Category Archives: Fredagskommentaren

Dei trippelblå med kommersialisering av forsking

UiA-2I samarbeidsavtalen som ligg til grunn for den trippelblå regjeringa, står det blant anna: «Tilrettelegge bedre for kommersialisering av forskning blant studenter og forskere» Eg reknar med at dette er ein skrivefeil, og at det er forskingsresultat og ikkje forsking dei vil kommersialisere. Men ein kan komme i tvil når ein les resten av avsnittet om forsking og høgare utdanning, for det er gjennomsyra av målstyringsideologi og kommersialisme.

Eit punkt som ikkje er skrivefeil, er dette: «Ta initiativ til en mulighetsstudie for å se på ulike tilknytningsformer for universitets- og høyskolesektoren, som for eksempel foretaksmodellen, for å sikre mer uavhengige institusjoner.» Sist dette blei foreslått av det Ryssdalutvalet og Kristen Clemet for femten år sidan, blei det blankt avvist av sektoren. Engasjementet var så sterkt at folk tok til gatene.

Den trippelblå regjeringa grunngjev dette forslaget mede eit ønske om å gi institusjonane større handlefridom. Men eg er redd resultatet blir meir målstyring og kommersialisme, ikkje meir akademisk fridom. Det vi treng i dag er uavhengig forsking som ikkje lar seg påverka verken av kommersielle eller politiske interesser, eller av institusjonsleiarar som er under økonomisk press. Det er ikkje urimeleg at dei som finansierer forskinga, kan gi visse føringar for kva område ein skal forske på. Men det må aldri oppstå misstanke om at forskingsresultata blir tilpassa behova til ein kommersiell eller politisk aktør.

Foretaksmodellen kan lett føre til at institusjonane brukar ressursar på innbyrdes konkurranse om dei mest populære studia og forskingsområda, framfor å oppretthalde mangfald og bygge nasjonale lag på enkelte tunge satsingsområde. Erfaringa frå helsesektoren som har hatt denne modellen ei tid, freistar ikkje til å ta den i bruk på nye område. Den sterkaste kritikken mot foretaksmodellen i helsesektoren går nettopp på at økonomistyring har dominert over faglege vurderingar.

I helsesektoren har vi gradvis bytta ut fagfolk og samfunnsrepresentantar med såkalla profesjonelle styrerepresentantar. Eg ser lite lysteleg på ei slik utvikling i universitetssektoren. Enkelte rektorar ser fram til å få større økonomisk handlefridom. Men eg er ikkje så sikker på om sektoren er tent med at universitet skal setje seg i gjeld som kan redusere framtidig handlefridom, eller inngå store kommersielle samarbeidsavtaler som kan påverke forskingsprioriteringar.

Det er synd at Krf og Grøvan alt har gått ut og støtta dette.

Alf

SV må aksle ny rolle

kristiansandDet er mange positive signal for SV om dagen. Meiningsmålingane går riktig veg, og årsoppgjeret viser kraftig vekst i medlemsmassen. Ein valkamp med engasjement og spissa bodskap har gitt partiet ein ny og sterkare posisjon på venstresida i norsk politikk. Men det er eit skår i gleda. Vi klarte ikkje å kaste den blåblå regjeringa, og høgresida styrkar no sin posisjon i ly av eit Arbeiderpartiet slit med å finne seg sjølv etter valet.

Dette skjer i ein kritisk situasjon for den norske samfunnsmodellen med små forskjellar og stor samfunnstillit. Dei rike blir stadig rikare. Lausarbeidarsamfunnet med sosial dumping bryt ned det seriøse arbeidslivet og skaper fattigdom. Velferdsprofittørar skor seg på skattepengar som skulle gå til velferd. Regjeringa avviklar gradvis det sosiale tryggingsnettet  som fagrørsla og arbeidarrørsla har bygd opp, og høgrepopulistane i regjeringa lokkar fram hat mellom grupper.

Dette er langt på veg irreversible endringar. Privatiserer vi dei offentlege tenestene og lar bemanningsbransjen få utvikle seg fritt, blir det vanskeleg å bygge opp att eit solidarisk og egalitært samfunn. Derfor har venstresida ei større oppgåve enn å vinne neste stortingsval. Vi må på barrikadane og vinne viktige slag om velferd og fordeling før det er for eint. Men det viktigaste er kanskje å ta tilbake hegemoniet i samfunnsdebatten.

Her har SV eit stort ansvar. Vi må ta ei sentral rolle i utviklinga av kampsaker for venstresida. Valkampen og meiningsmålingane i etterkant har vist at partiet på sitt beste når fram til folk med offensive saker som veljarane kjenner seg att i. Men det er ikkje nok at SV styrker seg. Om vi skal vere realistar, så må vi innsjå at alle partia på venstresida må gjere sin del av jobben om vi skal ta initiativet frå dei blåblå.

Med den posisjonen SV no har, må partiet ta ansvar og aksle oppgåva som ein sentral og offensiv premissleverandør for å slå tilbake høgrekreftene. Samtidig er det viktig at fagrørsla tar ei klar rolle og stiller sine eigne krav og utfordrar partia. Det kan bidra til at partia på venstresida bygger styrke mot høgresida framfor å konkurrere internt.

Alf