Category Archives: Internasjonale spørsmål

Nei-argumenta står seg

Posted on 2022-05-10 | Legg igjen en kommentar

Høgre har vedtatt at Noreg treng ein ny EU-debatt, og politisk redaktør i Fædrelandsvennen, Vidar Udjus, kastar seg på med ei utfordring retta spesielt til SV. Det er mange gode grunnar til å diskutere internasjonal politikk og vårt forhold til EU. Verda er i endring, og vi står overfor nye utfordringar. Men mange av dei velkjente argumenta som førte til at folket sa nei til EU to gonger, står seg framleis.

Eit grunnleggande argument mot medlemskap i EU er avstanden mellom dei som styrer, og dei som blir styrt. Det betyr noko for demokratiet og tilliten til dei folkevalde at du kan gå på Markens og treffe dei som sit med den øvste makta. Denne nærleiken er kanskje ein av grunnane til at vi har moderate forskjellar her i landet, trass i at høgrepolitikken har brakt oss i gal retning dei siste åra. Dersom vi får felles valuta med EU, vil det dessutan bli vanskelegare å føre ein sjølvstendigfordelingspolitikk i krevjande tider.

Forvaltning av naturressursane har også vore eit sentralt argumenta mot EU-medlemskap, og det står seg framleis. Dei som har naturen innpå livet, er dei beste til å sjå korleis vi kan sikre ressursgrunnlaget for framtidige generasjonar.   Det gjeld ikkje minst i fiskeripolitikken. Noreg har lagt vekt på at dei marine ressursane skal komme kystbefolkninga til gode, og vi har stort sett forvalta fiskeressursane på ein god måte. EU som styrer fiskeripolitikken frå Brussel, slitt derimot med å ta vare på sine ressursar. 

I desse dagar er det jordbruksforhandlingar der eit av måla er å sikre matproduksjonen i heile landet. Den ustabile situasjonen som vi er inne i, viser oss kor viktig det er med lokal matproduksjon. Vi må ta vare på busetnaden og utnytte matjorda i heile vårt langstrekte land. Utan eit sterkt tollvern vil det vere heilt umogeleg å nå måla for landbrukspolitikken som i sin turer viktig for miljøpolitikken.

Udjus er spesielt opptatt av at EU ligg langt framme når det gjeld klima. Det er riktig at EU har satsa kraftig på fornybar energi, og det europeiske kvotesystemet ser endeleg ut til å få effekt. Men det er ingen ting som hindrar Noreg frå å satse minst like sterkt på klima. Udjus ser positivt på at EU kan straffe Noreg dersom vi ikkje oppfyller dei felles klimamåla. Men på den andre sida er det slik at Noreg gjennom EU kan kjøpe seg fri frå ein del av krava gjennom kvotesystemet og fleksible mekanismar. Derfor har regjeringa i Hurdalsplattforma stramma inn klimapolitikken ved å fastsette nasjonale mål for utsleppskutt.

Noreg utvekslar straum med EU-land, og i desse dagar opplever vi ekstreme kraftprisar her i landet. Kraftutveksling kan vere positivt. Men både for miljø, industri og folk flest er det nødvendig å unngå slike ville prisar som vi ser no. Vi treng politisk kontroll med kraftprisane blant anna for å hindre at verdast mest miljøvennlege metallproduksjon må flagge ut og ta i bruk fossil energi. Men slike inngrep i marknaden kan komme i konflikt med EØS og den marknadstenkinga EU bygger på.

I debatten om EU og EØS kjem vi ikkje utanom sosial dumping. Marknadsliberalisme, privatisering og fri flyt av tenester fører til press på løner og arbeidsvilkår og aukar dei sosiale forskjellane. Ved fleire høve har EU-domstolen dømt i mot dei fagorganiserte sine interesser og mot tiltak som kan redusere sosial dumping. For ei tid sidan reiste ESA (Efta sitt kontrollorgan) sak med påstand om at dei seriøsitetsvilkåra som Kristiansand og andre norske kommunar har innført, er i strid med EØS.

Til sist tar Udjus opp det internasjonale perspektivet og meiner at dei som er internasjonalt orientert, bør  vere for medlemskap i EU. Det er rett at EU har blitt større og no omfattar land med ulik velstand, Men dei fleste land i verda er ikkje med i EU. Er det eintydig positivt at verda blir inndelt i økonomiske blokker som driv økonomisk krig mot kvarandre? 

Udjus er opptatt av at vi må distansere oss i frå USA, eit land som kan fostre ein leiar som Trump. Det er eg heilt samd i. Men Udjus stiller ikkje spørsmål ved kva som kan vere bakgrunnen for at land i EU kan fostre leiarar som Orban, Salvini og Le Pen.

Vi treng å diskutere EU og internasjonal politikk i desse turbulente tider. Men debatten bør ligge på eit anna nivå enn å snakke om kven som har vond smak i munnen, og kven som sit fremst i klasserommet.

Alf Holmelid

Legg igjen en kommentar

Publisert i Internasjonale spørsmål

Merket med , , , , , ,

Vi treng det folkelege klimaengasjementet

Posted on 2020-12-09 | Legg igjen en kommentar

12. desember fyller Parisavtalen om tiltak mot menneskeskapte klimaendringar fem år. På nytt ber FN om at landa må heve sine klimaambisjonar for å gi verda ein sjanse til å nå målet om maks 1,5 grader temperaturauke. Klimakrisa rykker stadig nærare, og konsekvensane er etter kvart synlege. Det store spørsmålet er om vi klarer å snu utviklinga i tide. Ventar vi for lenge med å gjere nødvendige tiltak, blir konsekvensane større og tiltaka meir inngripande. I motsetning til finanskrisa og koronakrisa så utviklar klimakrisa seg langsamt. Skal vi klare å halde oppe engasjementet for nødvendige klimatiltak, er det viktig med eit breitt folkeleg engasjement.

Klimaendringane er ikkje lenger noko som berre høyrer framtida til. Vi ser alt i dag dei første konsekvensane, og dei går hardast ut over dei fattigaste landa som har minst ansvar for klimakrisa. Denne hausten har Filippinane blitt råka av ei rekke tropiske syklonar som har ført til omfattandeøydelegging. På ein månad herja heile fire syklonar med denne øynasjonen ute i Stillehavet. Også her i landet ser vi no i aukande grad konsekvensane av klimakrisa. Fagfolk åtvarar om at plante- og dyreartar vil døy ut, og at naturmangfaldet vil bli kraftig redusert. Nyleg fekk vi høyre at reindrifta vil bli hardt råka av klimaendringane. Heile livsgrunnlaget vårt vil bli svekka.

Ungdomen har tatt ansvar og løfta fram klimasaka. Skoleelevar har møtt massivt fram og demonstrert mot ein politikk som  vil øydelegg den kloden dei etter kvart vil få ansvaret for. Men i år har koronakrisa hindra slike markeringar, og media har fått andre prioriteringar. I ein del land har styresmaktene prøvd å kombinere kampen mot koronakrisa med tiltak for å omstille samfunnet og næringslivet i ei meir klimavenleg retning. Men her i landet har det politiske fleirtalet gått i motsett retning og gitt krisestøtte til oljenæringa. Vi må sette vår lit til at vi på nytt kan få eit breitt folkeleg engasjement som kan presse politikarane til å prioritere klimaet.

Skal vi redde klimaet, må vi få fortgang i arbeidet med å legge om frå fossil til fornybar energi. Vi må utvikle og ta i bruk ny teknologi, og vi må bruke om att og resirkulere knappe ressursar. Det vil bli ei stor omvelting, men gjennomført på riktig måte vil det skape eit betre samfunn. Utfordringa i klimakampen er ikkje først og fremst teknologisk. Utfordringa er å oppretthalde eit sterkt folkeleg engasjement for å innfri forventningane i Parisavtalen. Vi kan ikkje la politikarar sleppe unna med å avfeie spørsmål om klimakonsekvensane av sin politikkslik, slik leiaren for vårt mest framgangsrike parti gjorde i eit avisintervju nyleg.

Store deler av næringslivet har innsett at det er nødvendig å omstille seg til eit klimavenleg samfunn, og det er viktig for det grøne skiftet. Næringslivet ser at det opnar seg nye marknader, og at det løner seg å vere tidleg ute for å ta posisjonar i desse marknadene. Men vi treng ein engasjertklimaopinion som følgjer med på kva som er grøn omstilling, og kva som er grønvasking. Politikarane heng ofte etter i klimakampen av redsel for at veljarane vil mislike konsekvensane av klimatiltaka. Derfor treng vi ein kunnskapsbasert klimadebatt og eit breitt folkeleg klimaengasjement som kan puste politikarane i nakken. 

I samband med femårsjubileet for Parisavtalen har Naturvernforbundet og13 andre norske organisasjonar sendt brev til Statsminister Erna Solberg med krav om å auke ambisjonane for klimatiltak og klimarettferd. Organisasjonane krev rettferdig klimafinansiering med overføring av midlar til fattige land som ofte har lite skuld i klimaproblema, og som gjerne har små ressursar til å gjennomføre klimatiltak og møte klimaendringane. Vidare blir det stilt krav om rask og rettferdig omstilling av olje- og gassnæringa i Noreg. Det blir foreslått å sette ned ein kommisjon for å sikre at klimapolitikken er i tråd med ILOs prinsipp om rettferdig omstilling, og det blir lagt vekt på å skape nye arbeidsplassar til erstatning for dei vi vil misse i petroleumsnæringa.

Skal vi nå måla i Parisavtalen, så er det ikkje nok med ny teknologi og grøn kapital. Vi må skape og vedlikehalde eit breitt folkeleg engasjement som kan legge press på politikarane og halde kapital og næringsliv i øyra slik at vi får ei rask omstilling som kombinerer klima med rettferdig fordeling.

Alf Holmelid

Innlegger står på trykk i Fædrelandsvennen i dag

Legg igjen en kommentar

Publisert i Demokrati og folkestyre, Internasjonale spørsmål, Næring og miljø

Merket med , , , , , ,

Kva er det med Kristiansand og skatteparadis?

Posted on 2017-07-23 | Legg igjen en kommentar

penger_jpg_imagelarge1Ein fondsforvaltar med kontor i skatteparadis skal setje Kristiansand på kartet med kunstinvesteringar, og det skrantande fotballaget i byen skal reddast av ein spelteknologiutviklar med hovudkontor i eit anna skatteparadis. Dei blir unisont klappa fram av politikarar, media og alt som betyr noko i byen. Det er ikkje opportunt stille spørsmål ved denne hyllesten av skatteparadis

Skatt er basisen for eit sivilisert samfunn, og skatt på eit rimeleg nordeuropeisk nivå er basisen for eit fungerande velferdssamfunn med universelle velferdsytingar som gratis skole og solidariske trygdesystem.

Skatteparadis er ein alvorleg trussel mot eit skattenivå som kan oppretthalde ein solidarisk velferdsstat. Dei tilbyr svært låg skatt for å trekke til seg hovudkontor for bedrifter. På kort sikt tener landet nokre kroner ekstra, men på lang sikt taper alle. Dersom andre land svarer med same mynt, forsvinn fordelane med skatteparadis, men samtidig undergrev vi finansieringa av velferdssamfunnet i stadig fleire land.

I Kristiansand er et total mangel på debatt om effekten av skatteparadis i jubelen over midlar til gode formål. All verdas etikkrådgivarar kan ikkje bortforklare at skatteparadis er med på å legge press på skattenivået og svekke det velferdssystemet vi er stolte av å ha skapt.

I staden for å hylle folk som satsar på skatteparadis, burde vi hylle norske lønstakarar som betaler sin skatt år ut og år inn. Det er vel dei som til slutt må ta den største rekninga både for kunstsiloen og Start også.

Alf

Legg igjen en kommentar

Publisert i Fordelingspolitikk, Internasjonale spørsmål, Stat - region - kommune - velferd

Merket med , , , , ,

Tillitskrise i Europa før flyktningstraumen

Posted on 2016-03-30 | Legg igjen en kommentar

AkropolisEi påskehelg i Athen inspirerer til refleksjon over tilstanden til det demokratiet vi hyllar og tar for gitt. Byen som blir rekna som demokratiet si vogge, opplevde diktatur så seint som på syttitalet. I dag er Athen og Hellas i praksis sett under økonomisk administrasjon frå Brussel. Landet som har bore dei største byrdene med den store flyktningstraumen til Europa, må no finne seg i at EU tar styring over grensekontrollen deira. I mange europeiske land er tilliten til det politiske leiarskapet svekka, og folkestyret er under press.

Dei internasjonale kapitalkreftene utfordrar demokratiet i aukande grad. Globale konsern får etter kvart så stor makt at nasjonale folkevalde styresmakter må stå med hatten i handa og ta dei vilkåra dei blir bodne. Vi har lenge snakka om at globale konsern unndrar skatt for enorme summar i utviklingsland. Men dette skjer ikkje berre i fattige land. Det skjer over alt. Selskap som Google og Facebook tener store summar i Noreg, men dei betalar praktisk talt ikkje skatt.

Dei globale selskapa vrir seg unna ansvaret for det fellesskapet, og dei pressar demokratisk valde regjeringar i kne når dei prøver å krevje sin rett. Men den internasjonale kapitalen nøyer seg ikkje med den økonomiske makta som blir konsentrert på stadig færre hender. No vil kapitalkreftene også ha juridisk makt. Nye internasjonale avtaler som TTIP og TISA skal gi dei rett til å saksøkje demokratisk valde nasjonalforsamlingar for store summar om konserna ikkje får det som dei vil. Berre trusselen om slike søksmål set folkestyret under press.

Mange vil møte globaliseringa av kapitalen med overnasjonale organ som kan stå opp mot kapitalkreftene. Men denne strategien har ei nedside. Avstanden mellom veljarane og dei folkevalde bli lett for stor. Den offentlege samtalen mellom dei styrande og dei styrte manglar dialog, og samfunnstilliten som er ein føresetnad for eit livskraftig demokrati, forvitrar. Kombinert med ein økonomisk politikk som skaper større forskjellar, fører dette til aukande frustrasjon og eit høgare konfliktnivå, slik vi no ser i mange land i EU.

Tilliten blir ikkje betre av at fragrørsla må bøye nakken for kapitalkreftene og marknadsfundamentalismen. Når det oppstår konflikt mellom bedriftsinteresser og faglege interesser i eit EU-land, så dømmer EU-domstolen konsekvent til fordel for kapitalkreftene. Dei faglege rettane som skal verne arbeidsfolk mot overgrep, blir valsa ned. Fagrørsla som har kjempa fram sosiale rettar og ein betre fordelingspolitikk, misser si makt. Folk kjenner seg svikta og misser trua på politikarane og systemet.

Det politiske leiarskapet i eit land har etter kvart langt meir til felles med leiarane og eliten i andre land, enn med sine eigne veljarar. Dei er meir opptatt av kva som skjer i Brussel og på rikmannskonferansar i Sveits enn av kva som skjer i fattigstrøka i deira eige land.  Sjølv sosialdemokratiske leiarar kappast om å bli invitert til hemmelege møte i regi av Bildenberg og den økonomiske eliten. Landegrensene blir bygd ned, men dei blir erstatta av auka klasseskilje som går på tvers av landegrensene.

Når finanseliten spelar hasard med samfunnsverdiane våre slik vi såg under finanskrisa, så er det vanlege folk som får svi. Velferdsgode blir kutta og arbeidsløysa aukar, samtidig som dei rike blir rikare. I mange land veks store deler av ungdomskulla opp utan å komme i arbeid og bli i stand til å ta ansvar for sine liv. Frustrasjonen over denne utviklinga kjem no til overflata gjennom protestval mot det etablerte leiarskapet i land etter land.

Manglande samfunnstillit, aukande klasseskilje og politikarar som bøyer nakken for kapitalkreftene, er ei utfordring for folkestyret, og det er eit dårleg utgangspunkt for å møte nye utfordringar. Derfor ser vi no eit Europa som sviktar fundamentalt i møtet med den nye flyktningstraumen. Politikarane si manglande evne til å vise solidaritet og handlekraft kan få konsekvensar vi ikkje likar.  Vi kan lokke fram frå krokane krefter som har lite til overs for demokrati og folkestyre, men som kan tilby engasjement og enkle svar.

Den uroa og dei protestane vi no ser i mange land i Europa, har vakse fram over tid. Dei har ikkje oppstått med den store flyktningstraumen det siste året, og dei blir ikkje borte om Europa stengjer flyktningane ute og går på akkord med menneskerettane. Situasjonen må møtast med ein politikk for vanlege folk, ikkje for kapitalen og eliten – ein politikk som ikkje lar dei fattige ta dei største kostnadene i møte med dei nye utfordringane. Med ein slik solidarisk politikk kan venstresida i Europa gjenreise samfunnstilliten og revitalisere folkestyret.

Alf

Innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen 31. april.

Legg igjen en kommentar

Publisert i Innvandring og integrering, Internasjonale spørsmål

Mine og dine diktatorar

Posted on 2015-10-04 | Legg igjen en kommentar

diktaturDen politiske venstresida har ein lang tradisjon for å støtte opprør mot diktatur og undertrykking, det vere seg i Sør-Afrika, Chile eller Tsjekkoslovakia. Solidaritetsarbeid for frigjeringsrørsler har vore ei viktig kjelde for rekruttering til politisk arbeid på venstresida i politikken.  Men korleis er dette biletet etter den så langt misslukka arabiske våren?

Er vi i ferd med å få ein retorikk der alternativet til diktatur er kaos og voldsspiral? Ser vi konturane av resonnement som inneber at diktatorane bør få fred til å halde orden så vi ikkje får for mange flyktningar til Europa? USA har halde si hand over diktatorar for å sikre seg olje, og Sovjet har støtta diktatorar for å ivaretatt sine stormaktinteresser. Ser vi no ei utvikling der også den politiske venstresida er venlegsinna innstilt til diktatorar fordi alternativet er verre.

Erfaringane frå Egypt er ikkje lystelege, og Libya skremmer på mange måtar. Men er konklusjonen å støtte diktatur i område med politisk ustabilitet og sterke stormaktsinteresser? Vi ser no tendensar til at diskusjonen om Syria går i den retning. Er det ein posisjon som venstresida kan slå seg til ro med. Det er liten tvil om at USA og Vesten har eit medansvar for terrorgrupper som har vakse ut av deira kontroll. Men er det einaste svaret på kaos og stormaktsrivalisering ein stillteiande støtte til diktatur, ei opning for å akseptere at frigjering og demokrati ikkje er for alle?

Eg saknar ein debatt om kva som bør vere venstresida sin posisjon, kva som er ein radikal frigjeringspolitikk, i det som no skjer i Syria og resten av regionen.

Alf

Legg igjen en kommentar

Publisert i Internasjonale spørsmål

Merket med , , ,

Okkupasjon og kolonisering

Posted on 2015-04-08 | Legg igjen en kommentar

imageI snart femti år har palestinarane levd med okkupasjon, kolonisering og militær justis. Skal det ingen ende ta?

Verdssamfunnet lar det skje, og norske politikarar trekkjer på skuldrene. Etter ei hektisk veke saman med palestinarar på Vestbredda er det lett å forstå at dei er frustrert over ein håplaus situasjon som blir stadig verre. Forholda er så spesielle at dei er vanskeleg å beskrive. Dei bør opplevast. Og dei bør få ein breiare plass i den norske debatten.

Over fire hundre tusen israelske settlarar har konfiskert land på den palestinske Vestbredda. Dei ulovlege busetnadene har akselerert i omfang trass i alle fredsavtaler. Dette er ei kolonisering av eit omfang som vi ikkje har sett maken til i moderne tid. Kring dei ulovlege busetnadene er det etablert tryggingssoner som gjer det vanskeleg eller umogeleg for palestinarane å dyrke jorda si. Israelarane har full kontroll med vassforsyninga og diskriminerer palestinarane til fordel for settlarane. Palestinske hus blir rivne for å gi plass for israelske settlerar, og det blir bygd vegar som er reservert for israelarane.

I Jordandalen har tilhøva blitt så vanskelege at talet på palestinarar har gått ned frå tre hundre tusen til sytti tusen. Dei som er att, kjempar ein tapper kamp mot settlarar, militærstyre og alle slag urimelege reglar som gjer det vanskeleg å overleve. Men vi møtte like vel eit sterkt engasjement for å sikre at Jordandalen som utgjer 30 prosent av Palestina, skal vere eit palestinsk område også i framtida. Klarer Israel å presse palestinarane ut av denne fruktbre dalen, så har dei gitt Palestina eit banesår. Mange trur at nettopp det er formålet med den politikken som blir ført.

Israel driv hard militær justis for å få gjennomført den stortilte konfiskeringa av palestinsk land. Palestinarane blir behandla etter militære lover, medan settlerane i praksis blir behandla etter langt mildare sivile lover. Natt som dag bryt dei militære seg inn i palestinske heimar for å gripe og fengsle palestinarar, barn så vel som vaksne. Årleg blir eit tusental palestinske barn fengsla og til dels misshandla. Dette er klart i strid med internasjonale lover, og det bidrar til å skape traumatiserte barn som ein gang blir traumatiserte vaksne. I følgje den britiske juristen Gerard Horton er det tøffe militærstyret ein del av ein politikk som skal bane vegen for den ulovlege koloniseringa av palestinsk land.

Mange stader slår israelske ekstremistar seg ned i konfiskerte bustader inne i palestinske område. Det fører i sin tur til at militærstyret må opprette tryggingssoner som gjer at store område blir sperra av og forfell. Ikkje ein gang moskeane får vere i fred. I Hebron har militærstyret konfiskert halve Abraham moskeen og gjort den til synagoge. I dei jødiske høgtidene blir heile moskeen stengt for palestinarar under streng kontroll av den israelske hæren.

På toppen av det heile har vi muren som blir marknadsført som ein tryggingsmur mellom Israel og Palestina. Men den er snarare ein segregeringsmur. Den splittar ikkje berre israelar frå palestinar, men også palestinar frå palestinar. Muren snor seg inn på palestinsk område slik at palestinarane misser store landområde og må gjennom dei utrulegaste rutinar for å komme seg til sine naboar og sine eigne jordbruksområde. Palestinarane må finne seg i å reise lange omvegar og bli stoppa og hindra i kontrollpostar, samtidig som settlarane kan komme seg raskt fram på dei nye vegane som er reservert for israelarar. Slik diskriminering av ulike folkegrupper er klart i strid med folkeretten for okkuperte område.

Desse eksempla er berre ein del av det du kan sjå om du reiser litt omkring i Palestina. Israel og venene deira hevdar at alt det er nødvendige tryggingstiltak. Men det er svært vanskeleg å sjå den logiske samanhengen mellom tryggleik og mykje av det som palestinarane blir utsett for. Basisen for diskrimineringa og trakkaseringa er ei akselererande kolonisering av palestinsk land. Israel spekulerer i at det vil vere umogeleg å flytte israelarane ut frå dei ulovlige busetnadane, og at settlerane aldri vil akseptere å bli ein del av ein palestinsk stat. Staten Israel fører ein hardhendt og systematisk politikk for å hindre ei tostatsløysing, noko Netanyahu plumpa ut med i valkampen nyleg.

Det er vanskeleg å forstå at verda har latt denne koloniseringa halde fram i snart femti år. Ingen andre stader kunne dette ha skjedd utan kraftige sanksjonar. Dersom ikkje verdssamfunnet legg langt sterkare press på Israel, så er det snart for seint å få til ei tostatsløysing som basis for varig fred. Palestina kan bli utradert eller redusert til nokre små øyar i Israel, eller vi kan oppleve ein eksplosjon med dramatiske konsekvensar før vi kjem så langt. Vi kan ikkje sitte stille og sjå på denne utviklinga. Som eit første skritt bør norske politikarar straks anerkjenne Palestina slik Sverige har gjort.

Alf Holmelid

Innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag.

Legg igjen en kommentar

Publisert i Internasjonale spørsmål

Merket med , , , , , , , ,

Fakkeltog for palestina

Posted on 2014-08-10 | Legg igjen en kommentar

Palestina-arendalI dag gjekk nesten 500 i fakkeltog gjennom gatene i Arendal for å vise solidaritet med palestinarane i Gaza. Her er min appell i den breie markeringa.

Kjære venner av det palestinske folk

Først vil eg takke for å bli invitert til å bidra til denne breie solidaritetsmarkeringa for det palestinske folk på Gaza

Det er vanskeleg for oss her i ein fredeleg krok av verda å setje oss inn i korleis det er i Gaza i desse dagar. Tenk dykk at tredjeparten av norges befolkning er sperra inne på eit område herifrå til Grimstad. Tenk dykk så eit massivt bomberegn over dette vesle området. Tenk dykk frykta. Det er ikkje lett å finne nokon trygg plass å flykte til på dette vesle området når også mange skolar og sjukehus blir bomba.

Resultatet er som ofte elles. Det er sivile og barn som lir. FN reknar med at over 1800 palestinarar er drepne, og at to tredeler er sivile. 400 barn er drepne, 2.500 barn er skada, 65.000 barn er heimlause og fleire hundre tusen et traumatisert.

Dette er ein heilt ufatteleg katastrofe. Ein heil generasjon er lemlesta og traumatisert. Uskuldige barn og familiar må lide for ein konflikt som har vart i generasjonar. Fordi verdssamfunnet lar det skje.

Det vil krevje stor internasjonal innsats å bygge opp att samfunnet i Gaza. Den enkelte av oss kan støtte gjennom innsamlinga til proteseverkstaden i Gaza har i kveld, eller gjennom støtte til Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp og andre som arbeider for å lindre lidingane til det hardt prøvde palestinske folket. Men vi må også krevje at Norge aukar si støtte til og blir ein pådrivar for oppbyggingsarbeidet

Det er hyggeleg at så mange stiller opp her i dag. Det gir håp om at vi kan skape eit breitt krav om at Norge må bli pådrivar for å støtte palestinarane i arbeidet for å bygge opp att det palestinske samfunnet.

Men det er ikkje nok å reparere skadane. Status quo er ikkje ei akseptabel løysing. No er det på tide at det internasjonale samfunnet engasjerer seg for å få til ei rettferdig og varig fredsløysing, og Norge må engasjere seg langt tydeligare og sterkare.

Skal vi få varig fred, må folkeretten må leggast til grunn og det må bli slutt på den folkerettsstridige blokaden av Gaza. Palestinarane må få ein reell sjanse til å styre i eige land og bygge og utvikle eit levedyktig samfunn.

Då kan vi kanskje seie med Nordal Grieg:
Da faller våpnene maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred.

Takk til alle som engasjerer seg for folket i Gaza.

Alf

Legg igjen en kommentar

Publisert i Internasjonale spørsmål

Ikkje avpolitiser Mandela

Posted on 2013-12-09 | 5 kommentarer

imageEin stor politikar og eit stort menneske har gått bort. Vi stoppar opp i kvardagsmaset i takksemd over kva han har gjort for oss alle. Han var raus, men også målretta og ubøyeleg. Mandela var ein av dei som argumenterte for at væpna kamp mot apartheidregimet var nødvendig. Men han klarte også å avvikle terrorregimet med demokratiske middel.

Dei fleste hyllar no Mandela. Men det har ikkje alltid vore slik. Mandela stod på terrorliste i USA heilt fram til 2008. Her i landet var det dei frivillige solidaritetsorganisasjonane saman med kyrkja og LO som var tidleg ute og støtta frigjeringskampen. Det er mange som har hatt sterke opplevingar med kulturgrupper som kom frå Sør-Afrika til Noreg for å bygge solidaritet på tvers av landegrense og rase.

Det offentlege Noreg var i beste fall passivt då det galdt som mest. Den norske reiarstanden tente store pengar på å frakte olje til Sør-Afrika under FN-boikotten mot apartheidregimet. Høgrenestor Kåre Willoch forsvarar framleis at den norske reiarnæringa skodde seg på å svekke det internasjonale presset mot eit etter kvart vaklande terrorregime. Her kan det også nemnast at reiarnæringa seinare blei fødselshjelp for den konservative tenketanken Civita.

Mange gav aktiv støtt til apartheidregimet. Premissane kunne nok variere, men rasismen kom klart til overflata hos enkelte. Anders Lange som seinare grunnla Framstegspartiet, hevda at støtte til Mandela og hans kamp mot apartheidregimet var eit svik mot den kvite rase.

Då Mandela slapp ut av fengselet, sa han at vi ikkje måtte sjå på han som helten. Heltane var alle dei som hadde kjempa og lidd. Heltane var dei som hadde ofra alt, mange også livet, for eit meir rettferdig samfunn utan rasisme. Vi sviktar Mandela om vi avpolitiserer hans minne og gløymer alle dei kampane han stod i og alle dei som stod på hans side då det kosta noko å støtte den saka han brann for.

alf

5 kommentarer

Publisert i Ideologi - idear - verdiar, Internasjonale spørsmål

Merket med , , , , ,

Solidaritet med utviklingsland

Posted on 2013-09-08 | Legg igjen en kommentar

Utviklingsminister-Heikki-Holmas-i-Dar-es-Salaam_largeDen britiske avisa the Gardian hylla Noreg i ein artikkel nyleg, og fleire internasjonale media har gjort det same. Bakgrunnen er at Noreg og utviklingsminister Heikki Holmås frå SV har gått i front for å sanere urimelege gjeldskrav til utviklingsland. Men vi høyrer svært lite om dette i norske media.

Fattige land betaler i dag fire ganger så mykje i avdrag på lån som dei får i utviklingshjelp. Mange av låna er tatt opp av regime med tvilsam legitimitet, og gjelda har auka kraftig på grunn av svak betalingsevne. Slik gjeld er ei av årsakene til at mange utviklingsland slit med å komme på fote. Med SV i regjering har vi sletta ulandsgjeld for sju milliardar kroner, og vi har gjennomført verdas første gjeldsrevisjon av ulandsgjeld. Det er denne pionerinnsatsen som blir positivt omtalt i internasjonale media.

I denne regjeringsperioden har vi også auka utviklingshjelpa til ein prosent av brutto nasjonalinntekt. Høgrepartia vil på den andre sida kutte i utviklingshjelpa, Framstegspartiet vil kutte sju milliardar kroner og Høgre om lag ein milliard. SV er opptatt av at det skal vere hjelp til sjølvhjelp. I den nye stortingsmeldinga om utviklingspolitikk blir det satsa offensivt på kamp mot skatteundraging for å sikre at verdiane i landet kjem folk flest til gode. Neste skritt er å bruke oljefondet offensivt for utvikling og miljøvennleg produksjon.

For denne politikken kom SV saman med Kristeleg folkeparti på topp då Kirkens nødhjelp vurderte utviklingspolitikken til partia. Dette valet blir eit verdival. Skal vi halde fram med den offensive satsinga som vekkjer internasjonal merksemd, eller skal vi sleppe til dei som vil kutte i utviklingshjelpa.

Alf

Legg igjen en kommentar

Publisert i Internasjonale spørsmål

Finst utruleg mange som hadde fortent prisen for sin innsats

Posted on 2012-10-12 | 1 kommentar

Innanrikskommissæren i EU, Cecilia Malmström, seier ho er overraska over tildelinga av fredsprisen i år. I følgje Aftenposten seier ho blant anna:
«Eg er framleis veldig overraska, det må eg vedgå. Det finst så utroleg mange modige menneske og organisasjonar rundt om i verda, som gjer fantastisk innsats, og som også hadde fortent prisen.» Det er eig heilt samd i.

Det er vanskeleg å sjå kva EU har gjort for fred det siste året slik det står i premissane for prisen. Det er i dette året dei sosiale forskjellane har eksplodert i EU og vist at det økonomiske fundamentet som er kjernen i EU, skaper enorme forskjellar og sosiale konfliktar. Konfliktane er flytta frå nasjonsgrensene til gatene i byane.

Alf

1 kommentar

Publisert i Internasjonale spørsmål