Tag Archives: norske modellen

Fellesskap eller segregering

Barnehage_c3Noreg er eit land med moderate forskjellar, lågt konfliktnivå og stor tillit mellom folk. I den offentlege fellesskolen møtest alle uavhengig av økonomi, sosial status og religion. Det legg grunnlaget for eit breitt fellesskapet på tvers av alle skiljeliner. Men no ser vi ei utvikling der stadig fleire bryt med fellesskolen. Det er derfor all grunn til å spørje kor langt denne utviklinga kan gå før vi undergrev fellesskolen og den egalitære norske samfunnsmodellen.

Vi har stor tillit til kvarandre og til styresmaktene her i landet. Noreg og dei andre nordiske landa skil seg ut i internasjonale undersøkingar om samfunnstillit. Her er det ein stor prosent av dei spurde som svarar at «Folk flest er til å stole på». Det er mange årsaker til at vi har så stor sosial kapital her i landet. Små økonomiske forskjellar skaper tillit mellom folk og mellom folk og styresmaktene. Men også fellesskolen er ein heilt sentral basis for å skape tillit på tvers av alle former for skiljeliner i samfunnet.

Det er mange gode grunnar til å ta vare på tilliten og fellesskapet. For eit par år sidan gav to forskarar ut ei bok med tittelen Ulikhetens pris. Her blir det dokumentert at samfunn med moderate forskjellar og stor tillit mellom folk har mange positive kvalitetar. I slike samfunn er folkehelsa betre, og folk lever lenger enn i samfunn med store forskjellar og sosiale skiljeliner. På den andre sida skaper mangel på tillit og fellesskap eit høgare konfliktnivå i samfunnet og meir kriminalitet.

Det breie fellesskapet vi har her i landet, er også viktig for arbeidslivet og næringslivet. Mange bedriftsleiarar peikar på at norske arbeidstakarar er sjølvstendige og pålitelege, og dei er flinke til å samarbeide på tvers av fagområde og organisasjonsgrenser. Det er all grunn til å tru at fellesskapet i den offentlege fellesskolen er ein viktig basis for denne sosiale kompetansen. Dette er eit av våre sterkaste konkurransefortrinn som det er vanskeleg for andre land å kopiere. Vi bør ikkje skusle det bort med ideologisk funderte privatiseringseksperiment.

Diverre ser vi no at det er stadig fleire som vil bryte ut av den offentlege fellesskolen og etablerer private alternativ. Dagens regjering legg til rette for ei slik utvikling i langt større grad enn tidlegare. Den raudgrøne regjeringa blei samde med Kristeleg folkeparti om ei privatskolelov som opnar for private skolar med eit religiøst grunnlag eller med alternativ pedagogikk. Nokre få prosent private alternativ kan det nok vere rom for utan å setje fellesskolen og det breie fellesskapet i fare. Men den blå regjeringa går mykje lenger og opnar for reine kommersielle skolar. Dei legg til rette for privatisering i eit omfang som trugar fellesskolen og fellestanken i det norske samfunnet.

Mange hevdar at den offentlege skolen må ha konkurranse for å bli betre, og at vi derfor treng mange private tilbod. Dei som hevdar det, bør setje seg inn i kva som har skjedd i Sverige. Der har den konservative regjeringa lagt til rette for storstilt privatisering, med store negative konsekvensar som resultat. Våre naboar i aust har hatt kraftig tilbakegang i resultata i skolen. Dei har også opplevd dramatiske konkursar som har kasta elevane på gata over natta. Jo fleire private skolar vi får, jo større blir desse problema, og jo vanskelegare blir det for den offentlege skolen å bygge eit breitt fellesskap og sikre eit godt og mangfaldig tilbod til alle.

Det blir også hevda at private skolar skaper meir mangfald. Det kan kanskje vere tilfelle med eit lite innslag av alternative skolar. Men etablering av privatskolar fører ofte til mindre mangfald og mindre valfridom. Private vidaregåande skolar tappar fellesskolen for elevgrunnlag og ressursar. Det fører gjerne til at det blir færre studieretningar å velje i mellom, spesielt i distrikta. Retten til å melde seg ut av fellesskapet for enkelte blir fagleg tvang for andre. Vi har alt sett konturane av ei slik utvikling i Vest-Agder.

Fellesskapet og den offentlege fellesskolen er av uvurderleg verdi for det norske samfunnet. Det er sjølve basisen for den norske samfunnsmodellen. Elevane får erfaring med mangfaldet i det norske samfunnet og kompetanse til å handtere det. Det legg grunnlaget for samfunnssolidariteten, livskvaliteten, og produktiviteten i landet vårt. Eg vil derfor be dei som vurderer å etablere privatskolar, og dei som har tenkt å tilrå at dei får starte opp, om å ta inn over seg dette ansvaret. Løft blikket og tenk på verdien av eit mangfaldig fellesskap og ein sterk samfunnstillit.

Alf

Innlegget er på trykk i Fædrelandsvennen 2. juli

Vikardirektivet trugar den norske modellen

Innlegget står på trykk i Nationen i dag.
EU har komme med eit nytt direktiv, vikardirektivet, som trugar sentrale verdiar i den nordiske samfunnsmodellen. Fast arbeid er eit heilt
grunnleggande prinsipp i norsk arbeidsliv og eit viktig element i det norske velferdssamfunnet. Vikardirektivet bryt radikalt med dette prinsippet og legg opp til at fast arbeid ikkje lenger skal vere det normale i arbeidslivet.

Direktivet har to formål. På den eine sida skal det skape meir
ryddige forhold for dei tilsette i vikarbransjen, og det er det gode grunnar
til. Fagrørsla har lenge stilt krav om meir ordna forhold for vikarar. Den  krev  at tillitsvalde skal ha innsynsrett, at innleigebedriftene skal stå solidarisk ansvarleg for løna til vikarane, og at dei tillitsvalde skal få rett til å gripe inn mot ulovleg vikarbruk. Men det er absolutt ingen ting som hindrar oss i å skape ordna forhold for vikarane utan dette direktivet.

Det andre formålet med vikardirektivet er å normalisere vikarbyrå
som arbeidsgivar. Fast tilsetjing i ei bedrift skal ikkje lenger vere det
normale. No skal det bli like normalt med innleigd arbeidskraft der dei som har
personalansvaret sit ein heilt annan stad. Dette er ei utvikling som vi har
sett konturane av lenge. De Facto har presentert tal som viser at dei seks
største bemanningsselskapa har dobbelt så mange bygningsarbeidarar i Oslo som dei seks største entreprenørselskapa.

Utstrakt bruk av innleigd arbeidskraft fører til svakare tilknyting
til arbeidsplassen, færre fagorganiserte og mindre tryggleik for arbeid og
inntekt for den enkelte. Utan fast inntekt er det vanskeleg å få lån og skaffe
seg bustad. Mange fryktar også at den utstrakte vikarbruken vil gå ut over
fagutdanning og rekruttering til bransjen. Det finst ikkje lenger stabile
arbeidsmiljø som kan ta i mot lærlingar og vidareutvikle fagkompetansen. Over
tid kan det gå ut over kvalitet og produktivitet i bransjen.

Vikardirektivet vil også ramme distrikta. Når viktige bedrifter og
institusjonar i lokalsamfunnet blir bemanna av vikarbyrå, går det ut over
busetnaden i regionen. Det fører til at kommunen får mindre skatteinntekter, og
at inntektene til lokale næringsdrivande blir meir usikre. Kompetansen i bygda blir utarma, og det blir vanskelegare å få i gang kultur- og fritidsaktivitetar,
utvikle nytt næringsliv og skape nye arbeidsplassar. Over tid vil det føre til
fråflytting og sentralisering.

I fagrørsla er det stadig fleire som seier nei til denne utviklinga.
Sist ute var Fellesforbundet der landsmøtet mot ei stemme kravde veto mot direktivet. Eit fleirtal av medlemmane i LO er no i forbund som seier nei. Dei vil ikkje akseptere eit direktiv som snur opp ned på norsk arbeidsliv og legg vegen open for ein bemanningsbransje som er lite oversiktleg. Det er også stor fare for at arbeidsmiljølova ikkje vil overleve møte med EØS-retten om direktivet blir
implementert.

Vi treng ikkje EU-direktiv for å sikre folk skikkelege
arbeidsvilkår. Det kan og skal vi gjere med vår nasjonale lovgiving. Det vi
treng, er å reise kamp mot EU-direktiv som går laus på grunnleggande forhold i
arbeidslivet og riv grunnlaget vekk under distriktspolitikken. Vi må ikkje stelle
oss slik at NHO kan rive sund arbeidsmiljølova ved å gå til søksmål med basis i
vikardirektivet slik dei har trua med. Det vi treng er ein brei folkeleg
allianse mot direktiv som bryt fundamentalt med sentrale verdiar i den norske
samfunnsmodellen.

Alf