Norske bedrifter som brukar fornybar energi i sin produksjon, kan ikkje utan vidare rekne den som fornybar når dei skal miljødeklarere sine produkt. Det skaper problem for bedrifter som leverer til marknader der det er viktig å dokumentere lågt klimafotavtrykk for å oppnå god pris. Bedrifter som vil satse på dei veksande grøne marknadene, misser ein konkurransefordel. Grunnen er ei ordning som vi har importert frå EU, og som passar dårleg for norske forhold.
Årsaka til at norsk vasskrafta kan bli rekna som fossil kraft, er ein finansiell konstruksjon utan kopling til den reelle utvekslinga av elektrisk kraft. Energiselskap som produserer fornybare energi, kan selje såkalla opphavsgarantiar. Du får eit bevis for at du har kjøpt miljøvennleg energi, men det følgjer ikkje fornybar energi med denne garantien. Dei som ikkje kjøper slike garantiar, får då energi som på papiret er fossil, sjølv om det er vasskraft.
NVE har rekna ut at 97% av den fysisk leverte straumen i Norge i 2020 var fornybar energi. Men på papiret kjem nesten 90% av straum utan opphavsgaranti frå fossile kjelder eller atomkraft. Meir enn 80% av opphavsgarantiane for norsk fornybar kraft blir seld til utlandet, medan den fysiske krafteksporten er under 20%. Dette blir ei form for betalt grønvasking som ikkje samsvarar med dei fysiske realitetane, og som kan skade norsk industri.
Systemet med opphavsgarantiar blei innført av EU i 2001. Formålet var å skaffe inntekter til produsentar av fornybar energi. Det kan vere eit fornuftig system i EU. Der kjem det meste av den fornybare energien frå sol og vind. Det er umodne teknologiar som har behov for økonomisk støtte i oppbyggingsfasen. Men det same gjeld ikkje for norsk vasskraft som i utgangspunktet er lønsam. Det er heilt andre tiltak enn opphavsgarantiar som blir diskutert for å fremme oppgradering og utbygging av vasskraft og investering i offshore vindkraft.
Brukt på norsk fornybarproduksjon kan ordninga med opphavsgarantiar få utilsikta og uheldige konsekvensar for norsk industri. Bedrifter på kontinentet kan på papiret bli grønare enn tilsvarande norske bedrifter, sjølv om dei brukar kolkraft og norske bedrifter brukar vasskraft. I mange tilfelle vil det vere opphavsgarantiane, ikkje realitetane, som tel når bedriftene skal presentere sine miljødeklarasjonar for kundane, og stadig fleire krev slike deklarasjonar.
Norske prosessbedrifter har kanskje den reinaste metallproduksjonen i verda. Dei eksporterer på mange måtar norsk vasskraft i fast form. Eyde-nettverket som organiserer mange prosessbedrifter, har tatt mål av seg til å bli verdsleiande på miljøvennleg produksjon. Men systemet med opphavsgarantiar kan stikke kjeppar i hjula for denne satsinga. Når prosessbedriftene skal miljødeklarere produksjonen, så kan dei bli nøydde til å basere kalkylane på at den norske vasskraft er fossil.
Ein kan jo hevde at prosessindustrien berre kan kjøpe opphavsgarantiar og unngå å bli belasta med kol- og atomkraft i sine miljødeklarasjonar. Men bør vi ikkje heller spørje kva vi skal med ei ulogisk ordning som har uklar klimaeffekt, og som kan vere negativ for miljøvennleg norsk industriutvikling? Er det riktig å belaste denne industrien med ei ekstra avgift i ein periode med auke i kraftprisen på grunn av klimakvotar i europeisk kraftproduksjon?
Sal av opphavsgarantiar for norsk vasskraft er shopping av god klimaprofil utan substans og klare klimaeffektar, men med uoversiktlege konsekvensar for norsk industriutvikling. Det er fem år sidan eg skreiv om dette første gangen. Men no er kanskje noko i ferd med å skje. NVE har begynt å rekne ut varedeklarasjon basert på reelle leveransar. Kanskje det er på tide å ta skrittet fullt ut og avvikle ordninga med opphavsgarantiar her i landet.
Alf Holmelid
Innlegget har stått på trykk i Fædrelandsvennen
Alf Holmelid 