Tag Archives: solidaritet

Ein mannsalder i politikk og samfunnsdebatt – eit bloggprosjekt

Posted on 2017-12-17 | 4 kommentarer

AlfHolmelidEg har lova meg sjølv og andre at eg ikkje skal skrive memoarar når eg trappar ned i politikk og arbeidsliv. Men i prosessen med å rydde ut av kontora har det dukka opp ein annan ide. Eg har sett meg føre å skrive nokre blogginnlegg om sentrale saksfelt som eg har engasjert meg i på ulike måtar. Når eg blar i gamle dokument, så slår det meg at det er forbausande mange av dei sakene venstresida har kjempa for, som no har fått heilt eller delvis gjennomslag. Men folk flest og ikkje minst media hugsar berre at vi var i opposisjon, ikkje kvifor. Det kan vere nyttig for dei som skal ta kampen vidare, å ha med seg litt av denne historia. Aktuelle tema som kan dukke opp på bloggen er:

  • Grøn industripolitikk
  • New Public Management
  • Forsking – samarbeid og uavhengigheit
  • Økonomiske forskjellar – gift for demokratiet
  • Godheitstyrani – moral – solidaritet
  • Samarbeid og makt
  • ???

Innlegga vil vere dynamiske i den forstand at eg tar sikte på å oppdatere om det kjem ny informasjon for eksempel i form av tilbakemeldingar.

Følg med – følg med

Alf

4 kommentarer

Publisert i Bloggprosjektet, Uncategorized

Merket med , , , , , , , ,

Første mai – tale for dagen i Florø

Posted on 2014-05-01 | Legg igjen en kommentar

imageDette er manuskriptet til talen, men den blei ikkje framført heilt i samsvar med manus.

Kameratar – Gratulere med dagen

Første mai er ein dag for feiring og for mobilisering til kamp.

Fagbevegelsen og arbeidarbevegelsen har grunn til å feire det vi har oppnådd. Fagbevegelsen har stått i fremste rekke i kampen for eit ordna arbeidsliv og ein moderne velferdsstat. Vi har skapt den norske samfunnsmodellen som mange ønskjer å kopiere. Det kan vi vere stolte av. Men det er mørke skyer i horisonten, og vi har nye kampar å kjempe.
————————————-

Store deler av Europa slit med økonomiske problem. Forskjellane aukar og arbeidsløysa er faretruande stor. Vi høyrer ikkje lenger så mykje om finanskrisa. Etter at politikarane redda bankane med skattepengane våre, har det blitt stille. Men folk flest, og spesielt dei unge, må betale prisen. I Spania er over halvparten av dei unge utan arbeid. Vi er i ferd med å få eit sterkt klassedelt og konfliktfylt Europa, og ein heil ungdomsgenerasjon kan falle ut av arbeidslivet.

Historia har vist at ein sterk fagbevegelse er den beste garantien for arbeid til alle, for moderate forskjellar og for gode velferdsordningar. Men fagbevegelsen og dei faglege rettane er under press. I EU ser vi at fagbevegelsen blir pressa frå skanse til skanse. EU-domstolen har vengestekka fagbevegelsen i EU. I sak etter sak prioritert domstolen marknadsliberalisme og fri konkurranse framfor faglige rettar. Då er det ikkje rart at arbeidsløysa og forskjellane aukar.

I Norge har vi så langt klart oss betre. Vi er det landet i Europa som har dei minste økonomiske forskjellane. Men det har ikkje komme av seg sjølv. Det er lett å gløyme at fordelingspolitikken er resultat av fagleg og politisk kamp. Med SV i regjering har vi redusert dei økonomiske forskjellane.
Og den raudgrøne regjeringa har stått vakt om dei faglege rettane og tatt opp kampen mot sosial dumping.
——————————–

Men no er det nye blåblå tider med skattelette til dei rike og mindre pengar til velferd. Fellesskap og solidaritet skal bytast ut med privatisering og pengemakt. Kommunale tenester skal overlatast til globale velferdskonsern. Skattepengane som skal bygge velferdssamfunnet, kan hamne i skatteparadis. NHO driv ein offensive kamp for å sikre at private konserna skal få sugerøyr i kommunekassa, og dei fire regjeringspartia legg seg flate for privatiseringsideologien.

Dette må vi møte med ein offensiv kamp for ein sterk offentleg sektor. Vi må slutte med detaljstyring og byråkrati og gi folk i offentleg sektor tillit og ansvar. Tillit er både betre og billigare enn kontroll
——————————————————————————–

Noko av det finaste med den norske velferdsmodellen, er den offentlege fellesskolen. Her møtest alle utan omsyn til status, økonomi eller religion. Fellesskolen legg grunnlaget for eit samfunn med tillit mellom folk. Mange bedriftsleiarar som eg har snakkar med, skryt av den norske fellesskolen. Den skaper sjølvstendige og ansvarsfulle arbeidarar som har evne til å samarbeide på tvers av organisasjonen. Sist Høgre hadde regjeringsmakt, var dei godt i gang med å rive ned dette byggverket. Kristin Clemet opna for storstilt privatisering av fellesskolen. Det blei heldig vis stoppa då Djupedal tok over Kunnskapsdepartementet. Men no legg den blåblå regjeringa på nytt opp til storstilt privatisering. Dei yppar til strid om fellesverdiane. Den kampen skal vi ta og den må vi vinne.

Kommunenes sentralforbund har også erklært krig mot fellesskolen. Lærarane skal ha meir arbeidstid når elevane har ferie, og mindre arbeidstid når elevane er på skolen. Dette er eit sparetiltak som harmonerer dårleg med Erna Solberg sine lovnader om å satse på læraren. Det er eit alvorleg angrep på fellesskolen, men det er også eit utspekulert angrep på forhandlingsretten. Ein samla fagbevegelse står bak lærarane i denne kampen, og den skal vi vinne. Det fortener fellesskolen.
————————————–
Eg har jobba i industrien i mesteparten av mitt liv. Samtidig har eg vore engasjert i arbeid for miljø og klima i ulike miljøorganisasjonar. Det har lært meg at god miljøpolitikk er god næringspolitikk. Då eg jobba i smelteverkssindustrenn på åttitalet, fekk denne industrien nye miljøkrav. Protestane var mange, men krava kom, og det pressa fram ny teknologi som var både meir effektiv og meir miljøvennleg. Mange meiner vi knapt hadde hatt ein prosessindustri i dag utan dei offensive miljøkrava som utløyste ny teknologi.
————————————————

I dag er gruveindustrien i same situasjon som prosessindustrien var for tretti år sidan. Skal gruveindustrien ha ei framtid her i landet, så må den finne seg i å ta omsyn til miljø og til andre næringar. Det er heilt uakseptabelt å fylle opp sårbare fjordar med tusentals tonn med avfall som vi veit for lite om. Det kan få store konsekvensar for det marine miljøet, for fiskeressursane, for andre marine ressursar og for oppdrettsnæringa.
Her i distriktet står kampen om Førdefjorden. Å dumpe 6 millionar tonn gruveavgang i fjorden er å spele hasard med miljøet. Ein del av dette er nanopartiklar som vi ikkje kjenner effekten av. Då eg sat i næringskomiteen på Stortinget kjempa eg ein einsam kamp mot sjødeponi. Det er derfor hyggeleg å sjå at kampen mot sjødeponi i Førdefjorden er ein del av parolegrunnlaget her i dag. Den kampen skal vi fortsette, og den skal vi vinne.
————————————————

Klimatrusselen er ein av dei store utfordringane i vår tid. Den ferske rapporten frå klimapanelet i FN viser at vi har svært dårleg tid på oss. Vi må handle no dersom vi skal unngå dramatiske konsekvensar for menneske og for miljø. Ventar vi, så blir problema endå større for våre barn og barnebarn. Klimakampen er også ein solidaritetskamp. Vi veit at det er dei fattige landa som blir hardast ramma av ekstremver, av tørke og av auka havnivå. Som rik oljenasjon med store klimautslepp så har vi eit spesielt ansvar for å snu utviklinga. Olja har gitt oss eit enormt oljefond som vi investerer over heile verda. Dette er eit kraftig verktøy som vi må bruke i klimakampen. Oljefondet må ut av fossil energi og inn i fornybare alternativ.

LO jobbar no med å utarbeide ein ny klimapolitisk handlingsplan. Vi må kjempe for at den blir offensiv med krav om miljøvennleg transport, redusert oljeutvinning og støtte til miljøvennleg omstilling i industrien.
Skal vi vinne klimakampen, må fagbevegelsen vere ein av pådrivarane for klimavennleg omstilling. Vi må få ein allianse mellom miljøbevegelsen og fagbevegelsen. Kombinasjonen mellom den raude og den grøne tradisjonen kan gi det nødvendige løftet for klimakampen.
————————

1. mai er ein internasjonale kampdag for solidaritet over landegrenser.

Norsk fagbevegelse har i lang tid engasjert seg i palestinarane sin kamp. LO-kongressen kravde at Israel må avslutte den ulovlege okkupasjonen av palestinske område. Den ulovlege muren, dei ulovlege busetnadene og den stadige trakkaseringa av palestinarane er heilt uakseptabel. Stadig nye ulovlege busetnadene blokkerer også alle forsøk på fred. LO krev at Palestina må få fullverdig status i FN og bli anerkjent som sjølvstendig stat innafor grensene av 1967.

I Syria er vi no vitne til ei humanitær katastrofe og ein av de verste krigane i nyare tid. Over 140.000 menneske skal være drepne, og fleire millionar er drivne på flukt. Barna blir hardast ramma. Stadig fleire menneske døyr av svolt, og store folkemengder flyktar til nabolanda. Dette er ein heilt ekstrem situasjon. Norge er eit rikt land, og vi må ta del i den internasjonale dugnaden for å ta i mot flyktningane. Den blåblå regjeringa skyggar unna ansvaret og vil berre ta i mot tusen syriske flyktningar. Det er altfor lite. Vi må krevje at Stortinget vedtar å ta i mot fem tusen.
———————

Stormakter bryt ofte folkeretten. Sist var det Russland som braut folkeretten då dei gjekk inn på Krimhalvøya i Ukraina. Norge må alltid stå opp for folkeretten og protestere når den blir brutt, uavhengig av kven som står bak. Men protestane til våre allierte i Nato er ikkje alltid like truverdige. Dei har gjennomført for mange invasjonar og støtta for mange diktatorar . Resultatet er at folkeretten får mindre autoritet. Vi må stå fast på prinsippa og fordømme alle brot på folkeretten.

Økonomisk utbytting skaper ikkje alltid dei store overskriftene, men det har dramatiske konsekvensar for dei som blir ramma. Vi ser stadig at globale konsern haustar naturressursar og utnyttar arbeidarane i fattige land. Samtidig blir dei fattige landa snytt for skatteinntekter som svarar til mange gonger det vi gir i utviklingshjelp. Noreg har bygd sin rikdom på å skattlegge uttak av naturressursar. Utviklingslanda må få gjere det same. Vi må krevje langt betre kontrol for å sikre at utviklingslanda får den skatten dei har krav på. Skattunndraging skaper eit usunnt arbeidsliv som alle taper på. Derfor må vi bekjempe skatteundraging og bruk av skatteparadis.

Kampen for anstendige arbeidsforhold og kampen mot skatteparadis er ulik frå land til land, men kjernen er den same. Vi kjempar ein solidarisk kamp for fridom og for rettferdig fordeling av godene. Derfor står vi saman i fagleg kamp på tvers av landegrensene.

No er vi inne i ein periode der hørekreftene styrkjer seg både her i landet og i resten av Europa. Derfor er 1. mai viktigare enn på lenge.

Ha ein fortsatt fin første mai-dag.

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Publisert i Fagleg politikk, Foredrag og notat

Merket med , , , , , , ,

Vil NHO og Civita bryte ned samfunnstilliten?

Posted on 2014-01-18 | Legg igjen en kommentar

penger_jpg_imagelargeTillit er ein verdifull samfunnsressurs som vi har tatt godt vare på her i landet. Den skaper livskvalitet, og den er eit av våre viktigaste konkurransefortrinn i ein tøff internasjonal konkurranse. Derfor er det med undring vi registrerer at NHO-direktør Kristin Skogen Lund og Civita-leiar Kristin Clemet gjer sitt beste for å øydelegge denne verdien.

Større forskjellar synest å vere svaret på det meste for NHO og Civita. Skal vi få orden på skolen, må vi auke lønsforskjellen blant lærarane. Det fekk vi høyre då NHO nyleg arrangerte konferanse om læring. Vi har også fått vite at vi må svekke trygdeordningane og skape større forskjellar for å få fleire i arbeid. At større forskjellar er gift for samfunnstilliten, har dei lite forståing for.

Eg har brei kontakt med næringslivet på ulike nivå. Der finst det mange syn på kva som må til for å bygge eit robust næringsliv. Men ein ting er det brei semje om. Vi har sjølvstendige og engasjerte arbeidstakarar som tar initiativ på tvers av organisasjonsgrenser når det er nødvendig. Mange ser dette som eit av våre viktigaste fortrinn for å utvikle eit konkurransedyktig næringsliv.

Det er liten tvil om at små forskjellar og stor samfunnstillit er ein viktig basis for samfunnsutviklinga så vel som for konkurransekrafta. Wilkinson og Pickett har dokumentert dette i boka Forskjellenes pris. Forskarar som professor Karl-Ove Moene har komme fram til noko av det same basert på analyse av den norske økonomien. Moene peikar på at lite spenn i lønsnivået fremmar nødvendig omstilling og innovasjon.

Med ny regjering ligg det til rette for at insentiv og større forskjellar vil erstatte tillit og ansvar på stadig fleire område. Offentleg sektor er bygd på tillit til at dei tilsette brukar kompetanse og tildelte midlar til best for brukaren og samfunnet. Insentivsystem bryt med denne grunntanken og føreset at folk må premierast eller konkurranseutsettast for å gjere ein god jobb. Eit slikt menneskesyn blir lett eit sjølvoppfyllande profeti som er vanskeleg å reversere.

Før insentivsystema blei innført, var helsevesenet bygd på tillit. Ansvaret låg i stor grad hos fagfolka som har tett kontakt med pasientane. Ein overlege måtte prioritere dei ressursane ho fekk og stå for sine val i møte med pasient og pårørande. Insentivsystema flyttar ein del av dette ansvaret til byråkratar i direktorat og departement. Systemet skal fremme effektivitet blir det sagt, underforstått at fagfolka ikkje yter optimalt utan insentiv.

På nittitalet var det opplest og vedtatt at samfunn med ein sterk offentleg sektor taper i den internasjonale konkurransen. Etter finanskrisa har denne kritikken stilna. No prøver NHO og den akademiske ideologiprodusenten Civita å innbille oss at alt som er galt i samfunnet, kan løysast med større forskjellar. Det viser at dei ikkje har forstått kva som er kjernen i den norske modellen. Det hastar med å stå opp for samfunnstilliten.

Alf

Ein litt forkorta versjon av denne kommentaren stod på trykk i Klassekampen i dag.

Legg igjen en kommentar

Publisert i Demokrati og folkestyre, Ideologi - idear - verdiar

Merket med , , , , , , , ,

Partiet for miljø og solidaritet

Posted on 2013-06-20 | Legg igjen en kommentar

Buss_c3Dette innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag.

Denne veka har SV fått fleire bevis på at vi er partiet for miljø og for kollektivtransport. Torsdag presenterte Klimaval 2013 ei evaluering av klimapolitikken til partia som stiller til val. SV fekk karakteren 6- hårfint etter Miljøpartiet dei grøne som fekk 6. Omlag samtidig la Kollektivkampanjen fram ei evaluering av kollektivsatsinga til partia. Der kom SV klart på topp framfor alle dei andre.

Dei siste dagane har vi også fått eksempel på at SV skaper konkrete miljøresultat for Sørlandet. Vi har fått gjennomslag for planlegging av samankopling mellom Sørlandsbana og Vestfoldbana som kan redusere reisetida til Oslo med ein time. Samtidig går det mot å få både nattog og totimarsfrekvens. Ei fin gåve til 75 års-jubileet til Sørlandsbana. Tidlegare har vi fått på plass ei storstilt satsing på kollektivtrafikk som Kristiansandsregionen kan dra nytte av. Vi kan også nemne at bedrifter på Sørlandet har fått 200 millionar frå miljøteknologiordninga som SV har engasjert seg for.

Det andre satsingsområdet til SV er solidaritet. Vi vil kjempe mot høgresida sin blinde privatiseringsiver som kan rasere det velferdssamfunnet vi har brukt generasjonar påå bygge opp. SV har også stått i front for i kampen mot sosial dumping som kan skape ein klassedelt arbeidsmarknad her i landet. Vi vil skattlegge ein finanssektor som i dag har låg skatt, og bruke pengane på barn og eldreomsorg. SV har også endra utviklingspolitikken for å legge større vekt på tiltak som skaper betre fordeling.

Konklusjonen bør vere enkel. Er du opptatt av både miljø og solidaritet så er det berre eit alternativ ved valet i haust, SV.

Alf

 

Legg igjen en kommentar

Publisert i Fordelingspolitikk, kollektivtransport, Næring og miljø

Merket med , , , , , ,

Å dele for å skape, 1. mai-tale i Mandal

Posted on 2013-05-01 | Legg igjen en kommentar

imageKameratar

1. mai er dagen for å feire. Vi kan vere stolte av det som fagbevegelsen og arbeidarbevegelsen har kjempa fram.

Høgrepartia hevdar det er flaks at det går så godt i Norge, men det er tull.
Dagens Norge er resultat av langvarig kamp for solidaritet og fordeling.
Vi har skapt eit godt samfunn fordi vi har satsa på å dele for å skape.
Vi har skapt eit samfunn med små forskjellar
Vi har skapt eit samfunn der både kvinner og menn deltar både i arbeidsliv og familieliv
Derfor har vi god grunn til å feire.

—————————————————————————————
Men det er ingen grunn til å kvile på laurbæra
Høgrekreftene og marknadsfundamentalistane skapte ei finanskrise som har ramma Europa hardt.
Forskjellane aukar og velferdsstaten blir bygd ned.
Samtidig ser vi at dei faglige rettane blir svekka.
Når det oppstår konflikt så dømmer alltid EU-domstolen til fordel for kapitalkreftene og mot fagrørsla.
Når fagrørsla blir svekka, så aukar forskjellane i samfunnet.
Arbeidsløysa i EU er på 12%
Men det verste er at ungdomsarbeidsløysa er dramatisk. I Spania er den på over 50%. Ein heil generasjon ungdom får ein tøff start i livet.

————————————————————————————
Norge og den raudgrøne regjeringa kom heilskinna gjennom krisa ved å satse på solidaritet
I staden for å kutte i velferd, fekk kommunane ekstra midlar til ekstraordinære tiltak.
Vi fekk demonstrert at god fordelingspolitikk er det beste tiltaket mot krise, og skaper velferd for alle
Høgrekreftene sin forskjellspolitikk er ikkje berre moralsk forkasteleg. Den er også dårleg vern mot økonomiske kriser.

—————————————————————————————
På Sørlandet har høgrekreftene tatt makta i mange kommunar og i fylket
Resultatet er ei storstilt ideologisk fundert privatisering som kan få dramatiske følgjer
Vi har ikkje lenger kontroll på at skattepengane våre går til velferd og omsorg.
Når globale storkonsern etter kvart overtar velferdstenestene, kan deler av skattepengane hamne i skatteparadis.
Men ikkje nok med det. Kommunane blir etter kvart heilt avhengige av dei store velferdskonserna som kan presse kommunen dit dei vil.
Vi flytter makta frå kommunen til konserna.

——————————————————————————-
Dersom høgrekreftene får makt også nasjonalt, er det duka for storstilt privatisering av den offentlege skolen.
Den offentlege fellesskolen er eit av dei mest grunnleggande elementa i den norske samfunnsmodellen med små forskjellar mellom folk.
Vi har i det siste hatt ein diskusjon om kva som er typisk norsk
Den offentlege fellesskolen er vel noko av det mest typisk norske.
Med høgrekreftene t regjering kan den bli sterkt svekka slik vi ser i Sverige.

———————————————————————————
Eg var inne på at fagbevegelsen tapar mot marknadskreftene i EU
Her heime har fagbevegelsen og regjeringa tatt opp kampen for dei faglege rettane
Det første vi gjorde då vi overtok makta frå høgrekreftene i Bondevik2-regjeringa var å reversere svekkinga av arbeidsmiljølova
Kampen mot sosial dumping har også fått høg prioritet..
Vi får stadig eksempel på uverdige og farlige forhold kring om på arbeidsplassane.
Dette har vi møtt med allmenngjerig av tariffavtaler, med kollektiv søksmålsrett og med styrking av arbeidstilsynet.
Men vi er ikkje i mål.
Vi må justere lova slik at det blir lettare å få allmengjort tariffavtaler
Arbeidstilsynet må styrkast og få kraftigare sanksjonsverkemiddel
1 mai er ein dag for internasjonal solidaritet

—————————————————————————————
På verdsbasis blir det lurt unna skatt for tusen milliardar dollar kvart år.
Det er ti gonger meir enn all utviklingshjelp
Det rammar spesielt fattige land med rike naturressursar
Vi ser ofte skrikande fattigdom i land der internasjonale selskap tar ut store verdiar utan at det blir betalt skatt som kan komme folk flest til gode.
Nyleg la regjeringa fram ei stortingsmelding om utviklingspolitikk, og den tar opp dette problemet.
Norge har erfaring frå Nordsjøen. Den vil vi bruke for å hjelpe utviklingsland til å bygge opp skattesystem slik at folk får sin del av rikdomane i landet
Men skattesystemet er berre ein del av fordelingspolitikken. Trygdesystemet er like viktig.
Derfor vil Noreg også hjelpe fattige land å bygge opp trygdesystem og utvikle ein effektiv fordelingspolitikk.
Vi må dele for å skape både i fattige og rike land.

————————————————————————————
Men det er vanskeleg å skape utvikling utan fred og tryggheit.
Mange land er ramma av diktatur, vanstyre og borgarkrig. Berre i Syria blei det 2,4 millionar nye interne flyktningar i fjor.
Vesten med USA i spissen har ei lang historie med støtte til diktatur i arabiske land. Derfor har vi liten moralsk autoritet i arbeidet for å skape fred.
I Palestina blir innbyggarane drivne frå gard og grunn. Den ulovlege okkupasjonen held fram, og det blir stadig fleire ulovlege busetnader.
Det er på tide å auke presset på okkupasjonsmakta for å få slutt på okkupasjonen.

———————————————————————————

Klimakrisa har komme litt i skuggen av finanskrisa i media, men den har ikkje blitt mindre, snarare tvert i mot.

Klimakrisa vil ramme dei fattige landa hardast. Dei er mest utsett for tørke, auka havnivå og ekstremver.
Klimakampen er derfor ein solidarisk kamp, men det er også ein kamp for å skape eit godt samfunn lokalt.
Eit klimavennleg samfunn er eit samfunn med gode kollektivtilbod, gode bumiljø og spennande arbeidsplassar.
Det finst folk som ikkje trur på forsking og på menneskeskapte klimaendringar.
Vi skal kjempe for at dei ikkje får regjeringsmakt.

————————————————————————————
Det har blitt skapt ein myte om at det er ein motsetning mellom næringspolitikk og klima- og miljøpolitikk. Men det er med respekt å melde berre tull.
Elkem
NODE

————————————————————————————
Ein del media på Sørlandet hevdar at den raudgrøne regjeringa ikkje gjer nokk for Sørlandet. Det er det mildt sagt lite dekning for.
Eg skal ta nokre eksempel frå mitt felt, næringspolitikk
Miljøteknologiordn som alt har tilført industrien på Agder 200 mill kroner
CO2-kompensasjon
Garantiordning

——————————————————————————————-
Eg starta med å seie at vi har mykje å vere stolte av
Men vi står også overfor store utfordringar
1. mai er ein dag for å samle krefter for å møte nye utfordringar
Vi har vist at vi kan bygge eit samfunn for miljø og solidaritet
Vi skal vise at det er vi som har dei beste løysingane for folk flest også for framtida.

Legg igjen en kommentar

Publisert i Fagleg politikk, Foredrag og notat

Merket med , , , , , ,

Den norske modellen under press

Posted on 2013-01-08 | 3 kommentarer

Anleggsarbeid_WebDette innlegget stod på trykk i Fædrelandsvennen i dag.

Den norske samfunnsmodellen med ein sterk offentleg sektor og moderate forskjellar har stått seg svært godt i møte med økonomiske utfordringar. Men modellen blir pressa frå fleire hald. I USA er forskjellane i ferd med å bli astronomiske, og i store deler av Europa ser vi ei utvikling som rammar dei med lågast inntekt. Kor lenge klarer vi her i landet å stå i mot dei kreftene som drar oss i same retning? 

I USA disponerer den rikaste prosenten av befolkninga over en tredjedel av verdiane i landet. Men ikkje nok med det. Dei siste åra har forskjellane auka sterkt. Sidan 1995 har inntektene til den prosenten som har høgast inntekt auka 24 gonger meir enn inntektene til dei tjue prosentane med lågast inntekt. Vanlege arbeidarar har dei siste åra hatt reallønsnedgang på tross av god vekst i produktiviteten.  

Den sterke konsentrasjonen av verdiar fell saman med ei kraftig svekking av fagrørsla sin posisjon i det amerikanske samfunnet. Prosentdelen fagorganiserte er halvert dei siste tretti åra. Fordeling av verdiane i eit samfunnet er eit spørsmål om makt. Når arbeidarane misser kollektiv makt, aukar forskjellane i samfunnet. Samtidig får vi ein konsentrasjon av verdiar og makt på få hender, noko som mange ser på som ei stor utfordring for demokratiet. 

Også i EU aukar forskjellane. Dei siste åra har fagrørsla tapt fleire viktige prinsippsaker i EU-domstolen. Vi har fått fleire dommar der prinsippet om fri konkurranse får prioritet framfor opparbeidde faglege rettar. I den såkalla Laval-dommen blei fagrørsla i Sverige fråkjent retten til å streike for å krevje tariffavtale. I ein annan dom blei ein delstat i Tyskland frådømd retten til å krevje at offentlege byggeoppdrag berre kan tildelast dei som betaler tariffløn. Dette er to av fleire dommar som svekkjer fagrørsla, og som legg til rette for ei skeivare fordeling av verdiane slik vi har sett det i USA.  

Det Internasjonale Pengefondet (IMF) ga i 2010 ut ein rapport der dei peikar på at auka lønsforskjellar og svekka forhandlingsstyrke hos arbeidstakarane er viktige årsaker til finanskrisa. Det beste verkemiddelet for å førebygge kriser er å redusere lønsforskjellane og styrke forhandlingsposisjonen til arbeidstakarane, seier IMF. Det er kanskje noko å tenkje på for parti som går til angrep på fagrørsla og blir kvalme av det LO står for. 

Samfunn med moderate forskjellar er meir robuste i møte med finanskriser og andre kriser. Forsking viser at dei også kjem best ut på mange andre område som god folkehelse, låg kriminalitet og tillit mellom ulike grupper. Samfunn med moderate forskjellar er positive for alle, ikkje berre dei som er nedst på rangstigen. Den kampen som fagrørsla og andre kjempar for moderate forskjellar, er ein kamp for eit meir berekraftig samfunn som alle tener på. 

I motsetning til andre land så har vi dei siste åra klart å unngå at forskjellane aukar her i landet. Men det er ikkje noko naturlov at det skal halde fram slik. Det krev politisk vilje og innsats. Presset på den norske samfunnsmodellen aukar stadig. Vi er i ferd med å få eit arbeidsliv med kompliserte og lite oversiktlege tilsetjingsforhold. Underentrepriser og innleige i fleire ledd gjer det vanskeleg å få oversikt over kven som har ansvaret når ekstreme tilfelle av sosial dumping blir avslørt.  

Vi ser stadig oftare tilfelle av grov utnytting av arbeidstakarar. I enkelte bransjar er omfanget av sosial dumping så stort at det er vanskeleg for seriøse bedrifter i klare seg. Det gjeld spesielt bransjar som i utgangspunktet har låg løn og låg organisasjonsgrad. Reinhaldsbransjen er eit slikt eksempel. For å prøve å få bukt med denne utviklinga er det innført ei godkjenningsordning for bedrifter i denne bransjen.  

Kampen mot sosial dumping og uverdige forhold i arbeidslivet må førast på mange frontar. Regjeringa har sett i verk ei rekke tiltak for å hindre ei undergraving av den norske samfunnsmodellen med moderate forskjellar. Men mange strittar i mot. Det er ikkje berre EU-domstolen som vil prioritere fri konkurranse med alle midlar framfor arbeidstakarrettar. Høgre, Venstre og Framstegspartiet skreiv i ein budsjettmerknad at «arbeidet mot sosial dumping har diverre like mykje vore eit arbeid for å forhindre konkurranse på løn». 

Offentleg sektor er ein viktig stabiliserande faktor i økonomien. Det gjeld også for løns- og arbeidsforhold. Den ideologisk baserte iveren etter å privatisere offentlege tenester vil auke presse på løns- og arbeidsvilkår på nye område. Internasjonale konsern som kjem inn i tenestesektoren, vil prøve å dra med seg lønsnivået frå lågkostland som dei opererer i, og overskotet tar dei gjerne ut i skatteparadis. Barnehagar og omsorgssektoren er eksempel på område der dette er like om hjørnet.

 Kampen for eit samfunn med moderate forskjellar er ikkje berre ein kamp for dei lågtlønte. Det er ein kamp for å ta vare på den norske samfunnsmodellen som stadig fleire omtalar positivt. Modellen er robust mot kriser, og den skaper livskvalitet. Men den har ikkje komme av seg sjølv. Den er resultat av bevisste val og politisk og fagleg kamp. Nye utfordringar og sterke motkrefter krev fornya innsats.

 Alf

3 kommentarer

Publisert i Demokrati og folkestyre, Fordelingspolitikk, Ideologi - idear - verdiar

Merket med , , , , , , , , , ,

Ein breiare verdidebatt

Posted on 2013-01-03 | Legg igjen en kommentar

is-3Dette innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag under tittelen Det konservative Sørlandet.

I ein kronikk om det konservative Sørlandet kommenterer Paul Leer-Salvesen mine synspunkt på den sterke framgangen for høgrekreftene på Sørlandet. Den manifesterer seg ved at høgrepartia har tatt makta i mange kommunar og dei to fylkeskommunane på Agder. Samtidig er det ting som tyder på at dei konservative kristne vinn maktposisjonar på Sørlandet. Bakgrunnen for at eg kommenterte dette, var ein debatt på Twitter om ein kronikk der spaltisten Bjørn Stærk diskuterte tilbakegangen for dei konservativt kristne.

Det er ikkje alltid så lett å få fram alle nyansane i eit intervju med utgangspunkt i ein Twitter-debatt. Eg er fullstendig klar over at haldningane i kristne miljø er langt meir samansette enn det som kom til uttrykk i intervjuet, noko medlemsmassen og dei tillitsvalde i SV er eit godt uttrykk for. Men eg har eit klart inntrykk av at den breie verdidebatten har fått liten plass. Den har diverre komme i bakgrunnen til fordel for ein del enkeltsaker som har utløyst sterkt engasjement i den politiske kampen på Sørlandet.

I sist valkamp deltok eg i fleire debattar som skulle ha fokus på verdiar. Men diskusjonen degenererte ofte til spørsmål om ekteskapslov og forholdet til Israel. Vi som støtta den nye ekteskapslova, blei av mange frådømt einkvar rett til å snakk om verdiar. Sjølv ein garva politikar er ikkje upåverka av slike aggressive angrep. Viktige verdispørsmål som fordelingspolitikk, internasjonal solidaritet, klimapolitikk og krig og fred blei det lite rom for. Vi ser at FrP har vore flinke til å posisjonere seg i forhold til den innsnevra verdidebatten, og KrF konkurrerer no med FrP om veljarane på dei same premissane.

Paul Leer-Salvsen hevdar at eg set likskapsteikn mellom høgresida i KrF og kristenfolket. Det er slett ikkje mi meining. Men det må vere lov å peike på at KrF blant anna i Kristiansand har alliert seg med eit parti som står langt i frå mange kristne sitt solidariske og rause verdisyn. Og det er denne retninga som får dominere debatten om dei kristne verdiane. Eg opplever at KrF på nasjonalt plan er meir radikale, og SV har eit godt samarbeid md KrF om sosialpolitikk og miljøspørsmål på Stortinget.

Eg er samd md Leer-Salvesen i at det er samanfall mellom kristne verdiar og SV sine verdiar på heilt sentrale område. Det gjeld spørsmål som fordeling, alkoholpolitikk, asylpolitikk, integrering, miljø, internasjonal solidaritet og krig og fred. På andre område som ekteskapslov kan det vere ulike syn, men haldningane til homofile har jo endra seg over tid i mange miljø. Når det gjeld spørsmål som abort og bioteknologi, så er det krevjande debattar i dei fleste parti.

For SV er det viktig å ta vare på den breie verdidebatten som inkluderer miljø og solidaritet. I kampen mot høgredreiing og eit kaldare samfunn er det viktig å skape alliansar der det er basis for det, sjølv om ein på enkelte område kan falle ned på ulike standpunkt . Her har Paul Leer-Salvesen eit viktig poeng som vi skal legge oss på minnet.

Alf

Legg igjen en kommentar

Publisert i Ideologi - idear - verdiar

Merket med , , , , , , , , ,

Kamp mot ran av utviklingsland

Posted on 2012-07-04 | Legg igjen en kommentar

Denne kronikken stod på trykk i Fædrelandsvennen i går.

Like før ferien kom finansministeren med ei viktig kunngjering som knapt blei registrert av media.  Regjeringa vil innføre nye krav til økonomisk rapportering for å redusere korrupsjon og skatteunndraging. Får vi bukt med desse problema, kan utviklingsland få behalde enorme summar som dei blir snytt for i dag. Skatteunndraging er eit stort internasjonalt problem.

Både rike og fattige land taper store summar, men dei fattige landa er mest sårbare og blir ramma hardast. Dei multinasjonale selskapa er flinke til å utnytte veikskapar i nasjonale og internasjonale skattereglar. Fortenesta blir flytta frå land til land og ender gjerne opp i skatteparadis der selskapa slepp unna med småpengar til skattefuten.

I følgje Tax justice network taper også Noreg store inntekter på grunn av at multinasjonale selskap unndrar skatt. Dei hevdar at det kan utgjere så mykje som 7,5 milliardar kroner per år. Denne summen tilsvarar det som førti tusen nordmenn betalar i skatt. Det er pengar som kunne komme godt med på mange område. Men det er like vel småpengar i forhold til det som utviklingslanda blir rana for.

For eit par år sidan kom det ei offentleg utgreiing om skatteunndraging i utviklingsland. Det er vanskeleg å fastslå omfanget av dette uvesenet. Men kvalifiserte vurderingar tyder på at dei ulovlege pengestraumane frå utviklingsland er på tusen milliardar dollar per år. Storparten av dette er skatteunndraging. Dette er ti gonger så mykje som dei rike landa yter i utviklingshjelp. Dersom vi kan redusere skatteunndraginga med 10%, så har vi dobla den globale utviklingshjelpa.

Vi ser ofte at utviklingsland har store fattigdomsproblem sjølv om dei er rike på naturressursar. Innbyggarane i landa får ikkje glede av ressursrikdommen. Dei internasjonale selskapa som tar ut ressursane, betaler lite skatt, og korrupte regime stikk den gjerne i eiga lomme. Skatteunndraging gir også multinasjonale selskap konkurransefortrinn framfor lokale bedrifter. Dermed blir det vanskeleg å bygge opp eit nasjonalt næringsliv.

Utanlandske investeringar kan vere positivt for å skape utvikling og redusere fattigdommen i utviklingsland. Men då må ein rimeleg del av verdiskapinga komme landa og innbyggarane til gode og ikkje forsvinne i skatteparadis. Intern handel mellom ulike selskap i eit globalt konsern er ein effektiv metode for å unndra skattar og avgifter. Fagfolk meiner at minst halvparten av all skatteunndraging skuldast manipulering med pris på varer og tenester ved internt kjøp og sal.

Sett på bakgrunn av det enorme omfanget er det underleg at skatteunndraging ikkje får meir merksemd i media. Grunnen kan vere at det er eit problem som går på tvers av  landegrensene, og som det er vanskeleg å få oversikt over både for styresmakter og for media. I ei offentleg utgreiing blir det peika på at det er privat sektor som har best kompetanse på internasjonale skattereglar og korleis dei kan omgåast. Universitet og forskingsmiljø har vist lite interesse for denne problemstillinga, og nasjonale styresmakter har problem med å følgje med.

Finanskrisa i USA og Europa har skapt ny interesse for skatteunndraging og skatteparadis. Det er avslørt at mange finansinstitusjonar hadde engasjert seg i skatteparadis der dei var skjerma for innsyn. Det skapte problem for risikovurderingane og var eit element i utviklinga av krisa. Finanskrisa har dessutan synleggjort kva som skjer når eit land ikkje har gode og robuste skattesystem som gir nødvendige inntekter.

Eit sentralt tiltak i kampen mot skatteunndraging er openheit om pengestraumar. Openheit gjer det vanskelegare å flytte fortenesta dit skattane er lågast, og det gjer det enklare å avsløre korrupsjon. Får vi meir informasjon om pengestraumar og skatt, er det lettare å avsløre om multinasjonale selskap og korrupte regime inngår avtaler som er til ugunst for innbyggarane. Openheit gjer det også lettare for innbyggarane å vurdere om dei multinasjonale selskapa betaler skattar og avgifter som står i eit rimeleg forhold til dei ressursane dei tar ut.

Ideelle organisasjonar som er opptatt av rettferdig fordeling, har lenge jobba for å gjere noko med den enorme skatteunndraginga som rammar utviklingslanda svært hardt. Dei har lagt press på sine respektive regjeringar, og det har gitt resultat. Organisasjonane har sett fokus på betre informasjon frå selskap som utvinn naturressursar. Formålet er å sikre at naturressursane bidrar til utvikling i vertslandet og kjem innbyggarane i landet til gode.

Eit sentralt tiltak for å redusere skatteunndraging er såkalla land-for-land rapportering. Det inneber at multinasjonale selskap må rapportere om økonomisk aktivitet og betalt skatt for kvart enkelt land der dei opererer. Noreg har hatt samtaler med EU om retningsliner for slik land-for-land rapportering. Men no har regjeringa valt å gå føre med eit godt eksempel. Den innfører land-for-land rapportering for norske selskap frå 2014 utan å vente på kva EU vil gjere.Vedtaket om land-for-land rapportring av skattar og avgifter er eit stort skritt i riktig retning. Openheit er ein viktig basis for å få bukt med skatteunndraging og korrupsjon. Det kan i sin tur redusere dagens ran av utviklingslanda og bidra til ei meir rettferdig global fordeling. No må vi jobbe vidare for å utvide krava til rapportering slik at vi får openheit om alle relevante pengestraumar.

Alf

Legg igjen en kommentar

Publisert i Internasjonale spørsmål

Merket med , , , , , ,

Tale på første mai

Posted on 2012-05-01 | 7 kommentarer

Biletet er tatt av Jon Anders Skau, Fædrelandsvennen

Kameratar
Det året som har gått, har for alltid brent seg inn i norsk historie. Vi blei ramma av terror, og det norske folk svarte med solidaritet og samhald. Nokre av dei som kunne ha vore her i dag, er borte. Andre har opplevd det verste ein kan oppleve.På solidaritetens dag, går våre tankar til alle som blei ramma av terroren. Vi kan heidre dei ved å vidareføre kampen for eit betre og meir solidarisk samfunn.
————————————————————–
Fagbevegelsen og arbeidarbevegelsen har mykje å vere stolte av . Vi har stått i første linje i kampen for eit solidarisk velferdsamfunn. Men det er ingen grunn til å slappe av. Vi står overfor nye utfordringar og nye kampar.

Høgrekreftene angrip den solidariske velferdsmodellen. Dei snakkar om velferdsfella som trugar  konkurranseevne og verdiskaping.

Men det er å snu saka fullstendig på hovudet. Det er nettopp den norske velferdsmodell som  gjer at vi klarer oss betre enn dei fleste andre land i Europa. Det er velferdsordningane og arbeidsmiljølova som legg til rette for at alle kan delta i arbeidslivet.

Vi har høgare yrkesdeltaking enn dei fleste andre land. Velferdssystemet vårt er ikkje ei felle. Det er eit springbrett for den enkelte og for samfunnet.
———————————————————————————–

Men vi har framleis store utfordringar. Ufrivillig deltid er eit stort problem som først og fremst rammar kvinner. Det er ingen grunn til at det skal vere vanskelegare å lage heile stillingar for kvinner enn for menn. Dette er gamle fordommar og kvinnediskriminering.  Mange har satsa på få ned bruken av deltid. Men vi er langt frå mål. Rett til heiltid er eit viktig likestillingskrav og eit solidaritetskrav som er markert i toget i dag.
—————————————————————————

Ei anna viktig parole i toget er kravet om ein sosial bustadpolitikk. Dagens høge bustadprisar er ein trussel mot økonomien til unge som skal inn på bustadmarknaden, og det kan bli ei bombe under velferdsstaten. Derfor er det viktig at fagbevegelsen set denne saka på dagsorden.
—————————————————————————————-

Retten til fast arbeid er ein grunnpilar i norsk arbeidsliv. Men no er denne retten trua. Vi er i ferd med å få eit lausarbeidarsamfunn.

Bruken av vikarar og innleigd arbeidskraft  brer om seg langt utover det som er rimeleg. Dei seks største bemanningsbyråa i Oslo har dobbelt så mange bygningsarbeidarar som dei seks største entreprenørselskapa.  Lausarbeidarsamfunnet er ei belastning for den enkelte som ikkje får tryggheit for arbeid og inntekt, hus og heim.

Men lausarbeidarsamfunnet er også eit stort problem for mange bransjar og for samfunnet. Med ustabil arbeidskraft er det vanskeleg å vidareutvikle faget. Og det blir vanskeleg å ta inn lærlingar. Omsynet til kortsiktig profitt, trugar kvalitet og langsiktig konkurranseevne. Bedriftene sagar av den greina dei sit på. Og høgrekreftene vil forsere denne utviklinga ved å svekke arbeidsmiljølova.

Lausarbeidarsamfunnet er også i ferd med å skape ei todeling i norsk arbeidsliv. Vi ser konturane av ein underklasse med dårlege lønns- og arbeidsvilkår, og med ei overvekt av innvandrarar.  Dette er ei svært uheldig utvikling som vi må kjempe i mot.

Næringslivets hovudorganisasjon har trua med å bruke EU sitt vikarbyrådirektiv til å fjerne restriksjonar på vikarbruk. Fagbevegelsen har kjempa mot direktivet for å forsvaret prinsippet om fast arbeid. Vi vant ikkje fram her, men kampen for fast arbeid held fram. Det gjer også kampen for likeverdige løns- og arbeidsvilkår for vikarar.
———————————————————————————

Ein av di viktigaste pilarane i den norske velferdsmodellen er fellesskolen. Læring i fellesskap er solidaritet i praksis. Ein god skole bidrar til å sikre arbeidsplassar og verdiskaping.

Skolen er også viktig i kampen mot fattigdom. Dei som får problem i skolen, får ofte problem seinare i livet. Derfor har regjeringa satsa på tidleg innsats i skolen. Vi satsar også på meir praktisk læring.  Mange treng praktiske eksempel for å takle teori. Eg hugsar enno kor spennande det var å leike med ei lita dampmaskin i fysikktimen.

Fråfallet i vidaregåande skule er ei av ei største samfunnsutfordringane vi står overfor. Det er tapte muligheiter for den enkelte og tapte ressursar for samfunnet.

Fråfallet er størst på dei yrkesfaglege studieretningane. Derfor set regjeringa i gang fleire tiltak for å gjere dei yrkesfaglege studieretningane meir praktiske og arbeidslivsretta. Vi opnar for at elevane kan komme raskt ut i lærebedriftene og veksle mellom teori og praksis.

Nok læreplassar er nøkkelen til god fagopplæring. Derfor er det gledeleg å kunne fortelje at det no er på plass ei avtale mellom regjeringa og partane i arbeidslivet om å skaffe fleire læreplassar.  Avtalen betyr om lag 1000 nye læreplassar kvart år dei neste åra.
——————————————————————————

Første mai har alltid vore ein internasjonal kampdag. Den utanrikspolitiske situasjonen er i endring. Men dei grunnleggande forholda er uendra. Dei rike landa har mindre enn 20% av befolkninga. Men dei legg beslag på meir enn 80% av ressursane. Det er ikkje berre mellom landa at forskjellane er store. Vi ser no at forskjellane internt i landa også aukar, både i fattige og rike land.
———————————————————————————-

Marknadsliberalismen skapte finanskrisa som har ramma mange land hardt, ikkje minst i Europa. Finansakrobatane klarer seg, og vanlege folk må ta rekninga gjennom velferdskutt og arbeidsløyse.

Kvar fjerde spanjol er no arbeidslaus, og over halvparten av spansk ungdom er utan arbeid. Ein heil generasjon ungdom veks opp utan arbeid. Dette er ei urovekkjande utvikling som kan få dramatiske konsekvensar.

Noreg har så langt unngått dei store konsekvensane av finanskrisa. Vår solidariske velferdsmodell med ein sterk offentleg sektor og små forskjellar har vist sin styrke. Det er nettopp denne modellen som står på spel om hørekreftene med støtte frå Venstre og kanskje også Kristeleg folkeparti kjem til makta i Norge.
——————————————————————————————

Den største internasjonale krisa vi står overfor, er klimakrisa, og den forsvinn ikkje. Den blir større jo lenger vi ventar. Og den rammar dei fattigast  hardast gjennom tørke og ekstremver.

Klimakrisa stiller store krav til den internasjonale solidariteten. Mange prøver å skyve frå seg ansvaret. Enkelte fornektar klimakrise. Andre hevdar at Norge er så lite at vår innsats er lite verdt. Men om eit av verdas rikast land ikkje skulle ta sin del av ansvaret, kven skulle då gjere det?

Den raudgrøne regjeringa har derfor lagt fram ei offensiv klimamelding. Den viser at vi kan ta vårt internasjonale ansvar samtidig som vi utviklar vårt eige samfunn med kollektivtransport og miljøvennleg arbeidsplassar. Eg har lenge argumentert for at god miljøpolitikk er god næringspolitikk, og god næringspolitikk er god miljøpolitikk. No er dette ein del av regjeringa sin politikk.
—————————————————————

Vi må heller ikkje gløyme at vi har ei internasjonal flyktningkrise.
44 millionar menneske er på flukt på grunn av krig, konflikt og grove brot på menneskerettane. Halvparten av desse flyktningane er barn. Norge må vise solidaritet også på dette område, og føre ein human flyktningpolitikk. Det er viktig å ha fokus på barna sine rettar i flyktningpolitikken. Det må leggast sterk vekt på barns beste og barns tilknytning til Norge.
————————————————————————–

Solidaritet med undertrykte folk har alltid stått sentralt for fagbevegelsen på første mai.  I dag ser vi at mange reiser seg mot undertrykking og diktatur i arabiske land.

I desse landa har vesten ei lite heroisk fortid. Dei rike landa i vesten har vore meir opptatt av å sike seg oljeresursar, enn av å bidra til ei demokratisk utvikling. Olje har vore viktigare enn demokrati. Derfor har vesten liten legitimitet.

Syria er no inne i ein kritisk situasjon. Landet har ein diktator som rettar våpen mot sitt eige folk. Fleire tusen sivile er drepne. Vi må krevje at regjeringsstyrkane stansar alle angrep på sivile. Det er viktig at det internasjonale samfunnet gir full støtte til den fredsplanen som er forhandla fram. Syria treng ikkje meir krig. Dei treng ein fred som kan skape demokrati.

Vesten har heller ikkje tatt ansvar for rettane til det palestinske folket. I 40 år har Israel okkupert Palestina. Okkupasjonsmakta turar fram med ulovlege busetnader og grensemur på palestinsk område. Men alle protestar prellar av på okkupasjonsmakta. Det er på tide at vi legg eit langt sterkare press på Israel for å få slutt på den ulovlege okkupasjonen.
—————————————————————————————–

I går vakna vi til oppslag om at Framstegspartiet vil avvikle første mai.

Første mai er solidaritetens dag. Derfor er det heilt naturleg at Framskrittspartiet vil avskaffe dagen. Dei likar sjølvsagt ikkje at folk blir minna på kven som har kjempa fram den solidariske velferdsstaten. Ein velferdsstat som mange misunner oss, og som stod i mot finanskrisa.

Høgrekreftene vil bygge ned velferdsstaten. Dei vil gå til angrep på arbeidsmiljølova og svekke trygdeordningane for å gi skattelette til dei rike.

Vi lever i ei tid med aukande forskjellar og dramatisk arbeidsløyse i mange land i Europa. Norge har stått i mot denne utviklinga. Vi har låg arbeidsløyse og forskjellane har blitt mindre. Opposisjonen på Stortinget likar ikkje dette. Dei har eitt felles krav frå Venstre til Framskrittspartiet:  denne regjeringa må bort. Kva dei same partia er for, er det vanskelegare å få tak i. Men det er lite som tyder på at det blir meir solidaritet.

Kampen for eit solidarisk samfunn kan ikkje vinnast ein gang for alltid. Vi møter stadig nye utfordringar som krev nye svar, og vi må kjempe mot høgrekreftene som vil bygge ned vårt solidariske velferdssamfunn. Derfor treng vi første mai.

Ha ein fin førstemaidag.

Alf

7 kommentarer

Publisert i Fagleg politikk, Foredrag og notat

Merket med , , , , , , , , , , , , ,

Politikk for eit breitt fellesskap

Posted on 2011-08-13 | 1 kommentar

Denne kronikken stod på trykk i Fædrelandsvennen i dag.

Då bomba og skota smalt i Oslo og på Utøya, tenkte eg at no kan vi få eit kaldt, splitta og overvaka samfunn. Men så opplever vi ei stemningsbølgje som går i motsett retning. Verdiar som mange frykta var på vikande front, er no på alle sine lepper. Vi opplever ein varme og eit fellesskap som vi sjeldan har sett maken til. Utfordringa er å ta med seg desse verdiane inn i ein krevjande kvardag.

Det har ikkje alltid vore like lett å argumentere for fellesskap, openheit og eit fleirkulturelt samfunn. Slike haldningar har ofte blitt utdefinert som ”politisk korrekte” og snillistiske. Men no er desse verdiane løfta fram av heile folket i protest mot terroren. Det er ei god oppleving som gjer den vanskelege tida lettare å bere. Og eit slikt engasjement fortener å bli følgt opp av politisk handling.

Naboen min kom ein dag bort til meg og sa: ”Eg stolar på at du er ei vaktbikkje som passar på at ingen får rømme frå dei verdiane som no dominerer samfunnsdebatten og det folkelege engasjementet. Ta vare på dei positive utalane og bruk dei når den politiske kvardagen kjem.” Dette er ei utfordring som vi alle bør ta med oss. Vi har ein sjanse som vi ikkje bør skusle bort.

Internasjonalt er det mange som har merka seg at Noreg møtte den skræmande terroren med krav om meir demokrati, meir openheit og meir humanitet, og at dette fekk massiv og varm folkeleg støtte. Mange utanlandske kommentatorar har undra seg over at reaksjonen på terroren blei samhald og fellesskap, ikkje hat og aggresjon. Det finst knapt noko fasitsvar på kva som ligg bak denne reaksjonen. Men kanskje kan vår samfunnsmodell med små forskjellar mellom folk vere ei medverkande årsak, i tillegg til ei stødig handtering frå vår statsminister og alle involverte.

Vi har relativt små forskjellar her i landet i forhold til andre land. Avstanden mellom dei som styrer og folk flest er også mindre. Ei undersøking frå EU viser at innbyggarane i Noreg og resten av Norden har større tillit til det politiske systemet enn i resten av Europa. Den same undersøkinga viser også at nordmenn har stor tillit til offentlege tenester i forhold til folk i andre land. Kan vårt nære og relativt solidariske og egalitære samfunn vere ei av årsakene til at terroren utløyste meir fellesskap, ikkje meir aggresjon?

Det norske fellesskapet omfattar også våre nye landsmenn. Terroren ramma oss alle. Etter kvart klarte det offentlege Noreg og media å ta dette inn over seg. Folk med ulik kulturell og religiøs bakgrunn deltok i den nasjonale sorga og i mobiliseringa for eit opnare og meir demokratisk samfunn.  Det har truleg medverka til å bygge eit fellesskap der nye grupper kjenner seg velkomne i det store vi. I så fall har vi oppnådd noko verdifullt som det er viktig å ta vare på.

Mange har lagt vekt på at det er behov for å endre tonen i den offentlege debatten. Vi har til tider ein debatt som er meir prega av skjellsord enn av argumentasjon. Heile folkegrupper blir av enkelte omtalt med sterkt nedsetjande karakteristikkar . Her har vi alle eit ansvar for å skape ein debatt utan hatefull omtale av medmenneske. Usemje og konflikt er ein naturleg del av samfunnsdebatten og demokratiet, og det må vere lov å bruke følelsar i debatten. Men gruppestigmatisering, skjellsord og konspirasjonsteoriar utan substans må ikkje få vinne over saklege argument og humane verdiar.

Men det er ikkje nok å endre debattforma. Politikken må også få eit innhald i tråd med dei verdiane som folk har slutta opp om etter 22. juli. Vi må vidareutvikle den norske velferdsmodellen og kjempe for eit samfunn bygd på nærleik, gode fellesskapsløysingar og moderate forskjellar. Det skaper solidaritet, fellesskap og tryggleik, både i det daglege og i krisesituasjonar. Vi må også utvide og styrke demokratiet i møte med stadig sterkare marknadskrefter.

I mange europeiske land ser vi eit aukande konfliktnivå som er skapt av store forskjellar og av nedskjeringar som rammar dei som har minst frå før. I by etter by og land etter land går folk ut i gatene for å uttrykkje sin frustrasjon over den politikken som blir ført. Klarer vi å unngå ei slik utvikling og oppretthalde eit samfunn med moderate forskjellar, er det lettare å bygge eit breitt fellesskap.

Vi må bygge eit fellesskap som også omfattar innvandrarane. Dei kjem frå nært og fjernt. Mange har komme fordi vi treng arbeidskraft, og andre har komme for å få vern mot terror. Innvandrargruppa er mangfaldig, og det er også dei utfordringane vi står overfor i integreringsarbeidet. Men samanlikna med andre land, så går det ikkje så dårleg med integreringa som enkelte vil ha det til.

Går vi inn i statistikken, ser vi at innvandrarane er opptatt av å skaffe seg utdanning. Gjennomføringsgraden i vidaregåande skole er nesten like høg for norskfødde barn med innvandrarforeldre som for andre elevar. Statistikken viser også at norskfødde barn med innvandrarforeldre oftare tar høgare utdanning enn andre ungdommar. Dette er eit godt grunnlag for aktiv deltaking i arbeidsliv og samfunnsliv.

Kommunar og fylkeskommunar har eit stort ansvar i arbeidet med å vidareutvikle eit breitt fellesskap som inkluderer alle. Kommunesektoren har ansvar for barnehage og skole, for kulturtilbod og for eit vidt spekter av velferdstilbod. Dette er arenaer for fellesskap der det kan byggast bru mellom folk med ulik økonomisk, sosial, kulturell og religiøs bakgrunn.  Ved å vidareutvikle offentlege fellesskapsløysingar og fellestenester med rom for mangfald bygger vi det breie fellesskapet.

Alf

1 kommentar

Publisert i Demokrati og folkestyre, Ideologi - idear - verdiar

Merket med , , , , , , , , ,