
Ved neste oljekrise må vi ha ein breitt forankra strategi for omstilling.
Dei som støttar skattpakka til oljeselskapa, hevdar at det er eit tiltak for å ta vare på kompetanse som vi treng for grøn omstilling. På den andre sida er det mange økonomar og andre fagfolk som hevdar at pakka slik den er utforma, vil låse kompetansen fast i oljeaktivitet slik at vi kjem for seint på marknaden med grøne alternativ. To som argumenterer godt for dette, er forskarane Lahn og Normann.
Vi såg i den førre oljekrisa i 2014 då det ikkje blei gitt krisepakke til oljeselskapa, at leverandørindustrien satsa på å utvikle teknologi for andre område. Men då oljemarknaden kom tilbake, blei denne aktiviteten trappa ned. Marknaden verkar. Når oljeselskapa satsar på oljeutvinning, følgjer operatørselskapa etter. Det skjer også denne gangen.
Dei fleste er samde om at oljeaktiviteten vil avta, og at det er viktig å utvikle anna industri for å skape arbeidsplassar og sikre norsk økonomi. Men det er lite truleg at dette vil skje gradvis, kombinert med gradvis innfasing av anna aktivitet. Oljeindustrien er ein sterkt syklisk bransje. Kriser vil komme med jamne mellomrom også i framtida, og det vil bli nye kampanjer for krisetiltak som det blir umogeleg å seie nei til.
Skal vi komme ut av denne innlåsinga, må vi ha ein mykje klarare strategi for omstilling. Vi må skape ei brei politisk forståing for at krisetiltaka må utformast for å utvikle ny grøn industri, ikkje for å utsetje nødvendig omstilling. Det betyr at vi må bruke statlege verkemiddel til grøne satsingar slik at vi har eit truverdig alternativ ved neste krise. Det ein har, er alltid tryggare enn det som må komme, så dette vil ikkje bli lett i praksis. Men jo lenger vi ventar, og jo meir pressa norsk økonomi blir, jo vanskelegare blir det å få aksept for ein slik tankegang.
Tilbaketråkk: Det går i gal retning | besteforeldre for en ansvarlig klimapolitikk