Tag Archives: næringsliv

Eit robust næringsliv på Agder

DDM%201000%20AC%202MEg har peika på at Agder har eit einsidig næringsliv, og at vi derfor må legge til rette for mangfald, innovasjon og omstilling.Utfordringa blir ikkje mindre av at den dominerande næringa er konjunkturutsett og vil bli påverka av dei store klimaomstillingane som vi står overfor. Anne Grete Ellingsen i NODE går i eit innlegg i Fædrelandsvennen sist mandag i rette med desse synspunkta og hevdar at eg overdriv klimatrusselen og omstillingsbehovet. Eg meiner tvert i mot at det er viktig å diskutere desse utfordringane for å vidareutvikle og styrke det kompetente næringslivet vi har her i regionen.

Klimapanelet er tydeleg på at vi ikkje har noko tid å miste. Skal vi nå togradersmålet, så må vi redusere dei globale klimautsleppa med 40% til 70% frå 2010-nivå innan 2050. Det vil krevje dramatiske omleggingar når vi veit at utsleppa framleis aukar frå år til år. Jo lenger vi ventar, jo meir dramatisk blir omleggingane. Det er ulike syn på kva konsekvensar dette vil få for olje- og gassrelatert næringsliv, også blant ekspertar på klima og energi. Men det er viktig å føre ein brei og open diskusjon om denne utfordringa for å legge grunnlaget for eit konkurransedyktig og berekraftig næringsliv på lang sikt.

For å møte dei utfordringane som næringslivet står overfor, har SV på Stortinget engasjert seg for å styrke næringsklyngene og kontakten mellom næringslivet og akademia. Systemet med Global Centre of Expertise som NODE er ein del av, er eit eksempel på det. Norsk offshoreindustri er verdsleiande på mange område, og det er viktig å ta vare på og vidareutvikle denne kompetansen. Men samtidig er det viktig å drøfte korleis vi best kan sikre vår posisjon som industrinasjon inn i ei turbulent framtida. Bedrifter må omstille seg, og nye må komme til.

Dette er ein vanskeleg debatt, men eg meiner den er nødvendig. Å ta denne debatten er ikkje misstillit til industrien. Det er tvert i mot eit genuint ønske om å legge grunnlaget for ei utvikling som kan sikre vår framtid som industrinasjon. Personleg har eg skrive mange kronikkar som hyllar norsk industri for si omstillingsevne, og eg har rosa NODE for å omtale seg som ei teknologiklynge med perspektiv utover olje og gass. Men det må også vere rom for å peike på dei utfordringane vi står overfor.

Alf

Innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag som svar på eit angrep på meg i mandagsavisa.

Det rettferdige lågutsleppssamfunnet

PV

Her finn du eit notat om korleis vi kan gjere Noreg til eit foregangsland for omstilling til eit grønt næringsliv for lågutsleppssamfunnet. Notatet blei laga til Kvanmokonferansen i 2014.
Notat til Kvanmokonferansen

 

Sterkare allianse fagbevegelse – miljøbevegelse

Havvindmolle-og-Heikki_c3Denne kronikken står på trykk i Klassekampen i dag.

Fagbevegelsen har den medlemsmassen som miljøbevegelsen manglar, og miljøbevegelsen har perspektiv som fagbevegelsen treng. Skal vi få fart på klimapolitikken her i landet, treng vi ein sterk allianse mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen. Miljøpolitikken må ha brei folkeleg forankring dersom den skal få gjennomslag, og fordelingspolitikken må ha eit klimaperspektiv for å vere truverdig i våre dagar. Fagbevegelsen og miljøbevegelsen er gjensidig avhengig av kvarandre for å nå sine mål.

Norske miljøorganisasjonar har hatt gjennomslag i media, men medlemsmassen er liten. I Sverige har miljøorganisasjonane ti gonger så mange medlemmar som i Noreg. Den norske miljødebatten har blitt ein ekspertdebatt. Folk flest følgjer debatten i media. Dei er i liten grad aktive deltakarar i arbeidet med å utvikle ein konkret klimapolitikk. Vi har fått ei framandgjering som stengjer for folkeleg engasjement og politisk press nedanifrå slik vi har hatt i den faglege kampen. Fagbevegelsen hadde aldri fått gjennomslag for ein offensiv fordelingspolitikk utan ein stor medlemsmasse som har sett makt bak krava og heia fram politikarar som støttar dei.

Vi har solid erfaring for at god miljøpolitikk er god næringspolitikk og god sysselsettingspolitikk. Pååttitalet fekk norsk prosessindustri nye miljøkrav, og mange spådde at bedriftene ville gå konkurs eller flagge ut. Men det motsette skjedde. Miljøkrava kom, og industrien tok etter kvart utfordringa og satsa på ny teknologi i samarbeid med styresmaktene. Teknologisatsinga blei ikkje berre til glede for miljøet. Den førte også til redusert energiforbruk, reduserte kostnader og betre produktkvalitet. Offensive miljøkrav på eit tidleg tidspunkt er ei av hovudårsakene til at vi no har ein konkurransedyktig prosessindustri. Hadde miljøsinkene fått dominere debatten pååttitalet, hadde vi knapt hatt prosessindustri i Noreg i dag. Dette er viktige erfaringar som fagrørsla kan ta med seg inn i klimadebatten.

Det som bind saman fagbevegelsen og miljøbevegelsen er eit grunnleggande interessefellesskap mellom kampen for solidaritet og kampen for klimaet, mellom god fordelingspolitikk og god miljøpolitikk. Ein sterkare allianse mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen er ikkje avhengig av semje i eit og alt. Krav om brei semje vil hindre ein konstruktivt dialog og eit dynamisk samspel. Usemja går heller ikkje alltid mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen. Vi ser store forskjellar i syn både internt i miljøbevegelsen og internt i fagbevegelsen. Dette mangfaldet som har komme klarare fram i det siste, er ein styrke for klimakampen.

Forskjellane mellom organisasjonane i miljøbevegelsen kjem blant anna til syne i debatten om vindmøller og småskala kraftverk som i mange tilfelle fører til store inngrep i naturen. Enkelte av miljøorganisasjonane har markert seg som teknologioptimistar i klimadebatten. Andre legg større vekt på bevaring av naturmangfald og har gjerne fokus på redusert forbruk. Diskusjonen om forbruk er også ein diskusjon om fordeling og redusert arbeidstid, og det er spørsmål som fagbevegelsen alltid har hatt på agendaen.

Fleire fagforbund har vedtatt offensive strategiar for miljø og klima, og mange fagorganiserte gjekk under klimaparolar første mai. Men krav om redusert oljeutvinningstempo og vern av sårbare område som Lofoten og Vesterålen skaper framleis strid. Mange har hatt klokketru på kjøp av klimakvotar og har sett mindre behov for nasjonale klimatiltak. Men det er stadig fleire som tar inn over seg at kvotekjøp ikkje kan erstatte innanlandske tiltak. Dessutan viser erfaringane frå miljøkampen pååttitalet at tidleg omstilling av næringslivet er viktig for å sikre arbeidsplassane. Derfor aukar kravet om grøn omstilling i fagbevegelsen, slik vi såg det mange stader først mai.

LO er no i ferd med å utarbeide ein oppdatert klimastrategi. Vi får vone at forbund med ein offensiv klimapolitikk vinn fram, og at samarbeid med miljøbevegelsen blir eit sentralt punkt. Debattar og aktivitetar i basisorganisasjonen i samarbeid med miljøbevegelsen kan skape eit nytt løft for klimakampen. Då kan vi få den breie forankringa og det breie klimaengasjementet som vi har mangla her i landet.

Alf

Salig er oljeøkonomien

Dette innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv i dag. Det er svar på eit angrep frå to professorar i (olje)økonomi. Men det kan også lesast som ein sjølvstendig artikkel.

SV har trekt i gang ein debatt om kva konsekvensar den sterke veksten i oljeinvesteringane har for norsk økonomi. Petter Osmundsen og Øystein Thørgersen (DN, 24.september) svarar med å peike på at oljeaktiviteten har vore og er viktig for norsk velferd. Det er det få som er usamde i. Men det bør ikkje vere til hinder for å diskutere korleis vi skal takle konsekvensane av oljeaktiviteten og det presset den skaper i norsk økonomi. Spørsmålet er ikkje for eller imot, men kor mykje.

Osmundsen og Thørgersen er samd i at det er ei utfordring når ein konjunkturutsett bransje blir så dominerande. Men dei konkluderer med at det er noko vi må akseptere. Dei tiltaka som er framme i diskusjonen, har lange tidshorisontar og er lite treffsikre, hevdar dei. Dei to professorane har eit poeng her, men dei svarer ikkje på dei grunnleggande problemstillingane som eg tok opp. Evna til å tåle svingingar er blant anna avhengig av kor dominerande bransjen er. Derfor reiste eg spørsmål om det finst ei grenser for kor stor del av økonomien som kan vere dominert av ein bransje før varsellampane blinkar. Og kva kan vi gjere for å unngå eit kostnadsnivå som pressar ut anna eksportretta industri?

Petroleumsnæringa skil seg frå andre næringar på fleire måtar. Den baser seg på ein tidsavgrensa ressurs, og den har ein super-profitt som lett kan leie til eit lønns- og kostnadsnivå som ikkje er berekraftig på sikt. Skatteregimet i petroleumsnæringa fører til at ein stor del av kostnaden ved å ta risiko blir velta over på staten. Det fører lett til overoptimistiske satsingar som ein ikkje kan tillate seg i andre bransjar. Denne effekten blei forsterka ved den skatteomlegginga som blei gjort for nokre år sidan. Det viser også at ein lettare grip til argumentet om stabile rammevilkår når ein snakkar om å justerer opp enn når ein juster ned skattane.

Det er heller ikkje mogeleg å diskutere oljeøkonomi utan å diskutere klimapolitikk. Vi kan ikkje bruke all tilgjengeleg kol og olje om vi skal nå målet om maksimalt to graders oppvarming av kloden vår.  Dermed vil langsiktige og økonomisk marginale investeringar i oljeutvinning vere avhengige av at vi gir opp togradersmålet. Også denne risikoen som bryt med  uttalt norsk klimapolitikk, lastar oljeselskapa over på den norske staten. Og byrdene for resten av næringslivet vil bli større jo meir oljeselskapa slepp unna.

Alf

Mindre oljeinvesteringar – meir innovsjon

Like før ferien gjekk SV ut med krav om at vi må diskutere investeringstakten i oljesektoren for å unngå at presset i norsk økonomi går ut over landbasert næringsliv. No reiser fleire sentrale økonomar den same problemstillinga.

I den oljerusen som pregar norske media, er det lett å gløyme at norske økonomi og norsk næringsliv står overfor store utfordringar. Investeringane på norsk sokkel blir vurdert til å bli over 170 milliardar i år. Det er 20 milliardar meir enn i fjor. Det akselererande investeringsnivået skaper press i økonomien, og landbasert industri slit med å klare seg i konkurransen om kapital og kvalifisert arbeidskraft. Dette skjer samtidig som marknaden i Europa sviktar og konkurransen frå Kina hardnar til.

Vi står i fare for å få eit einsidig oljerelatert næringsliv som er sårbart for konjunkturendringar, og som har lite perspektiv utover oljealderen. Denne utfordringa må møtast langs to aksar. Vi må føre ein oljepolitikk som dempar investeringspresset i oljesektoren. Men samtidig må vi satse langt sterkare på innovasjon, og vi må tenkje nytt om kva som kan stimulere innovasjon.

For å utvikle eit mangfaldig og robust næringsliv må staten satse sterkare på risikokapital for nyskaping. Regjeringa er i gang med å etablere nye såkornfond. Men det er også viktig å satse på kapital i ein tidlegare fase, og det må koplast opp mot kompetent rådgiving. Det er langt større sjanse for at nyetablerte bedrifter overlever dersom dei er del av eit fellesskap i ein såkalla inkubator.

Det er også behov for meir innovasjons i etablert industri dersom den skal overleve i den stadig tøffare konkurransen. Vi treng framleis produksjonsbedrifter om vi skal oppretthalde vårt høge teknologiske nivå. Spesielt i pilotfasen må staten sterkare på bana. Mange gode innovasjonsprosjekt stoppar opp når dei skal testast ut i full skala, for då ryk kostnadene i veret. Vi må utvikle gode ordningar der staten kan bidra til pilotanlegg og testanlegg i kombinasjon med privat kapital.

Suksessen i norsk offshoreindustri skuldast blant anna ein bevisst innkjøpspolitikk frå Statoil si side då oljeeventyret starta. Det er ei erfaring vi bør lære av. Offentleg sektor kjøper årleg varer og tenester for 380 milliardar kroner. Men det er utvikla ein innkjøpspraksis som prioriterer dei store selskapa med trauste velprøvde løysingar. Vi har mange eksempel på at nye måtar å tenkje innkjøp på, kan skape produkt for ein internasjonal marknad.

I innovasjonspolitikken blir det ofte etterlyst meir næringsretta forsking. Det er viktig. Men det må ikkje fortrenge grunnforskinga. Det er den frie forskinga som over tid er det viktigaste grunnlaget for innovasjon, og derfor må den styrkast. Innovasjon kan ikkje alltid bestillast, men det gløymer vi ofte i den næringspolitiske debatten.

Når oljeøkonomien har fått så stor plass her i landet, har staten eit ekstra ansvar for å stimulere til innovasjon og nyskaping. Det er heilt nødvendig for å sikre eit mangfaldig og konkurransedyktig næringsliv på lengre sikt. Sviktar vi her, så drar vi opp stigen etter oss.

Alf

Industrien treng klimafond

Dette innlegget har stått på trykk i VG. Saka er også presentert i eit intervju i Dagens Næringsliv.

Norsk industri er inne i ein turbulent periode. Den internasjonale økonomiske krisa skaper problem for deler av eksportindustrien, samtidig som ei oljenæring i høggir pressar opp kostnadsnivået. SV meiner at ei offensiv teknologisatsing gjennom eit klimatiltaksfond er eit viktig tiltak for å møte denne utfordringa. Eit slik fond vil bidra til utvikling av ny teknologi som vil styrke konkurransekrafta, samtidig som det bidrar til å nå våre klimamål. Vi oppfordrar derfor alle som er opptatt av å vidareutvikle ein allsidig industri her i landet, til å støtte kravet om eit klimatiltaksfond.

Norsk industri har gjennomgått store omstillingar og ligg langt framme teknologisk. For nokre tiår sidan blei industrien stilt overfor mange nye miljøkrav. Bedriftene tok utfordringa. I dialog med styresmaktene utvikla dei ny teknologi som styrka konkurranseevna i tillegg til å møte miljøkrava. Brei satsing på kompetanse på alle nivå i organisasjonen har også stått sentralt i utviklinga av ein moderne og konkurransedyktig industri. Nå er det ei ny teknologisatsing som skal ruste norske arbeidsplasser for tiåra som kjem.

Ei offensiv klimasatsing med eit klimatiltaksfond vil gi eit nytt teknologisk forsprang som styrker vår konkurransekraft i eit stadig tøffare konkurranseklima. For å lykkes med den ny industrisatsinga er SV oppteken ei ny brei satsing med tett samarbeid mellom bedriftene og styresmaktene. Det er ikkje berre her i landet vi tenkjer slike tankar. For ei tid sidan var klimakommissæren i EU, Connie Hedegaard, på besøk i Noreg. Ho fortalde at europeisk industri er opptatt av å gjennomføre klimatiltak innanlands for å vere med på det nye teknologiske paradigmeskiftet, og ikkje overlate det til alle andre. Slik bør vi også tenkje her i landet om vi ønskjer å styre norsk industri og utvikle klimateknologi som også kan komme andre land til gode. Alf

Regjeringa satsar også på næringsretta forsking

Dette er ein forkorta versjon av eit innlegg som eg heldt i Stortinget i dag.

Det viktigaste grunnlaget for den næringsretta forskinga er at vi har ein solid samla forskingsaktivitet.

Det er mange som likar å spreie feilaktige myter om norsk forsking. Derfor vil eg ta med nokre enkle fakta:

  • Den offentleg finansierte forskinga har hatt ein realvekst på 28% under den raudgrøne regjeringa
  • Vi må tilbake til den borgarlege regjeringsperioden for å finne eit år med realnedgang i den offentleg finansierte forskinga.

Men mår det gjeld privat finansiert forsking, så ligg vi klart etter våre naboland. Derfor har regjeringa satsa tungt for å rette på dette og stimulere til meir forsking finansiert av næringslivet:

  • Noreg gir meir offentleg forskingsstøtte til bedrifter enn våre naboland, sett i forhold til BNP.
  • Forskingsrådet si støtte til næringslivet er meir enn fordobla under den raudgrøne regjeringa

Skal vi styrke den næringsretta forskinga og bygge kompetanse for næringslivet, så er det viktig å bygge gode relasjonar mellom næringslivet og utdannings- og forskingsmiljø. Derfor er det viktig å utvikle ulike former for samarbeidsarenaer. Regjeringa har blant anna oppretta 11 forskingssenter for miljøvennleg energi der det er eit tett samarbeid mellom næringslivet og universiteta.

Personleg har eg god erfaring med samarbeid mellom næringsklynger og akademiske institusjonar. Dette er også blant dei tiltaka som professor Reve har omtalt positivt i oppsummeringa av det store prosjektet om framtidas næringsliv. Denne type samarbeid blir finansiert gjennom program som ARENA og Narwegian Center og Expertice. Om eg ikkje hugsar feil, så foreslo Høgre å kutte i desse ordningane i budsjettet for 2011. Dei regionale forskingsfonda som Høgre er i mot, er også viktige for utviklinga av slike regionale kluster.

Men på tross av desse satsingane, ligg den privat finansierte forskinga lågt her i landet. Det er ei utfordring som det er grunn til å ta på alvor. Vi må sjå på innretning og omfang av dei ulike ordningane. Det kan blant anna vere aktuelt å utvide støtta til større utviklingsaktivitetar slik vi har i miljøteknologiordninga i Innovasjon Noreg.

Men det er også grunn til å stille spørsmål om næringslivet investerer for lite av eigne midlar i utdanning og forsking. Vi er no inne i ein periode der deler av norsk næringsliv går svært godt. Det burde legge grunnlaget for større investeringar i forsking og utvikling for å sikre verdiskaping og sysselsetting for framtida.

Alf