Gjestekommentar frå Melissa Jocelyn Lesmana
Har stått på trykk i Fædrelandsvennen
Den siste uken har vi kunnet lese i Fædrelandsvennen hvordan ordføreren i Kristiansand er bekymret for å ta imot flere flyktninger til byen. Krfs Thorild Bransdal skal ha honnør for å rette kritikk mot Grundekjøns holdning og retorikk. Det er liten tvil om at Krf har et stort sosialpolitisk hjerte, noe som også omfatter flyktningepolitikken.
Likevel reagerer jeg på at Brandsdals kritikk mot Grundekjøn også inneholder uheldig retorikk. Det fokuseres på å fordele byrden med bosetting av flyktninger. Jeg har ingen problemer med å innrømme at det kan føre med seg utfordringer av å ta imot flyktninger for ulik kommuner, men er det virkelig en byrde? Dersom man tar det økonomiske aspektet først, får faktisk kommunene et relativt høyt beløp i integreringstilskudd fra staten ved bosetting av flyktninger, deretter skal man ikke undervurdere hvor mye ressurser som tilføres samfunnet ved sysselsetting av disse, og da ikke bare i form av skattekroner.
I et bredere samfunnsøkonomisk perspektiv er hvert enkeltindivid en ressurs som har mye å tilføre et samfunn. Integrering ser ut til å være et misforstått begrep hos Grundekjøn i form av et tiltak man bare kan vedta, og som har avhenger av kapasitet. Integrering er en toveis prosess hvor ansvaret for suksess ligger både på i dette tilfellet flyktningene og det etablerte samfunn. Vi lever i et mangfoldig samfunn, og bør heller se dette som en klar fordel enn som en byrde. Mangfold får fremhevet sine positive trekk ved at man legger til rette for ressursutnyttelse av enkeltindivider. Vellykket integrering handler om dette, og det beste tiltaket er å styrke innvandreres muligheter til å delta og bidra i arbeids- og samfunnsliv.
I 2010 ble en næringslivsundersøkelse gjort av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i Finnmark. Hele 85% av arbeidsgivere i Finnmark sa seg er delvis eller helt enig i at innvandrere tilfører arbeidslivet i regionen viktig kompetanse. Dette er et særdeles høyt tall, men likevel mente respondentene i undersøkelsen at innvandrerernes arbeidskraft kunne utnyttes bedre. Omlag halvparten av arbeidsgiverne mente at fordommer i egne rekker var en viktig årsak til at innvandrere i fylket ikke får jobb etter sine kvalifikasjoner. Det siste utsagnet er også representativt for Kristiansand så vel som mange andre kommuner.
Kristiansand burde ha som målsetting å overgå seg selv og sin flyktningepolitikk som lå til grunn tildelingen av Bosettingsprisen fra departementet i 2010. Hva med å gå i dybden av hva integrering er, legge bedre til rette for det og øke kunnskapen og kommunens flyktningearbeid og deretter skape en banebrytende visjon om utnyttelse av ressurser i et mangfoldig samfunn? Det er langt mer konstruktivt, humant og fordelaktig for et samfunn vi ønsker skal vokse og utvikle seg.
Melissa
Alf Holmelid 