Tag Archives: fordeling

Sats grønt – sats på originalen

P1010298Eg skreiv innlegg i Fædrelandsvennen om miljøteknologi og grøn industri før Bellona-Hauge begynte å klatre i fabrikkpipene for å protestere mot utslepp. I dag snakkar alle om det grøne skiftet, til og med Erna Solberg. Men retorikk er ikkje nok. Det kan snarare føre til passivitet når alle, til og med Statoil, roser seg av sin grøne profil.

Eg blir stadig meir overtydd av at marknadsliberalisme og høgrepolitikk ikkje kan legge grunnlaget for det grøne skiftet. Det siste utspelet frå dei internasjonale kapitalkreftene, TTIP og TISA, er skreddarsydd for å hindre demokratiet i å stille miljøkrav. Med alle sine veikskapar så er det demokratiet og folkestyret som må fronte omstillinga til eit klimavennleg samfunn..

Miljøkamp er også kamp for rettferdig fordeling. Vi veit at klimaøydelegging og forureining rammar dei svakaste først. Men vi må heller ikkje gløyme at rettferdig fordeling er ein viktig basis for ein offensiv klimapolitikk. Skal vi ta dei store løfta som trengst, så må vi løfte i flokk og ikkje la dei som har minst, bere dei største byrdene. Rettferdig fordeling og klimapolitikk eg gjensidig avhengig av kvarandre. Dette har vore basisen for SV sin politikk heilt i frå starten.

Omstilling av næringsliv og arbeidsliv er ein viktig del av det grøne skiftet. Det er viktig med ein god dialog mellom fagrørsla og miljørørsla for å legge grunnlaget for dei store omstillingane vi må igjennom. Deler av fagrørsla her i landet har innsett dette og gjort gode vedtak om grønt skifte. Men diverre heng LO-toppen førebels etter.

SV har frå partiet blei stifta lagt til grunn at fordeling og miljø er to sider av same sak og har bygd både på fagrørsla og miljørørsla. No er det mange som snakkar om klima og miljø, men ofte manglar det andre perspektivet som skal styrke miljøkampen. Derfor er det tryggast å satse på originalen og støtte SV.

Alf

Miljøpolitikk er næringspolitikk

KjellONår no også Arbeidarpartiet har begynnt å snakke om at klimapolitikk kan vere næringspolitikk, så kan det vere grunn til å minne om at dette er noko SV og venstresida har snakka om i fleire tiår. Les denne kronikken.

Kamp mot forskjellar

Mange er opptatt av forskjellane i samfunnet. Men det er ofte vanskeleg å få aksept og støtte til auka skattar for dei rike slik at vi får meir midlar å bruke på dei som treng det mest. Det er også ei utfordring å få aksept for at arbeidslinja ikkje må trekkast så langt at det går ut over dei som ikkje kan arbeide eller får arbeid.

Undersøkingar viser at samfunn med små forskjellar er betre for alle. Folkehelsa er betre, konfliktnivået lågare og tilliten mellom folk og tilliten til styresmaktene er større. Samfunn med små forskjellar klarer seg også godt i den økonomiske konkurransen. Det er derfor lett å tilbakevise høgresida sin retorikk om at kampen mot større forskjellar er eit utslag av misunning.

SV har fått gjennomslag for viktige tiltak for å redusere forskjellane og fattigdomen. Vi har auka minstepensjonen og minsteytinga i folketrygda til 2G (grunnbeløp i folketrygda), vi har utvida bustøtteordninga, og vi har fått på plass introduksjonsprogrammet og ny giv-programmet som hjelper innvandrar ut i arbeidslivet. På den andre sida har vi auka skattane for dei rikaste.

Framleis er det for mange barn som bor i fattige familiar. Derfor vil SV halde fram arbeidet for å redusere forskjellane og bekjempe fattigdomen. Vi vil blant ha nasjonal minstenorm for sosialhjelp, og vi vil ikkje ta barnetrygda frå sosialhjelpsmottakarane. Gode barnetillegg i trygdeordningane, gratis kjernetid i barnehagane, styrka barnevern, fleire helsesøstrer og ein ny sosial boligpolitikk er av dei tiltaka vi vil jobbe for i tida framover.

Ikkje minst i USA, men også i aukande grad i Europa ser vi at forskjellane i samfunnet aukar og at fleire blir fattige. Noreg har klart seg betre, men vi kan ikkje vere nøgde. Økonomiske og sosiale forskjellar kan målast på ulike måtar. Brukar vi den såkalla GINI-koeffisienten som Statistisk sentralbyrå reknar ut, så har forskjellane gått litt ned under denne regjeringa. Andre måtar å vurdere klasseskilnader og sosiale og økonomiske forskjellar på gir andre resultat.

Men uavhengig av slike målingar må vi forsterke kampen mot fattigdom og for mindre forskjellar. Skal vi klare det, er det viktig å skape brei oppslutning om ein aktiv  fordelingspolitikk med omfordeling over skattesetelen og ein trygde- og sosialpolitikk som stimulerar til arbeid, men som også tar vare på dei som ikkje kan vere i arbeid.

Alf

Å dele for å skape

Denne kronikken står på trykk i Fædrelandsvennen i dag.

Vi høyrer ofte at vi må skape for å dele, og det er vel å bra. Men vi må også dele for å skape. Vi må ha ein fordelingspolitikk og eit skattesystem som kan oppretthalde og vidareutvikle velferdssamfunnet vårt. Eit moderne næringsliv er heilt avhengig eit velfungerande velferdssamfunn. Men vi kan ikkje ta dagens velferdssystem for gitt. Fordelingspolitikken og velferdssamfunnet er under press og vil framleis krevje politisk kamp.

Velkvalifiserte medarbeidarar på alle nivå i organisasjonen er eit av dei viktigaste konkurransefortrinna i norsk næringsliv. Sjølvstendige og kompetente fagfolk er viktigare for norsk næringsliv og norsk økonomi enn oljerikdommen vår.  Og det er vår skattefinansierte velferdsstat med ein god offentleg skole som utdannar denne arbeidskrafta. Vi spleisar på ein velferdsstat som utviklar og formidlar den kunnskapen vi skal leve av i framtida.

Når eg er ute og snakkar med leiarar i næringslivet, er tilgang på kvalifisert arbeidskraft noko av det første dei tar opp. Meir systematiske undersøkingar blant bedriftsleiarar og tillitsvalde viser det same. Når dei får spørsmål om kva som er dei viktigaste suksessfaktorane for den langsiktige utvikling av selskapet, så kjem tilgang på kvalifisert arbeidskraft høgt opp på lista.

Delen av den yrkesaktive befolkninga som deltar i arbeidslivet, er også viktig for den økonomiske utviklinga i eit land. Noreg har relativt høg arbeidsdeltaking samanlikna med andre land. Det kjem av at vi har satsa på full barnehagedekning og gode permisjonsordningar for foreldre. Vi har utvikla ein velferdsstat der alle kan sleppe til med sine evner og si skaparkraft. Det har kosta kamp å komme dit, men no har vi lett for å ta resultata for gitt og gløyme kva som skal til for å vedlikehalde eit velfungerande velferdssamfunn.

For ei tid sidan deltok eg i ein debatt om næringsutvikling og nyskaping. Både gründerar og politikarar var invitert til å presentere sine tankar om innovasjon og næringsutvikling. Høgrepolitikarane snakka som vanleg om skattar og avgifter. Men ein av deltakarane som hadde fått pris for nyskaping, hadde eit heilt anna fokus. Ho sa at god barnehagedekning var grunnen til at ho hadde nådd dit ho no var. Slik fekk ho oss til å tenkje på kor viktig ein moderne velferdsstat er for næringsliv og verdiskaping.

Norsk næringsliv har vist stor omstillingsevne i møte med stadig tøffare konkurranse og nye miljøkrav. Kompetent arbeidskraft er viktig også her. Men samtidig er det viktig med eit godt offentleg trygdesystem for å kunne takle større omstillingar utan for store kostnader for den enkelte og for bedriftene. Og sist men ikkje minst er den norske modellen og trepartssamarbeidet viktig. Det bidrar til å finne ein fornuftig ballanse mellom konkurranseevne og kjøpekraft som begge er viktige for næringslivet. 

Nyare forsking viser at folk har større tillit til kvarandre og til styresmaktene i land med små forskjellar. Det er eit godt grunnlag for å møte økonomiske utfordringar og gjennomføre nødvendige omstillingar. Ein velutvikla velferdsstat legg til rette for menneskeleg utvikling og skaper tryggleik og tillit. Det er viktige pilarar for omstilling og nyskaping. Krisa i Hellas viser korleis det kan gå om ein forsømer å dele gjennom eit effektivt skattesystem.

For eit par år sidan lanserte NHO omgrepet velferdsfella. Det var eit retorisk grep for å skape inntrykk av at velferdssamfunnet er ei felle og ein klamp om foten for næringslivet. Men dette er å snu saka fullstendig på hovudet. Det er nettopp velferdsstaten som har lagt grunnlaget for dagens verdiskaping, og som skal bidra til å skape det næringslivet vi skal leve av etter olja. Men språk er makt. Negative merkelappar kan ha stor effekt sjølv om dei har lite substans. Heldig vis var det mange som reagerte på NHO-utspelet, og freistnaden på å diskreditere velferdsstaten misslukkast. 

I dag er det mange som tar velferdsstaten for gitt. Vi oppdagar ikkje kor viktig den er før den er truga. Det er lett å gløyme alle kampane og alle dei tunge løfta som har brakt oss dit vi er i dag. Derfor er det lett å gå til angrep på skattar og avgifter som er vårt spleiselag for å sikre velferdsstaten. Den er ikkje berre uttrykk for solidaritet og medmenneskeleg omsorg. God fordelingspolitikk er også det beste grunnlaget for næringsutvikling og verdiskaping.  

Dei stadig aukande leiarlønningane og kravet om nye skattelette er eit signal om at fordelingspolitikken er under press også her i landet. Kampen for ein velutvikla velferdsstat som kan sikre framtidig verdiskaping, er ikkje over. Den tidlegare sentralbanksjefen i USA, Alan Greenspan, sa etter finanskrisa at han hadde overvurdert grådigheit som drivkraft for økonomien. La oss vone vi unngår å komme i same situasjon.  

Næringspolitisk debatt degenererar ofte til innlært retorikk om tyngande skattar og avgifter. Du høyrer aldri ein høgrepolitikar løfte fram velferdsstaten som basis for næringsutvikling og verdiskaping. Lågare skattar kan nok vere bra for enkelte på kort sikt, men utan å dele, går det dårleg med verdiskapinga på lengre sikt.

 Alf

Skarpare i kantane

I stortingsvalet for to år sidan opplevde vi at mange var samde med SV i viktige saker, men at dei like vel gav si stemme til andre. Derfor blei det etter valet lagt vekt på å breie ut partiet slik at vi skulle bli eit truverdig alternativ på fleire område.

I denne valkampen har media skapt eit inntrykk av manglande gjennomslag på kjerneområda våre, miljø, fordeling og antiimperialisme. Paradokset er at ein del av dei som ternkjer slik, går til det partiet som vi må kjempe mot for å få gjennomslag på desse områda. Dette er ein situasjon som vi må møte med tydlegare tale slik Karen Andersen har gjort i Aftenposten. Vi er mange som kunne komme med liknande forteljingar.

Å utvikle ei breiare politisk plattform kan vere positivt for å skape truverde. Men å vere god på alt, er vel ein profil som passar best for dei store partia nærare sentrum. For SV i motgang er det viktig å vere tydeleg på kva vi vil kjempe for og kva vi vil be veljarane om støtte til. SV må skape engasjement i tillegg til truverde om vi skal vinne tilbake veljarane.

Det er ikkje minst viktig å vise folk kva vi står for på våre kjerneområde. Vi har flytta regjeringa til venstre på mange område. Det er nok å minne om kva Stoltenberg si første regjering stod for. Vi kan vere stolte av dei kompromissa vi har oppnådd, men det er vanskeleg å vise kva som hadde skjedd utan oss. Det er også eit stort problemet er at folk etter kvart ikkje kjenner våre prinsipale standpunkt, og at vi har skapt for lite rom for å utvikle ny offensiv politikk i dialog med veljarane.

Skal vi skape engasjement og gjere våre kjernevelgarar stolte av å vere med på eit viktig prosjekt, må vi bruke meir tid på å vise fram og vidareutvikle vår eigen politikk i det offentlege rom, ikkje berre skryte av regjeringa. Media
vil angripe oss for å krangle, men det må vi lære oss å leve med. Om vi ikkje får gjennomslag i denne regjeringsperioden, må vi ha tydelege krav å mobilisere på til den neste.

SV har vore dei mest lojale i forhold til det raudgrøne regjeringsprosjektet, noko ikkje minst LO burde merkje seg i større grad enn hittil. Skal vi bere det vidare, er det heilt nødvendig at vi skjerpar vår eigen profil og synleggjer våre resultat.

Alf

Utfordringar til Sørlandsutvalet

I går presenterte vi Sørlandsutvalet som skal komme med innspel til næringsutvikling og regional utvikling på Agder. Bakgrunnen er at Sørlandet er ein motsetningsfylt landsdel. På den eine sida har vi ein framgangsrik  industri. På den andre sida har vi mange unge på trygd, og vi ligg på botnen  når det gjeld likestilling.

Då vi presenterte utvalet, peika eg på tre utfordringar. For det første bør utvalet merke seg at dei største forskjellane ikkje går langs aust-vest-aksen. Dei går langs nord-sør-aksen, mellom kysten og innlandet. Dessutan går dei mellom dei som er i arbeidslivet og dei som har falle utanfor.

For det andre treng Agder ei langt sterkare satsing på innovasjon. Næringslivet er dominert av to bransjar, offshore leverandørindustri og prosessindustri. Begge bransjane er i stor grad dominert av utanlandske eigarar, og dei er sterkt eksponert for internasjonale konjunkturar. Derfor treng vi å satse både på bedriftsintern innovasjon gründerskap for å sikre ein robust næringsstruktur. Med basis i verdsleiande teknologiske kompetanse og lang internasjonale erfaring ha Agder gode føresetnader for å utvikle nye bedrifter og nye arbeidsplassar. Men det må satsast langt meir målretta enn i dag. Lønsemda i dagens næringsliv må ikkje bli ei sovepute.

Til sist bad eg utvalet hugse på at god næringspolitikk og god miljøpolitikk er to sider av same sak. Vi har mange eksempel på dette på Sørlandet. Personleg jobba eg på Elkem då prosessindustrien fekk reinsekrav for nokre tiår sidan. Mange frykta at det ville føre til nedlegging av denne industrien. Med vi opplevde det motsette. Det blei satsa på reinseteknologi som ikkje berre fjerna utsleppa, men som også etter kvart erobra verdsmarknaden. Og avfallsprodukta blei foredla til høgverdige produkt. Utan denne miljøsatsinga hadde vi knapt hatt prosessindustri i Noreg i dag.

Alf