Miljø og klima – vår tids næringspolitikk

Dette innlegget stod på trykk i Klassekampen i går.

FrP og NHO har gått til angrep på klimaforliket. Dei argumenterer for at ei
offensiv klimasatsing med nasjonale mål for CO2-reduksjon er ein trussel mot
industri og næringsliv. Men realitetane er det motsette. Ein offensiv klima- og
miljøpolitikk er ein føresetnad for å legge til rette for eit framtidsretta og
berekraftig næringsliv.

Norsk industri har eit høgt teknologisk nivå og er avhengig av høg innovasjonsgrad for å opprettehalde sin posisjon. Vi har erfaring for at nye utfordringar generelt og nye miljøkrav spesielt fører til innovasjon. Då
ferrolegeringsindustrien for nokre tiår sidan fekk nye reinsekrav, var det
mange som frykta nedlegging og utflytting. Men i staden fekk vi mange
innovasjonar. Vi fekk ny reinseteknologi for ein global marknad, avfall blei
til nye produkt, og prosessane blei meir energieffektive.

Noreg var også eit føregangsland då det blei innført CO2-avgift på norsk sokkel i
1991. Det var mange protestar, men no skryt bransjen av dei positive resultata
av dette tiltaket. I den nye stortingsmeldinga om norsk oljepolitikk står det
at avgifta har skapt innovasjon og utløyst tiltak som har redusert CO2-utsleppa
med 40 mill. tonn.

Det er all grunn til å tru at klimaforliket vil bidra til ny innovasjon som vil
trygge framtida til norsk industri. Men det vil krevje eit tett samarbeid
mellom industrien og styresmaktene. SV har lansert tanken om eit klimafond. For bedriftene vil det vere ein fordel å ta større innovative investeringar framfor
å betale for CO2-kvotar i lang tid framover. Dei nasjonale klimamåla kombinert
med eit klimafond vil legge til rette for slik innovasjon.

Oljeaktiviteten på sokkelen betyr mykje i vårt nasjonale miljørekneskap og må ta sin del av dei nasjonale klimakutta. Ei offensiv klimasatsing på sokkelen er også positivt for norsk leverandørindustri som blei utvikla med sokkelen som ein krevjande heimemarknad. Nye klimatiltak vil bli ein ny krevjande heimemarknad. Alternativet kan bli at norsk leverandørindustrien misser det teknologiske forspranget den har i dag.

I debatten om klimaforliket har vi lett for å gløyme at vi har over førti tusen
arbeidsplassar i bransjar som er avhengige av ei offensiv klima- og
miljøsatsing. Vi kan nemne område som fornybar energi, elkraft, ressurshandtering og energieffektivisering. I tillegg kjem verftsindustrien og transportsektoren. Det er viktig at dei som representerer desse bransjane, også kjem på bana i debatten om klimapolitikk og næringsutvikling.

Tanken bak klimaforliket er at Noreg som har store klimautslepp, og som er eit
høgteknologisk og rikt land, må vise at det er mogeleg å redusere dei nasjonale
klimautsleppa. I motsatt fall er det vanskeleg å forvente at land med mindre
ressursar skal stille opp. FrP har aldri akseptert klimatrusselen. Derfor er
det naturleg at partiet går til angrep på klimaforliket. At Bernander følgjer opp,
er meir overraskande. Kampen mot klimaforliket er i realiteten ein kamp mot ei
framtidsretta næringsutvikling her i landet.

Alf