Kunnskap om havet er kritisk for havvind

Nyleg kunne vi lese i Fædrelandsvennen at det blir etablert eit nasjonalt kompetansesenter for havvind i Kristiansand. Sørlandet har verdsleiande kompetanse på offshore teknologi, så senteret har gode føresetnader for å spele ei viktig rolle på dette området. Men den mest kritiske  og minst utvikla kompetansen for utbygging av havvind er innsikt i miljøkonsekvensane. Eit nasjonalt senter for havvind må derfor ha gode planar for utvikling av relevant miljøkompetanse dersom det skal bidra til ei berekraftig utvikling av offshore vindenergi.

Både Universitetet i Agder og næringslivet på Sørlandet har ein sterk posisjon innan offshoreteknologi. Regionen er kjend for godt samarbeid mellom akademia, næringslivet og offentleg sektor. Eit senter her har potensiale til å løfte fram ny teknologi og få ned kostnadene for produksjon av fornybar energi som er ein ettertrakta og knapp ressurs. Det kan bli eit verdifullt nav i  vidareutvikling av teknologi  og næringsliv på Sørlandet

Offshoreteknologi er ein viktig basis for offshore energiproduksjon. Men  teknologi er ikkje det mest kritiske for satsing på havvind. Den største utfordringa er å redusere dei negative konsekvensane for naturen og for andre næringar. Feilar vi her, kan det få alvorlege konsekvensar og føre til redusert legitimiteten for havvind og for det grøne skiftet meir generelt.

Vindkraft er hausting av naturen, og vi må ha god kunnskap om havet for å få eit godt resultat med så små skadeverknader som mogeleg. Vi må ha innsikt i vindforhold, fugletrekk, gyteområde, fiskeplassar og marine økosystem. Tekniske feil og manglar kan rettast opp. Men utbygging utan tilstrekkeleg kunnskap om natur og økosystem kan føre til varig skade. Det hastar med å bygge opp kunnskap som kan bidra til å minimalisere dei negative effektane av energiproduksjonen.

Kompetansen på offshoreteknologi har blitt utvikla over lang tid, først innan offshore oljeutvinning og så innan havvind. Men vi har ikkje hatt den same utviklinga for forsking på miljøkonsekvensar av offshore energiproduksjon. Havforskingsinstituttet er det tyngste fagmiljøet på dette området her i landet. Dei skriv på sine nettsider at vi har mangelfull kunnskap om konsekvensane for det marine økosystemet. Vi treng meir empirisk forsking på fleire områd. Både utbygging og drift av vindparkar har konsekvensar som må studerast nærare. 

Etter at vi fekk rapporten om mogelege område for havvind, har vi sett ein gryande debatt om denne satsinga. Mange er usikre på kva dei skal meine om offshore vindenergi. Dersom vi skal få ein god og kunnskapsbasert offentleg samtale om denne utviklinga, så treng vi allment anerkjent kunnskap om dei miljømessoge konsekvensane. Utan eit slikt faktagrunnlag kan vi få eit høgt konfliktnivå og gjere dårlege val. 

Solid kunnskap om miljøkonsekvensar er heilt grunnleggande for arbeidet med havvind. Vi har leiande teknologikompetanse på Sørlandet. Men står vi like sterkt når det gjeld kunnskap om konsekvensar for miljø og fiskeri? Eit nasjonalt kompetansesenter for havvind kan ikkje sjå bort i frå arbeidet med å utvikle relevant miljøkompetanse.

Leiinga i det nye senteret bør svare på korleis dei vil utvikle nødvendig kunnskap om miljøkonsekvensar av offshore energiproduksjon. Vil senteret bygge opp eigen kompetanse eller etablere nært samarbeid med andre fagmiljø også utanfor eigen region? Vil senteret legge press på sentrale styresmakter for å auke forskinga på dette området som er så kritisk for utvikling av havvind?

Alf Holmelid

Kvar blei det av kraftopposisjonen i AP?

Fråsegna om energipolitikk frå landsmøtet i AP blir oppsummert i fem punkt:
1. Sikre tilstrekkelige mengder med rimelig energi slik at fornybar energi fortsatt blir et konkurransefortrinn for norsk industri og næringsliv og gir trygghet for norske husholdninger.
2. Energiressursene skal eies av fellesskapet og komme hele landet til gode.
3. En storstilt satsning på energieffektivisering som sikrer en rettferdig omstilling der alle får delta. 
4. Strømnettet må forsterkes over hele landet, og utbyggingen foregå så raskt at vi sikrer nett i tide. 
5. Sameksistens mellom natur, øvrige næringer, folk og lokalsamfunn må ivaretas. 

1. Lovnaden om kraftpris er ikkje truverdig
Fråsegna lovar rimelege kraftprisar. Tiltaket er massiv utbygging av offshore vindkraft. Men dette tiltaket vil i liten grad redusere prissmitten frå Europa. I følgje NVE må vi eksportere opp mot 40 TWh elektrisk kraft for å frikople oss frå kraftprisen i dei landa som vi utvekslar kraft med. 
Det er lite realistisk å klare å auke krafteksporten så mykje når vi samtidig må skaffe meir kraft til innanlands forbruk for avkarbonisering og industriutvikling. I tillegg veit vi at kraftbransjen ønskjer hybridkablar for å få lønsemd i satsinga på havvind. Det vil styrke koplinga til prisane i andre enden av kabelen.

2. Uklart kva AP meiner med punktet om eigarskap som skal komme alle til gode
Utsagnet om eigarskap ei erklæring utan reelt innhald. For det første viser dagens situasjon at det ikkje er nok å eige krafta. Vasskrafta er offentleg eigd, men når marknadskreftene får råde, kjem ikkje krafta folk og industri til gode – utover at stat og kommune får auka inntekter. For det andre seier ikkje fråsegna noko om kva AP legg i at fellesskapet skal eige energiressursane når det gjeld vindkraft. Partiet har så langt gått i mot at vi skal ha same krav til offentleg eigarskap i vindparkar som i vasskraftverk.

3. Gode intensjonar om energisparing
Her har AP fått med to sentrale punkt. Partiet vil pålegge ENOVA å gi støtte også til moden teknologi. ENOVA har så langt prioritert å gi støtte som kan  bidar til teknologiutvikling. Det er vel og bra. Men dersom vi skal få opp volumet på energisparinga og få folk flest med på sparetiltaka, så må vi også satse på kjent teknologi. 
Det andre viktige punktet i omtalen av energisparing, er sosial profil på støtta slik alle kan ha råd til å delta i denne dugnaden. Her må det leggast midlar på bordet, og ENOVA må få klar styringsimstruks. Enova har gjort ein god jobb for industrien, men satsinga på boligar har ikkje tatt opp i seg dei to poenga som AP løftar fram.

5 Har vi nok kunnskap om sameksistens med natur og andre næringar?
Dette er eit viktig punkt. Men spørsmålet er om dei ambisiøse tempoplanane for kraftutbygging kan føre til at desse omsyna må vike. Havforskingsinstituttet har peika på at vi har for lite kunnskap om dei marine økosystema. Her burde AP vore tydlege på at vi må satse på forsking og legge føre var prinsippet til grunn for havvindsatsinga.

Svakt om politisk styring
Fråsegna lovar sterkare politisk styring. Men den seier lite om kva det inneber. Det er vanskeleg å finne noko anna enn marknadsstyring. Riktig nok er der uforpliktande formuleringar om å utforske handlingsrommet i EØS-avtalen og få til ei opprydding i straumsalsbransjen. Men det kan knapt kallast noko nyorientering for sterkare politisk styring.

Det aller meste blir som før
Konklusjonen må bli at det aller meste blir som før landsmøtet, kanskje med unntak av litt meir satsing på energisparing. Det er overraskande at dei som har kravd sterkare politisk styring og konkrete tiltak for å få kontroll på kraftprisen også for industrien, let seg avfeie så lett.

Alf Holmelid

Klimatoll – kva vil det bety for norsk prosessindustri?

EU har vedtatt å gradvis innføre ein klimatoll som dei kallar klimaavgift. Klimatoll er ein god tanke. Dei som produserer varer med høgt klimautslepp, må betale toll ved import. På den måten unngår ein at varer som er produsert med høge utslepp, utkonkurrerer innanlandsk miljøvennleg produksjon.

Hittil har ein brukt gratis klimakvotar og CO2-kompensasjon for å unngå at prosessindustrien flaggar ut. Tanken er å fase ut desse verkemidla når klimatollen blir innført.

Klimatoll vil gjere det lettare for prosessindustrien å konkurrere på den innanlandske marknaden, altså innafor tollgrensene til EU. Men kva med eksport til andre land dersom det berre er EU som innfører karbontoll, og dersom dei andre verkemidla mot karbonlekkasje blir fjerna?

Det er ikkje avklart om klimatollen er EØS-relevant. Dersom den ikkje er det, så vil vi bli vurdert opp mot reglane for karbontoll. Truleg vil norske bedrifter sleppe unna sidan vi har rein produksjon. Men norsk prosessindustri eksporterer også til land utanfor EU. Spørsmålet er korleis det går med konkurransekrafta i forhold til resten av verda dersom systemet med gratis klimakvotar i det europeiske systemet (EUETS) som vi er ein del av, blir avvikla. Det er også eit spørsmål om CO2-kompensasjon må avviklast.

Dersom det viser seg at klimakvoteordninga er EØS-relevant, så kjem vi på innsida av systemet og kan eksportere til EU-land som før. Men konkurransen med andre land blir vanskeleg dersom gratiskvotar og CO2-kompensasjon blir avvikla.

Vi har høyrt lite frå bransjen om deira syn på klimatoll til erstatning for dagens tiltak mot karbonlekkasje.

Vi når ikkje klimamåla for vegtrafikk

Dei siste vekene har vi fått to nye rapportar om klima. Begge rapportane handlar om vegtrafikk, og begge teiknar eit dystert bilete av vår evne til å nå våre eigne klimamål. Vi har trenert nødvendige tiltak så lenge at det no er vanskeleg å nå måla for 2030 sjølv med drastiske tiltak. Diverre har denne kunnskapen i liten grad nådd fram i media og fått konsekvensar for samfunnsdebatten og samferdselspolitikken.

I arbeidet med Nasjonal transportplan for perioden 2025–2036 har transportetatane Avinor, Bane NOR, Jernbanedirektoratet, Kystverket, Nye Veier og Statens vegvesen utarbeidd ein rapport om  klimagassutslepp frå transportsektoren her i landet. Sektoren står for ein tredel av alle utslepp av klimagassar, og vegtrafikken står for halvparten av dette. Målet er å redusere utsleppa i forhold til 1990 med 55 prosent innan 2030. Men det er svært lite som tyder på at vi vil klare det.

Den andre rapporten tar opp arealbruksendringar og er utarbeidd av Miljødirektoratet, Landbruksdirektoratet, NVE og Statens vegvesen. Verda står overfor ei klimakrise og ei naturkrise. FNs klimapanel og FNs naturpanel har dokumentert at det hastar med å snu utviklinga dersom vi skal ta vare på vårt livsgrunnlag for framtidige generasjonar. Nedbygging av areal er ein av dei store syndarane. Det reduserer naturmangfaldet og fører til klimautslepp og redusert opptak av klimagassar. 

Dersom vi skal nå våre eigne klimamål, så må vi i følgje rapporten“ tole ein verkemiddelbruk og ei omstilling som er betydeleg meir krevjande  enn det vi har hatt til no”. Ingen verkemiddel åleine er tilstrekkeleg til å nå måla. Det er nødvendig med mange ulike tiltak, og rapporten presenterer nokre eksempel på tiltakspakkar som kan bringe oss nærare måla. Ein slik pakke omfattar blant anna ein drivstoffpris på 50 kroner per liter, 33 prosent reduksjon i prisen på kollektivtransport, byvekstavtaler og sterk satsing på overgang til elektrisk transport, 

Bensinpris på 50 kroner per liter er lite politisk gangbart. Men desse tiltakspakkane viser at vi har sove i timen når det gjeld samferdselspolitikk og klima. Vi må tenkje nytt om transport dersom vi meiner alvor med dei vedtekne klimamåla. Arealplanlegging og samfunnsplanlegging som kan redusere transportbehovet, må få større plass. Det same gjeld tiltak for å flytte transport frå bil til bane. Rapporten går ikkje inn på desse tiltaka, men den peikar på at andre land har klarare målsettingar enn Noreg på desse områda.

Vi bygger ned 50 km2 her i landet kvart år. Det fører til utslepp av om lag 1,9 million tonn CO2-ekvivalentar,  eller omtrent fire prosent av dei totale norske utsleppa av klimagassar. I tillegg til dei direkte utsleppa vil nedbygging føre til redusert framtidig karbonbinding. Vegbygging står for over 25 prosent av det nedbygde arealet i perioden 1990 til 2019, og det utgjer ei av dei største utfordringane for klima og naturmangfald. Like vel er desse forholda lite framme i debatten når vi diskuterer behovet for nye og betre vegar. 

Målet om 55 prosent reduksjon i klimautsleppa innan 2030 gjeld ikkje kvar enkelt sektor. Men dersom transportsektoren ikkje klarer å nå målet, blir det større press på andre sektorar som industri og landbruk. Det er ein situasjon vi bør unngå. Transportsektoren må ta sin del av ansvaret for å nå klimamåla.

Kanskje ser vi no ei haldningsendring og ei aukande interesse for konsekvensane av arealbruk. Då klima- og miljøminister Espen Barth Eide tok i mot rapporten om arealendringar, sa han at det er nødvendig med sterkare prioritering av arealbruken. Han konkluderte med at vi må bygge færre nye vegar og hyttefelt, og han utfordra kommunane til å bli flinkare til å redusere nedbygginga av natur og kulturlandskap. Det er ei utfordring vi bør ta på alvor også i vår landsdel.

Det store fleirtalet av politikarar på Sørlandet likar å stå fram i media med lovnader om å kjempe for meir veg. Men vi høyrer sjeldan noko om arealinngrep og konsekvensar for klima og naturmangfald. Vi held fram med å bygge overdimensjonerte vegar som legg til rette for auka trafikk – for så å sette i verk tiltak for å redusere trafikken og miljøproblema. Kanskje det er på tide å snu på flisa og la miljøkrava legge sterkare føringar for transportplanlegginga i utgangspunktet.

Alf Holmelid

Kronikken er publisert i Fædrelandsvennen i dag

Vil bystyret forkaste eigne miljømål?

For eit år sidan behandla bystyret i Kristiansand dei overordna prinsippa for ny kommuneplan. Politikarane vedtok mange fine formuleringar om miljø og berekraft, og dei la vekt på at kommunen skal ta vare på naturen og kulturlandskapet. Men det viser seg no at det er lettare å vedta fine mål enn å følgje dei i praksis. Då formannskapet behandla arealdelen i kommuneplanen for kort tid sidan, måtte omsynet til natur og miljø vike for andre interesser.

Kommuneadministrasjonen har lagt fram eit gjennomarbeidd forslag til arealplan basert på dei måla som politikarane har vedtatt. Forslaget frå administrasjonen legg opp til redusertnedbygging av urørt natur, dyrka mark og kulturlandskap. Det arealet som er bandlagt for utbygging i dette forslaget, er mindre enn i gjeldande plan. Det same gjeld utslepp av klimagassar. Samtidig sikrar planen ein god arealreserve for bustadar i eit 20-års perspektivet, og den legg til rette for grøn industri og variert næringsutvikling. 

Men då arealplanen kom til politisk behandling, viste det seg at dei som sit med den politiske makta, ikkje var interesserte i å følgje opp eigne miljømål. Fleirtalet i formannskapet bad om å få vurdert ei rekke nye område for utbygging. Det omfattar verdifulle strandareal, dyrka mark, store skogområde, myr og ferskvatn. Tilleggsforslaga utgjer over 6.500 dekar og vil føre til utslepp av klimagassar tilsvarande 234.000 tonn CO2. Dette er nedbygging av natur i eit omfang som er klart i strid med den overordna kommuneplanen og klima- og miljøplanen som blei vedtatt for kort tid sidan. 

Arealplanen er kanskje den viktigaste saka som bystyret behandlar på mange år. Den styrer den kommunale arealdisponeringa fram til 2034. Samfunnsdelen av kommuneplanen legg dei overordna føringane og inneheld mange fine målformuleringar som det er lett å slutte seg til. Arealplanen derimot, er harde realitetar med økonomiske og juridiske konsekvensar og mange interessentar. Det er overraskande at ikkje media har engasjert seg sterkare i å få fram kva som skjer i denne planprosessen.

Vi har nyleg fått ein skremmande rapport frå FNs naturpanel. Arealendringar er no den største trusselen mot naturmangfaldet både i Norge og internasjonalt. Denne utviklinga må vi stoppe dersom vi skal ta vare på livsgrunnlaget og livskvaliteten for framtidige generasjonar. Administrasjonen har levert eit planutkast som er i samsvar med tilrådingane frå naturpanelet og dei miljømåla bystyret har vedtatt. Men fleirtalet i formannskapet valde å sendt på høyring ein plan som kan føre til store unødvendige naturinngrep og ustrukturert arealbruk i kommunen.

Heldig vis er det ikkje for seint å påverke sluttresultatet. Arealplanen skal snart til endeleg behandling i formannskapet og bystyret. Den er lett tilgjengeleg på kommunen sine nettsider, og fristen for å sende inn høyringsinnspel er 5. mars. La oss ta til penn eller tastatur og utfordre politikarane til å stoppe dei uheldige naturinngrepa som formannskapet la inn i høyringsutkastet i strid med vedtekne miljømål. Det er slike sprik mellom liv og lære – mellom mål og handling – som bryt ned tilliten til politikarane.

Alf Holmelid

leiar i Naturvernforbundet i Kristiansand

Innlegget er publisert i Fædrelandsvennen i dag.

Får vi kraftmangel om fire år?

Like før jul sende Statnett brev til regjeringa. Føretaket ville «orientere energistyresmaktene om betydelege utfordringar som kan ventast i kraftsystemet om få år.» I brevet blir det åtvara om at det er fare for mangel på elektrisk kraft her i landet om fire år. Det kan også bli effektmangel. For å møte denne utfordringa etterlyser Statnett meir kraftproduksjon. Skal vi nå klimamåla våre og ta vare på Noreg som industrinasjon, så treng vi kraft. Men ny produksjon åleine løyser ikkje dei utfordringane vi står overfor. Det er på tide å sjå på energipolitikken i eit breiare perspektiv. 

Vi er inne i ei priskrise på elektrisk kraft på grunn av prissmitte frå EU og England. Mange peikar på kraftutbygging som det sentrale tiltaket for å møte denne utfordringa. Men auka kraftproduksjon og auka eksport har avgrensa effekt på prissmitten. Noregs vassdrags- og energidirektorat, NVE, har rekna på samanhengen mellom prissmitte og krafteksport. Analysane tyder på at vi må ha ein krafteksport på 40 TWh for å få betydeleg reduksjon i prissmitten. Det er meir enn fjerdeparten av dagens totale produksjon. Skal vi få bukt med priskrisa, så er det ikkje nok å produsere meir kraft. Vi må gjere strukturelle endringar i marknaden og endre spelereglane for kraftutveksling.

Sjølv om auka kraftproduksjon åleine ikkje løyser priskrisa, så kan vi ikkje sjå bort i frå at vi treng meir kraft for å møte dei utfordringane vi står overfor. Framleis er nesten halvparten av energiforbruket i Noreg fossilt, og elektrifisering er det viktigaste tiltaket for å redusere bruken av fossil energi. Eit eksempel er klimaplanen for Kristiansand kommune der elektrifisering er det sentrale grepet. I tillegg til å elektrifisere samfunnet treng vi kraft til ny grøn industri og til etablert industri som skal redusere klimautsleppa sine.

Statnett presenterte nyleg prognosar for kor mykje elektrisk kraft vi treng fram mot 2050. I følgjerapporten er det sannsynleg at behovet for kraft vil auke med 80 TWh i denne perioden. Til samanlikning er den totale produksjonen i dag i overkant av 150 TWh, og krafteksporten er på om lag 15 TWh. Eit alternativt senario med sterkare vekt på energisparing og mindre satsing på industri gir ein auke i kraftbehov på 50 TWh. Prognosane bygger på mange føresetnader som ein kan vere usamd i. Men rapporten viser uansett at det er på tide med ein energidebatt der ein ser produksjon, forbruk og sparing i samanheng. 

Elektrifisering av oljeinstallasjonar på sokkelen inngår i prognosane til Statnett. Med straum frå land gjere det eit kraftig innhogg i kraftbalansen. Eit alternativ er å pålegge oljeselskapa å bygge ut havvind eller satse på karbonfangst og lagring. Det kan forseinke dette klimatiltaket ein del, men det kan vere akseptabelt dersom vi set opp farten på andre klimatiltak. Ein annan stor X-faktor er energiøkonomisering. Her har vi lenge snakka om eit stort potensial, men det skjer for lite. Ei av årsakene kan vere at ENOVA prioriterer å utvikle marknaden for ny teknologi. Dermed  er det ingen som tar ansvar for sparetiltak med velprøvd teknologi. 

Det er grunn til å diskutere føresetnadene som ligg til grunn for Statnett sine prognosar. Føretaket har tydeleg vis summert aktuelle behov utan å diskutere om vi har kraft til alle. Men vi som er opptatt av både klima og natur, bør ikkje nøye oss med å trekke prognosane i tvil. Vi må gå inn i analysane og peike på konkrete alternativ. Ovanfor har eg peika på eit par alternativ som kan redusere kraftbehovet. Men det er lite realistisk å nå klimamåla våre og utvikle grøn industri utan ny kraftproduksjon. Vindkraft til havs er eit aktuelt alternativ dersom vi får fart på forsking som kan sikre ei berekraftig utvikling av denne kraftkjelda.

Agder fylkeskommune har nyleg lagt fram ein strategi for kraftforedlande industri. Kraftsituasjonen er omtalt i rapporten. Regionen har kraftoverskot i dag, men den er eksponert for kraftutveksling med utlandet. Rapporten peikar på behovet for energitryggleik, betre avtalar for kraftutveksling og ilandføring av offshore vindenergi. Men den drøftar ikkje konkrete alternativ for lokalisering basert på tilgang til kraftknutepunkt, arbeidskraft og areal. Det er overlate til kommunane som konkurrerer med kvarandre. Strategidokumentet tar heller ikkje opp  prioritering basert på klimakonsekvensar, verdiskaping og sysselsettingseffekt. Omfattande industriutvikling som er basert på ein avgrensa ressurs, krev tydeleg overordna samfunnsplanlegging.

Dei nye prognosane frå Statnett er nettopp det – prognosar. Energipolitikken bør ikkje styrast av prognosar, men av politiske prioriteringar basert på innsikt og verdival. Det kan stillast spørsmål ved prognosane, og vi må få kontroll med kraftmarknaden. Men det er ikkje lett å sjå korleis vi skal nå klimamåla våre og utvikle grøn industri utan meir fornybar energi i tillegg til ei kraftig satsing på energisparing. Vi treng regional og nasjonal planlegging som ser industri, energi og miljø i samanheng.

Alf Holmelid

Innlegget står på trykk i Fædrelamdsvennen i dag.

Bruk handlingsrommet Støre

Regjeringa står i storm frå alle kantar. Ekstreme kraftprisar, galopperande matvareprisar og renteauke fører til aukande forskjellar og meir fattigdom på denne regjeringa si vakt. Det finst mange gode forklaringar: krig i Europa, ekstreme gassprisar, importert prisauke, korreksjon av renta etter koronaen og etterverknaden av åtte år med blått styre. Men folk vil ha meir enn forklaringar. Regjeringa har tatt grep for eit meir seriøst arbeidsliv slik partia lova i valkampen, men det får lite merksemd. Den har også lagt fram eit statsbudsjett med omfordeling og tiltak for svake grupper, men bilete av matkøar dominerer i media.

Som tidlegare utanriksminister er Støre flink til å forklare kva som skjer og vise til årsaker som ligg utanfor vår kontroll. Få er usamde i at krigen og gassprisane har ein stor del av skulda for krisene som råkar oss. Men det er ikkje forklaringar folk vil høyre frå dei som sit med den politiske makta. Det folk vil ha frå Støre, er tiltak som kan rette på situasjonen. Ingen krev å få alle løysingar servert på eit fat. Men folk forventar at statsministeren skal vise at det nyttar med politisk styring, og at regjeringa vil handtere utviklinga, ikkje berre forklare den.

Støre bør han bruke mindre tid på å forklare og meir tid på å vise kva regjeringa gjer og vil gjere. 

Statsministeren snakkar ofte om solidaritet med dei som har det vanskelegare enn oss. Mange er nok samde i det, men folk vil ikkje overlate solidariteten til marknadskreftene. Marknaden kan ha sine fordelar, men solidaritet og rettferdig fordeling er ikkje blant dei. Og ein grunnleggande føresetnad for å snakke om solidaritet er å sikre at det ikkje er dei med minst som må yte mest.

Kriser skaper utfordringar for dei politikarane som sit med makta. Men dei opnar også opp nye handlingsrom. Den fornuftige og rettferdige grunnrenteskatten på lakseoppdrett har tidlegare blitt stoppa av sterke motkrefter. Men i dagens krisesituasjon ser det ut til at vi skal få innførtgrunnrenteskatt som kan gi inntekter til velferd og fordeling. Krisa opnar for nye prioriteringar.

På andre område har regjeringa forsømt å vise handlekraft med tiltak som det synes å vere folkeleg støtte for. Det er min påstand at regjeringa ville fått brei støtte for sterkare grep mot aukande fattigdom, blant anna ved å auke minsteytingane i pensjon og trygd. Straumkrisa har også skapt støtte for satsing på energisparing og solenergi på bygningar langt ut over det regjeringa har lagt opp til. Men der regjeringa har forsømt seg klarast, er i spørsmålet om politisk styring over kraftmarknaden. Her kunne sosialdemokratane i regjeringa vist at det er politisk styring og ikkje eit liberalistisk marknadssystem som må til får å sikre rettferdig fordeling og industriell infrastruktur i krisetider.

Det er viktig å forstå årsakene til krisa. Men Støre må snakke meir om tiltak enn om årsaker, og han må bruke det politiske handlingsrommet krisa gir.

Alf Holmelid

Innlegget stod på trykk i Dagsavisen 3. januar

Havvind er meir enn teknologi

Statsbudsjettet opnar for at Sørlandet kan bli eit kraftsenter for offshore energi. Regionen og Universitetet i Agder kan få ein leiande posisjon i den nasjonale satsinga på havvind. Sørlandethar teknologisk og industriell kompetansen som er eit godt grunnlag for å engasjere seg i produksjon av energi til havs. Men vi treng meir enn teknologi for å lukkast. Andre kompetanseområde er minst like viktige når vi skal utvikle berekraftig energiproduksjon i eit marint miljø.

Vindkraft er hausting av naturen, og vi må ha kunnskap om naturen for å få eit godt resultat med så små skadeverknader som mogeleg. Vi må ha innsikt i vindforhold, fugletrekk, gyteområde, fiskeplassar og marin økologi. Tekniske feil og manglar kan rettast opp. Men utbygging utan tilstrekkeleg kunnskap om natur og økosystem kan føre til varig skade. Det hastar med å bygge opp kunnskap som kan bidra til å minimalisere dei negative effektane av energiproduksjonen.

Økonomiske interesser vil bidra til at det blir utvikla nye og betre teknologiske løysingar. Men dei vil nok ikkje engasjere seg like sterkt for å få fram ny kunnskap som kan legge avgrensingar på utbyggingsprosjekta. Her må det offentlege ta ansvaret for å finansiere relevant forsking og sikre at den blir lagt til grunn for tildeling av konsesjonar. Manglande innsats på dette område kan få negative konsekvensar for miljøet og auke motstanden mot havvind.

Havforskingsinstituttet har presentert ein førebels oversikt over ulike problem som kan oppstå ved installasjon og drift av vindturbinar offshore. Det handlar blant anna om akustisk støy og magnetfeltet som kan føre til skade på flora og fauna. Instituttet tilrår blant anna at ein må unngå arbeid når det er gytetid. Dei peikar også på at installasjonar kan ha positive effektar for detbiologiske mangfaldet. Men hovudkonklusjonen er at vi veit for lite, og at det må satsast meir på forsking for å unngå å trå feil.

Havvind er ei stor nasjonal satsing for klima og for industriutvikling. Den er eit sentralt element i arbeidet for å sikre nok fornybar energi. Samtidig skal den bidra til å bygge ny industri med utgangspunkt i kompetansen i oljeindustrien. Sett i lys av desse ambisjonane bør det mane til ettertanke når vårt fremste marine forskingsmiljø åtvarar om at vi har mangelfull kunnskap innannokre av dei sentrale fagområda. Det er ikkje nok å bygge på vår leiande kompetanse innan offshore teknologi. Vi må også styrke og ta i bruk relevante deler av den marine forskinga.

Statsbudsjettet og andre signal frå regjeringa kan vere starten på ei spennande utvikling der Kristiansand og Agder får ei sentral rolle i den nasjonale satsinga på offshore energi. Men det følgjer også eit stort ansvar med denne rolla. Vi må ha tilstrekkeleg kunnskap til å avgrense skadeverknadene for fugleliv, fiskeri og marine økosystem. I dag har vi mangelfull kunnskap, både lokalt og nasjonalt. Vi må presse på for å auke forskingsinnsatsen på desse områda og sikre at relevante forskingsmiljø blir involvert i arbeidet med havvind. Med status som nasjonalt kompetansesenter vil UiA få eit stort ansvar her.

Alf Holmelid

Eit nederlag for norsk industripolitikk

I dag fekk vi ein trist bodskap. Ein av dei store innovasjonane i norsk industrihistorie har møtt veggen. REC Solar Norway kan bli tvinga til å legge ned produksjonen. Dei ekstreme kraftprisane har råka dei hardt. Ei bedrift med framtidsretta og miljøvennleg teknologi har ikkje rammevilkår som dei kan leve med her i landet. Det er eit nederlag for norsk industripolitikk og norsk energipolitikk.

Det tar tid å utvikle nye materiale og ny produksjonsteknologi. Forskingsmiljøet på Fiskaa har forska på silisium til solceller i fleire tiår. I starten var det mange som var skeptiske til å satse på materiale til solceller i vinterlandet Noreg, og forskarane møtte store utfordringar, både tekniske og økonomiske. Men dei gav ikkje opp. Resultatet blei ein produksjonsteknologi med mykjelågare energiforbruk og klimafotavtrykk enn andre produksjonsteknologiar.

Då kromprins Håkon opna ein ny fabrikk i august 2009, var det stor optimisme. Aukande prisar på solcellesilisium var eit godt utgangspunkt for den store satsinga. Men det dukka raskt opp mørke skyer i horisonten. Hard konkurranse og fallande prisar førte til at produksjonen måtte stanse i 2012. I den tida var eg på Stortinget og arbeidde for at staten skulle gå inn på eigarsida for å vere med og utvikle ny framtidsretta industri. Men det blei kinesarane som overtok på eigarsida. 

REC solar har vore igjennom eigarskifte og mange vanskelege periodar. Men dei tilsette har møtt utfordringane med stadig ny teknologi som har redusert kostnadene og betra kvaliteten. Produksjonen har heile tida hatt lågt klimafotavtrykk og lågt energiforbruk. Men dei gav seg ikkje med det. No har bedrifta utvikla ny revolusjonerande teknologi for resirkulering av materiale frå produksjon av solceller (wafers). Miljøvennleg produksjon av materiale til produksjon av fornybar energi er vel det nærmaste ein kan komme grøn industri for framtida. Men vi har tydeleg vis ikkje klart å lage rammevilkår som klarer å bere fram slik industri.

Priskrisa på straum kan bli det som tar knekken på REC Solar Norway. Norske prosessbedrifter har stort sett langsiktige kontraktar som skjermar dei delvis mot dagens prisgalopp fram til kontraktane går ut. Men spesielle forhold gjer at REC må kjøpe kraft i spotmarknaden. Lars Haltbrekken frå SV foreslo i februar i år at regjeringa skulle pålegge Statkraft å gi gunstige langtidskontraktar til selskap i situasjonar som den REC er i, men han fekk diverre ikkje gjennomslag.

I nokre tiår har eg følgt utviklinga av solcellesilisium på Fiskaa, og eg har argumentert sterkt for at  det er slike innovative industrimiljø vi må bygge og ta vare på når oljealderen går mot slutten. Vi må sikre levelege rammevilkår for bedrifter som kan løfte fram den grøne industrien som alle snakkar om i festtaler. Men her har vi tydeleg vis svikta. Manglande styring over energipolitikken har bidratt til å kaste REC Solar ut i ei krise. 

No må vi kjempe på alle frontar for å redde bedrifta. Dersom REC Solar Norway må legge ned produksjonen, er det eit nederlag for norsk energipolitikk og norsk industripolitikk, og det er eit dårleg signal for etablering av ny grøn industri i vår landsdel.

Alf Holmelid

Innlegget er publisert i Fvn i dag.

Grøn merkelapp er ikkje frikort

Fornybar energi og grøn industri er berebjelkar i arbeidet for å redde klimaet og naturmangfaldet før det er for seint. Miljørørsla har kjempa for grøn omstilling i mange tiår og fekk lenge lite gjennomslag. No er det endeleg i ferd med å skje noko. I dag snakkar alle om etablering av grøn industri. Men ein grøn merkelapp må ikkje bli eit frikort frå kritikk. Alle industri, også den som er ein del av omlegginga til eit fossilfritt samfunn, må tole sakleg kritisk debatt om ressursbruk og konsekvensar for natur og miljø.

Vi står overfor store omstillingar i samfunnet og store endringar i industristrukturen. Ei ny grøn industriutvikling er på trappene. Vi forsømmer oss dersom vi ikkje fører ein brei kunnskapsbasert debatt om denne omstillinga. Den etablerte industrien har over tid blitt utsatt for kritikk frå miljørørsla for utslepp og naturinngrep. Det bidrog til utvikling av miljøvennleg teknologi og til styrking av konkurransekrafta. Grøn industri kan også ha negative natur- og miljøkonsekvensar som den bør utfordrast på. Ikkje minst vi som har jobba for grøn industri, bør vere opptatt av at den ikkje skaper seg eit dårleg miljørykte.

Havvind kan bli ei av vår tids største industrisatsingar. Den kan skaffe arbeidsplassar og store mengder fornybar energi. Vi er godt i gang med å utvikle teknologien, og vi har gode livsløpsanalyser. Men veit vi nok om den naturen der vi skal plassere ut vindturbinane? Veit vi nok om fugletrekk, og har vi oversikt over konsekvensane for fiskeria og økosystema i havet? Det er avgjerande å skaffe seg solid kunnskap på desse områda før det blir gitt konsesjon for utbygging. Den store satsinga på Ocean Space Centre ved NTNU i Trondheim kan tyde på at vi satsar meir på å utvikle teknologien enn på å få fram kunnskap om meteorologi, fugletrekk og økosystem. Det viser manglande forståing for kva som er den mest grunnleggande kunnskapen for å realisere denne store satsinga.

All industri er avhengig av mineral som vi skaffar oss ved gruvedrift. Gruvene finn vi ofte i land der det er lite kontroll med arbeidsmiljø og forureining. Deler av bransjen har lenge fått kritikk for uverdige forhold i gruvene. Denne kritikken har i det siste fått fornya kraft spesielt retta mot produksjon av fornybar energi. Kritikken kjem både frå folk som er genuint opptatt av miljømessig og sosial berekraft, og frå folk som er negative til fornybar energi. Men uansett bør fornybarindustrien ta kritikken på alvor og møte den med offensiv satsing på resirkulering og  pålitelege system for dokumentasjon på berekraftig gruvedrift. Det er både eit moralsk imperativ og ein føresetnad for å skape tillit til fornybarbransjen. Strenge krav til resirkulering er også nødvendig for å unngå at vi får mangel på viktige mineral.

Den nye grøne industrien har varierande sysselsettingseffekt, og den er ofte arealkrevjande og energikrevjande. Derfor bør vi utarbeide overordna planar for lokalisering. Kvar er det greiast å få fram elektrisk kraft, og kvar blir det minst arealkonfliktar og miljøkonsekvensar? Når vi brukar store mengder av ein verdifull ressurs som rein energi, så bør vi også legge vekt på sysselsettingseffekt og ringverknader. Industrietableringar kan ofte ha uheldige effektar på natur og miljø. Med kunnskapsbasert debatt og planlegging, kan ulempene reduserast.

Kampen for klima og naturmangfald vil krevje store samfunnsendringar. Vi står overfor ei industriell utviklin på linje med utviklinga av prosessindustrien, verftsindustrien og oljeindustrien. Etablert industri legg om produksjonen, og ny grøn industri kjem til. Ei slik omstilling vil ikkje skje utan feilskjær og konfliktar. Det finst ikkje enkle fasitsvar på korleis vi byggjer framtidas industri for å ta vare på klimaet og naturmangfaldet.  Vår industrihistorie  viser at konstruktiv kritikk og debatt er ein viktig del av utviklinga. Grøn industri må ikkje skygge unna denne debatten. Den grøne merkelappen kan ikkje frita for kritikk, men kritikken må vere faktabasert og relevant. Slik kan vi skaffe brei støtte til nødvendig omstilling.

Alf Holmelid

Innlegget ligg på Fædrelandsvennen sine nettsider i dag.