Tag Archives: arbeidsplassar

Poenget er ikkje å telje grøne arbeidsplassar

Posted on 2020-07-01 | Kommenter innlegget

Alle snakkar no om å grøn omstilling i industrien, men det er ikkje alltid like lett å få tak i kva det inneber. Mange etterlyser kva omstillinga går ut på.  Kva skal produserast,  og kven skal kjøpe produkta? Ofte kokar svaret ned til offshore vindenergi og karbonfangst og lagring. Det er vel og bra, men norsk industri er og må vere langt meir enn det. Skal Noreg ta vare på sin posisjon som industrinasjon når oljeaktiviteten blir mindre og krava til miljøvennleg produksjon blir stramma til, så må vi utvikle ein grøn industripolitikk som famnar breitt.

Norsk industri står overfor to store utfordringar. Vi må som alle andre land redusere utsleppa av klimagassar og utvikle berekraftig produksjon for nullutsleppssamfunnet. I dette arbeidet kan vi ta lærdom av vår nære industrihistorie. Då vi på åttitalet kjempa for å redusere utsleppa frå industrien, så var det mange som  protesterte på krava og spådde industridød. Men industrien tok utfordringa og satsa offensivt på teknologiutvikling. I dag meiner dei fleste at vi skaffa oss eit konkurransefortrinn ved å vere tidleg ute med nødvendig omstilling.

Den andre utfordringa er at ein stor del av industrien er knytt opp til oljeaktivitet, og at oljeaktiviteten er så dominerande i norsk økonomi. Skal vi ta vare på Noreg som ein industrinasjon, må vi utvikle industri som kan kompensere for den forventa reduksjonen i oljeaktiviteten. I det siste har det vore mykje debatt om korleis vi kan ta vare på og omstille leverandørindustrien, og det er viktig. Det er ein industri med høg kompetanse og stort potensiale. Men vi må ikkje gløyme at norsk industri er og må vere langt meir. Vi fekk ei påminning om det då leiarar i kraftforedlande industri nyleg åtvara om koronakrise også i denne bransjen. Ein berekraftig industripolitikk må ta denne utfordringa like alvorleg som krisa i leverandørindustrien.

Miljøforkjemparar har lenge snakka om at vi treng fleire grøne arbeidsplassar og fleire grøne bedrifter. Det er ei avsporing. Ei bedrift kan levere både berekraftige og mindre berekraftige produkt, og produksjonsmetodar kan vere leiande på miljø sjølv om dei ikkje er utslippsfrie enno. Poenget er ikkje å telle grøne arbeidsplassar. Målet må vere å gjere all industri her i landet så berekraftig som mogeleg. Vi må få ned utsleppa over heile linja og ta nye posisjonar i dei globale marknadane ved å vere leiande innan grøn teknologi og berekraftig produksjon.

Skal vi få oppslutning om grøn omstilling av industrien, så må vi slutte å gi inntrykk av at det er nokre grøne enkeltprosjekt og enkeltbedrifter vi snakkar om. Det står om å vidareitvikle norsk industri i heile si bredde for ei ny tid der dei internasjonale marknadene legg stadig større vekt på klima og miljø. Norsk industri er godt posisjonert til å bli verdsleiande på produkt og produksjonsmetodar for nullutsleppssamfunnet. Det er dette som må ligge til grunn for ein truverdig industripolitikk som har kraft til å unngå avindustrialisering når oljealderen går mot slutten.

Alf

Innlegget er på trykk i Klassekampen i dag

Kommenter innlegget

Posta under Næring og miljø

Merkt , , , , , ,

Vasskrafta som forsvann

Posted on 2016-08-15 | Kommenter innlegget

SamEydeLever du i den trua at du puttar rein norsk vasskraft på elsykkelen, elbilen og dei andre elektriske dingsane dine? I så fall bør du ta ein ny titt på fakturaen frå kraftleverandøren din. Dersom du ikkje har betalt for opphavsgaranti for rein kraft, så er mindre enn fjerdeparten av den straumen som du brukar, fornybar vasskraft. Resten er kolkraft eller atomkraft – på papiret. Men i våre dagar er det jo dei finansielle papira som gjeld, ikkje dei fysiske realitetane. Og dei finansielle produkta er det som kjent ikkje så lett å sjå konsekvensane av.

Årsaka til at den reine norske vasskrafta blir skitten, er ein finansiell konstruksjon utan kopling til den reelle utvekslinga av elektrisk kraft. Energiselskap som baserer produksjonen sin på fornybare kjelder som sol, vind og vatn, kan selje bevis for at den krafta du brukar, er fornybar. Du får ein garanti for at du har kjøpt miljøvennleg energi. Men det paradoksale er at det ikkje følgjer fornybar kraft med desse opphavsgarantiane. Selskapa kan ikkje selje garantiar for meir enn dei produserer, men utover det er det inga kopling mellom sal av garantiar og sal av energi.

Energiselskapa kan selje opphavsgarantiar til heilt andre enn dei sel den fornybare energien til. Det inneber også at vi kan selje opphavsgarantiar til utlandet for langt større energimengder enn det vi reelt sett eksporterer. I 2015 selde norske energiselskap opphavsgarantiar til EU for om lag 85% av den norske vasskraftproduksjonen, sjølv om krafteksporten berre var om lag 15% av produksjonen. Konsekvensane av dette er at norsk vasskraft utan opphavsgaranti på papiret var samansett av 51% kolkraft og 37% atomkraft. Berre 12% var vasskraft i følgje varedeklarasjonen du finn på nettsidene til NVE.

Ordninga med opphavsgaranti blei innført av EU i 2001. Formålet var å skaffe ekstra inntekter til produsentar av fornybar energi. Det kan vere eit fornuftig system i EU. Der kjem det aller meste av den fornybare energien frå sol og vind. Dette er umodne teknologiar som har eit stort behov for økonomisk støtte i oppbyggingsfasen. Men det same gjeld ikkje norsk vasskraft som i utgangspunktet er svært lønsam. Dessutan har vi ikkje noko system som sikrar at sal av opphavsgaranti for vasskrafta, vil føre til produksjon av meir fornybar energi. Tvert i mot har dagens regjering sagt at vi skal legge mindre vekt på å auke produksjonen av fornybar energi her i landet av frykt for overproduksjon. Vi har altså importert eit system som er fornuftig i EU, men som ikkje har tilsvarande klimaeffekt hos oss.

Derimot kan ordninga med opphavsgaranti for norsk vasskraft få utilsikta og uheldige konsekvensar for norsk industri. Vi kan for eksempel komme i den situasjonen at datasenter på kontinentet på papiret kan bli grønare enn norske datasenter, sjølv om dei i realiteten brukar kolkraft og vi brukar vasskraft. Det er opphavsgarantiane, ikkje realitetane, som tel når bedriftene skal presentere sine miljødeklarasjonar for kundane, og slike deklarasjonar blir stadig meir etterspurt. Politikarar frå alle parti snakkar varmt om grøne datasenter. Samtidig vedtar dei å innføre finansielle produkt som kan rive noko av grunnlaget vekk under slike satsingar her i landet.

Eit anna eksempel er norsk metallproduksjon. Norske prosessbedrifter som  Elkem og Norsk Hydro kan i dag skilte med å ha kanskje den reinaste metallproduksjonen i verda. Dei eksporterer på mange måtar rein norsk vasskraft i fast form. Eyde-nettverket som organiserer mange prosessbedrifter, har tatt mål av seg til å bli verdsleiande på miljøvennleg produksjon. Den teknologien som blir utvikla for å nå dette målet, kan bli ei eksportvare og få store positive konsekvensar for det globale miljøet. Men systemet med opphavsgarantiar kan stikke kjeppar i hjula for denne satsinga.  Når prosessbedriftene skal dokumentere produksjonen sin, så må dei basere kalkylane sine på at det meste av den reine norske vasskraft på papiret kjem frå kol- og atomkraft.

Ein kan jo argumentere for at alle som ønskjer det, kan kjøpe opphavsgarantiar og unngå å bli belasta med kol- og atomkraft i sine miljøkalkylar. Men bør vi ikkje heller spørje kva vi skal med ei ordning som i beste fall har uklare klimaeffektar, og som kan vere negativ for miljøvennleg norsk industriutvikling?  Er opphavsgaranti for vasskraft eit fornuftig system når det ikkje sikrar at dei ekstra midlane går til å produsere meir fornybar energi, men gjer livet vanskelegare for norsk industri? Kraftutveksling med andre land kan under visse føresetnader vere med på å redusere bruken av fossil energi og ha positiv effekt for klimaet. Men eg har vanskeleg for å sjå at ordninga med eksport av opphavsgaranti for vasskraft, lausrive i frå energiomsetninga, har nokon positiv klimaaffekt.

Sal av opphavsgaranti for norsk vasskraft  er shopping av god klimaprofil utan substans og klare klimaeffektar, men med uoversiktlege konsekvensar for norsk industriutvikling.  Har den blitt importert hit til landet ved eit arbeidsuhell?

Alf Holmelid
tidlegare medlem av næringskomiteen på Stortinget for SV

Kronikken står på trykk i Klassekampen i dag

Kommenter innlegget

Posta under Næring og miljø

Merkt , , , , , ,

Skremmande taust om nye arbeidsplassar

Posted on 2015-04-07 | Kommenter innlegget

elektronikkSist veke annonserte næringsministeren at det blir nye såkornfond på Vestlandet og i Nord-Noreg. Tidlegare har Østlandet og Trøndelag fått tildelt slike innovasjonsfond. Sørlandet glimrar med sitt fråvær, slik landsdelen gjorde då det sist blei etablert såkornfond for ti år sidan. Men det verste er at det ser ut som om ingen på Sørlandet bryr seg. Politikarane og media ha tydeleg vis nok med å krangle om kommunegrenser, ny fylkesmann og plassering av fengsel.

SV har lenge argumentert for at Sørlandet treng eit meir allsidig og robust næringsliv. I dag er landsdelen sterkt dominert av oljenæringa, noko som gjer oss sårbare for svingingar i oljeprisen slik vi ser eksempel på i desse dagar. Dessutan må oljeaktiviteten reduserast og alternativ byggast opp for å skape eit klimavenleg samfunn. Det er ikkje lett å nå fram med slike argument i ein landsdel der så mange har sitt levebrød knytt til oljenæringa. Men no er det stadig fleire som tar desse utfordringane på alvor, og som ser behovet for omstilling, innovasjon og nyskaping.

I førre stortingsperiode blei det vedtatt å etablere nye landsdekkjande såkornfond. Etter hardt arbeid frå raudgrøne distriktsrepresentantar blei det bestemt at fonda skulle lokaliserast kring om i landet. Eg fekk også gjennomslag for at det skulle etablerast fond i alle landsdelar for å unngå at Sørlandet blei forbigått som for ti år sidan. Men med dei tildelingane som no er gjort, er Sørlandet på nytt på jumboplass.

Det er knapt nokon landsdel som har større behov for eit innovasjonsfond enn Sørlandet, og det er knapt nokon landsdel som har større kunnskapsbase og potensiale for å dra nytte av eit slikt fond. Kvifor er vi då på jumboplass? Kvar er media og politikarane som har produsert side opp og side ned om fengsel og kommunegrenser? Ser dei ikkje behovet for risikovillig kapital for å skape framtidas arbeidsplassar og eit robust og innovativt næringsliv i landsdelen?

Alf

Innlegget stod på trykk i Fædrelandsvennen 27. mars

Kommenter innlegget

Posta under Næring og miljø

Merkt , , , ,

Ein rausare strategi for Agder

Posted on 2014-01-06 | Kommenter innlegget

Aust-Agder_og_Vest-AgderSpør ikkje kva Noreg kan gjere for Agder, spør kva Agder kan skape for Noreg.
Sutring over at landsdelen er gløymd av dei sentrale styresmaktene er ikkje ein optimal strategi for å utvikle Agder til ein region med nasjonal tyngde.

Dei siste åra har den politiske debatten på Sørlandet blitt dominert av klager på regjeringa for manglande satsing på Sørlandet. Borgarlege politikarar med solid støtte frå Fædrelandsvennen har svinga seg til dei store retoriske høgder. Vi er gløymde, vi er oversett, vi er i slagskuggen, vi har ikkje profilerte talspersonar i hovudstaden, og vi får minst av alle regionane her i landet, får vi vite.

Når statsbudsjettet blir lagt fram, kastar opposisjonspolitikarane og journalistane seg over teksteditoren for å sjekke kor mange gonger Agder er omtalt i budsjettdokumentet. Finn dei få øyremerka midlar til regionen, blir budsjettet dømt nord og ned. Budsjettpostar med riktig postnummer er det som gjeld, om dei er aldri så små. Store nasjonale satsingar som kan vere spesielt viktige for Agder, og som kan gi store utteljingar for vår region, blir som oftast oversett.

Når statsrådar kjem til Agder, er det store spørsmålet om dei over bordet kan love pengar til gode formål. Det overskygger gjerne den viktige dialogen om samspelet mellom det regionale og det nasjonale. Jamvel då Sørlandsutvalet presenterte si innstilling, blei den store snakkisen at ministrane ikkje hadde pengar i kofferten. Kva visjonar utvalet hadde for å utvikle landsdelen i dialog med sentrale styresmakter, kom i skuggen.

Kamp om ressursar er ein viktig del av politikken. Men det er ikkje gitt at kamp for øyremerka midlar er det som lettast fører fram. Det kan vere enklare å få gjennomslag for nasjonale satsingar som er tilpassa behova på Agder. Ofte tilfører det regionen større midlar. Vi kan nemne satsingar som miljøteknologiordninga, CO2-kompensasjonsordninga for prosessindustrien og belønningsordninga for kollektivtransporten. Å drive postnummerpolitikk er ikkje alltid det som gir mest til regionen, sjølv om det gir størst oppslag i regionale media.

Kanskje vi skal snu litt på flisa og spørje kva Agder ønskjer å bidra med? Kva ønskjer vi å skape for å møte dei utfordringane regionen og landet står overfor? Har vi ressursar og kompetanse som landet treng, og som sentrale styresmakter er interessert i å vidareutvikle saman med oss? Med eit slikt utgangspunkt kan Agder bli ein region som får sin sentrale plass i nasjonale strategiar og budsjett.

Agder er ein leiande industriregion med mange teknologitunge bedrifter. For eit par tiår sidan var det mange som spådde at den tradisjonelle industrien ville bukke under i ein stadig tøffare internasjonal konkurranse. Men bedriftene har klart seg betre enn mange spådde. Dei har møtt nye utfordringar med omstilling og ny teknologi. Strenge miljøkrav var med på å utløyse ei teknologisatsing som styrka konkurranseevna samtidig som den betra miljøet.

Noreg er i ferd med å få eit einsidig og eit todelt næringsliv. Oljesektoren dominerer verdiskaping og sysselsetting. Samtidig skaper den press i økonomien, og landbasert næringsliv får problem med å konkurrere om kapital og arbeidskraft. På Agder ser vi den same utviklinga. Vi har oljedominans, og vi har det todelte næringslivet. Her som elles langs kysten har oljeteknologiindustrien hatt kraftig vekst. Men vi har også ein tradisjonsrik landbasert industri som til dels står overfor store utfordringar, sjølv om bedriftene har vist stor omstillingsevne.

Kanskje Agder kan ta mål av seg til å bli ein leiande region for berekraftig industri- og næringsutvikling på tvers av tradisjonelle bransjar og fagområde. Vi kan satse på å utvikle kompetanse og teknologi for eit næringsliv som er i stand til å takle omstilling, ikkje minst langsiktig omstilling til ein økonomi som er mindre oljeavhengig. Realfag og teknologi er berre ein del av ei slik utvikling. Det er nettopp ved å sjå på teknologien og økonomien i eit breiare perspektiv at vi kan skape ei berekraftig utvikling. Erfaringa med strenge miljøkrav som skapte berekraftige bedrifter, bør ha lært oss det.

Ei slik strategisk satsing er viktig for å sikre framtida for Agder. Samtidig er det ei satsing som vil bidra til å møte ei av dei største utfordringane som heile nasjonen står overfor. Noreg treng å bygge kompetanse som kan takle tøffare internasjonal konkurranse, og som kan legge grunnlaget for eit næringsliv med perspektiv utover oljealderen. Med si lange industrihistorie og sin varierte kompetansebase har Agder gode føresetnader for å ta ei nasjonal rolle på dette området.

Agder bør ha eit nasjonalt perspektiv på sine regionale strategiar. Det vil løfte regionen langt meir enn mange klagesongar basert på postnummeranalyser av statsbudsjett og sentrale verv. Ein region som bidrar til å møte dei utfordringane som nasjonen står overfor, vil stå sentralt i nasjonale strategiar. Kvifor skal vi ha nokon mindre ambisjon enn det?

Alf

Innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag

Kommenter innlegget

Posta under Stat - region - kommune - velferd

Merkt , , , , , , , ,

Industrien treng klimafond

Posted on 2012-02-09 | Kommenter innlegget

Dette innlegget har stått på trykk i VG. Saka er også presentert i eit intervju i Dagens Næringsliv.

Norsk industri er inne i ein turbulent periode. Den internasjonale økonomiske krisa skaper problem for deler av eksportindustrien, samtidig som ei oljenæring i høggir pressar opp kostnadsnivået. SV meiner at ei offensiv teknologisatsing gjennom eit klimatiltaksfond er eit viktig tiltak for å møte denne utfordringa. Eit slik fond vil bidra til utvikling av ny teknologi som vil styrke konkurransekrafta, samtidig som det bidrar til å nå våre klimamål. Vi oppfordrar derfor alle som er opptatt av å vidareutvikle ein allsidig industri her i landet, til å støtte kravet om eit klimatiltaksfond.

Norsk industri har gjennomgått store omstillingar og ligg langt framme teknologisk. For nokre tiår sidan blei industrien stilt overfor mange nye miljøkrav. Bedriftene tok utfordringa. I dialog med styresmaktene utvikla dei ny teknologi som styrka konkurranseevna i tillegg til å møte miljøkrava. Brei satsing på kompetanse på alle nivå i organisasjonen har også stått sentralt i utviklinga av ein moderne og konkurransedyktig industri. Nå er det ei ny teknologisatsing som skal ruste norske arbeidsplasser for tiåra som kjem.

Ei offensiv klimasatsing med eit klimatiltaksfond vil gi eit nytt teknologisk forsprang som styrker vår konkurransekraft i eit stadig tøffare konkurranseklima. For å lykkes med den ny industrisatsinga er SV oppteken ei ny brei satsing med tett samarbeid mellom bedriftene og styresmaktene. Det er ikkje berre her i landet vi tenkjer slike tankar. For ei tid sidan var klimakommissæren i EU, Connie Hedegaard, på besøk i Noreg. Ho fortalde at europeisk industri er opptatt av å gjennomføre klimatiltak innanlands for å vere med på det nye teknologiske paradigmeskiftet, og ikkje overlate det til alle andre. Slik bør vi også tenkje her i landet om vi ønskjer å styre norsk industri og utvikle klimateknologi som også kan komme andre land til gode. Alf

Kommenter innlegget

Posta under Næring og miljø

Merkt , , , , , , ,

Miljø og klima – vår tids næringspolitikk

Posted on 2011-07-19 | 6 kommentarar

Dette innlegget stod på trykk i Klassekampen i går.

FrP og NHO har gått til angrep på klimaforliket. Dei argumenterer for at ei
offensiv klimasatsing med nasjonale mål for CO2-reduksjon er ein trussel mot
industri og næringsliv. Men realitetane er det motsette. Ein offensiv klima- og
miljøpolitikk er ein føresetnad for å legge til rette for eit framtidsretta og
berekraftig næringsliv.

Norsk industri har eit høgt teknologisk nivå og er avhengig av høg innovasjonsgrad for å opprettehalde sin posisjon. Vi har erfaring for at nye utfordringar generelt og nye miljøkrav spesielt fører til innovasjon. Då
ferrolegeringsindustrien for nokre tiår sidan fekk nye reinsekrav, var det
mange som frykta nedlegging og utflytting. Men i staden fekk vi mange
innovasjonar. Vi fekk ny reinseteknologi for ein global marknad, avfall blei
til nye produkt, og prosessane blei meir energieffektive.

Noreg var også eit føregangsland då det blei innført CO2-avgift på norsk sokkel i
1991. Det var mange protestar, men no skryt bransjen av dei positive resultata
av dette tiltaket. I den nye stortingsmeldinga om norsk oljepolitikk står det
at avgifta har skapt innovasjon og utløyst tiltak som har redusert CO2-utsleppa
med 40 mill. tonn.

Det er all grunn til å tru at klimaforliket vil bidra til ny innovasjon som vil
trygge framtida til norsk industri. Men det vil krevje eit tett samarbeid
mellom industrien og styresmaktene. SV har lansert tanken om eit klimafond. For bedriftene vil det vere ein fordel å ta større innovative investeringar framfor
å betale for CO2-kvotar i lang tid framover. Dei nasjonale klimamåla kombinert
med eit klimafond vil legge til rette for slik innovasjon.

Oljeaktiviteten på sokkelen betyr mykje i vårt nasjonale miljørekneskap og må ta sin del av dei nasjonale klimakutta. Ei offensiv klimasatsing på sokkelen er også positivt for norsk leverandørindustri som blei utvikla med sokkelen som ein krevjande heimemarknad. Nye klimatiltak vil bli ein ny krevjande heimemarknad. Alternativet kan bli at norsk leverandørindustrien misser det teknologiske forspranget den har i dag.

I debatten om klimaforliket har vi lett for å gløyme at vi har over førti tusen
arbeidsplassar i bransjar som er avhengige av ei offensiv klima- og
miljøsatsing. Vi kan nemne område som fornybar energi, elkraft, ressurshandtering og energieffektivisering. I tillegg kjem verftsindustrien og transportsektoren. Det er viktig at dei som representerer desse bransjane, også kjem på bana i debatten om klimapolitikk og næringsutvikling.

Tanken bak klimaforliket er at Noreg som har store klimautslepp, og som er eit
høgteknologisk og rikt land, må vise at det er mogeleg å redusere dei nasjonale
klimautsleppa. I motsatt fall er det vanskeleg å forvente at land med mindre
ressursar skal stille opp. FrP har aldri akseptert klimatrusselen. Derfor er
det naturleg at partiet går til angrep på klimaforliket. At Bernander følgjer opp,
er meir overraskande. Kampen mot klimaforliket er i realiteten ein kamp mot ei
framtidsretta næringsutvikling her i landet.

Alf

6 kommentarar

Posta under Demokrati og folkestyre, Næring og miljø

Merkt , , , , , ,

LO og miljøvennleg aluminiumsindustri

Posted on 2011-07-16 | 4 kommentarar

Dette innlegget stor på trykk i Dagens Næringsliv i går. Det er svar på eit innlegg som stod i avisa 11. juli med utgangspunkt i eit intervju med meg 6. juli.

I eit intervju med Dagens Næringsliv (6. juli) sa eg at det er fullt mogeleg å føre ein offensiv industripolitikk utan å bryte klimaforliket.
Med utgangspunkt i dette intervjuet stiller LO-økonom Eystein Gjelsvik nokre spørsmål om prisen på elektrisk kraft til norsk aluminiumsindustri.

Bakgrunnen er europeisk klimapolitikk og norsk energipolitikk. Kraftverka
i EU må betale for klimakvotar, og det fører til auke i kraftprisen. Sidan vi
har marknadsstyrt kraftomsetning her i landet, forplantar prisauken seg til
Noreg. I EU er det diskusjonar om å kompensere for prisauken for deler av
industrien for å hindre at bedrifter flytter til land med svakare klimakrav.
Spørsmålet blir også diskutert her i landet.

Eg kommenterte ikkje kompensasjon for auka kraftpris i  Dagens Næringsliv. Men landsmøtet i SV har uttalt seg: ” Vasskrafta i Noreg er også grunnlaget
for metallurgisk industri. Dette er ein industriproduksjon som vi vil gi rammevilkår i forhold til energiforbruk slik at det er grunnlag for vidareutvikling i miljøvennleg retning.”

Vi er såleis opne for ein diskusjon om rammevilkår for norsk
vasskraftbasert prosessindustri. Men det er krevjande å finne gode kompensasjonsordningar i eit marknadsbasert system. Derfor treng vi eit godt samarbeid mellom prosessindustrien, elkraftbransjen og styresmaktene, og SV har løpande samtaler med bransjen og fagrørsla om desse utfordringane. Landsmøtet i SV sa også at vi bør vurdere om det er behov for endringar i energilova for å få betre kontroll med prisutviklinga.

Eg har ofte sagt at vi bør vidareutvikle den vasskraftbaserte
prosessindustrien i Noreg. Men vi bør ikkje trekkje karbonlekkasjeargumentet så
langt at vi seier ja til aluminiumsproduksjon basert på ureinsa gasskraft. Vi må
ha to tankar i hovudet samtidig. På den eine sida må vi ta karbonlekkasjeargumentet på alvor. På den andre sida må vi vise at vi som ein høgteknologisk og rik nasjon er i stand til å redusere nasjonale utslepp, elles er det vanskeleg å forvente at mindre resurssterke land skal klare det.

Alf

4 kommentarar

Posta under Demokrati og folkestyre, Næring og miljø

Merkt , , , , , , , , ,

Bjørneteneste for norsk industri?

Posted on 2011-06-19 | 1 kommentar

Innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv i går.

LO-leiar Roar Flåthen har dei siste dagane gått til frontalangrep på
klimaforliket fordi han meiner det rammar norsk industri for hardt (DN 17./6.)

Eg er diverre redd Flåten her kan gjere industrien ei
bjørneteneste.

Norsk klimadebatt har gått frå den eine grøfta til den andre. I
første omgang var det få eller ingen som snakka om karbonlekkasje. Men no er vi i ferd med å gå i den andre grøfta. Mange drar argumentet om karbonlekkasje så langt at industrien kan fråskrive seg alt ansvar. Dermed kan vi bli sitjande med ein industri som ikkje møter framtidas teknologiske, kostnadsmessige og
miljømessige utfordringar.

Det er ikkje tvil om at nasjonale klimamål er viktig for dei
internasjonale forhandlingane. Dersom verdas rikaste land med eit stort
klimautslepp, fråskriv seg ansvaret, er det vanskeleg å tenkje seg at andre land
vil ta ansvar. På den andre sida kan det argumenterast godt for at det ikkje
nyttar å redusere i Noreg dersom utsleppa berre blir flytta til andre
land.

Dette er svært ulike argument som kan synast å slå kvarandre i hel.
Men vi må like vel ha begge tankane i hovudet. Eg er overtydd over at vi kan få
ei offensiv industriutvikling i Noreg utan å bryte klimaforliket. Vi kan
vidareutvikle dagens metallindustri basert på vasskraft og teknologieksport. Og
vi kan utvikle ny industri for nye marknader, blant anna marknaden for
miljøteknologi.

Eg arbeidde i prosessindustrien i 70- og 80-åra då det kom stadig
nye miljøkrav. Protestane var mange, også frå deler av fagrørsla, men i dag er
dei fleste samde om at vi ikkje hadde hatt ein teknologisk leiande industri utan
ei offensiv miljøsatsing.

Alf

Éin kommentar

Posta under Næring og miljø

Merkt , , , , , , ,

Kompetanse like viktig som energi

Posted on 2011-05-06 | 2 kommentarar

Dette innlegget står på trykk i Dagens Næringsliv i dag.

Fornybar energi er ein viktig ressurs for Norge og for norsk prosessindustri. Men denne ressursen blir mindre verdt dersom vi ikkje klarer å oppretthalde eit leiande teknologisk nivå. Det kan vere like viktig å hindre utflagging og forvitring av kompetanse som å sikre tilgang på kraft. Utan sterke kompetansemiljø kan vi få stagnasjon i  utvikling og innovasjon slik at vi berre blir ei energiressurs for utanlandske konsern.

Utanlandsk kapital har alltid spelt ei viktig rolle i norsk prosessindustri, og utanlandske konsern har vore med på å utvikla denne næringa her i landet. Men det er bekymringsfullt dersom det meste av kompetansen i ei nøkkelnæring kjem på utanlandske hender.  Det er dette debatten om utanlandsk kontra norsk eigarskap i industrien bør handle om.

Norsk prosessindustri har gjennomgått ei rivande utvikling dei siste tiåra, og den har langt på veg overlevd på grunn av stor omstillingsevne. Elkem i Kristiansand hadde ikkje eksistert i dag utan revolusjonerande ny teknologi. Satsing på kostnadskutt i den tradisjonelle marknaden var ikkje lenger eit alternativ. Og det finst mange liknande eksempel med ulik grad av omstilling.

Elkem forsking har ikkje berre utvikla teknologien for Elkem Solar. Fagmiljøet har hatt ei dominerande rolle i høgtemperatur  prosessutvikling nasjonalt og globalt. Det blir spennande å sjå kor tungt Bluestar vil satse på teknologiutvikling her i landet. Ikkje minst blir det spanande å sjå om det blir rom for teknologiutvikling utover etablerte forretningsområde slik det har vore tradisjon for i Elkem forsking.

Og her er vi ved kjernen i problemet. I eit land med vårt kostnadsnivå vil  prosessindustri trenge banebrytande innovasjon utanfor etablerte forretningsområde også i framtida. Spørsmålet er om dei utanlandske selskapa vil legge denne delen av si forsking i Norge. Statleg deleigarskap i nøkkelbedrifter i  strategiske bransjar kan bidra til nettopp dette.

Skal vi hindre avindustrialisering av Norge, er det viktig å ta debatten om korleis vi skal sikre kompetanse og fagmiljø som kan utvikle neste generasjons industri her i landet. Her er nasjonalt eigarskap eit viktig element. I dag er debatten fokusert på energiforsyning, og det er viktig. Men strategisk kompetanse må også vere med i debatten om vi skal unngå å bli pressa over på produkt der konkurransen primært går på pris.

Alf

2 kommentarar

Posta under Næring og miljø, Utdanning, forsking, kultur

Merkt , , , , , ,

Kampdag til inspirasjon

Posted on 2011-05-03 | 1 kommentar

Første mai er ein dag for å feire. Vi skal feire dei resultata fagbevegelsen og arbeidarbevegelsen har oppnådd. Vi har all grunn til å vere stolte av det velferdssamfunnet vi har kjempa fram her i landet. Fagbevegelsen og arbeidarbevegelsen har alltid stått i første linje i kampen for arbeid, for solidaritet og for rettferdig fordeling. Resultatet er eit velferdsamfunn med moderate forskjellar, gode fellestenester og låg arbeidsløyse. Det norske modellen klarte også å motstå finanskrisa langt betre enn andre samfunnsmodellar.

Men 1. mai er også ein dag der vi skal hente nye krefter til nye kampar for solidaritet og rettferd. For ingen sigrar varer evig. Dei må vinnast på nytt og på nytt.

Vi kan ikkje tillate oss å kvile på laurbæra. Høgrekreftene er på offensiven med ein politikk som vil rive ned velferdsstaten. Høgre og Erna Solberg går på gummsolar og driv frekk dobbeltkommunikasjon. Dei snakkar fint om velferdsstaten samtidig som dei legg om kursen mot høgre for å gå i regjering med høgrepopulistane i Framstegspartiet. Er det nokon som hugsar planen om å privatisere den offentlege skolen. Erna snakkar aldri om det lenger, men den ligg nok klare om ho får makta.
Vi må avsløre dette dobbeltspelet.

Høgremann og NHO-direktør Bernander er frekk nok til å erklære krig mot velferdsstaten ved å kalle den for velferdsfella. Her går han til angrep på solidaritet og sosial tryggleik som er kjerneverdiane i fagbevegelsen. Men ikkje nok med det. Han går også til angrep på basisen til sine eigne medlemsbedrifter. Det er nettopp velferdsstaten som har skapt grunnlaget for det offensive og omstillingsvennlege næringslivet vi har her i landet.

Bernander burde takke den raudgrøne regjeringa for å redde norsk næringsliv gjennom finanskrisa. I staden går han til angrep på den norske modellen med velferd og fordelingspolitikk. Denne høgreretorikken må vi slå tilbake.

Les meir her

Alf

Éin kommentar

Posta under Fagleg politikk, Foredrag og notat

Merkt , , , , , , , ,