Tag Archives: EØS

Kvar blei det av kraftopposisjonen i AP?

Posted on 2023-05-07 | 1 kommentar

Fråsegna om energipolitikk frå landsmøtet i AP blir oppsummert i fem punkt:
1. Sikre tilstrekkelige mengder med rimelig energi slik at fornybar energi fortsatt blir et konkurransefortrinn for norsk industri og næringsliv og gir trygghet for norske husholdninger.
2. Energiressursene skal eies av fellesskapet og komme hele landet til gode.
3. En storstilt satsning på energieffektivisering som sikrer en rettferdig omstilling der alle får delta. 
4. Strømnettet må forsterkes over hele landet, og utbyggingen foregå så raskt at vi sikrer nett i tide. 
5. Sameksistens mellom natur, øvrige næringer, folk og lokalsamfunn må ivaretas. 

1. Lovnaden om kraftpris er ikkje truverdig
Fråsegna lovar rimelege kraftprisar. Tiltaket er massiv utbygging av offshore vindkraft. Men dette tiltaket vil i liten grad redusere prissmitten frå Europa. I følgje NVE må vi eksportere opp mot 40 TWh elektrisk kraft for å frikople oss frå kraftprisen i dei landa som vi utvekslar kraft med. 
Det er lite realistisk å klare å auke krafteksporten så mykje når vi samtidig må skaffe meir kraft til innanlands forbruk for avkarbonisering og industriutvikling. I tillegg veit vi at kraftbransjen ønskjer hybridkablar for å få lønsemd i satsinga på havvind. Det vil styrke koplinga til prisane i andre enden av kabelen.

2. Uklart kva AP meiner med punktet om eigarskap som skal komme alle til gode
Utsagnet om eigarskap ei erklæring utan reelt innhald. For det første viser dagens situasjon at det ikkje er nok å eige krafta. Vasskrafta er offentleg eigd, men når marknadskreftene får råde, kjem ikkje krafta folk og industri til gode – utover at stat og kommune får auka inntekter. For det andre seier ikkje fråsegna noko om kva AP legg i at fellesskapet skal eige energiressursane når det gjeld vindkraft. Partiet har så langt gått i mot at vi skal ha same krav til offentleg eigarskap i vindparkar som i vasskraftverk.

3. Gode intensjonar om energisparing
Her har AP fått med to sentrale punkt. Partiet vil pålegge ENOVA å gi støtte også til moden teknologi. ENOVA har så langt prioritert å gi støtte som kan  bidar til teknologiutvikling. Det er vel og bra. Men dersom vi skal få opp volumet på energisparinga og få folk flest med på sparetiltaka, så må vi også satse på kjent teknologi. 
Det andre viktige punktet i omtalen av energisparing, er sosial profil på støtta slik alle kan ha råd til å delta i denne dugnaden. Her må det leggast midlar på bordet, og ENOVA må få klar styringsimstruks. Enova har gjort ein god jobb for industrien, men satsinga på boligar har ikkje tatt opp i seg dei to poenga som AP løftar fram.

5 Har vi nok kunnskap om sameksistens med natur og andre næringar?
Dette er eit viktig punkt. Men spørsmålet er om dei ambisiøse tempoplanane for kraftutbygging kan føre til at desse omsyna må vike. Havforskingsinstituttet har peika på at vi har for lite kunnskap om dei marine økosystema. Her burde AP vore tydlege på at vi må satse på forsking og legge føre var prinsippet til grunn for havvindsatsinga.

Svakt om politisk styring
Fråsegna lovar sterkare politisk styring. Men den seier lite om kva det inneber. Det er vanskeleg å finne noko anna enn marknadsstyring. Riktig nok er der uforpliktande formuleringar om å utforske handlingsrommet i EØS-avtalen og få til ei opprydding i straumsalsbransjen. Men det kan knapt kallast noko nyorientering for sterkare politisk styring.

Det aller meste blir som før
Konklusjonen må bli at det aller meste blir som før landsmøtet, kanskje med unntak av litt meir satsing på energisparing. Det er overraskande at dei som har kravd sterkare politisk styring og konkrete tiltak for å få kontroll på kraftprisen også for industrien, let seg avfeie så lett.

Alf Holmelid

1 kommentar

Publisert i Næring og miljø

Merket med , , , , , , ,

Nei-argumenta står seg

Posted on 2022-05-10 | Legg igjen en kommentar

Høgre har vedtatt at Noreg treng ein ny EU-debatt, og politisk redaktør i Fædrelandsvennen, Vidar Udjus, kastar seg på med ei utfordring retta spesielt til SV. Det er mange gode grunnar til å diskutere internasjonal politikk og vårt forhold til EU. Verda er i endring, og vi står overfor nye utfordringar. Men mange av dei velkjente argumenta som førte til at folket sa nei til EU to gonger, står seg framleis.

Eit grunnleggande argument mot medlemskap i EU er avstanden mellom dei som styrer, og dei som blir styrt. Det betyr noko for demokratiet og tilliten til dei folkevalde at du kan gå på Markens og treffe dei som sit med den øvste makta. Denne nærleiken er kanskje ein av grunnane til at vi har moderate forskjellar her i landet, trass i at høgrepolitikken har brakt oss i gal retning dei siste åra. Dersom vi får felles valuta med EU, vil det dessutan bli vanskelegare å føre ein sjølvstendigfordelingspolitikk i krevjande tider.

Forvaltning av naturressursane har også vore eit sentralt argumenta mot EU-medlemskap, og det står seg framleis. Dei som har naturen innpå livet, er dei beste til å sjå korleis vi kan sikre ressursgrunnlaget for framtidige generasjonar.   Det gjeld ikkje minst i fiskeripolitikken. Noreg har lagt vekt på at dei marine ressursane skal komme kystbefolkninga til gode, og vi har stort sett forvalta fiskeressursane på ein god måte. EU som styrer fiskeripolitikken frå Brussel, slitt derimot med å ta vare på sine ressursar. 

I desse dagar er det jordbruksforhandlingar der eit av måla er å sikre matproduksjonen i heile landet. Den ustabile situasjonen som vi er inne i, viser oss kor viktig det er med lokal matproduksjon. Vi må ta vare på busetnaden og utnytte matjorda i heile vårt langstrekte land. Utan eit sterkt tollvern vil det vere heilt umogeleg å nå måla for landbrukspolitikken som i sin turer viktig for miljøpolitikken.

Udjus er spesielt opptatt av at EU ligg langt framme når det gjeld klima. Det er riktig at EU har satsa kraftig på fornybar energi, og det europeiske kvotesystemet ser endeleg ut til å få effekt. Men det er ingen ting som hindrar Noreg frå å satse minst like sterkt på klima. Udjus ser positivt på at EU kan straffe Noreg dersom vi ikkje oppfyller dei felles klimamåla. Men på den andre sida er det slik at Noreg gjennom EU kan kjøpe seg fri frå ein del av krava gjennom kvotesystemet og fleksible mekanismar. Derfor har regjeringa i Hurdalsplattforma stramma inn klimapolitikken ved å fastsette nasjonale mål for utsleppskutt.

Noreg utvekslar straum med EU-land, og i desse dagar opplever vi ekstreme kraftprisar her i landet. Kraftutveksling kan vere positivt. Men både for miljø, industri og folk flest er det nødvendig å unngå slike ville prisar som vi ser no. Vi treng politisk kontroll med kraftprisane blant anna for å hindre at verdast mest miljøvennlege metallproduksjon må flagge ut og ta i bruk fossil energi. Men slike inngrep i marknaden kan komme i konflikt med EØS og den marknadstenkinga EU bygger på.

I debatten om EU og EØS kjem vi ikkje utanom sosial dumping. Marknadsliberalisme, privatisering og fri flyt av tenester fører til press på løner og arbeidsvilkår og aukar dei sosiale forskjellane. Ved fleire høve har EU-domstolen dømt i mot dei fagorganiserte sine interesser og mot tiltak som kan redusere sosial dumping. For ei tid sidan reiste ESA (Efta sitt kontrollorgan) sak med påstand om at dei seriøsitetsvilkåra som Kristiansand og andre norske kommunar har innført, er i strid med EØS.

Til sist tar Udjus opp det internasjonale perspektivet og meiner at dei som er internasjonalt orientert, bør  vere for medlemskap i EU. Det er rett at EU har blitt større og no omfattar land med ulik velstand, Men dei fleste land i verda er ikkje med i EU. Er det eintydig positivt at verda blir inndelt i økonomiske blokker som driv økonomisk krig mot kvarandre? 

Udjus er opptatt av at vi må distansere oss i frå USA, eit land som kan fostre ein leiar som Trump. Det er eg heilt samd i. Men Udjus stiller ikkje spørsmål ved kva som kan vere bakgrunnen for at land i EU kan fostre leiarar som Orban, Salvini og Le Pen.

Vi treng å diskutere EU og internasjonal politikk i desse turbulente tider. Men debatten bør ligge på eit anna nivå enn å snakke om kven som har vond smak i munnen, og kven som sit fremst i klasserommet.

Alf Holmelid

Legg igjen en kommentar

Publisert i Internasjonale spørsmål

Merket med , , , , , ,

Vikarbyrådirektivet – ein trussel mot norsk arbeidsliv

Posted on 2012-01-04 | 3 kommentarer

Innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag.

EU har komme med eit nytt direktiv, vikarbyrådirektivet, som trugar sentrale verdiar i den nordiske samfunnsmodellen. Fast arbeid er eit heilt grunnleggande prinsipp i norsk arbeidsliv. Vikarbyrådirektivet bryt radikalt med dette prinsippet og legg opp til at fast arbeid ikkje lenger skal vere det normale.

Direktivet har to formål. På den eine sida skal det, slik Kari Henriksen skreiv her i avisa i romjula, skape meir ryddige forhold for i vikarbransjen, og det trengst! Fagorganiserte har lenge kravd ordna forhold for vikarar, med same lønns- og arbeidsforhold som fast tilsette. Fagrørsla krev også at tillitsvalde skal ha innsynsrett, at innleigebedriftene skal stå solidarisk ansvarleg for lønna til vikarane, og at dei tillitsvalde skal få rett til å gripe inn mot ulovleg vikarbruk. Men det er absolutt ingen ting som hindrar regjering og storting i å orden opp i dette utan noko EU-direktiv.

Det andre formålet med vikarbyrådirektivet er å legge til rette for meir bruk av vikarbyrå og vikarar. Fast tilsetjing i ei bedrift skal ikkje lenger vere det normale. No skal det bli like normalt med innleigd arbeidskraft der personalansvaret kan vere plassert ein heilt annan stad. Dette er ei skremmande utvikling som vi har sett konturane av lenge. De Facto har presentert tal som viser at dei seks største bemanningsselskapa har dobbelt så mange bygningsarbeidarar i Oslo som dei seks største entreprenørselskapa.

Utstrakt bruk av innleigd arbeidskraft fører til svakare tilknyting til arbeidsplassen, færre fagorganiserte og mindre tryggleik for arbeid og inntekt. Utan fast inntekt er det vanskeleg å få lån og skaffe seg bustad. Mange fryktar også at den utstrakte vikarbruken vil gå ut over fagutdanning og rekruttering fordi vi ikkje lenger har stabile arbeidsmiljø som kan ta i mot lærlingar og vidareutvikle faget.

Det alvorlegaste med vikarbyrådirektivet er at makta over lov og avtaleverk blir flytta frå norske styresmakter til EU – til ESA og EFTA-domstolen. Det bekymrar tydeleg vis ikkje tilhengarane av direktivet. Men NHO har skjønt dette og har erklært at dei med vikarbyrådirektivet i handa vil få EFTA-domstolen til å fjerne dei formuleringane i arbeidsmiljølova som hindrar uhemma vikarbruk. Dei vil ha eit lausarbeidarsamfunn. Det er ikkje utan grunn at det er fleire og fleire fagforbund som tar klart standpunkt mot direktivet og vil markere det med politisk streik 18. januar.

Alf Egil Holmelid, stortingsrepresentant for SV

Paul Magnus Gamlemshaug, tillitsvald i Posten og medlem Fagleg utval i SV

3 kommentarer

Publisert i Demokrati og folkestyre, Fagleg politikk, Internasjonale spørsmål

Merket med , , , , , , , ,