Vi må utvikle gode ordningar der staten kan bidra til pilotanlegg og testanlegg i kombinasjon med privat kapital.

Suksessen i norsk offshoreindustri skuldast blant anna ein bevisst innkjøpspolitikk frå Statoil si side då oljeeventyret starta. Det er ei erfaring vi bør lære av. Offentleg sektor kjøper årleg varer og tenester for 380 milliardar kroner. Men det er utvikla ein innkjøpspraksis som prioriterer dei store selskapa med trauste velprøvde løysingar. Vi har mange eksempel på at nye måtar å tenkje innkjøp på, kan skape produkt for ein internasjonal marknad.

I innovasjonspolitikken blir det ofte etterlyst meir næringsretta forsking. Det er viktig. Men det må ikkje fortrenge grunnforskinga. Det er den frie forskinga som over tid er det viktigaste grunnlaget for innovasjon, og derfor må den styrkast. Innovasjon kan ikkje alltid bestillast, men det gløymer vi ofte i den næringspolitiske debatten.

Når oljeøkonomien har fått så stor plass her i landet, har staten eit ekstra ansvar for å stimulere til innovasjon og nyskaping. Det er heilt nødvendig for å sikre eit mangfaldig og konkurransedyktig næringsliv på lengre sikt. Sviktar vi her, så drar vi opp stigen etter oss.

Alf

Brei støtte til finansskatt

Sist torsdag behandla Nordisk råd eit forslag om skatt på finansielle transaksjonar. Saka fekk brei forhandsomtale i norske media.

Eg hadde gleda av å vere saksordførar for denne saka og la på vegne av fleirtalet i næringsutvalet fram følgjande forslag: ”Nordiska rådet rekommanderarNordiska ministerrådet att de nordiska ländaerna gemensamt arbetar før att inføra en generell avgift på internasjonella finansiella transaksjoner på europeisk och globalt plan.”

Den konservative gruppa og dei høgrepopulistiske partia kjempa i mot med Per Kristian Foss i spissen, men dei nådde ikkje fram. Forslaget blei vedtatt med 43 mot 25 stemmer.

Her er mitt hovudinnlegg i debatten:
Etter finanskrisa har det blitt ny fart i diskusjonen om skattlegging av finansielle transaksjonar. Ein oppblåst finansøkonomi skapte ei dramatisk krise. Og mange slit framleis md alvorlige etterverknader av krisa. Folk ser det urimelege i at det er skattebetalarane og ikkje finanssektoren som må betale for dei problema som finanskrisa skapte.

Sentrale politikarar frå alle deler av det politiske spekteret har no engasjert seg i arbeidet for å få ei internasjonal tilnærming til avgift på finansielle transaksjonar.

FN har lenge arbeidd med dette spørsmålet. No har også EU engasjert seg sterkt på dette området. I juni i år bestemte Europarådet at EU skal arbeide med internasjonale tilnærmingar til avgifter på finanssektoren. EU-kommisjonen vil ta opp spørsmålet om global skatt på finansielle trensaksjonar på G20-møtet i Seoul i år.

Næringsutvalet ønskjer at Norden skal gjere sin stemme gjeldande i denne viktige debatten. Derfor foreslår utvalet at dei nordiske landa i fellesskap arbeider for å innføre avgift på finansielle transaksjonar på internasjonalt plan.

Forslaget er opent og spesifiserer ikkje korleis slike avgifter skal utformast. Poenget er at Norden skal ha ei stemme i den viktige diskusjonen som no skyt fart i internasjonale fora.

Forslaget frå utvalet er forskjellig i frå det opphavlege medlemsforslaget. På møte i Malmø i september kom utvalet fram til eit kompromiss som det då var konsensus om.

I behandlinga i utvalet blei det også semje om eit tillegg som oppfordrar dei nordiske regjeringane til ha ein beredskap mot nye finanskriser.

Når rådet har møte her på Island, så synest vi det passar ekstra godt å ta opp spørsmålet om tiltak som kan stabilisere finansmarknaden og gi inntekter til fellesskapet.