I krise må vi bygge framtida


I desse dagar må vi alle ta del i kampen mot
koronaviruset. Liv og helse må komme føre andre omsyn, sjølv om det ofte kan vere krevjande både for den enkelte og for fellesskapet. Samtidig må vi så godt vi kan legge til rette for at samfunnet ikkje stoppar opp, og at næringslivet kan komme i gjennom krisa med kraft til å sikre sysselsetting og verdiskaping. I dag er vi først og fremst opptatt av å unngå konkursar, men vi bør også innrette krisepakkane slik at arbeidstakarane og næringslivet er i stand til å bygge opp att samfunnet når dette er over.

Uavhengig av krisa så er vi inne i ei tid med store omstillingar. Det er nok å nemne digitalisering, kunstig intelligens og berekraftig grøn industri. For å møte desse utfordringane treng vi ny kunnskap, ikkje minst i næringslivet. Når mange no blir permitterte eller får endra sin arbeidssituasjon, bør vi legge til rette for eit kompetanseløft i arbeidslivet. Karantene treng ikkje vere noko problem for undervisning og læring med dei nettløysingane vi har i dag.

Fagskolar, vidaregåande skolar og universitet bør ta kontakt med bedriftene og starte ein storstilt kampanje for å tilby og marknadsføre kurs som er relevante for dei utfordringane næringslivet står overfor. Det er nok å ta av. I tillegg til å sette oss i stand til å bygge eit næringsliv for framtida når krisa dabbar av, vil det gi meining til kvardagen for mange som er permitterte eller oppsagte. Gode opplæringstilbod gir både kompetanseheving og kjærkommen aktivitet i ein periode med minimal sosial kontakt.

Store summar blir no stilt til rådvelde for bedriftene for å unngå konkursar og oppseiingar. Det er heilt nødvendig, og meir må komme. Men samtidig må vi tenkjer langsiktig. Vi må gi milliardarsom lån og støtte til bedrifter som har konkrete planar for nye produkt og nye prosessar som kan bidra til sysselsetting og verdiskaping. På kort sikt gir det meiningsfullt arbeid i staden for permittering, og på lang sikt bidrar det til å møte dei utfordringane næringslivet står overfor.

Korona-krisa kjem på toppen av forventa nedgang i oljeaktiviteten, så vi står overfor formidable utfordringar. Innovasjon Noreg og ENOVA er organisasjonar som kjenner utfordringane og har god kontakt med næringslivet. Dei bør no få ekstraordinære midlar for å støtte store satsingar som kan førast heilt fram til industrialisering. Vi treng slike satsingar om Noreg skal overleve som ein framtidsretta industrinasjon. Her må ein akseptere stor risiko, for alternativet er jo å betale folk for å gå ledige.

Alle klutar må no settast till for å kjempe i mot viruset og avgrense dei nære problema i næringslivet. Men vi må samtidig tenkje langsiktig samfunnsbygging. Med god planlegging treng ikkje det langsiktige stå i motsetning til det kortsiktige. Snarare tvert i mot.

Alf

 

Innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag

Norsk populisme

Folket det er eg, er tittelen på ei bok av Simen Ekern. Den handlar om framveksten av høgrepopulistiske parti i Sør-Europa. Eit av poenga hans er at folkets røyst ikkje alltid er folkets røyst. Ofte er det velskolerte ideologar som utviklar ein kjensletung retorikk som fangar interesse og engasjement blant folk.

Med sosiale media har det blitt lettare å samle folk bak ein ide. Initiativtakarane har ofte eit sterkt engasjement og utrerte synspunkt som dei elskar fram i gruppa gjennom si redigering. Mange melder seg på av ulike årsaker og vidareformidlar tvilsame fakta. Prøver du å ta ein sakleg diskusjon, er det som å kjempe mot Bøygen.

Det kan diskuterast om slike grupper representerer folkets røyst, men argumenta spreiar seg uansett og siv inn i den offentlege samtalen og politikken. Det gjeld ikkje minst i klimaspørsmål som er kompliserte, og der det er vanskeleg å imøtegå retoriske påstandar med få ord. Eksempel er påstandar om at klimakrisa ikkje eksisterer og at fornybar energi ikkje bidrar til å løyse den.

Eit særpreg med slike grupper som hevdar seg å representere folkets røyst, er at dei kjempar mot, og ikkje for saker. Å finne alternativ overlet dei til andre. Eksempel er bompengelista i Bergen som nesten er utradert etter at representantane kom i ein posisjon der dei måtte diskutere meir enn den eine enkeltsaka.

Skuldingar om elitisme er eit anna særtrekk ved slike grupper og populisme generelt. Her er det ikkje snakk om maktanalyse eller klasseanalyse. Enkelt og greit så er alle som er usamde, ein del av eliten.

Korleis skal venstresida handtere denne utviklinga? Vi bør etter mi meining halde fast på klasseanalyse og maktanalyse og ikkje ukritisk hoppe på eliteretorikken og bruke den som eit billeg retorisk poeng. Og så er det vel kanskje slik at vi framleis finn og kommuniserer best med folk flest på arbeidsplassar, i fotballaget og på puben.

Alf Holmelid

Argumenta mot EU-medlemskap står seg

Sven Egil Omdal forklarer i ein kronikk kvifor han har skifta standpunkt til Norsk medlemskap i EU. I motsetning til Omdal er eg like sterk EU-motstandar i dag som eg var i 72 og 94. Nasjonalstaten er ei god ramme for demokratiet, og marknadsliberalismen skaper klasseforskjellar no som før.

Omdal og mange andre brukar framveksten av høgrepopulistiske krefter som argument for å bli EU-tilhengar. Men framveksten av desse kreftene i EU kan like godt brukast som eit argument mot EU-systemet og EU-medlemskap. Avstanden til makta som ikkje berre er langt borte, men som også har overlatt det meste til marknaden, kan vel nettopp vere ei årsak til at høgrepopulistane kan rekruttere så breitt.

Men eg ser at venstresida bør føre ein klarare front mot tankegodset til dei populistiske og nasjonalistiske kreftene som no veks fram både i Europa og i andre verdsdelar. Vi må vise at vårt ønskje om ein nasjonalstat og ein arbeidsmarknad utan sosial dumping ikkje er egoistisk nasjonalisme og brot med den internasjonale solidariteten. Klassesolidariteten stoppar ikkje ved landegrensene.

EU-debatten får meg også til å reflektere over eit trekk ved samfunnsdebatten i vår tid. Det er ein stadig kamp for å vere aller mest for sakene ein kjempar om. Eg ser ofte at folk eg er samd med i konklusjon, brukar tvilsame argument for å få eit retorisk poeng. Når ein påpeikar det, blir ein gjerne skulda for å svikte saka. Nyansert debatt som kan overbevise reflekterte tvilarar, blir det mindre av.

Alf

Kommentaren blei først lagt ut på min Facebook-profil.

 

Industrien etter olja

254326_1894465555757_1065101434_31781809_6665618_nSame kva ein meiner om norsk oljepolitikk, så innser dei fleste at forbruk og produksjon av fossil energi vil gå mot null om nokre tiår. Det vil bli krevjande omstillingar for alle, men det vil bli ekstra utfordrande for Noreg. Oljeindustrien har ein dominerande plass i norsk næringsliv, og leverandørindustrien har ein sterk internasjonal posisjon. I tillegg til å legge om frå fossil til fornybar energi må vi utvikle næringar som kan kompensere for reduksjonen i sysselsetting og eksport.

I den politiske debatten er det eit sterkt fokus på offshore energi, spesielt flytande vindturbinar. Det er ei satsing eg støttar fullt ut.  Den kan dra nytte av kompetanse som er utvikla i oljeindustrien, og den ligg godt til rette for leverandørindustrien med sin internasjonalt leiande posisjon innan offshoreteknologi. Men offshore vind er ikkje nok. Skal vi skape arbeidsplassar og auke eksporten av industriprodukt for å kompensere for nedgangen i oljeaktiviteten, så må vi ha ei brei industrisatsing med fleire solide bein å stå på.

Prosessindustrien kan vidareutviklast som ein slik industripilar. Den bør få ein sentral plass i arbeidet for å bygge opp ein sterk industrisektor etter olja. Det har fleire årsaker. Bransjen har ein lang og sterk tradisjon her i landet, og den har klart seg heilskinna igjennom fleire omstillingar tidlegare. Mange av produkta frå norske prosessbedrifter er viktige byggesteinar i eit elektrifisert og fossilfritt samfunn, og norsk prosessindustri kan utvikle teknologi som kan få store positive klimakonsekvensar på verdsbasis.  

Inkrementell innovasjon har dominert teknologiutviklinga i prosessindustrien. Men som Enova-sjef Nakstad sa på årskonferansen, så treng vi no store og fundamentale teknologiskift. Den nye teknologien som Elkem og REC har utvikla for solcellesilisium, er eksempel på slike teknologisprang. No bør regjeringa gå i allianse med bransjen med målsetting om å utvikle metallproduksjon med null utslepp innan 2050. Det vil skape nye arbeidsplassar og ha stor effekt på dei globale klimautsleppa. Dessutan vil det styrke konkurransekrafta til bransjen i ei framtid der utbygging av fornybar energi i mange land kan gjer at rimeleg vasskraft ikkje lenger er eit konkurransefortrinn.

Prosessindustrien står for 20% av norsk eksport, men talet på sysselsette har gått noko ned dei ti siste åra. Industrien har i stor grad basert seg på  volumproduksjon og har i mindre grad satsa på å engasjere seg i vidareforedling. Men det er ikkje eintydig. Borregård og Elkem er eksempel på bedrifter som har satsa på utvikling av nye produkt i høgare prisklassar. I ein industristrategi for nye arbeidsplassar når oljeaktiviteten blir mindre, bør bransjen utfordrast til å engasjere seg lenger ut i verdikjeda.

Når oljealderen går mot slutten, må vi  skaffe oss ein industristrategi som ikkje berre er grøn, men som også skaper nye arbeidsplassar og aukar eksporten. I denne strategien bør prosessindustrien ha ein sentral plass. Staten og bransjen bør inngå ein forpliktande avtale der målet er null utslepp og dobling av sysselsettinga innan 2050.

Alf Holmelid

Innlegget står på trykk i Klassekampen i dag.

Grøn næringsutvikling – ei lita oppsummering

MiljøognæringDebatten om grøn industri og grøn næringsutvikling er i ferd med å ta seg opp. Derfor har eg plukka fram eit lite utval av notat og avisinnlegg som eg har skrive om dette temaet dei siste åra. Eg har i mange tiår hevda at god miljøpolitikk kan vere god næringspolitikk, og at god næringspolitikk kan vere god miljøpolitikk. No er slike synspunkt i ferd med å bli mainstream, men det går tregt å komme i gang med konkrete tiltak som  monnar.

Her er nokre lenker til notat og debattinnlegg mm.:

Grønt statleg eigarskap, innlegg 2019

Omstilling for langsiktig industriutvikling, innlegg 2019

Vi bør lære av vår industrihistorie, innlegg 2019

Viser veg for offentleg grøn omstilling, innlegg 2019

Rettferdig omstilling er avhengig av eit ordna arbeidsliv, innlegg 2019

Venstresida må våge å ta oljedebatten, innlegg 2019

Vi treng ein heilskapleg industripolitikk, innlegg 2018

Eit foredrag om grøn næringspolitikk 2016

Sterkare allianse mellom miljøbevegelse og fagbevegelse

Den verkelege næringspolitikken, innlegg 2014

Grøn næringsutvikling, innlegg 2013

Miljø og klima er vår tids næringspolitikk, innlegg 2011

Næringspolitikk er klimapolitikk, innlegg 2009

Miljøpolitikk som næringspolitikk, innlegg 2009

Notat om grøn næringsutvikling til Kvanmokonferansen 2014

Notat om strategi for det grøne skiftet, arbeidsgruppe i SV 2016

Fornybar energi er ein knapp ressurs

Skal vi nå klimamåla i Parisavtalen og andre internasjonale avtaler, så må all fossil energi erstattast av fornybar energi i løpet av tretti år. Dette er eit svært ambisiøst mål som inneberat vi må satse maksimalt på å utvikle ny grøn teknologi. Men det er ikkje nok. Naturvernforbundet har nyleg lagt fram ein rapport som viser at vi i tillegg må avgrense energiforbruket dersom vi skal unngå for store inngrep i viktige naturverdiar. Det er ikkje nok å konvertere frå fossil til fornybar energi. Vi må også spare energi.

For eit år sidan presenterte klimapanelet i FN ein rapport om korleis det går med oppfølginga av Parisavtalen og med målet om å avgrense den globale temperaturauken til 1,5 grader. Rapporten konkluderer med at dei menneskeskapte klimautsleppa må reduserast med 45% innan 2030. I 2050 må klimautsleppa vere netto null. Skal vi nå desse ambisiøse måla, så må politikarane handle no. Den nødvendige omstillinga vil krevje omfattande endring innan energi, industri, bygningar, transport og byutvikling.

I mai i år presenterte naturpanelet i FN sin rapport. Den var ikkje mindre utfordrande. Menneskeleg aktivitet trugar eksistensen til ein million artar. Både land og hav blir i akselererande grad endra av menneskeleg aktivitet i form avindustri, bygg, transport og landbruk. Energiproduksjon, også produksjon av fornybar energi, er ein del av den aktiviteten som legg press på naturen. Produksjon og distribusjon krev plass og andre ressursar. Derfor kan vi ikkje sløse med energi,sjølv om den er fornybar.

Produksjonen av fornybar energi er i rask vekst. År etter år overgår veksten prognosane frå det internasjonale energibyrået, IEA. I dag utgjer fornybar energi 15%  av det globale energiforbruket. Men det er ikkje lenge til vi bør vere oppe i 50% og 100%. Overgangen til fornybar energi er ikkje smertefri. Det ser vi tydeleg i diskusjonane om vindkraft med sine konsekvensar for naturverdiar og biologisk mangfald. Inga energikjelde er utan negative konsekvensar. Skal vi nå klimamåla og unngå uakseptable inngrep i naturen, så må vi satse på energisparing i tillegg til utbygging av grøn energi.

Rapporten frå Naturvernforbundet diskuterer korleis vi kan erstatte all fossil energi med fornybar energi her i landet utan å gjere for store naturinngrep. Noreg er velsigna med mykje fornybar vasskraft. Like vel er over halvparten av energiforbruket fossilt. Rett nok er elmotoren vesentleg meir effektiv enn bensin- og dieselmotoren, men behovet for fornybar energi er like vel betydeleg. Skal vi legge om til fornybar energi, så må vi redusere energiforbruket, eller vi måprodusere meir med dei konfliktane det inneber.

Ser vi bort i frå oljesektoren som det vil føre for langt å komme inn på her, så er det to område der vi bør spare energi, og det er transportsektoren og byggsektoren. Industrien har også eit stort energiforbruk, men der bør det vere god tilgang på energi for å kunne skape arbeidsplassar til erstatning for dei som vil bli borte i oljesektoren.

Naturvernforbundet argumenterer i sin rapport for at vi kan redusere energiforbruket i bygg med 10 TWh i løpet av 10 år. Dette svarar til produksjonen frå 15 Alta-kraftverk. Fleire studiar viser at vi i løpet av 30 år kan halvere energiforbruket i bygg frå 80 til 40 TWh. Regjeringa er langt mindre ambisiøs, og den har vist manglande evne til å ta i bruk effektive verkemiddel for å nå sine eigne mål for energisparing. No er det jamvel planar om å innføre nettariffar som straffar dei som sparer energi. Det er på tide med ein meir offensiv innsats for energisparing i bygg slik at meir av den fornybare energien kan gå til å erstatte fossil energi. 

Etter bompengekaoset i valkampen har regjeringa signalisert at det kan bli aktuelt å fire på kravet om å avgrense privatbilbruken i byar. Dei snakkar om å erstatte tak på biltrafikk med tak på utslepp frå biltrafikk. Det kan høyrast fint ut i første omgang. Men det viser manglande forståing for at fornybar energi er ein knapp ressurs, i alle fall i mange år enno. I tillegg har elbilen framleis både klimautslepp og forbruk av knappe ressursar i produksjonsfasen. Elektrifiseringa av transportsektoren må forserast om vi skal nå klimamåla. Men fornybar energi bør gå til å erstatte fossil energi, ikkje til å auke energiforbruket. Elbilar bør erstatte fossilbilar, ikkje komme i tillegg. Det er all grunn til å halde fast på målet om at trafikkveksten i byane skal handterast med kollektiv, sykkel og gange.

Vi må forsterke satsinga på fornybar energi for å nå måla i Parisavtalen. Men tilgangen på fornybar energi er ikkje utan grenser, og produksjonen kan ha negative konsekvensar for viktige naturverdiar. Skal vi ta vare på både natur og klima og samtidig ha energi til ny industriutvikling, så må vi spare energi der vi kan. Vi må få fart på energisparing i bygg og avgrense bilismen, sjølv om den energien vi brukar, er fornybar.

Alf 

Kronikken står på trykk i Fædrelandsvennen i dag

 

 

 

 

 

Støre bør gå for eit strategisk grønt oljefond

Bladt2Vi må venne oss til å seie at vårt pensjonsfond er ein politisk reiskap sa Jonas Gahr Støre på Zerokonferansen nyleg. Dette er ikkje noko revolusjonerande nytt. Oljefondet er politisk på fleire måtar. Men formuleringa har like vel skapt debatt og opna opp for å tenke nytt om disponering av oljefondet. Kan vi i større grad bruke deler av fondet til å fremme grøn teknologiutvikling og bidra til ein internasjonal marknad for bedrifter som satsar på ny grøn teknologi?

Ein del av oljefondet har alt i dag eit miljørelatert investeringsmandat som kan bidra til grøn næringsutvikling. Men som for resten av fondet er det mandat til finansielle investeringar. Fondet har ei grense for kor stor del av eit selskap det kan eige. Slike finansielle investeringar vil i avgrensa grad bidra til ny teknologiutvikling. Skal vi utløyse ny teknologi som kan forsere klimakampen og den grøne industriutviklinga, så må ein del av fondet brukast til strategiske investeringar.

Dagens klimapolitikk for industrien er i stor grad basert klimakvotar – eit verkemiddel som skal sikre kostnadseffektiv reduksjon i utslepp av klimagassar. Klimakvotar fremmar bruk av kjent teknologi og motiverer i mindre grad til offensiv utvikling av ny teknologi. Derfor treng vi strategiske investeringar i fornybar energi og grøn teknologi – investeringar som kan bidra til ein etterlengta ny giv i grøn næringsutvikling.

Investeringar i fornybar energi og miljøvennleg teknologi vil skape nye marknader for industrien. Noreg treng å auke eksporten av industrivarer når oljealderen går mot slutten, og norsk industri er teknologileiande på mange område. Vår offshoreindustri er verdsleiande, og vår tradisjonelle eksportretta prosessindustri er sterk på produktutvikling og berekraftig produksjon. Med vekst i den internasjonale marknaden for avansert grøn teknologi kan norsk kompetanse på desse og mange andre område skape nye arbeidsplassar.

Det er ikkje urimeleg at litt av den kapitalen som kjem frå utvinning av fossil energi, blir investert i teknologi for å redusere klimautsleppa. I tillegg til å vere eit kraftfullt miljøtiltak, så vil det bidra til å utvikle marknaden for grøn teknologi til beste for industri og sysselsetting. Støre bør vurdere å bruke noko av oljefondet til eit strategisk grønt oljefond som kan bidra til rettferdig grøn omstilling.

Alf

Innlegget står på trykk i Klassekampen i dag

Vi bør lære av vår industrihistorie

MiljøognæringHeile 80% av norske bedrifter trur ikkje at dei kan gjere forretning på berekraft. Det viser ei undersøking som Nordea gjennomførte nyleg. Dette er skuffande tal – ikkje berre for klima og miljø, men for framtida til norsk industri og næringsliv. Vi står i fare for å komme bakpå i den omfattande omstillinga vi står overfor når oljealderen går mot slutten. Skal vi komme styrka gjennom denne dramatiske omstillinga, så må vi ligge i forkant med teknologiutvikling og posisjonering i nye marknader. Det har vår nære industrihistorie lært oss.

Satt litt på spissen så kan vi seie at miljøkrava på åttitalet var med på å redde norsk industri, ikkje minst prosessindustrien. Noreg var tidleg ute med miljøreguleringar, og vi fekk ei teknologiutvikling som styrka konkurransekrafta i tillegg til å redusere belastninga på miljøet. No er det brei semje om at vi står overfor ei større omstilling for norsk industri. Spørsmål er om vi også denne gangen klarer å vere tidleg ute og ta ein leiande posisjon som sikrar konkurranseevna.

Då miljøkrava kom på sytti- og åttitalet, møtte dei sterk motstand. Mange politikarar, bedriftsleiarar og tillitsvalde åtvara mot krava som dei meinte kunne rasere mange arbeidsplassar. Det var uheldig å ligge i front med strenge miljøkrav, blei det hevda. Konsekvensen ville bli auka kostnader, industridød og utflagging. Men miljøkrava kom – gradvis og i kombinasjon med støtteordningar. Industrien tok utfordringa, og det utløyste ei storstilt teknologiutvikling og eit omfattande kvalitetsarbeid.

I prosessindustrien som var min arbeidsplass på den tida, fekk vi eit teknologiløft som styrka konkurransekrafta i tillegg til å løyse miljøutfordringane. Den offensive teknologisatsinga førte til redusert energiforbruk og betre produktkvalitet. Som ein kollega av meg sa: då vi leita etter årsakene til skadelege utslepp, så fant vi ofte mange andre manglar i prosessen. Utan dei offensive miljøkrava og ei satsing som låg i forkant av andre industriland, så hadde vi knapt hatt ein konkurransedyktig prosessindustri i Noreg i dag.

Dette er erfaringar som vi må ta med oss inn i diskusjonen om den krevjande omstillinga vi no står overfor. Korleis skal vi møte reduksjonen i oljeaktiviteten på ein slik måte at vi kjem styrka ut som industrinasjon? Noko mindre ambisjon kan vi ikkje ha i ein situasjon der industrien sin del av sysselsettinga her i landet er under ti prosent for første gang på over 100 år. Feiler vi her, så kan vi misse det grøne industritoget og ende opp utan ein konkurransedyktig industri.

Det er ulike syn på når vi bør trappe ned og stanse norsk oljeaktivitet av omsyn til klimaet. Effekten av tiltak på tilbodssida er omstridt. Men uavhengig av klimaargumentet så vil industrien tene på å fronte den internasjonale omstillinga som alle veit vil komme. Vi bør ha lært av vår nære industrihistorie at det er dårleg industripolitikk å vente for lenge. Som på åttitalet må vi sikre oss at vi er tidleg ute og får eit teknologisk forsparang og ein god posisjon i dei nye marknadene.

Nyleg deltok eg på LO sin regionskonferanse i Agder. Der opplevde eg at ein sentral tillitsvald i LO løfta fram dei same argumenta. Are Tomasgard som er LO-sekretær og skal sitte i Arbeidarpartiet sin programkomite, heldt eit inspirerande innlegg om at vi må sjå dei nye trendane i teknologi og marknad før det er for seint. Det tar eg som eit positivt og viktig signal om at vi kan få ein diskusjon der fagrørsla arbeider aktivt for omstilling mens det enno er tid til å posisjonere seg i dei nye marknadene og sikre framtida for industrien.

Den gryande forståinga av at norsk industri vil tene på å ligge i front i den grøne omstillinga, kan skape ny dynamikk. Når desse tankane no også blir framført med entusiasme frå sentralt hald i LO, så er det von om at vi kan gå frå ord til handling. Det legge grunnlaget for at grøn omstillinga kan bli ein sentral berebjelke i ei ny raudgrøn regjering – ein berebjelke som er er løfta fram både av fagrørsla og miljørørsla. Som miljøkampen på åttitalet kan det grøne skiftet i dag bli eit sårt tiltrengt løft for norsk industri.

Alf

Innlegget er publiser av Energi og Klima i dag https://energiogklima.no/kommentar/gron-omstilling-vi-bor-laere-av-var-industrihistorie/

 

 

Usynleggjering av fagrørsla

fanerSist fredag hadde Fædrelandsvennen ein god og viktig artikkel om kvinner i leiande stillingar i Agder, ikkje minst i offentleg sektor. Artikkelen viser at kvinnene har gjort sitt inntog i sentrale posisjonar og styrer viktige samfunnsinstitusjonar i landsdelen. Det er ei interessant utvikling i ein landsdel der kvinner med barn inntil nyleg måtte forsvare å arbeide i full stilling. Men artikkelen har ein veikskap. Den inngår i ein trend med usynleggjering av representantar og perspektiv frå fagrørsla.

I artikkelen er regiondirektøren i NHO Agder ført opp på lista over mektige kvinner i Agder, og det er vel og bra. Men kvinna som har den tilsvarande posisjonen i LO Agder, er ikkje med på lista. NHO-direktøren er også intervjua i artikkelen, men LO som organiserer mange i offentleg sektor, er ikkje invitert til å uttale seg om forholda for kvinner som arbeider i sektoren. Vi finn også fleire rådmenn på lista over kvinner i leiande posisjonar, men ingen kvinner med sentrale faglege tillitsverv i kommunesektoren er med. Dette er ei påfallande neglisjering av representantar for fagrørsla som har ei sentral rolle i arbeidet for å utvikle arbeidsplassen og legge til rette for likestilling i arbeidslivet.

Dette er ikkje eit eingongstilfelle. I fjor hadde Fædrelandsvennen eit stort oppslag med oversikt over dyktige kvinner frå Agder – kvinner som ordføraren i Kristiansand meinte vi burde løfte fram til nasjonale posisjonar. Det var eit flott initiativ. Men heller ikkje den oversikten inneheld kvinner med bakgrunn frå fagrørsla. Eg tok kontakt med redaksjonen og utfordra avisa til å løfte fram personar med verv i fagrørsla for å få større mangfald og breidde i samfunnsdebatten, men det var lite respons å få.

Dette er to eksempel som stadfestar eit generelt inntrykk av at personar og perspektiv frå fagrørsla ikkje står i fremste rekke når Fædrelandsvennen dekkjer ulike forhold i samfunnet. Arbeidsgivarsida, næringsorganisasjonar og ulike samfunnsaktørar blir ofte kontakta når avisa tar opp sentrale samfunnsspørsmål, men synspunkt frå fagrørsla glimrar ofte med sitt fråvær. Dette er ei uheldig usynleggjering av arbeidstakarorganisasjonane og den rolla dei spelar i den norske samfunnsmodellen som er grunnlaget for velferdssamfunnet vårt.

Fagrørsla er ein heilt sentral aktør i arbeidet for likestilling på alle nivå i arbeidslivet. Det er fagrørsla som har kjempa fram eit ordna arbeidsliv som gir alle, både kvinner og menn, anledning til å utvikle seg i sitt yrke. Skal vi lukkast i arbeidet for likestilling, er innsatsen til fagrørsla heilt avgjerande. I dag står kampen blant anna om heile faste stillingar i kvinnedominerte yrke i offentleg sektor. La oss vone at Fædrelandsvennen i større grad enn hittil tar med fagrørsla i sine spaltar, ikkje minst i den vidare debatten om likestilling i arbeidslivet i Agder.

Alf

Innlegget har stått på trykk i Fædrelandsvennen

Den breie demokratiske samtalen

Electric Region Agder er ein spennande visjon som blir fronta av blant andre Nye Kristiansand kommune og Agder fylkeskommune. Ideen er at vi skal løfte fram våre ressursar og vår kompetanse på dette området for å utvikle næringslivet og styrke klimaarbeidet i regionen. Kristiansand kommune inviterer no til ein interessant konferanse om dette prosjektet. Men tidspunkt og deltakaravgift legg ikkje til rette for brei deltaking av interesserte borgarar.

Dette er ikkje eit eingongstilfelle. Konferansar om kollektivtransport er eit anna eksempel. Arrangement som er viktige for utviklinga av kommunen og regionen, blir lagt i arbeidstida og inkluderer ein god lunsj som gjer at kursavgift blir betydeleg. Dermed bli dei fleste deltakarane heildagspolitikarar og profesjonelle planleggarar som tar konferansen som ein del av jobben. Det skal mykje til at andre som ønskjer å engasjere seg i utviklinga av kommunen, vil ta seg fri frå jobb og i tillegg betale deltakaravgift.

Eg har forståing for at heildagspolitikarar og fagfolk som har planlegging som yrke, vil legge slike konferansar i arbeidstida. Dei har som alle andre behov for eit sosialt liv etter arbeidstid. Men omsynet til å nå breitt ut, bør også vektleggast. Det bør vere mogeleg å prøve seg fram med justerte opplegg. Ein kan for eksempel legge deler av konferansar med allmenn interesse etter arbeidstid. Nye Kristiansand kommune og den fusjonerte fylkeskommunen som begge skal utvikle ein ny felles identitet, bør legge seg i selen for å få folk med.

God samfunnsutvikling er avhengig engasjement og legitimitet blant innbyggjarane. Det er ikkje nok at ei gruppe profesjonelle planleggarar og heildagspolitikarar som stadig omgås kvarandre, blir samde om kva som er bra for kommunen og regionen. Når vi jobbar med visjonar og planer som vedgår mange, er det spesielt viktig å nå breitt ut – både for å få med ulike erfaringar, og for å sikre brei forankring for resultatet. Vår samfunnsmodell og vårt demokrati er bygd på medverking og tillit, og vi må skape arenaer for den breie demokratiske samtalen.
Alf Holmelid

Innlegget har stått på trykk i Fædrelandsvennen