Vil bystyret forkaste eigne miljømål?

For eit år sidan behandla bystyret i Kristiansand dei overordna prinsippa for ny kommuneplan. Politikarane vedtok mange fine formuleringar om miljø og berekraft, og dei la vekt på at kommunen skal ta vare på naturen og kulturlandskapet. Men det viser seg no at det er lettare å vedta fine mål enn å følgje dei i praksis. Då formannskapet behandla arealdelen i kommuneplanen for kort tid sidan, måtte omsynet til natur og miljø vike for andre interesser.

Kommuneadministrasjonen har lagt fram eit gjennomarbeidd forslag til arealplan basert på dei måla som politikarane har vedtatt. Forslaget frå administrasjonen legg opp til redusertnedbygging av urørt natur, dyrka mark og kulturlandskap. Det arealet som er bandlagt for utbygging i dette forslaget, er mindre enn i gjeldande plan. Det same gjeld utslepp av klimagassar. Samtidig sikrar planen ein god arealreserve for bustadar i eit 20-års perspektivet, og den legg til rette for grøn industri og variert næringsutvikling. 

Men då arealplanen kom til politisk behandling, viste det seg at dei som sit med den politiske makta, ikkje var interesserte i å følgje opp eigne miljømål. Fleirtalet i formannskapet bad om å få vurdert ei rekke nye område for utbygging. Det omfattar verdifulle strandareal, dyrka mark, store skogområde, myr og ferskvatn. Tilleggsforslaga utgjer over 6.500 dekar og vil føre til utslepp av klimagassar tilsvarande 234.000 tonn CO2. Dette er nedbygging av natur i eit omfang som er klart i strid med den overordna kommuneplanen og klima- og miljøplanen som blei vedtatt for kort tid sidan. 

Arealplanen er kanskje den viktigaste saka som bystyret behandlar på mange år. Den styrer den kommunale arealdisponeringa fram til 2034. Samfunnsdelen av kommuneplanen legg dei overordna føringane og inneheld mange fine målformuleringar som det er lett å slutte seg til. Arealplanen derimot, er harde realitetar med økonomiske og juridiske konsekvensar og mange interessentar. Det er overraskande at ikkje media har engasjert seg sterkare i å få fram kva som skjer i denne planprosessen.

Vi har nyleg fått ein skremmande rapport frå FNs naturpanel. Arealendringar er no den største trusselen mot naturmangfaldet både i Norge og internasjonalt. Denne utviklinga må vi stoppe dersom vi skal ta vare på livsgrunnlaget og livskvaliteten for framtidige generasjonar. Administrasjonen har levert eit planutkast som er i samsvar med tilrådingane frå naturpanelet og dei miljømåla bystyret har vedtatt. Men fleirtalet i formannskapet valde å sendt på høyring ein plan som kan føre til store unødvendige naturinngrep og ustrukturert arealbruk i kommunen.

Heldig vis er det ikkje for seint å påverke sluttresultatet. Arealplanen skal snart til endeleg behandling i formannskapet og bystyret. Den er lett tilgjengeleg på kommunen sine nettsider, og fristen for å sende inn høyringsinnspel er 5. mars. La oss ta til penn eller tastatur og utfordre politikarane til å stoppe dei uheldige naturinngrepa som formannskapet la inn i høyringsutkastet i strid med vedtekne miljømål. Det er slike sprik mellom liv og lære – mellom mål og handling – som bryt ned tilliten til politikarane.

Alf Holmelid

leiar i Naturvernforbundet i Kristiansand

Innlegget er publisert i Fædrelandsvennen i dag.

Får vi kraftmangel om fire år?

Like før jul sende Statnett brev til regjeringa. Føretaket ville «orientere energistyresmaktene om betydelege utfordringar som kan ventast i kraftsystemet om få år.» I brevet blir det åtvara om at det er fare for mangel på elektrisk kraft her i landet om fire år. Det kan også bli effektmangel. For å møte denne utfordringa etterlyser Statnett meir kraftproduksjon. Skal vi nå klimamåla våre og ta vare på Noreg som industrinasjon, så treng vi kraft. Men ny produksjon åleine løyser ikkje dei utfordringane vi står overfor. Det er på tide å sjå på energipolitikken i eit breiare perspektiv. 

Vi er inne i ei priskrise på elektrisk kraft på grunn av prissmitte frå EU og England. Mange peikar på kraftutbygging som det sentrale tiltaket for å møte denne utfordringa. Men auka kraftproduksjon og auka eksport har avgrensa effekt på prissmitten. Noregs vassdrags- og energidirektorat, NVE, har rekna på samanhengen mellom prissmitte og krafteksport. Analysane tyder på at vi må ha ein krafteksport på 40 TWh for å få betydeleg reduksjon i prissmitten. Det er meir enn fjerdeparten av dagens totale produksjon. Skal vi få bukt med priskrisa, så er det ikkje nok å produsere meir kraft. Vi må gjere strukturelle endringar i marknaden og endre spelereglane for kraftutveksling.

Sjølv om auka kraftproduksjon åleine ikkje løyser priskrisa, så kan vi ikkje sjå bort i frå at vi treng meir kraft for å møte dei utfordringane vi står overfor. Framleis er nesten halvparten av energiforbruket i Noreg fossilt, og elektrifisering er det viktigaste tiltaket for å redusere bruken av fossil energi. Eit eksempel er klimaplanen for Kristiansand kommune der elektrifisering er det sentrale grepet. I tillegg til å elektrifisere samfunnet treng vi kraft til ny grøn industri og til etablert industri som skal redusere klimautsleppa sine.

Statnett presenterte nyleg prognosar for kor mykje elektrisk kraft vi treng fram mot 2050. I følgjerapporten er det sannsynleg at behovet for kraft vil auke med 80 TWh i denne perioden. Til samanlikning er den totale produksjonen i dag i overkant av 150 TWh, og krafteksporten er på om lag 15 TWh. Eit alternativt senario med sterkare vekt på energisparing og mindre satsing på industri gir ein auke i kraftbehov på 50 TWh. Prognosane bygger på mange føresetnader som ein kan vere usamd i. Men rapporten viser uansett at det er på tide med ein energidebatt der ein ser produksjon, forbruk og sparing i samanheng. 

Elektrifisering av oljeinstallasjonar på sokkelen inngår i prognosane til Statnett. Med straum frå land gjere det eit kraftig innhogg i kraftbalansen. Eit alternativ er å pålegge oljeselskapa å bygge ut havvind eller satse på karbonfangst og lagring. Det kan forseinke dette klimatiltaket ein del, men det kan vere akseptabelt dersom vi set opp farten på andre klimatiltak. Ein annan stor X-faktor er energiøkonomisering. Her har vi lenge snakka om eit stort potensial, men det skjer for lite. Ei av årsakene kan vere at ENOVA prioriterer å utvikle marknaden for ny teknologi. Dermed  er det ingen som tar ansvar for sparetiltak med velprøvd teknologi. 

Det er grunn til å diskutere føresetnadene som ligg til grunn for Statnett sine prognosar. Føretaket har tydeleg vis summert aktuelle behov utan å diskutere om vi har kraft til alle. Men vi som er opptatt av både klima og natur, bør ikkje nøye oss med å trekke prognosane i tvil. Vi må gå inn i analysane og peike på konkrete alternativ. Ovanfor har eg peika på eit par alternativ som kan redusere kraftbehovet. Men det er lite realistisk å nå klimamåla våre og utvikle grøn industri utan ny kraftproduksjon. Vindkraft til havs er eit aktuelt alternativ dersom vi får fart på forsking som kan sikre ei berekraftig utvikling av denne kraftkjelda.

Agder fylkeskommune har nyleg lagt fram ein strategi for kraftforedlande industri. Kraftsituasjonen er omtalt i rapporten. Regionen har kraftoverskot i dag, men den er eksponert for kraftutveksling med utlandet. Rapporten peikar på behovet for energitryggleik, betre avtalar for kraftutveksling og ilandføring av offshore vindenergi. Men den drøftar ikkje konkrete alternativ for lokalisering basert på tilgang til kraftknutepunkt, arbeidskraft og areal. Det er overlate til kommunane som konkurrerer med kvarandre. Strategidokumentet tar heller ikkje opp  prioritering basert på klimakonsekvensar, verdiskaping og sysselsettingseffekt. Omfattande industriutvikling som er basert på ein avgrensa ressurs, krev tydeleg overordna samfunnsplanlegging.

Dei nye prognosane frå Statnett er nettopp det – prognosar. Energipolitikken bør ikkje styrast av prognosar, men av politiske prioriteringar basert på innsikt og verdival. Det kan stillast spørsmål ved prognosane, og vi må få kontroll med kraftmarknaden. Men det er ikkje lett å sjå korleis vi skal nå klimamåla våre og utvikle grøn industri utan meir fornybar energi i tillegg til ei kraftig satsing på energisparing. Vi treng regional og nasjonal planlegging som ser industri, energi og miljø i samanheng.

Alf Holmelid

Innlegget står på trykk i Fædrelamdsvennen i dag.

Bruk handlingsrommet Støre

Regjeringa står i storm frå alle kantar. Ekstreme kraftprisar, galopperande matvareprisar og renteauke fører til aukande forskjellar og meir fattigdom på denne regjeringa si vakt. Det finst mange gode forklaringar: krig i Europa, ekstreme gassprisar, importert prisauke, korreksjon av renta etter koronaen og etterverknaden av åtte år med blått styre. Men folk vil ha meir enn forklaringar. Regjeringa har tatt grep for eit meir seriøst arbeidsliv slik partia lova i valkampen, men det får lite merksemd. Den har også lagt fram eit statsbudsjett med omfordeling og tiltak for svake grupper, men bilete av matkøar dominerer i media.

Som tidlegare utanriksminister er Støre flink til å forklare kva som skjer og vise til årsaker som ligg utanfor vår kontroll. Få er usamde i at krigen og gassprisane har ein stor del av skulda for krisene som råkar oss. Men det er ikkje forklaringar folk vil høyre frå dei som sit med den politiske makta. Det folk vil ha frå Støre, er tiltak som kan rette på situasjonen. Ingen krev å få alle løysingar servert på eit fat. Men folk forventar at statsministeren skal vise at det nyttar med politisk styring, og at regjeringa vil handtere utviklinga, ikkje berre forklare den.

Støre bør han bruke mindre tid på å forklare og meir tid på å vise kva regjeringa gjer og vil gjere. 

Statsministeren snakkar ofte om solidaritet med dei som har det vanskelegare enn oss. Mange er nok samde i det, men folk vil ikkje overlate solidariteten til marknadskreftene. Marknaden kan ha sine fordelar, men solidaritet og rettferdig fordeling er ikkje blant dei. Og ein grunnleggande føresetnad for å snakke om solidaritet er å sikre at det ikkje er dei med minst som må yte mest.

Kriser skaper utfordringar for dei politikarane som sit med makta. Men dei opnar også opp nye handlingsrom. Den fornuftige og rettferdige grunnrenteskatten på lakseoppdrett har tidlegare blitt stoppa av sterke motkrefter. Men i dagens krisesituasjon ser det ut til at vi skal få innførtgrunnrenteskatt som kan gi inntekter til velferd og fordeling. Krisa opnar for nye prioriteringar.

På andre område har regjeringa forsømt å vise handlekraft med tiltak som det synes å vere folkeleg støtte for. Det er min påstand at regjeringa ville fått brei støtte for sterkare grep mot aukande fattigdom, blant anna ved å auke minsteytingane i pensjon og trygd. Straumkrisa har også skapt støtte for satsing på energisparing og solenergi på bygningar langt ut over det regjeringa har lagt opp til. Men der regjeringa har forsømt seg klarast, er i spørsmålet om politisk styring over kraftmarknaden. Her kunne sosialdemokratane i regjeringa vist at det er politisk styring og ikkje eit liberalistisk marknadssystem som må til får å sikre rettferdig fordeling og industriell infrastruktur i krisetider.

Det er viktig å forstå årsakene til krisa. Men Støre må snakke meir om tiltak enn om årsaker, og han må bruke det politiske handlingsrommet krisa gir.

Alf Holmelid

Innlegget stod på trykk i Dagsavisen 3. januar

Havvind er meir enn teknologi

Statsbudsjettet opnar for at Sørlandet kan bli eit kraftsenter for offshore energi. Regionen og Universitetet i Agder kan få ein leiande posisjon i den nasjonale satsinga på havvind. Sørlandethar teknologisk og industriell kompetansen som er eit godt grunnlag for å engasjere seg i produksjon av energi til havs. Men vi treng meir enn teknologi for å lukkast. Andre kompetanseområde er minst like viktige når vi skal utvikle berekraftig energiproduksjon i eit marint miljø.

Vindkraft er hausting av naturen, og vi må ha kunnskap om naturen for å få eit godt resultat med så små skadeverknader som mogeleg. Vi må ha innsikt i vindforhold, fugletrekk, gyteområde, fiskeplassar og marin økologi. Tekniske feil og manglar kan rettast opp. Men utbygging utan tilstrekkeleg kunnskap om natur og økosystem kan føre til varig skade. Det hastar med å bygge opp kunnskap som kan bidra til å minimalisere dei negative effektane av energiproduksjonen.

Økonomiske interesser vil bidra til at det blir utvikla nye og betre teknologiske løysingar. Men dei vil nok ikkje engasjere seg like sterkt for å få fram ny kunnskap som kan legge avgrensingar på utbyggingsprosjekta. Her må det offentlege ta ansvaret for å finansiere relevant forsking og sikre at den blir lagt til grunn for tildeling av konsesjonar. Manglande innsats på dette område kan få negative konsekvensar for miljøet og auke motstanden mot havvind.

Havforskingsinstituttet har presentert ein førebels oversikt over ulike problem som kan oppstå ved installasjon og drift av vindturbinar offshore. Det handlar blant anna om akustisk støy og magnetfeltet som kan føre til skade på flora og fauna. Instituttet tilrår blant anna at ein må unngå arbeid når det er gytetid. Dei peikar også på at installasjonar kan ha positive effektar for detbiologiske mangfaldet. Men hovudkonklusjonen er at vi veit for lite, og at det må satsast meir på forsking for å unngå å trå feil.

Havvind er ei stor nasjonal satsing for klima og for industriutvikling. Den er eit sentralt element i arbeidet for å sikre nok fornybar energi. Samtidig skal den bidra til å bygge ny industri med utgangspunkt i kompetansen i oljeindustrien. Sett i lys av desse ambisjonane bør det mane til ettertanke når vårt fremste marine forskingsmiljø åtvarar om at vi har mangelfull kunnskap innannokre av dei sentrale fagområda. Det er ikkje nok å bygge på vår leiande kompetanse innan offshore teknologi. Vi må også styrke og ta i bruk relevante deler av den marine forskinga.

Statsbudsjettet og andre signal frå regjeringa kan vere starten på ei spennande utvikling der Kristiansand og Agder får ei sentral rolle i den nasjonale satsinga på offshore energi. Men det følgjer også eit stort ansvar med denne rolla. Vi må ha tilstrekkeleg kunnskap til å avgrense skadeverknadene for fugleliv, fiskeri og marine økosystem. I dag har vi mangelfull kunnskap, både lokalt og nasjonalt. Vi må presse på for å auke forskingsinnsatsen på desse områda og sikre at relevante forskingsmiljø blir involvert i arbeidet med havvind. Med status som nasjonalt kompetansesenter vil UiA få eit stort ansvar her.

Alf Holmelid

Eit nederlag for norsk industripolitikk

I dag fekk vi ein trist bodskap. Ein av dei store innovasjonane i norsk industrihistorie har møtt veggen. REC Solar Norway kan bli tvinga til å legge ned produksjonen. Dei ekstreme kraftprisane har råka dei hardt. Ei bedrift med framtidsretta og miljøvennleg teknologi har ikkje rammevilkår som dei kan leve med her i landet. Det er eit nederlag for norsk industripolitikk og norsk energipolitikk.

Det tar tid å utvikle nye materiale og ny produksjonsteknologi. Forskingsmiljøet på Fiskaa har forska på silisium til solceller i fleire tiår. I starten var det mange som var skeptiske til å satse på materiale til solceller i vinterlandet Noreg, og forskarane møtte store utfordringar, både tekniske og økonomiske. Men dei gav ikkje opp. Resultatet blei ein produksjonsteknologi med mykjelågare energiforbruk og klimafotavtrykk enn andre produksjonsteknologiar.

Då kromprins Håkon opna ein ny fabrikk i august 2009, var det stor optimisme. Aukande prisar på solcellesilisium var eit godt utgangspunkt for den store satsinga. Men det dukka raskt opp mørke skyer i horisonten. Hard konkurranse og fallande prisar førte til at produksjonen måtte stanse i 2012. I den tida var eg på Stortinget og arbeidde for at staten skulle gå inn på eigarsida for å vere med og utvikle ny framtidsretta industri. Men det blei kinesarane som overtok på eigarsida. 

REC solar har vore igjennom eigarskifte og mange vanskelege periodar. Men dei tilsette har møtt utfordringane med stadig ny teknologi som har redusert kostnadene og betra kvaliteten. Produksjonen har heile tida hatt lågt klimafotavtrykk og lågt energiforbruk. Men dei gav seg ikkje med det. No har bedrifta utvikla ny revolusjonerande teknologi for resirkulering av materiale frå produksjon av solceller (wafers). Miljøvennleg produksjon av materiale til produksjon av fornybar energi er vel det nærmaste ein kan komme grøn industri for framtida. Men vi har tydeleg vis ikkje klart å lage rammevilkår som klarer å bere fram slik industri.

Priskrisa på straum kan bli det som tar knekken på REC Solar Norway. Norske prosessbedrifter har stort sett langsiktige kontraktar som skjermar dei delvis mot dagens prisgalopp fram til kontraktane går ut. Men spesielle forhold gjer at REC må kjøpe kraft i spotmarknaden. Lars Haltbrekken frå SV foreslo i februar i år at regjeringa skulle pålegge Statkraft å gi gunstige langtidskontraktar til selskap i situasjonar som den REC er i, men han fekk diverre ikkje gjennomslag.

I nokre tiår har eg følgt utviklinga av solcellesilisium på Fiskaa, og eg har argumentert sterkt for at  det er slike innovative industrimiljø vi må bygge og ta vare på når oljealderen går mot slutten. Vi må sikre levelege rammevilkår for bedrifter som kan løfte fram den grøne industrien som alle snakkar om i festtaler. Men her har vi tydeleg vis svikta. Manglande styring over energipolitikken har bidratt til å kaste REC Solar ut i ei krise. 

No må vi kjempe på alle frontar for å redde bedrifta. Dersom REC Solar Norway må legge ned produksjonen, er det eit nederlag for norsk energipolitikk og norsk industripolitikk, og det er eit dårleg signal for etablering av ny grøn industri i vår landsdel.

Alf Holmelid

Innlegget er publisert i Fvn i dag.

Grøn merkelapp er ikkje frikort

Fornybar energi og grøn industri er berebjelkar i arbeidet for å redde klimaet og naturmangfaldet før det er for seint. Miljørørsla har kjempa for grøn omstilling i mange tiår og fekk lenge lite gjennomslag. No er det endeleg i ferd med å skje noko. I dag snakkar alle om etablering av grøn industri. Men ein grøn merkelapp må ikkje bli eit frikort frå kritikk. Alle industri, også den som er ein del av omlegginga til eit fossilfritt samfunn, må tole sakleg kritisk debatt om ressursbruk og konsekvensar for natur og miljø.

Vi står overfor store omstillingar i samfunnet og store endringar i industristrukturen. Ei ny grøn industriutvikling er på trappene. Vi forsømmer oss dersom vi ikkje fører ein brei kunnskapsbasert debatt om denne omstillinga. Den etablerte industrien har over tid blitt utsatt for kritikk frå miljørørsla for utslepp og naturinngrep. Det bidrog til utvikling av miljøvennleg teknologi og til styrking av konkurransekrafta. Grøn industri kan også ha negative natur- og miljøkonsekvensar som den bør utfordrast på. Ikkje minst vi som har jobba for grøn industri, bør vere opptatt av at den ikkje skaper seg eit dårleg miljørykte.

Havvind kan bli ei av vår tids største industrisatsingar. Den kan skaffe arbeidsplassar og store mengder fornybar energi. Vi er godt i gang med å utvikle teknologien, og vi har gode livsløpsanalyser. Men veit vi nok om den naturen der vi skal plassere ut vindturbinane? Veit vi nok om fugletrekk, og har vi oversikt over konsekvensane for fiskeria og økosystema i havet? Det er avgjerande å skaffe seg solid kunnskap på desse områda før det blir gitt konsesjon for utbygging. Den store satsinga på Ocean Space Centre ved NTNU i Trondheim kan tyde på at vi satsar meir på å utvikle teknologien enn på å få fram kunnskap om meteorologi, fugletrekk og økosystem. Det viser manglande forståing for kva som er den mest grunnleggande kunnskapen for å realisere denne store satsinga.

All industri er avhengig av mineral som vi skaffar oss ved gruvedrift. Gruvene finn vi ofte i land der det er lite kontroll med arbeidsmiljø og forureining. Deler av bransjen har lenge fått kritikk for uverdige forhold i gruvene. Denne kritikken har i det siste fått fornya kraft spesielt retta mot produksjon av fornybar energi. Kritikken kjem både frå folk som er genuint opptatt av miljømessig og sosial berekraft, og frå folk som er negative til fornybar energi. Men uansett bør fornybarindustrien ta kritikken på alvor og møte den med offensiv satsing på resirkulering og  pålitelege system for dokumentasjon på berekraftig gruvedrift. Det er både eit moralsk imperativ og ein føresetnad for å skape tillit til fornybarbransjen. Strenge krav til resirkulering er også nødvendig for å unngå at vi får mangel på viktige mineral.

Den nye grøne industrien har varierande sysselsettingseffekt, og den er ofte arealkrevjande og energikrevjande. Derfor bør vi utarbeide overordna planar for lokalisering. Kvar er det greiast å få fram elektrisk kraft, og kvar blir det minst arealkonfliktar og miljøkonsekvensar? Når vi brukar store mengder av ein verdifull ressurs som rein energi, så bør vi også legge vekt på sysselsettingseffekt og ringverknader. Industrietableringar kan ofte ha uheldige effektar på natur og miljø. Med kunnskapsbasert debatt og planlegging, kan ulempene reduserast.

Kampen for klima og naturmangfald vil krevje store samfunnsendringar. Vi står overfor ei industriell utviklin på linje med utviklinga av prosessindustrien, verftsindustrien og oljeindustrien. Etablert industri legg om produksjonen, og ny grøn industri kjem til. Ei slik omstilling vil ikkje skje utan feilskjær og konfliktar. Det finst ikkje enkle fasitsvar på korleis vi byggjer framtidas industri for å ta vare på klimaet og naturmangfaldet.  Vår industrihistorie  viser at konstruktiv kritikk og debatt er ein viktig del av utviklinga. Grøn industri må ikkje skygge unna denne debatten. Den grøne merkelappen kan ikkje frita for kritikk, men kritikken må vere faktabasert og relevant. Slik kan vi skaffe brei støtte til nødvendig omstilling.

Alf Holmelid

Innlegget ligg på Fædrelandsvennen sine nettsider i dag.

Nei-argumenta står seg

Høgre har vedtatt at Noreg treng ein ny EU-debatt, og politisk redaktør i Fædrelandsvennen, Vidar Udjus, kastar seg på med ei utfordring retta spesielt til SV. Det er mange gode grunnar til å diskutere internasjonal politikk og vårt forhold til EU. Verda er i endring, og vi står overfor nye utfordringar. Men mange av dei velkjente argumenta som førte til at folket sa nei til EU to gonger, står seg framleis.

Eit grunnleggande argument mot medlemskap i EU er avstanden mellom dei som styrer, og dei som blir styrt. Det betyr noko for demokratiet og tilliten til dei folkevalde at du kan gå på Markens og treffe dei som sit med den øvste makta. Denne nærleiken er kanskje ein av grunnane til at vi har moderate forskjellar her i landet, trass i at høgrepolitikken har brakt oss i gal retning dei siste åra. Dersom vi får felles valuta med EU, vil det dessutan bli vanskelegare å føre ein sjølvstendigfordelingspolitikk i krevjande tider.

Forvaltning av naturressursane har også vore eit sentralt argumenta mot EU-medlemskap, og det står seg framleis. Dei som har naturen innpå livet, er dei beste til å sjå korleis vi kan sikre ressursgrunnlaget for framtidige generasjonar.   Det gjeld ikkje minst i fiskeripolitikken. Noreg har lagt vekt på at dei marine ressursane skal komme kystbefolkninga til gode, og vi har stort sett forvalta fiskeressursane på ein god måte. EU som styrer fiskeripolitikken frå Brussel, slitt derimot med å ta vare på sine ressursar. 

I desse dagar er det jordbruksforhandlingar der eit av måla er å sikre matproduksjonen i heile landet. Den ustabile situasjonen som vi er inne i, viser oss kor viktig det er med lokal matproduksjon. Vi må ta vare på busetnaden og utnytte matjorda i heile vårt langstrekte land. Utan eit sterkt tollvern vil det vere heilt umogeleg å nå måla for landbrukspolitikken som i sin turer viktig for miljøpolitikken.

Udjus er spesielt opptatt av at EU ligg langt framme når det gjeld klima. Det er riktig at EU har satsa kraftig på fornybar energi, og det europeiske kvotesystemet ser endeleg ut til å få effekt. Men det er ingen ting som hindrar Noreg frå å satse minst like sterkt på klima. Udjus ser positivt på at EU kan straffe Noreg dersom vi ikkje oppfyller dei felles klimamåla. Men på den andre sida er det slik at Noreg gjennom EU kan kjøpe seg fri frå ein del av krava gjennom kvotesystemet og fleksible mekanismar. Derfor har regjeringa i Hurdalsplattforma stramma inn klimapolitikken ved å fastsette nasjonale mål for utsleppskutt.

Noreg utvekslar straum med EU-land, og i desse dagar opplever vi ekstreme kraftprisar her i landet. Kraftutveksling kan vere positivt. Men både for miljø, industri og folk flest er det nødvendig å unngå slike ville prisar som vi ser no. Vi treng politisk kontroll med kraftprisane blant anna for å hindre at verdast mest miljøvennlege metallproduksjon må flagge ut og ta i bruk fossil energi. Men slike inngrep i marknaden kan komme i konflikt med EØS og den marknadstenkinga EU bygger på.

I debatten om EU og EØS kjem vi ikkje utanom sosial dumping. Marknadsliberalisme, privatisering og fri flyt av tenester fører til press på løner og arbeidsvilkår og aukar dei sosiale forskjellane. Ved fleire høve har EU-domstolen dømt i mot dei fagorganiserte sine interesser og mot tiltak som kan redusere sosial dumping. For ei tid sidan reiste ESA (Efta sitt kontrollorgan) sak med påstand om at dei seriøsitetsvilkåra som Kristiansand og andre norske kommunar har innført, er i strid med EØS.

Til sist tar Udjus opp det internasjonale perspektivet og meiner at dei som er internasjonalt orientert, bør  vere for medlemskap i EU. Det er rett at EU har blitt større og no omfattar land med ulik velstand, Men dei fleste land i verda er ikkje med i EU. Er det eintydig positivt at verda blir inndelt i økonomiske blokker som driv økonomisk krig mot kvarandre? 

Udjus er opptatt av at vi må distansere oss i frå USA, eit land som kan fostre ein leiar som Trump. Det er eg heilt samd i. Men Udjus stiller ikkje spørsmål ved kva som kan vere bakgrunnen for at land i EU kan fostre leiarar som Orban, Salvini og Le Pen.

Vi treng å diskutere EU og internasjonal politikk i desse turbulente tider. Men debatten bør ligge på eit anna nivå enn å snakke om kven som har vond smak i munnen, og kven som sit fremst i klasserommet.

Alf Holmelid

Den nye fisken – bokmelding

Forfattarane av Den nye fisken leverer eit meisterverk i kritisk journalistikk og formidlingskunst. Ein del av det dei skriv om, er kjent frå media og det politiske ordskiftet. Men dei presenterer mykje nytt stoff, og dei går grundig til verks. Samtidig klarer dei å løfte blikket og skape eit heilskapleg bilete av ei næring med store veksesmerter. Det er ikkje problemfritt å utvikle ei ressursbasert næring frå ei lita attåtnæring til ei av våre største eksportnæringar i løpet av nokre tiår. Problema blir ikkje tatt på alvor. Kapital, stat og forskingsmiljø forsvarar eksportinntektene for ein kvar pris.

Boka startar med å presentere den optimistiske satsinga på ei ny næring. Forskarar ser eit potensiale i å overføre erfaringar frå husdyrhald på land til ein ny art i eit nytt element. Villaksen skal foredlast og bli grunnlag for ny matproduksjon. Samtidig er det mange fiskarar og forretningsfolk som. prøver å tene nokre kroner på å ale opp den dyrebare laksen i improviserte anlegg. Optimismen er stor sjølv om det er få som ser for seg den enorme veksten som skulle komme.

Men naturen slår tilbake. Forfattarane gir oss ei grundig innføring i problemet med lakselus. Dei viser oss kvifor dette parasittiske krepsdyret blir eit problem når laksen blir trengt saman i oppdrettsanlegg. Lusa på oppdrettslaksen blir i sin tur eit problem for villaksen som må passere oppdrettsanlegga i si vandring. Vi får ei levande innføring i korleis næringa stadig må bytte til nye kjemikaliar og avlusingsmetodar som alle har negative konsekvensar for miljøet. Bak den spennande framstillinga ligg det ein bodskap om at politikarane lar næringa vekse utan å krevje at den har tilstrekkeleg innsikt i konsekvensane av aktiviteten.

Etter kvart blir næringa storkapital og ekspanderer til den andre sida av jordkloden. Laks var ein ukjent art i Chile. Men Pinochet ville ha nye næringar og la til rette for lakseoppdrett ved å stillemindre krav enn andre land. Laksen såg ut til å trivast – i starten. Men den sterke og ukontrollerte veksten førte til ei dramatisk oppblomstring av sjukdom på fisken. Det resulterte i ein kamp om kva som var årsaka til problema. Kunne smitten komme med smolt frå Noreg? 

Eit gjennomgåande tema i boka er situasjonen til dei forskarane som legg fram resultat som oppdrettsnæringa mislikar. I forskingsmiljø er ein vant til å møte motargument når nye resultat blir presentert. Men når forskarar gjer funn som bryt med det biletet næringar ønskjer å skape, er det ikkje berre snakk om faglege motargument. Forskarane blir møtte med juristar og trakassering. Lista over fagpersonar som har fått munnkurv eller krav om fjerning frå jobben, er lang.

Oppdrettsnæringa har ikkje stått åleine i kampen for å tone ned kritisk informasjon om fiskeoppdrett. Den har fått solid støtte frå forvaltninga og regjeringsapparatet som er opptatt av å sikre omdømmet og eksportinntektene – koste kva det koste vil. Jamvel ein fiskeriminister rykka ut med angrep på forskarar han meinte var for lite opptatt av å støtte regjeringa sin politikk på området. Boka er i det heile ein god dokumentasjon på korleis kommersielle interesser og lite prinsippfaste politikarar kan skade den frie forskinga.

Mot slutten av boka får vi ei levande skildring av korleis ei attåtnæring i distrikta raskt utviklar seg til å bli dominert av store konsern med eit sterkt innslag av utanlandsk eigarskap. På ti år har vi fått 37 laksemilliardærar i Noreg. Halvparten av all lakseproduksjon i norske fjordar er samla i fire multinasjonale selskap, og utlendingar eig 35% av produksjonskapasiteten. Fellesskapet sine naturressursar langs kysten har blitt ei pengemaskin for norsk og internasjonal storkapital. Men skatt til fellesskapet vil dei ikkje betale.

Boka har mange eksempel på at oppdrettsnæringa er ein uvanleg effektiv lobbyorganisasjon. Denvellukka kampen mot å betale grunnrenteskatt går utanpå det meste når det gjeld lobbyarbeid her i landet. Etter kvart som profitten nådde nye høgder, vaks det fram eit krav om at oppdrettsnæringa måtte betale meir til fellesskapet for å få tilgang til norske fjordar. Det blei sett ned eit skatteutval, og det kom til den logiske konklusjonen at næringa burde betale grunnrenteskatt på lik linje med andre ressursbaserte næringar som olje og vasskraft. Men det hadde ikkje næringa tenkt å finne seg i.

Alt før havbruksskatteutvalet var komme skikkeleg i gang, starta kampen mot auka skatt. Næringafant raskt politikarane sitt svake punkt. Er det noko som har skapt engasjement dei siste åra, så er det distriktsopprøret mot «eliten» i Oslo. Næringa klarte å overtyde ordførarar langs kysten om at grunnrenteskatt var eit tiltak for å flytte verdiar frå distrikta til sentralmakta i Oslo. PR-selskapog personar med akademiske titlar blei mobilisert for å bygge opp under denne myten. Skepsisenmot «Oslo-eliten» viste seg å vere sterkare enn ønsket om å skattlegge nasjonal og internasjonal storkapital som utnyttar sårbare norske naturressursar. Forslaget om grunnrenteskatt blei lagt dødt.

Forfattarane tar opp mange saksefelt som eg ikkje rekk innom her. Men bak alle fakta og all kunnskap ser eg ein gjennomgåande bodskap. Eg les ei sterk åtvaring mot å vise overmot og la kapitalen styre når vi skal utvikle naturbaserte næringar.

Alf Holmelid

Bokmeldinga er skriven for tidsskriftet Sosialistisk framtid

ENOVA sviktar vanlege folk

Foto: Jan Oddvar Eide, Fædrelandsvennen

Solceller på bygningar er eit viktig tiltak for å skaffe oss nok fornybar energi og redusere straumrekninga til den enkelte husstand. I statsbudsjettet for inneverande år er det sett av midlar til støtte til energiøkonomisering og lokal energiproduksjon i bustader. Det statlege foretaket ENOVA som disponerer midlane, kvitterte ut med støtte til solceller på  bustader og hytter. Men overraskinga var stor då vi oppdaga at støtteordninga ikkje gjeld burettslag.

Energisparing og lokal energiproduksjon i bygg er dei mest miljøvennlege tiltaka for å skaffe den fornybare energien vi treng for å nå klimamåla våre og skape framtidsretta arbeidsplassar. Solceller på bygg kan gi 20 TWh som er det dobbelte av all vindkraftproduksjon her i landet. Ikkje alt dette vil bli realisert. Men i tillegg har vi eit stort potensiale for energiøkonomisering og andre lokale energikjelder som jordvarme. 

Det er eit stort paradoks at vi satsar så lite på å realisere dette energipotensialet. Mange snakkar om det, ikkje minst når naturinngrep ved andre tiltak for produksjon av fornybar energi står på dagsorden. Men det skjer svært lite. Det kan kanskje komme av at energisparing og lokal energiproduksjon er eit område som ikkje er av interesse for energiselskapa og kapitalkreftene. Med få unntak har heller ikkje politikarane engasjert seg. Resultatet er at vi går mot eit kraftunderskot her i landet.

I budsjettavtalen som sikra meir midlar til ENOVA, er det lagt vekt på å legge til rette for energiøkonomisering og lokal energiproduksjon i borettslag. Derfor er det underleg at nettopp burettslag ikkje får støtte til solceller, samtidig som hytter er tatt med i støtteordninga. Klima- og miljøministeren fekk nyleg spørsmål om ham ville ta initiativ til likebehandling mellom burettslag og huslydar. Men svaret var skuffande. Han såg ingen grunn til å fjerne forskjellsbehandlinga.

I svaret frå ministeren står det at «Enova er eit spesialverktøy for støtte til teknologiutvikling og marknadsintroduksjon av klima- og energiløysingar. Støtte fra Enova skal avlaste risiko og kostnader for dei som er først ute med å teste nye løysninger.» Men anlegg for villaer og hytter er vel ikkje meir innovative enn anlegg for burettslag, snarare tvert i mot. Dette verkar lite gjennomtenkt.

I Kristiansand har entusiastar frå Solenergiforeininga, Klimastiftelsen, Sørlandet Boligbyggelag og det politiske miljøet jobba for solcelleanlegg på bygg. Etter ein litt treg oppstart ser vi no at fleire burettslag viser interesse for å installere solceller. Då er det eit skot for baugen når først bystyret i Kristiansand og deretter ENOVA med støtte frå energi- og miljøministeren nedprioriterer nettopp burettslag. 

Svaret frå ministeren reiser også ei anna problemstilling. Det er bra at ENOVA satsar på teknologisk innovasjon. Men vi treng også insentiv til å ta i bruk etablert teknologi for å realisere det potensialet som ligg i energiøkonomisering og lokal energiproduksjon. Dersom dette ikkje inngår i mandatet til ENOVA, så bør vi endre mandatet, eller gi det til andre, for eksempel Husbanken. 

Utvidar vi mandatet frå teknologiutvikling til ei brei volumsatsing som kan utløyse 20TWh, så bør vi også tenkje på fordelingseffekten av denne ressursbruken. Både for den enkelte og for samfunnet er det viktig at det ikkje  berre er dei med god økonomi som kan ta del i denne satsinga. I statsbudsjettet er det sett av 100 millionar kroner til energitiltak i kommunale bustader. Det er ein godt sosialt tiltak, men vi må tenkje breiare om fordeling.

Vi må legge til rette for at alle kan delta i den klimavennlege energiomstillinga og få reduserte energikostnader. Det er mange måtar å gjere det på, og vi må diskutere ulike modellar for å oppnå god fordelingseffekt. Eit aktuelt tiltak er å gi rentefrie lån til dei som har låge og moderate inntekter. I tillegg til økonomiske insentiv er det viktig å ha lett tilgang til gratis rådgiving slik at ein ikkje treng vere ingeniør for å våge å satse.

No må det vere vanlege folk sin tur, både dei som bur i burettslag og dei som har moderate inntekter.

Alf Holmelid

Innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag.

Julemiddagen kan bli dyr neste år

Frå nyttår endrar energiselskapa nettleiga. Omlegginga som dei fleste slit med å få oversikt over, har gått under radaren og skapt lite debatt i ein situasjon med ekstreme kraftprisar. Nettleiga skal no bestemmast av maksimal effekt i tillegg til energiforbruk. Den TIMEN i månaden du brukar mest straum, bestemmer storleiken på effektleddet i nettleiga for HEILE MÅNADEN. 

Dersom du har middagsselskap og brukar meir straum enn vanleg ein time, så må du ikkje berre betale for det ekstra energiforbruket. Du kan også få eit påslag i nettleiga den månaden på eit par hundre kroner eller meir, avhengig av kor mykje ekstra straum du brukar den timen. Julemiddagen kan bli dyr om du passerer eit par trinn på denne effektstigen. 

Det er lett å forstå intensjonen med den nye tariffen. Det er i stor grad maksimal effekt som bestemmer behovet for utbygging av nettet. Derfor ønskjer nettselskapa å motivere folk til å unngå toppar i forbruket. Men slike insentivordningar har også ein fordelingseffekt som vi må ta på alvor. Straumkundar som har god råd og er interessert i teknologi, kan investere i utstyr som hjelper til med å tilpasse forbruket til tariffane. Dei som slit med økonomien og har nok med å klare rekningane frå dag til dag, må ta kostnadene. 

I vårt marknadsbaserte tenkesett skal det meste ordnast med prismekanismar som ofte har negativ fordelingseffekt. Dei fleste aktørar, også dei som er i offentleg eigde, fråskriv seg ansvaret for fordelingseffekten av dei vala dei gjer. Isolert sett kan ei insentivordning har moderat negativ fordelingseffekt, men summen kan bli tyngande for mange. Det er grenser for kor mykje som kan kompenserast med progressiv skatt og velferdstiltak. Resultatet kan bli aukande forskjellar og sosial uro. Kanskje det er på tide å søkje å unngå dei negative fordelingseffektane i staden for å prøve kompensere for dei.

Eg er heller ikkje sikker på at den totale kapasiteten i nettet blir vesentleg betre av at folk skrur av varmeomnane når dei skal koke middag. Det som skaper utfordring for nettet, er vel primært lading av elbil. Det burde ein sjå på meir eksplisitt og ikkje lage generelle ordningar med utilsikta konsekvensar.

Alf Holmelid

Innlegget stod på trykk i papirutgåva av Dagsavisen 17. desember