Tag Archives: Statoil

Grønvasking frå Statoil

Ein litt forkorta versjon av dette innlegget står på trykk i Dagens Næringsliv i dag.

Klimadirektøren i Statoil, Hege Marie Norheim, prøver (DN 26.11.) å argumentere for at oljeutvinning er ein del av løysinga på klimaproblema. Men i iveren etter å grønmale oljeaktiviteten tyr ho til selektiv bruk av informasjon om klimautfordringa og kampen mot klimakrisa.

Norheim viser til eit senario frå Det internasjonale energibyrået (IEA). Der blir det konkludert med at vi må la to tredeler av dei kjente fossile ressursane bli liggande om vi skal unngå global oppvarming utover to grader. Men det ho gløymer å seie, at dette er eit senario med berre 50% sjanse for å lukkast. Og eg tviler på at Norheim ville gå inn i eit fly om kapteinen annonserte 50% sjanse for å unngå katastrofe. I følgje The Carbon Tracker Initiativ kan vi bruke berre om lag ein femdel av dei kjente fossile ressursane om vi skal ha 80% sjanse for å nå togradersmålet.

Statoildirektøren er opptatt av at gass kan erstatte kol. Det er riktig at gass i ein overgangsperiode kan ha positiv klimaeffekt dersom den erstattar kol. Men dette gjeld ikkje olje som er den dominerande delen av aktiviteten til Statoil. Det er påfallande at selskapet berre snakkar om gass og ikkje olje i klimasamanheng. Norheim legg også vekt på at Statoil har ein energieffektiv oljeproduksjon. Det er viktig at Statoil reduserer CO2-utsleppa frå produksjonen. Men det er ikkje eit tilstrekkeleg argument for å gå i front for å ta ut mest mogeleg fossil energi når vi veit kor mykje som må ligge att. Det naturlege er at eit rikt land som Noreg må ta sin del av ansvaret og starte med å la olja ligge i dei mest sårbare områda.

Statoil legg stor vekt på at vi må få på plass ein global avtale om høgare pris på utslepp av klimagassar. Men Statoil veit godt at det er lite realistisk å få på plass ein slik avtale i tide til å redde klimaet. Derfor er dei fleste no samde om at vi må satse på å handle lokalt og regionalt medan vi ventar på ein global avtale. Kampen for effektive globale avtalar står heilt sentralt. Men det må ikkje bli ei sovepute for å halde fram med ein politikk som ikkje er berekraftig dersom alle andre gjer det same. Det er på tide at Statoil vurderer om dei skal satse på ei politisk utvikling som kan føre til klimakrise, eller om dei skal tenkje langsiktig og gradvis bruke meir av sin kompetanse på miljøvennleg energi.  

Alf

Vi treng eit nytt stort fornybarselskap

Dette innlegget stod på trykk i Dagens næringsliv i dag.

Stortinget har gitt Statoil føringar om å engasjere seg i fornybar energi. Men denne satsinga ser ut til å få lite merksemd  frå leiinga i konsernet. All erfaring viser at utan sterk støtte frå toppleiinga i ei bedrift så er det vanskeleg å utvikle nye forretningsområde. Derfor er det på tide å vurdere om vi bør skilje ut aktiviteten innan fornybar energi i eit eige selskap.

Det er ei kjent sak at nye satsingar ofte har tronge kår i etablerte organisasjonar. Nye innovative satsingar vil som oftast bli oppfatta som ein trussel mot dei etablerte forretningsområda i ei bedrift. Dei nye områda vil konkurrere om ressursar og om kompetanse, og ikkje minst om merksemd frå toppleiinga i selskapet. All erfaring viser at nye satsingar som bryt radikalt med etablerte forretningsområde, må vere forankra og ha sterk støtte hos toppleiinga i selskapet dersom dei skal ha sjanse til å vekse og utvikle seg.

Eg har tidlegare argumentert for at Statoil med sine økonomiske ressursar og sin teknologiske og operative kompetanse har svært gode føresetnader for å satse på fornybar energi. Det er ei oppfatning som blir delt av næringskomiteen på Stortinget. I merknadene til stortingsmeldinga om statleg eigarskap som blei lagt fram i tidlegare i år, uttalte fleirtalet i næringskomiteen at ”– Statoil som et ledende energiselskap også kan ha virksomhet innen fornybar energi, og ser positivt på at selskapet utvikler seg videre på dette området.”  I parlamentarisk språkbruk er dette ei klar føring.

Men det er svært lite som tyder på at styret og leiinga i Statoil gir fornybar energi den ekstra merksemda som nye innovative satsingar treng, og som Stortinget har bedt om. Vi ser også at det er i ferd med å oppstå eit stadig sterkare konkurranseforhold mellom dei etablerte forretningsområda og satsinga på fornybar energi. Det såg vi tydeleg då Statoil engasjerte seg mot CO2-avgift for gasskraftverk i England, og vi må gå ut i frå at det skjedde med godkjenning av toppleiinga i selskapet. Med denne aksjonen medverka selskapet til å forseinke omstillinga til fornybar energi. Det reduserer marknaden for nye energiformer og er dermed i direkte konflikt med interessene til den delen av selskapet som satsar på fornybar energi.

For å unngå slike interessekonfliktar bør ein vurdere å skilje ut fornybarsatsinga i Statoil i eit eige selskap. Ei slik omorganisering vil også legge til rette for å få eit leiarskap som er genuint interessert i å utvikle denne verksemda, og det er ein viktig føresetnad for suksess. Ein annan viktig føresetnad for å lukkast innan fornybar energi, er å tenkje langsiktig. Derfor er det viktig at selskapet får nok eigenkapital frå starten. Det er også viktig at selskapet får både fornybarkompetanse og anna relevant industriell kompetanse frå starten av, slik at det raskt kan bli ein betydeleg aktør.

Organiseringa av eit nytt fornybarselskap kan diskuterast. Det viktige no er å få ein debatt om realismen i å satse på at Statoil kan bli ein spydspiss på dette området gitt dei erfaringane vi har så langt.

Alf

Råkøyr for LOVE truar olje- og gassnæringa og klimaet

Norsk olje- og gassnæring med Statoil i spisen har valt ein kortsiktig strategi kombinert med eit einspora mediekøyr. Dette er ei næring som har betydd og vil bety mykje for Noreg. Norsk olje- og gassnæring er basert på avansert teknologi og eit høgt kompetansenivå. Fossil energi truar klimaet, men verda vil enno ei tid trenge olje og gass, og det er viktig at det stadig blir utvikla betre teknologi for å redusere miljøulempene.

Det er no på tide at olje- og gassnæringa utvidar perspektivet og døyper seg om til energinæringa. Den kompetansen og dei økonomiske musklane som er utvikla gjennom den CO2-genererande olje- og gassaktiviteten, må no også rettast inn mot ny miljøvennleg energi og energieffektivisering. Leverandørindustrien hadde gode tider før finanskrisa slo inn. Dersom ein skal klare å vidareutvikle denne kompetansen og trygge arbeidsplassar og verdiskaping i eit langsiktig perspektiv, må det satsast tungt på å utvikle alternative forretningsområde  alt no.

Men i staden for å ta denne utforringa og dette samfunnsansvaret, så driv olje- og gassnæringa med Statoil i spissen eit rått propagandakøyr for å opne Lofoten og Vesterålen for oljeboring. Ein prøver å framstille det som om framtida for bransjen og landet avheng av oljeverksemda i dette området.  Eg har utfordra Statoil til å presentere for det norske folk kva strategi konsernet har for det tilfellet at det ikkje blir oljeboring i LOVE, men det vil dei ikkje ut med. Dersom dei ikkje har ein slik strategi, så er det lite heldig for selskapet si framtid. Dersom dei ikkje vil ut med den, er det lite heldig for den offentlege debatten.

Med si historie har norsk olje- og gassnæring tillit blant store deler av det norske folk. Men dersom den no satsar alt på eit råkøyr for å få opna Lofoten og Vesterålen i staden for å utvide perspektivet til fornybar energi og miljøteknologi, så spelar den hasard med den folkelege tilliten og med ei berekraftig utvikling for bransjen.

Alf