Tag Archives: skatt

Det nye klassesamfunnet skaper høgrepopulisme

forskjellarDen ytterleggåande høgrepopulismen har mange framtoningar. Men felles er at den spelar på rasisme, framandfrykt og forsvar av «nasjonale verdiar». Det florerer med konspirasjonsteoriar om hemmelege alliansar som har til formål å knekke oss og vår kultur med masseinnvandring. Dei største fiendane er dei naive politikarane som ikkje ser dette, og som fortener å bli stempla som landssvikarar. Du skal ikkje leite lenge før du finn slike haldningar på nettet, og synspunkta bryt seg gradvis veg inn i den offentlege samtalen.

Høgrepopulistiske parti av ulik valør har stor framgang i dei fleste demokratiske land, og mange av dei leflar med rasistiske og fascistiske synspunkt. Men det er liten grunn til å tru at alle som støttar opp om slike parti, står for desse ekstreme standpunkta. Kva er det då som får folk til å stemme på dei høgrepopulistiske partia?

Vi har over tid sett to tydelege trendar i dei vestlege landa. Folk kjenner stadig sterkare på at det blir større avstand mellom veljarane og dei som styrer. Makta og beslutningane blir flytta lenger bort, og kontakten med dei som må leve med konsekvensane, er fullstendig borte. I tillegg har det utvikla seg eit sjikt av folk med makt og innflytelse  – eit sjikt som har meir til felles med likesinna i andre land, enn med folk flest i det landet dei kjem i frå.

Den andre sterke trenden er frustrasjon over at velstanden blir ujamt fordelt. Vi har hatt økonomisk vekst, og forskjellane mellom land har blitt redusert. Men forskjellane internt i landa har auka. Marknadsliberalismen har skapt ein nytt klassesamfunn med utrygge og lågt betalte jobbar. Fagrørsla som kjempar for fordeling og solidaritet, er på vikande front.

Kombinasjonen av desse to trendane skaper grobotn for høgrepopulisme. Folk som kjenner seg neglisjerte og urettvist behandla av makteliten, ropar på nye løysingar og sterke leiarar som kan rydde opp og stengje grensene mot alt som trugar.

Kva er venstresida sitt svar på denne utviklinga? Er løysinga å legge seg tettare opp til høgrepopulistane og deira syn på kva som trugar samfunnet? Eg trur ikkje det. Eller rettare sagt, eg er overtydd om at det er ein farleg veg å slå inn på. Vi må blankpusse våre eigne ideal og vår eigen samfunnskritikk. Høgrepopulistane går til angrep på det dei kallar kultureliten, men dei snakkar lite om det reelle problemet – den globale kapitalmakta.

Venstresida må skjerpe kampen mot dei internasjonale kapitalkreftene og den offensive marknadsliberalismen som har skapt det nye klassesamfunnet. Vi kan ikkje leve med eit lausarbeidarsamfunn og eit arbeidsliv der dei seriøse aktørane blir pressa ut. Vi kan heller ikkje leve med at store globale konsern kan vri seg unna å betale skatt. Når politikarane toar sine hender og klagar på at dei ikkje har verkemiddel til å stoppe denne utviklinga, er det ikkje rart at folk blir forbanna og vil prøve noko nytt.

I staden for å temme den globale kapitalismen og ta tilbake den demokratiske styringa, så går utviklinga i motsett retning. Vi diskuterer i fullt alvor å inngå avtaler der globale konsern kan saksøkte nasjonalstatar og overstyre nasjonale parlament. Ikkje rart at folk lurer på kva politikarane held på med, når dei vil la kapitalkreftene styre over demokratiet og dei folkevalde. Her har sosialdemokratiske parti ofte svikta. Det er på tide å ta eit oppgjer med denne utviklinga dersom sosialdemokratiet skal ta tilbake noko av sin posisjon og bidra til ei sterk og offensiv venstreside som kan stå i mot høgrepopulismen.

Vi må ta den ideologiske kampen mot dei forskrudde verdiane til høgrepopulistane og møte dei med våre verdiar bygd på solidaritet og menneskeverd. Men minst like viktig er det å ta kampen mot utviklinga av eit nytt klassesamfunn. Taper vi den, kan vi tape kampen mot høgrepopulismen og i ytste konekvens tape demokratiet.

Kva er det med Kristiansand og skatteparadis?

penger_jpg_imagelarge1Ein fondsforvaltar med kontor i skatteparadis skal setje Kristiansand på kartet med kunstinvesteringar, og det skrantande fotballaget i byen skal reddast av ein spelteknologiutviklar med hovudkontor i eit anna skatteparadis. Dei blir unisont klappa fram av politikarar, media og alt som betyr noko i byen. Det er ikkje opportunt stille spørsmål ved denne hyllesten av skatteparadis

Skatt er basisen for eit sivilisert samfunn, og skatt på eit rimeleg nordeuropeisk nivå er basisen for eit fungerande velferdssamfunn med universelle velferdsytingar som gratis skole og solidariske trygdesystem.

Skatteparadis er ein alvorleg trussel mot eit skattenivå som kan oppretthalde ein solidarisk velferdsstat. Dei tilbyr svært låg skatt for å trekke til seg hovudkontor for bedrifter. På kort sikt tener landet nokre kroner ekstra, men på lang sikt taper alle. Dersom andre land svarer med same mynt, forsvinn fordelane med skatteparadis, men samtidig undergrev vi finansieringa av velferdssamfunnet i stadig fleire land.

I Kristiansand er et total mangel på debatt om effekten av skatteparadis i jubelen over midlar til gode formål. All verdas etikkrådgivarar kan ikkje bortforklare at skatteparadis er med på å legge press på skattenivået og svekke det velferdssystemet vi er stolte av å ha skapt.

I staden for å hylle folk som satsar på skatteparadis, burde vi hylle norske lønstakarar som betaler sin skatt år ut og år inn. Det er vel dei som til slutt må ta den største rekninga både for kunstsiloen og Start også.

Alf

Forskjellssamfunnet er her

forskjellarModerate økonomiske og sosiale forskjellar har vore eit kjenneteikn for Noreg. Men no er det i ferd med å bli historie. Dei rike blir rikare, og vi får fleire fattige barnefamiliar. Det forskjellssamfunnet som vi har sett utvikle seg i mange land i Europa og i USA, er no i ferd med å slå rot også her i landet. Med større forskjellar følgjer mindre samfunnstillit, dårlegare livskvalitet og svakare produktivitet. Den stadig aukande konsentrasjonen av økonomisk makt, er også ei utfordring for demokratiet. Men trass i fine ord skortar det på den politiske viljen til å snu denne negative utviklinga.

Det manglar ikkje på dokumentasjon. Rikmannsklubben som set kvarandre stevne i Davos, har dokumentert at dei 85 rikaste personane i verda eig like mye som den fattigaste halvdelen. Ein sveitsisk bank har rekna ut at den rikaste prosenten av verdas befolkning eig over halvparten av verdiane i verda.  I Noreg disponerer den rikaste prosenten av befolkninga over 20% av all formue her i landet, og dagens regjering gjer sitt beste for å auke forskjellane. Kvar av dei 0,1% rikaste i Noreg fikk i statsbudsjettet for 2015 i gjennomsnitt 238 000 kroner i skattelette. Vanlege lønsmottakarar måtte klare seg med 2700 kroner.

Høgresida har klart å få gjennomslag for myten om at vi må akseptere større forskjellar for å få fart på økonomien.  Men det finst ikkje dokumentasjon for denne påstanden. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD, seier tvert i mot at store forskjellar i eit land reduserer den økonomiske veksten. I ein rapport frå 2014 skriv OECD at økonomiske forskjellar verkar negativt på økonomisk vekst. Rapporten viser også at fordelingspolitikk ikkje er til hinder for vekst. I følge OECD hindrar store forskjellar økonomisk vekst blant anna ved å svekke sosial mobilitet og bidra negativt til samla utdanningsnivå i et samfunn.

No er heller ikkje økonomisk vekst de primære for å skape eit godt samfunn. I boka Ulikhetenes pris drøftar forfattarane  Richard Wilkinson og Kate Pickett kva som skaper god livskvalitet. Dei har samla eit omfattande materiale som viser at det er land med små forskjellar som kjem best ut. Fordeling er viktigare enn økonomisk vekst for livskvaliteten i eit land. Samfunn med små forskjellar har større samfunnstillit, større sosial mobilitet, lågare kriminalitet,  betre folkehelse og høgare levealder enn andre land. Vi manglar ikkje dokumentasjon på at små forskjellar er bra for eit samfunn, men like vel går utviklinga i feil retning. Det er ei utvikling vi må snu før forskjellssamfunnet bit seg fast også her i landet.

Skal vi komme forskjellane til livs, så må vi satse på å betre forholda for barnefamiliar. Det gjeld ikkje minst barnefamiliar med einslege forsørgjarar. Nesten ti prosent av norske barn lever i familiar med vedvarande låg inntekt. Det utgjer over nitti tusen barn, og talet er aukande. Sidan 2012 har det blitt femten tusen fleire barn som lever i fattige familiar. Auken er klart størst blant innvandrarfamiliar. Skal vi unngå å skape eit klassesamfunn her i landet, så er det på tide å få ein brei debatt om kva tiltak som må til for å betre situasjonen for barnefamiliar med låg inntekt.

Det regjeringsoppnemnde Fordelingsutvalet slo i 2009 eintydig fast at det rimeligaste og mest treffsikre tiltaket mot barnefattigdom er å auke barnetrygda. Dei store barnefamiliane har dårlegast råd. Derfor blir tiltaket endå meir treffsikkert med eit søskentillegg i barnetrygda. I tillegg bør vi halde barnetrygda utanfor ved utrekning av sosialhjelp. Mange har tatt til orde for å droppe barnetrygda fordi den også går til folk med god økonomi. Men dersom vi ønskjer å stramme inn økonomien til dei rike, så kan vi enkelt gjere det gjennom skattesystemet utan å ramme dei med dårleg råd. Og kvifor er det nettopp barnetrygda som blir møtt med denne kritikken? Det er få som klagar på at det er sløsing å la dei rike få glede av andre universelle ytingar som gratis skole for eksempel.

For å finansiere tiltak som kan redusere fattigdomen og dei aukande forskjellane i samfunnet, må vi legge om skattepolitikken og slutte å gi store skattelette til dei rike. Dei som har råd, må betale meir dersom vi skal skape eit samfunn med moderate forskjellar og god livskvalitet for alle. Kjente økonomar som Thomas Piketty er heilt tydelege på at vi bør auke formuesskatten for dei rikaste. I tillegg bør finansnæringa betale skatt som alle andre næringar. Det kan vi oppnå ved å innføre meirverdiavgift for finanstransaksjonar.

Både i USA og i mange land i Europa ser vi no ein gryande protest mot dei aukande sosiale forskjellane. Her i landet har vi framleis relativt moderate forskjellar. Men vi er på full fart inn i forskjellssamfunnet med dei negative konsekvensar det har for livskvalitet, produktivitet og folkestyre. Kampen mot forskjellssamfunnet bør derfor bli ein sentral del av den valkampen som vi no går inn i.

Alf Holmelid

Innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen mandag 19. september

 

 

Mindre oljeavhengig økonomi

Audun-Lybakken-Askoy-industri_c3Dette innlegget stod på trykk i Fædrelandsvennen i dag.

Leiarskribenten her i avisa legg seg på same linje som Erna Solberg og hevdar at skatteomlegginga sist helg liknar på høgrepolitikk. Men det er god grunn til å stille spørsmål ved denne påstanden.

Eit av poenga med omlegginga er å redusere presset i oljeøkonomien og legge til rette for eit allsidig næringsliv med perspektiv utover oljealderen. Redusert press i oljesektoren er bra for landbasert næringsliv, og det kan også ha ein positiv effekt for klimaet på lengre sikt. Derfor aukar regjeringa skattane i oljesektoren og reduserer skattar og stimulerer til omstilling i landbasert næringsliv.

Dei enkelte stimuleringstiltaka har vel dei fleste partia på sine program i ulike variantar. Men det er grunnleggande forskjell på skattepolitikken til Høgre og dei raudgrøne. Når Høgre foreslår skattelette, så finansierer dei det ved kutt i statsbudsjettet, gjerne ved kutt i velferd. Regjeringa legg derimot fram eit ballansert opplegg som ikkje går ut over budsjettballanse og velferd. Dessutan har Høgre prioritert lette i formuesskatten som primært kjem dei rike til gode og har ein negativ fordelingseffekt. Regjeringa prioriterer tiltak direkte til bedriftene.

Høgre har nok enkeltforslag som isolert sett kan vere bra for næringslivet, men heilskapen i deira politikk er eit brot med den norske samfunnsmodellen bygd på solodaritet, moderate forskjellar og ein sterk offentleg sektor. Ved å svekke den norske modellen svekker dei også konkurransekrafta til næringslivet

Alf

Gjennomslag for kamp mot todelt økonomi

elektronikkSV har lenge åtvara i mot todelinga i norsk økonomi. Vi har bonanza i oljenæringa samtidig som landbasert industri slit. Dette gjer oss svært avhengig av olja, noko som er uheldig både for næringslivet og klimaet. Vi må dempe presset i oljenæringa og satse på eit mangfaldig næringsliv med perspektiv utover oljealderen. SV har i den samanheng foreslått sterkare skattlegging av oljenæringa http://www.dagsavisen.no/samfunn/vil-pumpe/

Eg har også skrive om presset i oljeøkonomien her https://alfh.wordpress.com/2012/09/27/salig-er-oljeokonomien/

Med så sterk todeling i økonomien er det behov for å stimulere landbasert industri parallelt med at vi strammar inn i oljesektoren. SV har peika på at vi i den samanheng bør satse på skattelette for forsking og for investering i nytt utstyr gjennom gunstigare avskrivingsreglar. Det stimulerer til omstilling og kompetanseutvikling slik at bedriftene kan tole kostnadsnivået og konkurransen. Den nye pakke frå regjeringa inneheld alt dette. http://sv.no/Siste-nytt/Mot-todeling-og-oljeavhengighet

Les også her:

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/post274811.zrm

Alf

Kamp mot forskjellar

Mange er opptatt av forskjellane i samfunnet. Men det er ofte vanskeleg å få aksept og støtte til auka skattar for dei rike slik at vi får meir midlar å bruke på dei som treng det mest. Det er også ei utfordring å få aksept for at arbeidslinja ikkje må trekkast så langt at det går ut over dei som ikkje kan arbeide eller får arbeid.

Undersøkingar viser at samfunn med små forskjellar er betre for alle. Folkehelsa er betre, konfliktnivået lågare og tilliten mellom folk og tilliten til styresmaktene er større. Samfunn med små forskjellar klarer seg også godt i den økonomiske konkurransen. Det er derfor lett å tilbakevise høgresida sin retorikk om at kampen mot større forskjellar er eit utslag av misunning.

SV har fått gjennomslag for viktige tiltak for å redusere forskjellane og fattigdomen. Vi har auka minstepensjonen og minsteytinga i folketrygda til 2G (grunnbeløp i folketrygda), vi har utvida bustøtteordninga, og vi har fått på plass introduksjonsprogrammet og ny giv-programmet som hjelper innvandrar ut i arbeidslivet. På den andre sida har vi auka skattane for dei rikaste.

Framleis er det for mange barn som bor i fattige familiar. Derfor vil SV halde fram arbeidet for å redusere forskjellane og bekjempe fattigdomen. Vi vil blant ha nasjonal minstenorm for sosialhjelp, og vi vil ikkje ta barnetrygda frå sosialhjelpsmottakarane. Gode barnetillegg i trygdeordningane, gratis kjernetid i barnehagane, styrka barnevern, fleire helsesøstrer og ein ny sosial boligpolitikk er av dei tiltaka vi vil jobbe for i tida framover.

Ikkje minst i USA, men også i aukande grad i Europa ser vi at forskjellane i samfunnet aukar og at fleire blir fattige. Noreg har klart seg betre, men vi kan ikkje vere nøgde. Økonomiske og sosiale forskjellar kan målast på ulike måtar. Brukar vi den såkalla GINI-koeffisienten som Statistisk sentralbyrå reknar ut, så har forskjellane gått litt ned under denne regjeringa. Andre måtar å vurdere klasseskilnader og sosiale og økonomiske forskjellar på gir andre resultat.

Men uavhengig av slike målingar må vi forsterke kampen mot fattigdom og for mindre forskjellar. Skal vi klare det, er det viktig å skape brei oppslutning om ein aktiv  fordelingspolitikk med omfordeling over skattesetelen og ein trygde- og sosialpolitikk som stimulerar til arbeid, men som også tar vare på dei som ikkje kan vere i arbeid.

Alf

Å dele for å skape

Denne kronikken står på trykk i Fædrelandsvennen i dag.

Vi høyrer ofte at vi må skape for å dele, og det er vel å bra. Men vi må også dele for å skape. Vi må ha ein fordelingspolitikk og eit skattesystem som kan oppretthalde og vidareutvikle velferdssamfunnet vårt. Eit moderne næringsliv er heilt avhengig eit velfungerande velferdssamfunn. Men vi kan ikkje ta dagens velferdssystem for gitt. Fordelingspolitikken og velferdssamfunnet er under press og vil framleis krevje politisk kamp.

Velkvalifiserte medarbeidarar på alle nivå i organisasjonen er eit av dei viktigaste konkurransefortrinna i norsk næringsliv. Sjølvstendige og kompetente fagfolk er viktigare for norsk næringsliv og norsk økonomi enn oljerikdommen vår.  Og det er vår skattefinansierte velferdsstat med ein god offentleg skole som utdannar denne arbeidskrafta. Vi spleisar på ein velferdsstat som utviklar og formidlar den kunnskapen vi skal leve av i framtida.

Når eg er ute og snakkar med leiarar i næringslivet, er tilgang på kvalifisert arbeidskraft noko av det første dei tar opp. Meir systematiske undersøkingar blant bedriftsleiarar og tillitsvalde viser det same. Når dei får spørsmål om kva som er dei viktigaste suksessfaktorane for den langsiktige utvikling av selskapet, så kjem tilgang på kvalifisert arbeidskraft høgt opp på lista.

Delen av den yrkesaktive befolkninga som deltar i arbeidslivet, er også viktig for den økonomiske utviklinga i eit land. Noreg har relativt høg arbeidsdeltaking samanlikna med andre land. Det kjem av at vi har satsa på full barnehagedekning og gode permisjonsordningar for foreldre. Vi har utvikla ein velferdsstat der alle kan sleppe til med sine evner og si skaparkraft. Det har kosta kamp å komme dit, men no har vi lett for å ta resultata for gitt og gløyme kva som skal til for å vedlikehalde eit velfungerande velferdssamfunn.

For ei tid sidan deltok eg i ein debatt om næringsutvikling og nyskaping. Både gründerar og politikarar var invitert til å presentere sine tankar om innovasjon og næringsutvikling. Høgrepolitikarane snakka som vanleg om skattar og avgifter. Men ein av deltakarane som hadde fått pris for nyskaping, hadde eit heilt anna fokus. Ho sa at god barnehagedekning var grunnen til at ho hadde nådd dit ho no var. Slik fekk ho oss til å tenkje på kor viktig ein moderne velferdsstat er for næringsliv og verdiskaping.

Norsk næringsliv har vist stor omstillingsevne i møte med stadig tøffare konkurranse og nye miljøkrav. Kompetent arbeidskraft er viktig også her. Men samtidig er det viktig med eit godt offentleg trygdesystem for å kunne takle større omstillingar utan for store kostnader for den enkelte og for bedriftene. Og sist men ikkje minst er den norske modellen og trepartssamarbeidet viktig. Det bidrar til å finne ein fornuftig ballanse mellom konkurranseevne og kjøpekraft som begge er viktige for næringslivet. 

Nyare forsking viser at folk har større tillit til kvarandre og til styresmaktene i land med små forskjellar. Det er eit godt grunnlag for å møte økonomiske utfordringar og gjennomføre nødvendige omstillingar. Ein velutvikla velferdsstat legg til rette for menneskeleg utvikling og skaper tryggleik og tillit. Det er viktige pilarar for omstilling og nyskaping. Krisa i Hellas viser korleis det kan gå om ein forsømer å dele gjennom eit effektivt skattesystem.

For eit par år sidan lanserte NHO omgrepet velferdsfella. Det var eit retorisk grep for å skape inntrykk av at velferdssamfunnet er ei felle og ein klamp om foten for næringslivet. Men dette er å snu saka fullstendig på hovudet. Det er nettopp velferdsstaten som har lagt grunnlaget for dagens verdiskaping, og som skal bidra til å skape det næringslivet vi skal leve av etter olja. Men språk er makt. Negative merkelappar kan ha stor effekt sjølv om dei har lite substans. Heldig vis var det mange som reagerte på NHO-utspelet, og freistnaden på å diskreditere velferdsstaten misslukkast. 

I dag er det mange som tar velferdsstaten for gitt. Vi oppdagar ikkje kor viktig den er før den er truga. Det er lett å gløyme alle kampane og alle dei tunge løfta som har brakt oss dit vi er i dag. Derfor er det lett å gå til angrep på skattar og avgifter som er vårt spleiselag for å sikre velferdsstaten. Den er ikkje berre uttrykk for solidaritet og medmenneskeleg omsorg. God fordelingspolitikk er også det beste grunnlaget for næringsutvikling og verdiskaping.  

Dei stadig aukande leiarlønningane og kravet om nye skattelette er eit signal om at fordelingspolitikken er under press også her i landet. Kampen for ein velutvikla velferdsstat som kan sikre framtidig verdiskaping, er ikkje over. Den tidlegare sentralbanksjefen i USA, Alan Greenspan, sa etter finanskrisa at han hadde overvurdert grådigheit som drivkraft for økonomien. La oss vone vi unngår å komme i same situasjon.  

Næringspolitisk debatt degenererar ofte til innlært retorikk om tyngande skattar og avgifter. Du høyrer aldri ein høgrepolitikar løfte fram velferdsstaten som basis for næringsutvikling og verdiskaping. Lågare skattar kan nok vere bra for enkelte på kort sikt, men utan å dele, går det dårleg med verdiskapinga på lengre sikt.

 Alf