Tag Archives: demokrati

Den breie demokratiske samtalen

Electric Region Agder er ein spennande visjon som blir fronta av blant andre Nye Kristiansand kommune og Agder fylkeskommune. Ideen er at vi skal løfte fram våre ressursar og vår kompetanse på dette området for å utvikle næringslivet og styrke klimaarbeidet i regionen. Kristiansand kommune inviterer no til ein interessant konferanse om dette prosjektet. Men tidspunkt og deltakaravgift legg ikkje til rette for brei deltaking av interesserte borgarar.

Dette er ikkje eit eingongstilfelle. Konferansar om kollektivtransport er eit anna eksempel. Arrangement som er viktige for utviklinga av kommunen og regionen, blir lagt i arbeidstida og inkluderer ein god lunsj som gjer at kursavgift blir betydeleg. Dermed bli dei fleste deltakarane heildagspolitikarar og profesjonelle planleggarar som tar konferansen som ein del av jobben. Det skal mykje til at andre som ønskjer å engasjere seg i utviklinga av kommunen, vil ta seg fri frå jobb og i tillegg betale deltakaravgift.

Eg har forståing for at heildagspolitikarar og fagfolk som har planlegging som yrke, vil legge slike konferansar i arbeidstida. Dei har som alle andre behov for eit sosialt liv etter arbeidstid. Men omsynet til å nå breitt ut, bør også vektleggast. Det bør vere mogeleg å prøve seg fram med justerte opplegg. Ein kan for eksempel legge deler av konferansar med allmenn interesse etter arbeidstid. Nye Kristiansand kommune og den fusjonerte fylkeskommunen som begge skal utvikle ein ny felles identitet, bør legge seg i selen for å få folk med.

God samfunnsutvikling er avhengig engasjement og legitimitet blant innbyggjarane. Det er ikkje nok at ei gruppe profesjonelle planleggarar og heildagspolitikarar som stadig omgås kvarandre, blir samde om kva som er bra for kommunen og regionen. Når vi jobbar med visjonar og planer som vedgår mange, er det spesielt viktig å nå breitt ut – både for å få med ulike erfaringar, og for å sikre brei forankring for resultatet. Vår samfunnsmodell og vårt demokrati er bygd på medverking og tillit, og vi må skape arenaer for den breie demokratiske samtalen.
Alf Holmelid

Innlegget har stått på trykk i Fædrelandsvennen

Det nye klassesamfunnet skaper høgrepopulisme

forskjellarDen ytterleggåande høgrepopulismen har mange framtoningar. Men felles er at den spelar på rasisme, framandfrykt og forsvar av «nasjonale verdiar». Det florerer med konspirasjonsteoriar om hemmelege alliansar som har til formål å knekke oss og vår kultur med masseinnvandring. Dei største fiendane er dei naive politikarane som ikkje ser dette, og som fortener å bli stempla som landssvikarar. Du skal ikkje leite lenge før du finn slike haldningar på nettet, og synspunkta bryt seg gradvis veg inn i den offentlege samtalen.

Høgrepopulistiske parti av ulik valør har stor framgang i dei fleste demokratiske land, og mange av dei leflar med rasistiske og fascistiske synspunkt. Men det er liten grunn til å tru at alle som støttar opp om slike parti, står for desse ekstreme standpunkta. Kva er det då som får folk til å stemme på dei høgrepopulistiske partia?

Vi har over tid sett to tydelege trendar i dei vestlege landa. Folk kjenner stadig sterkare på at det blir større avstand mellom veljarane og dei som styrer. Makta og beslutningane blir flytta lenger bort, og kontakten med dei som må leve med konsekvensane, er fullstendig borte. I tillegg har det utvikla seg eit sjikt av folk med makt og innflytelse  – eit sjikt som har meir til felles med likesinna i andre land, enn med folk flest i det landet dei kjem i frå.

Den andre sterke trenden er frustrasjon over at velstanden blir ujamt fordelt. Vi har hatt økonomisk vekst, og forskjellane mellom land har blitt redusert. Men forskjellane internt i landa har auka. Marknadsliberalismen har skapt ein nytt klassesamfunn med utrygge og lågt betalte jobbar. Fagrørsla som kjempar for fordeling og solidaritet, er på vikande front.

Kombinasjonen av desse to trendane skaper grobotn for høgrepopulisme. Folk som kjenner seg neglisjerte og urettvist behandla av makteliten, ropar på nye løysingar og sterke leiarar som kan rydde opp og stengje grensene mot alt som trugar.

Kva er venstresida sitt svar på denne utviklinga? Er løysinga å legge seg tettare opp til høgrepopulistane og deira syn på kva som trugar samfunnet? Eg trur ikkje det. Eller rettare sagt, eg er overtydd om at det er ein farleg veg å slå inn på. Vi må blankpusse våre eigne ideal og vår eigen samfunnskritikk. Høgrepopulistane går til angrep på det dei kallar kultureliten, men dei snakkar lite om det reelle problemet – den globale kapitalmakta.

Venstresida må skjerpe kampen mot dei internasjonale kapitalkreftene og den offensive marknadsliberalismen som har skapt det nye klassesamfunnet. Vi kan ikkje leve med eit lausarbeidarsamfunn og eit arbeidsliv der dei seriøse aktørane blir pressa ut. Vi kan heller ikkje leve med at store globale konsern kan vri seg unna å betale skatt. Når politikarane toar sine hender og klagar på at dei ikkje har verkemiddel til å stoppe denne utviklinga, er det ikkje rart at folk blir forbanna og vil prøve noko nytt.

I staden for å temme den globale kapitalismen og ta tilbake den demokratiske styringa, så går utviklinga i motsett retning. Vi diskuterer i fullt alvor å inngå avtaler der globale konsern kan saksøkte nasjonalstatar og overstyre nasjonale parlament. Ikkje rart at folk lurer på kva politikarane held på med, når dei vil la kapitalkreftene styre over demokratiet og dei folkevalde. Her har sosialdemokratiske parti ofte svikta. Det er på tide å ta eit oppgjer med denne utviklinga dersom sosialdemokratiet skal ta tilbake noko av sin posisjon og bidra til ei sterk og offensiv venstreside som kan stå i mot høgrepopulismen.

Vi må ta den ideologiske kampen mot dei forskrudde verdiane til høgrepopulistane og møte dei med våre verdiar bygd på solidaritet og menneskeverd. Men minst like viktig er det å ta kampen mot utviklinga av eit nytt klassesamfunn. Taper vi den, kan vi tape kampen mot høgrepopulismen og i ytste konekvens tape demokratiet.

Profesjonalisering av politikken

DEMOKRATIFor ein del år sidan deltok eg i byutviklingsstyret i Kristiansand og diskuterte korleis vi skulle legge opp presentasjonen av eit stort byggeprosjekt. Eg argumenterte for at vi skulle arrangere eit møte etter arbeidstid slik at interesserte som ikkje hadde høve til å ta fri frå jobb, kunne delta. Men fagfolk, konsulentar og heiltidspolitikarar ville ha det på dagtid og ha ettermiddagen fri, og slik blei det. Folk flest og politikarar utan betalte verv blei dermed utestengt frå prosessen og kunne i beste fall lese om prosjektet i avisene. Det blei sikkert gode diskusjonar, men eit viktig demokratisk element blei borte.

Politikk og politiske prosessar er i ferd med å bli ein aktivitet for betalte aktørar. Det poppar stadig opp nye konsulentar og byrå som mot god betaling kan tilby hjelp til å få gjennomslag i politikken. Dei betalte aktørane blir eit filter i kommunikasjonen med dei demokratisk valde politikarane.  Vi er langt over i parodien når kommunar og fylkeskommunar ber om hjelp frå kommersielle byrå med tidlegare politikarar for å kommunisere med dagens stortingspolitikarar. Har politikarane mista trua på demokratiet og verdien av den direkte kontakten med dei demokratiske prosessane?

I ei tid med store omveltingar er det viktig at dei som sit med makta, har god kontakt med det som skjer i samfunnet. Politikarane bør ikkje nøye seg med informasjon som er filtrert gjennom profesjonelle lobbyistar eller politiske rådgivarar og samfunnskontaktar som stadig fleire institusjonar held seg med. Det kan vere krevjande å få god dialog med  samfunnsinstitusjonar og bedrifter. Men det kan lett gå ut over forståing og innsikt om ein nøyer seg med tilrettelagt og politisk korrekt kommunikasjon. Det er dei krevjande direkte dialogane med dei som sit med informasjon og erfaring, som kan skape ny politikk.

Politiske prosessar skjer i stadig større grad mellom folk som meir eller mindre lever av politikk. I tillegg til stadig fleire betalte lobbyistar og rådgivingsbyrå har vi ein veksande skog av betalte sekretariat i interesseorganisasjonar og bransjeorganisasjonar. Politiske tenketangar har også blitt ein del av denne floraen. Alle desse betalte aktørane var nyleg samla under Arendalsveka. Eg var der i to dagar og møtte få som ikkje var der med full løn og full diett. Eg fekk med meg topp foredrag og gode diskusjonar. Men er dette arrangementet eit symptom på profesjonaliseringa av politikken? Aftenposten konstaterer i alle fall at det er ei festveke for lobbyistar. Alle som det er verdt å ha kontakt med for lobbyistar og interessegrupper, var der.

Både i USA og mange land i Europa ser vi at det har vakse fram misstillit til det samfunnsskiktet som forvaltar den demokratiske makta. I Skandinavia og i Noreg har vi framleis stor samfunnstillit. Men det er viktig at vi ikkje snevrar inn deltakinga i dei demokratiske prosessane og gjer politikken til ei vare.

Folket har alltid makta og ansvaret

OLYMPUS DIGITAL CAMERAEtter Brexit er det mange som spør om folket alltid har rett, men det er feil spørsmål.

Folket har ikkje alltid rett, men folket har alltid makta og ansvaret om vi vil kalle oss eit demokrati. I staden for å diskutere om det er folket eller ekspertane og politikarane som har rett, bør vi spørje kva som har gått galt med kommunikasjonen og tilliten mellom folket og dei folkevalde.

Det handlar om makt og interesser. Folk stemmer på politikarar for at dei skal forvalte deira demokratiske makt. Men i staden opplever dei politikarar som er handlingslamma i møte med marknad og internasjonal storkapital. Når forskjellane aukar, skuldar politikarane på konkurransen. Kvifor skal folk ha tillit til politikarar som demonstrerer si manglande vilje og evne til å ta makta og bygge eit solidarisk samfunn? Dei lengst nede på rangstigen opplever stadig at dei må betale prisen for konkurransekraft og for velstand for dei på toppen.

I ei rekke land i Europa har denne misstilliten lagt vegen open for høgreekstremisme. Kombinert med sviktande og lite solidarisk handtering av flyktningstraumen har det også nøra opp under framandfrykt. Mange er interessert i å legge skulda for aukande høgreekstremisme på innvandrarar og asylsøkjarar. Slik unngår dei å få sett søkjelyset på dei grunnleggande problema med ein politikk som aukar forskjellane og flytter makt frå folkevalde til kapitalkrefter og byråkratiske elitar.

Lar vi problema i Europa bli eit spørsmål om innvandring, sviktar vi demokratiet og solidariteten og spelar korta i hendene på høgreekstremistane. Demokrati er eit spørsmål om tillit, makt og ansvar. Det Europa no treng er politikarar og parti som kan gjenreise tilliten.

Alf

Ikkje avpolitiser Mandela

imageEin stor politikar og eit stort menneske har gått bort. Vi stoppar opp i kvardagsmaset i takksemd over kva han har gjort for oss alle. Han var raus, men også målretta og ubøyeleg. Mandela var ein av dei som argumenterte for at væpna kamp mot apartheidregimet var nødvendig. Men han klarte også å avvikle terrorregimet med demokratiske middel.

Dei fleste hyllar no Mandela. Men det har ikkje alltid vore slik. Mandela stod på terrorliste i USA heilt fram til 2008. Her i landet var det dei frivillige solidaritetsorganisasjonane saman med kyrkja og LO som var tidleg ute og støtta frigjeringskampen. Det er mange som har hatt sterke opplevingar med kulturgrupper som kom frå Sør-Afrika til Noreg for å bygge solidaritet på tvers av landegrense og rase.

Det offentlege Noreg var i beste fall passivt då det galdt som mest. Den norske reiarstanden tente store pengar på å frakte olje til Sør-Afrika under FN-boikotten mot apartheidregimet. Høgrenestor Kåre Willoch forsvarar framleis at den norske reiarnæringa skodde seg på å svekke det internasjonale presset mot eit etter kvart vaklande terrorregime. Her kan det også nemnast at reiarnæringa seinare blei fødselshjelp for den konservative tenketanken Civita.

Mange gav aktiv støtt til apartheidregimet. Premissane kunne nok variere, men rasismen kom klart til overflata hos enkelte. Anders Lange som seinare grunnla Framstegspartiet, hevda at støtte til Mandela og hans kamp mot apartheidregimet var eit svik mot den kvite rase.

Då Mandela slapp ut av fengselet, sa han at vi ikkje måtte sjå på han som helten. Heltane var alle dei som hadde kjempa og lidd. Heltane var dei som hadde ofra alt, mange også livet, for eit meir rettferdig samfunn utan rasisme. Vi sviktar Mandela om vi avpolitiserer hans minne og gløymer alle dei kampane han stod i og alle dei som stod på hans side då det kosta noko å støtte den saka han brann for.

alf

Forskjellar og demokrati

Det er brei semje om at reelt demokrati er avhengig av tillit i samfunnet, og at ein fungerande rettsstat og ytringsfridom er føresetnader for tillit og dermed demokrati. Men det manglar ofte eit sentralt element i demokratidebatten, nemleg  at moderate forskjellar er ein viktig føresetnad for tillit og eit levande demokrati.

Vi får stadig meir forsking som viser at moderate forskjellar er ein viktig føresetnad for tillit mellom folk.  Boka Ulikhetens pris som kom på norsk i fjor, har lagt fram empiriske data som viser samanhengen mellom moderate forskjellar og tillit og livskvalitet. Men den politiske høgresida avviser at økonomiske forskjellar er eit problem, og dermed blir deira demokratianalyse mangelfull.

Kampen for mindre forskjellar blir møtt med påstandar om moralisme og marxistisk vrøvl. Men no er det stadig fleire som innser at små forskjellar ikkje berre er eit moralsk imperativ. Det er basis for tillit i samfunnet og dermed også for eit velfungerande demokrat.

Det som no skjer med den økonomiske krisa i Europa, reiser skremmande perspektiv. Den høgtlønte finanseliten som har skapt krisa, får halde fram med sine toppløner og bonusar, samtidig som folk flest må betale gjennom lønsnedslag og kutt i sosiale ytingar. Dette er ikkje berre eit sosialt problem. Det kan skape mistillit som utfordrar demokratiet. Diverre er det lite fokus på denne grunnleggande utfordringa, og det kan straffe seg.

Alf

Skyt ikkje på pianisten

God fagleg informasjon er viktig for den offentlege debatten og for demokratiet. Men det blåblå styret i Vest-Agder og Kristiansand vil tydeleg vis halde tilbake fakta som ikkje passar dei. I dag kan vi lese i Fædrelandsvennen at ein tilsett blei skjelt ut av fylkesordføraren fordi han nøkternt og sakleg har uttalt seg om innhaldet i ein fagleg rapport. Sentrale høgrepolitikarar i Kristiansand kasta seg også på denne urimelege kritikken. Dette er fullstendig uakseptabelt.

Skal demokratiet fungere, må folk flest ha relevant fagleg informasjon. Det er ikkje akseptabelt at den politiske leiinga vil sile faktainformasjon som er sentral for den offentlege debatten i konfliktfylte saker. Derfor er det viktig at vi har fagfolk med integritet og som ikkje lar seg presse til å justere fakta til det den til ei kvar tid sitjande makta likar.

Når ein leiar går laus på ein tilsett i offentlegheit for å redde sitt eige skinn, så er det svært dårleg leiarskap. Kommunar og fylkeskommunar kan ikkje vente å få gode fagfolk om dei behandlar dei på denne måten. Det skaper heller ikkje respekt for politikarane og det politiske systemet. Her bør det nye og etter kvart svært så sjølvgode maktapparatet på Sørlandet gå i seg sjølv.

Alf