Tag Archives: olje

Industribygging eller avindustrialisering

Ein sterk industrisektor er ein viktig berebjelke for å møte dei utfordringane Noreg står overfor. Mange land i Europa satsar no på å bygge opp att ein industrisektor som har blitt forsømt over lang tid. Stadig fleire innser at industrien er eit viktig element i ein berekraftig økonomi. Her i landet er industridelen av verdiskapinga lågare enn gjennomsnittet i EU. Det er på tide med ei brei industrisatsing for å sikre vår framtid som industrinasjon.

Noreg har ein open økonomi, og vi treng ein konkurransedyktig industri som kan sikre nødvendige eksportinntekter. Det blir stadig viktigare når aktiviteten i oljesektoren blir redusert dei kommande tiåra. I tillegg til å vere ei viktig eksportnæring har industrien hatt ei viktig rolle i utviklinga av den norske samfunnsmodellen. Dei tilsette i industrien har ofte stått i første rekke i kampen for faglege rettar og rettferdig fordeling, noko som har medverka til at vi har eit samfunn med moderate forskjellar og stor samfunnstillit.

Over lang tid har vi sett ei utvikling der industriproduksjon har blitt flytta til lågkostland. Mange har hevda at det er ei naturleg utvikling. Vi kan leve av engineering og teknologiutvikling, har det blitt hevda. Men det viser seg etter kvart at det ikkje er så enkelt. Utan eit nært forhold til produksjonen er det ikkje mogeleg å vere leiande på teknologiutvikling og ha innsikt nok til å bli førande på grøn omstilling. Derfor bør vi bruke oppbygginga etter koronakrisa til å utvikle ein brei grøn teknologi- og industripolitikk.

Prosessindustrien har lange og stolte tradisjonar i Noreg og på Sørlandet. For nokre tiår sidan var det mange som spådde at den ville forsvinne til lågkostland, men bransjen satsa på teknologiutvikling og blei verdsleiande på renseteknologi og miljøvenleg produksjon. I dag er det ein livskraftig industri med spennande utsikter for framtida. Norsk prosessindustri i samarbeid med norske forskingsmiljø er i posisjon til å utvikle teknologi for utsleppsfri metallproduksjon. Produksjon av materiale står for store utslepp globalt, så dette er eit viktig klimatiltak med globalt perspektiv.

Det ser no ut til at det kan bli etablert batteriproduksjon med fleire hundre arbeidsplassar her i landet. Det er ei naturleg utvikling for eit land som satsar på elektrifisering. Men vi kan ikkje stoppe der. Skal elektrifisering og batteriproduksjon vere berekraftig, må vi etablere industri for resirkulering av batteri. Slik sirkulær økonomi bør ligge godt til rette for norsk industri som har lange tradisjonar for å tenke miljø og resirkulering.

Norsk oljeleverandørindustri som bygger på lange tradisjonar innan skipsbygging, er teknologisk leiande med ein global marknad. Dei seinare åra har bedrifter i denne bransjen satsa ein del på nye marknader som fornybar energi, transport, anlegg og utsyr til fiskeoppdrett. Denne utviklinga såg vi tydeleg etter det kraftige fallet i oljepris i 2014. Leverandørindustrien er ein dominerande del av norsk industri, og det er viktig å legge til rette for at den kan finne nye område for sin kompetanse og produksjonskapasitet når oljeaktiviteten blir redusert.

Nyleg skreiv ei rekke personar frå fagrørsla, bransjeorganisasjonar og miljøorganisasjonar under på eit opprop. Dei peika på at mindre bedrifter som satsar på energiøkonomisering og solenergi, har blitt gløymde i krisepakkane til næringslivet. Ein robust industristruktur treng eit mangfald av bedrifter, både store og små, både industribedrifter og handverksbedrifter. Det skaper arbeidsplassar kring om i heile landet og skaper grobotn for nytenking og produktutvikling.

Dei fleste er samde i at norsk industri og norsk økonomi står overfor ei stor omstilling dersom vi skal ta vare på klima og miljø og sikre langsiktig sysselsetting i industrien. Det vil krevje at vi har ein aktiv næringspolitikk som legg til rette for vidareitvikling og omstilling av leverandørindustrien. Men vi må også satsar på å utvikle fleire bransjar som er viktige for norsk økonomi og ei berekraftig industriutvikling. Vi har sett at det her i landet er mangel på langsiktig industriell kapital som kan støtte opp om ei slik utvikling. derfor treng vi ein grøn industribank som kan vere med på langsiktige strategiske investeringar i norsk industri.

Koronakrisa har råka mange bedrifter hardt, og den har vist oss kor viktig staten er når det røyner på. La oss bruke denne situasjonen til å utvikle ein brei miljøvennleg industripolitikk som kan sikre vår framtid som industrinasjon når oljeaktiviteten blir redusert. Dersom vi ikkje brukar denne sjansen, så kan vi stå overfor ei gradvis nedbygging av norsk industri og ein vanskeleg økonomisk situasjon for landet.

Alf

Innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen

 

 

Strategi for grøn omstilling

Ved neste oljekrise må vi ha ein breitt forankra strategi for omstilling.

Dei som støttar skattpakka til oljeselskapa, hevdar at det er eit tiltak for å ta vare på kompetanse som vi treng for grøn omstilling. På den andre sida er det mange økonomar og andre fagfolk som hevdar at pakka slik den er utforma, vil låse kompetansen fast i oljeaktivitet slik at vi kjem for seint på marknaden med grøne alternativ. To som argumenterer godt for dette, er forskarane Lahn og Normann.

Vi såg i den førre oljekrisa i 2014 då det ikkje blei gitt krisepakke til oljeselskapa, at leverandørindustrien satsa på å utvikle teknologi for andre område. Men då oljemarknaden kom tilbake, blei denne aktiviteten trappa ned. Marknaden verkar. Når oljeselskapa satsar på oljeutvinning, følgjer operatørselskapa etter. Det skjer også denne gangen.

Dei fleste er samde om at oljeaktiviteten vil avta, og at det er viktig å utvikle anna industri for å skape arbeidsplassar og sikre norsk økonomi. Men det er lite truleg at dette vil skje gradvis, kombinert med gradvis innfasing av anna aktivitet. Oljeindustrien er ein sterkt syklisk bransje. Kriser vil komme med jamne mellomrom også i framtida, og det vil bli nye kampanjer for krisetiltak som det blir umogeleg å seie nei til. 

Skal vi komme ut av denne innlåsinga, må vi ha ein mykje klarare strategi for omstilling. Vi må skape ei brei politisk forståing for at krisetiltaka må utformast for å utvikle ny grøn industri, ikkje for å utsetje nødvendig omstilling. Det betyr at vi må bruke statlege verkemiddel til grøne satsingar slik at vi har eit truverdig alternativ ved neste krise. Det ein har, er alltid tryggare enn det som må komme, så dette vil ikkje bli lett i praksis.  Men jo  lenger vi ventar, og jo meir pressa norsk økonomi blir, jo vanskelegare blir det å få aksept for ein slik tankegang.

Agder som klimapilot

solcelleDette innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag, FNs miljødag.

Klimadebatten er praktisk talt fraværende på Agder. Media er mest opptatt av oljeindustri og mer vei. Men på FNs klimadag bør vi koste på oss å løfte blikket. Vi bør benytte anledningen til å tenke over vårt ansvar for at neste generasjon skal få et godt miljø og trygge arbeidsplasser. Agder med sin tunge oljeindustri kan lett komme i bakevja når klimaomstillingene skyter fart. Men det trenger ikke å bli slik. Vi har kompetanse til å bli en spydspiss for klimavennlig omstilling. Det er vårt valg. Men det haster.

Agder er den norske solkysten med store muligheter for å satse på solenergi. Solceller på bygninger har blitt en viktig energiressurs i Tyskland og Danmark. I perioder produseres det mer solenergi i Tyskland enn vannkraft i Norge. Også på Sørlandet kan solceller bli en viktig kilde til fornybar energi. Det må utvikles modulære løsninger, opprettes gode rådgivningstjenester og etableres effektive støtteordninger. En slik satsing vil samtidig bidra til en positiv profilering som kan løfte fram fornybarindustrien og den øvrige industrien som satser på framtidsrettet miljøteknologi.

Agder har et ensidig og sårbart næringsliv. Oljeindustrien er svært dominerende, og regionen kan bli hardt rammet av konjunkturendringer. Men den viktigste utfordringen er de store klimaproblemene som vi står overfor. I framtiden må vi utvinne langt mindre fossil energi enn i dag, og det vil ramme det oljebaserte næringslivet. Politikerne og næringslivet på Agder må i langt større grad enn hittil ta denne utfordringen på alvor. Det må utarbeides en grønn handlingsplan som legger til rette for gradvis omstilling før det er for sent. Vi har en teknologibase som kan gjøre oss til en ledende region for miljøvennlig teknologi. Men det kommer ikke av seg selv. Det må satses offensivt på forskning, nyskapning og bedre rammebetingelser på dette området.

Sørlandet har erfaring for at god miljøpolitikk er god næringspolitikk. På åttitallet fikk prosessindustrien i landsdelen nye strenge miljøkrav. Mange mente det ville ta knekken på industrien, men det motsatte skjedde. Det ble satset på teknologiutvikling som ikke bare reduserte forurensningen. Ny teknologi førte også til mindre energiforbruk, bedre produktkvalitet og økt konkurransekraft. En framtidsrettet og offensiv miljøpolitikk styrket næringslivet.

Miljøkampen på åttitallet har vist oss at god miljøpolitikk kan være god næringspolitikk, og at det lønner seg å være i forkant av den internasjonale utviklingen. Det er erfaringer vi bør ta med oss inn i dagens klimadebatt. Skal vi ta vare på miljø og arbeidsplasser, må vi legge til rette for omstilling før det er for sent. Her har fagbevegelsen og miljøbevegelsen felles interesser. Et samarbeid mellom de to bevegelsene er kanskje det som skal til for å presse politikerne til å handle og ikke bare prate om klimaproblemene.

Mali Steiro Tronsmoen, fungerende leder i Kristiansand SV

Alf Holmelid, leder i Vest-Agder SV

Det rettferdige lågutsleppssamfunnet

PV

Her finn du eit notat om korleis vi kan gjere Noreg til eit foregangsland for omstilling til eit grønt næringsliv for lågutsleppssamfunnet. Notatet blei laga til Kvanmokonferansen i 2014.
Notat til Kvanmokonferansen

 

Grønvasking frå Statoil

Ein litt forkorta versjon av dette innlegget står på trykk i Dagens Næringsliv i dag.

Klimadirektøren i Statoil, Hege Marie Norheim, prøver (DN 26.11.) å argumentere for at oljeutvinning er ein del av løysinga på klimaproblema. Men i iveren etter å grønmale oljeaktiviteten tyr ho til selektiv bruk av informasjon om klimautfordringa og kampen mot klimakrisa.

Norheim viser til eit senario frå Det internasjonale energibyrået (IEA). Der blir det konkludert med at vi må la to tredeler av dei kjente fossile ressursane bli liggande om vi skal unngå global oppvarming utover to grader. Men det ho gløymer å seie, at dette er eit senario med berre 50% sjanse for å lukkast. Og eg tviler på at Norheim ville gå inn i eit fly om kapteinen annonserte 50% sjanse for å unngå katastrofe. I følgje The Carbon Tracker Initiativ kan vi bruke berre om lag ein femdel av dei kjente fossile ressursane om vi skal ha 80% sjanse for å nå togradersmålet.

Statoildirektøren er opptatt av at gass kan erstatte kol. Det er riktig at gass i ein overgangsperiode kan ha positiv klimaeffekt dersom den erstattar kol. Men dette gjeld ikkje olje som er den dominerande delen av aktiviteten til Statoil. Det er påfallande at selskapet berre snakkar om gass og ikkje olje i klimasamanheng. Norheim legg også vekt på at Statoil har ein energieffektiv oljeproduksjon. Det er viktig at Statoil reduserer CO2-utsleppa frå produksjonen. Men det er ikkje eit tilstrekkeleg argument for å gå i front for å ta ut mest mogeleg fossil energi når vi veit kor mykje som må ligge att. Det naturlege er at eit rikt land som Noreg må ta sin del av ansvaret og starte med å la olja ligge i dei mest sårbare områda.

Statoil legg stor vekt på at vi må få på plass ein global avtale om høgare pris på utslepp av klimagassar. Men Statoil veit godt at det er lite realistisk å få på plass ein slik avtale i tide til å redde klimaet. Derfor er dei fleste no samde om at vi må satse på å handle lokalt og regionalt medan vi ventar på ein global avtale. Kampen for effektive globale avtalar står heilt sentralt. Men det må ikkje bli ei sovepute for å halde fram med ein politikk som ikkje er berekraftig dersom alle andre gjer det same. Det er på tide at Statoil vurderer om dei skal satse på ei politisk utvikling som kan føre til klimakrise, eller om dei skal tenkje langsiktig og gradvis bruke meir av sin kompetanse på miljøvennleg energi.  

Alf

Salig er oljeøkonomien

Dette innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv i dag. Det er svar på eit angrep frå to professorar i (olje)økonomi. Men det kan også lesast som ein sjølvstendig artikkel.

SV har trekt i gang ein debatt om kva konsekvensar den sterke veksten i oljeinvesteringane har for norsk økonomi. Petter Osmundsen og Øystein Thørgersen (DN, 24.september) svarar med å peike på at oljeaktiviteten har vore og er viktig for norsk velferd. Det er det få som er usamde i. Men det bør ikkje vere til hinder for å diskutere korleis vi skal takle konsekvensane av oljeaktiviteten og det presset den skaper i norsk økonomi. Spørsmålet er ikkje for eller imot, men kor mykje.

Osmundsen og Thørgersen er samd i at det er ei utfordring når ein konjunkturutsett bransje blir så dominerande. Men dei konkluderer med at det er noko vi må akseptere. Dei tiltaka som er framme i diskusjonen, har lange tidshorisontar og er lite treffsikre, hevdar dei. Dei to professorane har eit poeng her, men dei svarer ikkje på dei grunnleggande problemstillingane som eg tok opp. Evna til å tåle svingingar er blant anna avhengig av kor dominerande bransjen er. Derfor reiste eg spørsmål om det finst ei grenser for kor stor del av økonomien som kan vere dominert av ein bransje før varsellampane blinkar. Og kva kan vi gjere for å unngå eit kostnadsnivå som pressar ut anna eksportretta industri?

Petroleumsnæringa skil seg frå andre næringar på fleire måtar. Den baser seg på ein tidsavgrensa ressurs, og den har ein super-profitt som lett kan leie til eit lønns- og kostnadsnivå som ikkje er berekraftig på sikt. Skatteregimet i petroleumsnæringa fører til at ein stor del av kostnaden ved å ta risiko blir velta over på staten. Det fører lett til overoptimistiske satsingar som ein ikkje kan tillate seg i andre bransjar. Denne effekten blei forsterka ved den skatteomlegginga som blei gjort for nokre år sidan. Det viser også at ein lettare grip til argumentet om stabile rammevilkår når ein snakkar om å justerer opp enn når ein juster ned skattane.

Det er heller ikkje mogeleg å diskutere oljeøkonomi utan å diskutere klimapolitikk. Vi kan ikkje bruke all tilgjengeleg kol og olje om vi skal nå målet om maksimalt to graders oppvarming av kloden vår.  Dermed vil langsiktige og økonomisk marginale investeringar i oljeutvinning vere avhengige av at vi gir opp togradersmålet. Også denne risikoen som bryt med  uttalt norsk klimapolitikk, lastar oljeselskapa over på den norske staten. Og byrdene for resten av næringslivet vil bli større jo meir oljeselskapa slepp unna.

Alf

Mindre oljeinvesteringar – meir innovsjon

Like før ferien gjekk SV ut med krav om at vi må diskutere investeringstakten i oljesektoren for å unngå at presset i norsk økonomi går ut over landbasert næringsliv. No reiser fleire sentrale økonomar den same problemstillinga.

I den oljerusen som pregar norske media, er det lett å gløyme at norske økonomi og norsk næringsliv står overfor store utfordringar. Investeringane på norsk sokkel blir vurdert til å bli over 170 milliardar i år. Det er 20 milliardar meir enn i fjor. Det akselererande investeringsnivået skaper press i økonomien, og landbasert industri slit med å klare seg i konkurransen om kapital og kvalifisert arbeidskraft. Dette skjer samtidig som marknaden i Europa sviktar og konkurransen frå Kina hardnar til.

Vi står i fare for å få eit einsidig oljerelatert næringsliv som er sårbart for konjunkturendringar, og som har lite perspektiv utover oljealderen. Denne utfordringa må møtast langs to aksar. Vi må føre ein oljepolitikk som dempar investeringspresset i oljesektoren. Men samtidig må vi satse langt sterkare på innovasjon, og vi må tenkje nytt om kva som kan stimulere innovasjon.

For å utvikle eit mangfaldig og robust næringsliv må staten satse sterkare på risikokapital for nyskaping. Regjeringa er i gang med å etablere nye såkornfond. Men det er også viktig å satse på kapital i ein tidlegare fase, og det må koplast opp mot kompetent rådgiving. Det er langt større sjanse for at nyetablerte bedrifter overlever dersom dei er del av eit fellesskap i ein såkalla inkubator.

Det er også behov for meir innovasjons i etablert industri dersom den skal overleve i den stadig tøffare konkurransen. Vi treng framleis produksjonsbedrifter om vi skal oppretthalde vårt høge teknologiske nivå. Spesielt i pilotfasen må staten sterkare på bana. Mange gode innovasjonsprosjekt stoppar opp når dei skal testast ut i full skala, for då ryk kostnadene i veret. Vi må utvikle gode ordningar der staten kan bidra til pilotanlegg og testanlegg i kombinasjon med privat kapital.

Suksessen i norsk offshoreindustri skuldast blant anna ein bevisst innkjøpspolitikk frå Statoil si side då oljeeventyret starta. Det er ei erfaring vi bør lære av. Offentleg sektor kjøper årleg varer og tenester for 380 milliardar kroner. Men det er utvikla ein innkjøpspraksis som prioriterer dei store selskapa med trauste velprøvde løysingar. Vi har mange eksempel på at nye måtar å tenkje innkjøp på, kan skape produkt for ein internasjonal marknad.

I innovasjonspolitikken blir det ofte etterlyst meir næringsretta forsking. Det er viktig. Men det må ikkje fortrenge grunnforskinga. Det er den frie forskinga som over tid er det viktigaste grunnlaget for innovasjon, og derfor må den styrkast. Innovasjon kan ikkje alltid bestillast, men det gløymer vi ofte i den næringspolitiske debatten.

Når oljeøkonomien har fått så stor plass her i landet, har staten eit ekstra ansvar for å stimulere til innovasjon og nyskaping. Det er heilt nødvendig for å sikre eit mangfaldig og konkurransedyktig næringsliv på lengre sikt. Sviktar vi her, så drar vi opp stigen etter oss.

Alf

Støre sitt fossilforsvar

Les denne saken her http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1041/subcat1041/thread204150/

Vi treng eit nytt stort fornybarselskap

Dette innlegget stod på trykk i Dagens næringsliv i dag.

Stortinget har gitt Statoil føringar om å engasjere seg i fornybar energi. Men denne satsinga ser ut til å få lite merksemd  frå leiinga i konsernet. All erfaring viser at utan sterk støtte frå toppleiinga i ei bedrift så er det vanskeleg å utvikle nye forretningsområde. Derfor er det på tide å vurdere om vi bør skilje ut aktiviteten innan fornybar energi i eit eige selskap.

Det er ei kjent sak at nye satsingar ofte har tronge kår i etablerte organisasjonar. Nye innovative satsingar vil som oftast bli oppfatta som ein trussel mot dei etablerte forretningsområda i ei bedrift. Dei nye områda vil konkurrere om ressursar og om kompetanse, og ikkje minst om merksemd frå toppleiinga i selskapet. All erfaring viser at nye satsingar som bryt radikalt med etablerte forretningsområde, må vere forankra og ha sterk støtte hos toppleiinga i selskapet dersom dei skal ha sjanse til å vekse og utvikle seg.

Eg har tidlegare argumentert for at Statoil med sine økonomiske ressursar og sin teknologiske og operative kompetanse har svært gode føresetnader for å satse på fornybar energi. Det er ei oppfatning som blir delt av næringskomiteen på Stortinget. I merknadene til stortingsmeldinga om statleg eigarskap som blei lagt fram i tidlegare i år, uttalte fleirtalet i næringskomiteen at ”– Statoil som et ledende energiselskap også kan ha virksomhet innen fornybar energi, og ser positivt på at selskapet utvikler seg videre på dette området.”  I parlamentarisk språkbruk er dette ei klar føring.

Men det er svært lite som tyder på at styret og leiinga i Statoil gir fornybar energi den ekstra merksemda som nye innovative satsingar treng, og som Stortinget har bedt om. Vi ser også at det er i ferd med å oppstå eit stadig sterkare konkurranseforhold mellom dei etablerte forretningsområda og satsinga på fornybar energi. Det såg vi tydeleg då Statoil engasjerte seg mot CO2-avgift for gasskraftverk i England, og vi må gå ut i frå at det skjedde med godkjenning av toppleiinga i selskapet. Med denne aksjonen medverka selskapet til å forseinke omstillinga til fornybar energi. Det reduserer marknaden for nye energiformer og er dermed i direkte konflikt med interessene til den delen av selskapet som satsar på fornybar energi.

For å unngå slike interessekonfliktar bør ein vurdere å skilje ut fornybarsatsinga i Statoil i eit eige selskap. Ei slik omorganisering vil også legge til rette for å få eit leiarskap som er genuint interessert i å utvikle denne verksemda, og det er ein viktig føresetnad for suksess. Ein annan viktig føresetnad for å lukkast innan fornybar energi, er å tenkje langsiktig. Derfor er det viktig at selskapet får nok eigenkapital frå starten. Det er også viktig at selskapet får både fornybarkompetanse og anna relevant industriell kompetanse frå starten av, slik at det raskt kan bli ein betydeleg aktør.

Organiseringa av eit nytt fornybarselskap kan diskuterast. Det viktige no er å få ein debatt om realismen i å satse på at Statoil kan bli ein spydspiss på dette området gitt dei erfaringane vi har så langt.

Alf

OLF ein trussel mot næringa

Oljeindustriens landsforbund, OLF, driv ei omfattande kampanje for å opne dei sårbare områda utanfor Lofoten, Vesterålen og Senja for oljeboring. Men i staden for å ta ein real debatt for og imot oljeboring, prøver dei å skape forvirring om kunnskapsgrunnlaget for denne avgjerda.

Det oppdaterte faglige grunnlaget for framtidig forvaltning av havområda utanfor Lofoten, Vesterålen og Senja blei lagt fram våren 2010. SV har vore ein pådrivar for å få fram eit så omfattande kunnskapsgrunnlag som mogeleg. Vi har over tusen sider med utgreiingar om konsekvensar av oljeutslepp, om dei sårbare økosystema i desse områda og om dei verdifulle fiskestammane som har sine gyteområde der. Sysselsettingseffekten er også omfatta med stor interesse. Dei optimistiske overslaga som mange opererte med i starten, er kraftig redusert, blant anna fordi overslaget over tilgjengelege oljeressursar er redusert.

Vi har meir enn nok informasjon til å behandle denne saka. Men OLF ønskjer ikkje ein debatt om oljeboring. Dei prøver å bagatellisere det omfattande kunnskapsgrunnlaget vi alt har samla inn og etterlyser ei sokalla konsekvensutgreiing. Det OLF kallar konsekvensutgreiing, er ei utgreiing med basis i §3-1 i petroleumslova, og det er ein prosess med sikte på å starte utvinning. Formålet med dette kravet er å unngå ein debatt om realitetane i saka og komme eit skritt nærare oljeutvinning. OLF prøvde også nyleg å underslå resultata av ei spørjeundersøking der det kom fram at det er fleirtal mot oljeutvinning. Først då Dagbladet pressa på, kom tala på bordet.

Noreg har ei høgteknologisk olje- og gassnæring som har ein sentral posisjon på verdsmarknaden, og som har ein dominerande posisjon i norsk økonomi. Om ein del tiår vil ressursgrunnlaget ebbe ut. Oljeutvinning i dei sårbare områda utanfor Lofoten og Vesterålen vil forlenge det norske oljeeventyret med om lag eitt år. Det er langt meir å hente på å auke utvinningsgraden i eksisterande felt. Dessutan er det viktig at næringa gradvis får fleire bein å stå på for eksempel innan miljøteknologi slik vi har sett teikn til i det siste.

OLF si voldsame kampanje for å legge press på sårbare område og varige naturressursar kan gå ut over omdømmet til oljeindustrien og bli til skade for næringa. Det er freistande å minne om situasjonen i prosessindustrien for 30 år sidan. Då blei det stilt nye krevjande miljøkrav til denne næringa. Sentrale aktørar i bransjen meinte krava ville knekke bedriftene. Men i ettertid ser vi at pålegga betra innovasjonsevna og konkurransekrafta og var med på å styrke bransjen. Det er ikkje alltid bransjen sjølv er den beste til å vurdere kva miljøomsyn ein må ta. Det bør kanskje OLF også innsjå.

Alf