Vikardirektivet trugar den norske modellen

Innlegget står på trykk i Nationen i dag.
EU har komme med eit nytt direktiv, vikardirektivet, som trugar sentrale verdiar i den nordiske samfunnsmodellen. Fast arbeid er eit heilt
grunnleggande prinsipp i norsk arbeidsliv og eit viktig element i det norske velferdssamfunnet. Vikardirektivet bryt radikalt med dette prinsippet og legg opp til at fast arbeid ikkje lenger skal vere det normale i arbeidslivet.

Direktivet har to formål. På den eine sida skal det skape meir
ryddige forhold for dei tilsette i vikarbransjen, og det er det gode grunnar
til. Fagrørsla har lenge stilt krav om meir ordna forhold for vikarar. Den  krev  at tillitsvalde skal ha innsynsrett, at innleigebedriftene skal stå solidarisk ansvarleg for løna til vikarane, og at dei tillitsvalde skal få rett til å gripe inn mot ulovleg vikarbruk. Men det er absolutt ingen ting som hindrar oss i å skape ordna forhold for vikarane utan dette direktivet.

Det andre formålet med vikardirektivet er å normalisere vikarbyrå
som arbeidsgivar. Fast tilsetjing i ei bedrift skal ikkje lenger vere det
normale. No skal det bli like normalt med innleigd arbeidskraft der dei som har
personalansvaret sit ein heilt annan stad. Dette er ei utvikling som vi har
sett konturane av lenge. De Facto har presentert tal som viser at dei seks
største bemanningsselskapa har dobbelt så mange bygningsarbeidarar i Oslo som dei seks største entreprenørselskapa.

Utstrakt bruk av innleigd arbeidskraft fører til svakare tilknyting
til arbeidsplassen, færre fagorganiserte og mindre tryggleik for arbeid og
inntekt for den enkelte. Utan fast inntekt er det vanskeleg å få lån og skaffe
seg bustad. Mange fryktar også at den utstrakte vikarbruken vil gå ut over
fagutdanning og rekruttering til bransjen. Det finst ikkje lenger stabile
arbeidsmiljø som kan ta i mot lærlingar og vidareutvikle fagkompetansen. Over
tid kan det gå ut over kvalitet og produktivitet i bransjen.

Vikardirektivet vil også ramme distrikta. Når viktige bedrifter og
institusjonar i lokalsamfunnet blir bemanna av vikarbyrå, går det ut over
busetnaden i regionen. Det fører til at kommunen får mindre skatteinntekter, og
at inntektene til lokale næringsdrivande blir meir usikre. Kompetansen i bygda blir utarma, og det blir vanskelegare å få i gang kultur- og fritidsaktivitetar,
utvikle nytt næringsliv og skape nye arbeidsplassar. Over tid vil det føre til
fråflytting og sentralisering.

I fagrørsla er det stadig fleire som seier nei til denne utviklinga.
Sist ute var Fellesforbundet der landsmøtet mot ei stemme kravde veto mot direktivet. Eit fleirtal av medlemmane i LO er no i forbund som seier nei. Dei vil ikkje akseptere eit direktiv som snur opp ned på norsk arbeidsliv og legg vegen open for ein bemanningsbransje som er lite oversiktleg. Det er også stor fare for at arbeidsmiljølova ikkje vil overleve møte med EØS-retten om direktivet blir
implementert.

Vi treng ikkje EU-direktiv for å sikre folk skikkelege
arbeidsvilkår. Det kan og skal vi gjere med vår nasjonale lovgiving. Det vi
treng, er å reise kamp mot EU-direktiv som går laus på grunnleggande forhold i
arbeidslivet og riv grunnlaget vekk under distriktspolitikken. Vi må ikkje stelle
oss slik at NHO kan rive sund arbeidsmiljølova ved å gå til søksmål med basis i
vikardirektivet slik dei har trua med. Det vi treng er ein brei folkeleg
allianse mot direktiv som bryt fundamentalt med sentrale verdiar i den norske
samfunnsmodellen.

Alf

One response to “Vikardirektivet trugar den norske modellen

  1. Ja, vi har valgt å ikke være med å utforme de reglene vi skal ha.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s