FrP har lenge hatt suksess med sin offerstrategi. Dei køyrer hardt ut med angrep på andre, og når dei får svar på tiltale, så klagar dei på debattforma til motstandarane. Men i denne valkampen har biletet endra seg. Det er ikkje FrP, men dei andre opposisjonspartia som har satsa på og raffinert denne strategien.
Opposisjonspartia har lenge gått laus på regjeringa med skuldingar om at den er handlingslamma, at den har sove i timen, at den driv leikeskole, at den har kasta bort 8 år og at den eine og den andre sektoren er i krise. På sosiale media er språkbruken langt tøffare. Det er greitt nok. Frisk debatt er bra. Men når dei partia som sit i regjering, tar til motmæle og viser kva som kan bli konsekvensen av opposisjonspartia sin politikk, så ropar dei om krisemaksimering og stygg valkamp.
Når høgre blir konfrontert med konsekvensane av sin politikk så vrir dei seg unna med å snakke om debattform eller prøve seg på dobbeltkommunikasjon. Det siste eksempelet er at dei for n-te gang har endra synspunkt på formuesskatten. Regjeringspartia viser heile tida fram kva kompromiss dei kjem fram til i regjering. Men mellompartia kallar det usakleg når dei blir utfordra til å meine noko om kva som vil komme ut av samarbeidet med FrP.
Dei som sit med makta må tåle kritikk. Det skulle berre mangle. Men dei som vil ha makt, må også tole å bli konfrontert med mogelege konsekvensar av sin politikk og sine samarbeidsval.
Alf
Alf Holmelid 