Tag Archives: terror

Brei allianse mot terror

imageMuslimsk Union i Agder og Al-Rahma Islamic Center arrangerer demostrasjon mot terrorisme i Kristiansand i dag. Her er min appell :

Kjære vener

Først vil eg takke dei som har tatt initiativet til denne viktige markeringa mot terror. Det er flott å sjå at så mange engasjerer seg på tvers av religion og politisk ståstad. Det er viktig å skape eit breitt fellesskap i kampen mot blind vold og terror. Vi må kjempe for menneskeverdet – for retten til å leve eit verdig liv

Vi må skape ein visjon om ei verd der alle kan leve utan dagleg frykt for liv og helse – der alle kan tenkje og tru det dei vil. Men diverre er vi svært langt i frå denne visjonen i dag. Media gir oss dagleg grufulle bilete av uskuldige sivile som blir lemlesta og drepne.

Den siste tida har vi fått skremmande informasjon om terror i regi av IS. Media har vist oss eit fryktregime som vi må fordømme på det sterkaste. Vi kan ikkje akseptere at terror og frykt blir brukt som våpen mot sivilbefolkninga. Det er gledeleg at vi står saman på tvers av religiøse og politiske skiljelinjer i fordømming av IS sin terror.

Men vårt engasjement kan ikkje stoppe der. Vi må vere på vakt mot og fordømme vold mot uskuldige sivile over alt der det skjer. Vold og terror må fordømmast same kven som står bak. Vi må slutte å tru at våpen og vold er det einaste som kan løyse konfliktar.

Vold og terror skaper meir vold og terror. Vi må jobbe for å snu denne spiralen. Vi må skape rettferdigheit, fridom og verdigheit. I Midt-Austen er det dessverre mange som aldri har fått oppleve slike grunnleggande verdiar, og det avlar vold

Den siste tida har vi fått melding om at norske ungdomar melder seg frivillig til å delta i grufulle terrorhandlingar. Kva er det som får unge blant oss til å velje eit slikt liv? Korleis skal vi snu denne utviklinga?

Eg trur ikkje vi snur utviklinga berre ved å satse på nye lover og meir overvaking. Eg trur vi alle må ta meir ansvar for menneska rundt oss. Dei som kjenner seg utstøtt av samfunnet kan lettare bli fanga opp av grupper som driv med vold og terror.

Alle som har ein posisjon der dei blir lytta til, må ta ansvar – enten det er imamar, prestar, politikarar, lærarar eller idrettsleiarar. Vi må skape eit inkluderande og raust samfunn som har plass til alle. Vi må våge å ta vanskelege debattar og gripe fatt i destruktive haldningar.

Den norske diktaren Nordahl Grieg har skrevet diktet Til ungdommen. Vi bør lytte til diktaren når han seier: Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred.

Tale på første mai

Biletet er tatt av Jon Anders Skau, Fædrelandsvennen

Kameratar
Det året som har gått, har for alltid brent seg inn i norsk historie. Vi blei ramma av terror, og det norske folk svarte med solidaritet og samhald. Nokre av dei som kunne ha vore her i dag, er borte. Andre har opplevd det verste ein kan oppleve.På solidaritetens dag, går våre tankar til alle som blei ramma av terroren. Vi kan heidre dei ved å vidareføre kampen for eit betre og meir solidarisk samfunn.
————————————————————–
Fagbevegelsen og arbeidarbevegelsen har mykje å vere stolte av . Vi har stått i første linje i kampen for eit solidarisk velferdsamfunn. Men det er ingen grunn til å slappe av. Vi står overfor nye utfordringar og nye kampar.

Høgrekreftene angrip den solidariske velferdsmodellen. Dei snakkar om velferdsfella som trugar  konkurranseevne og verdiskaping.

Men det er å snu saka fullstendig på hovudet. Det er nettopp den norske velferdsmodell som  gjer at vi klarer oss betre enn dei fleste andre land i Europa. Det er velferdsordningane og arbeidsmiljølova som legg til rette for at alle kan delta i arbeidslivet.

Vi har høgare yrkesdeltaking enn dei fleste andre land. Velferdssystemet vårt er ikkje ei felle. Det er eit springbrett for den enkelte og for samfunnet.
———————————————————————————–

Men vi har framleis store utfordringar. Ufrivillig deltid er eit stort problem som først og fremst rammar kvinner. Det er ingen grunn til at det skal vere vanskelegare å lage heile stillingar for kvinner enn for menn. Dette er gamle fordommar og kvinnediskriminering.  Mange har satsa på få ned bruken av deltid. Men vi er langt frå mål. Rett til heiltid er eit viktig likestillingskrav og eit solidaritetskrav som er markert i toget i dag.
—————————————————————————

Ei anna viktig parole i toget er kravet om ein sosial bustadpolitikk. Dagens høge bustadprisar er ein trussel mot økonomien til unge som skal inn på bustadmarknaden, og det kan bli ei bombe under velferdsstaten. Derfor er det viktig at fagbevegelsen set denne saka på dagsorden.
—————————————————————————————-

Retten til fast arbeid er ein grunnpilar i norsk arbeidsliv. Men no er denne retten trua. Vi er i ferd med å få eit lausarbeidarsamfunn.

Bruken av vikarar og innleigd arbeidskraft  brer om seg langt utover det som er rimeleg. Dei seks største bemanningsbyråa i Oslo har dobbelt så mange bygningsarbeidarar som dei seks største entreprenørselskapa.  Lausarbeidarsamfunnet er ei belastning for den enkelte som ikkje får tryggheit for arbeid og inntekt, hus og heim.

Men lausarbeidarsamfunnet er også eit stort problem for mange bransjar og for samfunnet. Med ustabil arbeidskraft er det vanskeleg å vidareutvikle faget. Og det blir vanskeleg å ta inn lærlingar. Omsynet til kortsiktig profitt, trugar kvalitet og langsiktig konkurranseevne. Bedriftene sagar av den greina dei sit på. Og høgrekreftene vil forsere denne utviklinga ved å svekke arbeidsmiljølova.

Lausarbeidarsamfunnet er også i ferd med å skape ei todeling i norsk arbeidsliv. Vi ser konturane av ein underklasse med dårlege lønns- og arbeidsvilkår, og med ei overvekt av innvandrarar.  Dette er ei svært uheldig utvikling som vi må kjempe i mot.

Næringslivets hovudorganisasjon har trua med å bruke EU sitt vikarbyrådirektiv til å fjerne restriksjonar på vikarbruk. Fagbevegelsen har kjempa mot direktivet for å forsvaret prinsippet om fast arbeid. Vi vant ikkje fram her, men kampen for fast arbeid held fram. Det gjer også kampen for likeverdige løns- og arbeidsvilkår for vikarar.
———————————————————————————

Ein av di viktigaste pilarane i den norske velferdsmodellen er fellesskolen. Læring i fellesskap er solidaritet i praksis. Ein god skole bidrar til å sikre arbeidsplassar og verdiskaping.

Skolen er også viktig i kampen mot fattigdom. Dei som får problem i skolen, får ofte problem seinare i livet. Derfor har regjeringa satsa på tidleg innsats i skolen. Vi satsar også på meir praktisk læring.  Mange treng praktiske eksempel for å takle teori. Eg hugsar enno kor spennande det var å leike med ei lita dampmaskin i fysikktimen.

Fråfallet i vidaregåande skule er ei av ei største samfunnsutfordringane vi står overfor. Det er tapte muligheiter for den enkelte og tapte ressursar for samfunnet.

Fråfallet er størst på dei yrkesfaglege studieretningane. Derfor set regjeringa i gang fleire tiltak for å gjere dei yrkesfaglege studieretningane meir praktiske og arbeidslivsretta. Vi opnar for at elevane kan komme raskt ut i lærebedriftene og veksle mellom teori og praksis.

Nok læreplassar er nøkkelen til god fagopplæring. Derfor er det gledeleg å kunne fortelje at det no er på plass ei avtale mellom regjeringa og partane i arbeidslivet om å skaffe fleire læreplassar.  Avtalen betyr om lag 1000 nye læreplassar kvart år dei neste åra.
——————————————————————————

Første mai har alltid vore ein internasjonal kampdag. Den utanrikspolitiske situasjonen er i endring. Men dei grunnleggande forholda er uendra. Dei rike landa har mindre enn 20% av befolkninga. Men dei legg beslag på meir enn 80% av ressursane. Det er ikkje berre mellom landa at forskjellane er store. Vi ser no at forskjellane internt i landa også aukar, både i fattige og rike land.
———————————————————————————-

Marknadsliberalismen skapte finanskrisa som har ramma mange land hardt, ikkje minst i Europa. Finansakrobatane klarer seg, og vanlege folk må ta rekninga gjennom velferdskutt og arbeidsløyse.

Kvar fjerde spanjol er no arbeidslaus, og over halvparten av spansk ungdom er utan arbeid. Ein heil generasjon ungdom veks opp utan arbeid. Dette er ei urovekkjande utvikling som kan få dramatiske konsekvensar.

Noreg har så langt unngått dei store konsekvensane av finanskrisa. Vår solidariske velferdsmodell med ein sterk offentleg sektor og små forskjellar har vist sin styrke. Det er nettopp denne modellen som står på spel om hørekreftene med støtte frå Venstre og kanskje også Kristeleg folkeparti kjem til makta i Norge.
——————————————————————————————

Den største internasjonale krisa vi står overfor, er klimakrisa, og den forsvinn ikkje. Den blir større jo lenger vi ventar. Og den rammar dei fattigast  hardast gjennom tørke og ekstremver.

Klimakrisa stiller store krav til den internasjonale solidariteten. Mange prøver å skyve frå seg ansvaret. Enkelte fornektar klimakrise. Andre hevdar at Norge er så lite at vår innsats er lite verdt. Men om eit av verdas rikast land ikkje skulle ta sin del av ansvaret, kven skulle då gjere det?

Den raudgrøne regjeringa har derfor lagt fram ei offensiv klimamelding. Den viser at vi kan ta vårt internasjonale ansvar samtidig som vi utviklar vårt eige samfunn med kollektivtransport og miljøvennleg arbeidsplassar. Eg har lenge argumentert for at god miljøpolitikk er god næringspolitikk, og god næringspolitikk er god miljøpolitikk. No er dette ein del av regjeringa sin politikk.
—————————————————————

Vi må heller ikkje gløyme at vi har ei internasjonal flyktningkrise.
44 millionar menneske er på flukt på grunn av krig, konflikt og grove brot på menneskerettane. Halvparten av desse flyktningane er barn. Norge må vise solidaritet også på dette område, og føre ein human flyktningpolitikk. Det er viktig å ha fokus på barna sine rettar i flyktningpolitikken. Det må leggast sterk vekt på barns beste og barns tilknytning til Norge.
————————————————————————–

Solidaritet med undertrykte folk har alltid stått sentralt for fagbevegelsen på første mai.  I dag ser vi at mange reiser seg mot undertrykking og diktatur i arabiske land.

I desse landa har vesten ei lite heroisk fortid. Dei rike landa i vesten har vore meir opptatt av å sike seg oljeresursar, enn av å bidra til ei demokratisk utvikling. Olje har vore viktigare enn demokrati. Derfor har vesten liten legitimitet.

Syria er no inne i ein kritisk situasjon. Landet har ein diktator som rettar våpen mot sitt eige folk. Fleire tusen sivile er drepne. Vi må krevje at regjeringsstyrkane stansar alle angrep på sivile. Det er viktig at det internasjonale samfunnet gir full støtte til den fredsplanen som er forhandla fram. Syria treng ikkje meir krig. Dei treng ein fred som kan skape demokrati.

Vesten har heller ikkje tatt ansvar for rettane til det palestinske folket. I 40 år har Israel okkupert Palestina. Okkupasjonsmakta turar fram med ulovlege busetnader og grensemur på palestinsk område. Men alle protestar prellar av på okkupasjonsmakta. Det er på tide at vi legg eit langt sterkare press på Israel for å få slutt på den ulovlege okkupasjonen.
—————————————————————————————–

I går vakna vi til oppslag om at Framstegspartiet vil avvikle første mai.

Første mai er solidaritetens dag. Derfor er det heilt naturleg at Framskrittspartiet vil avskaffe dagen. Dei likar sjølvsagt ikkje at folk blir minna på kven som har kjempa fram den solidariske velferdsstaten. Ein velferdsstat som mange misunner oss, og som stod i mot finanskrisa.

Høgrekreftene vil bygge ned velferdsstaten. Dei vil gå til angrep på arbeidsmiljølova og svekke trygdeordningane for å gi skattelette til dei rike.

Vi lever i ei tid med aukande forskjellar og dramatisk arbeidsløyse i mange land i Europa. Norge har stått i mot denne utviklinga. Vi har låg arbeidsløyse og forskjellane har blitt mindre. Opposisjonen på Stortinget likar ikkje dette. Dei har eitt felles krav frå Venstre til Framskrittspartiet:  denne regjeringa må bort. Kva dei same partia er for, er det vanskelegare å få tak i. Men det er lite som tyder på at det blir meir solidaritet.

Kampen for eit solidarisk samfunn kan ikkje vinnast ein gang for alltid. Vi møter stadig nye utfordringar som krev nye svar, og vi må kjempe mot høgrekreftene som vil bygge ned vårt solidariske velferdssamfunn. Derfor treng vi første mai.

Ha ein fin førstemaidag.

Alf

Politikk for eit breitt fellesskap

Denne kronikken stod på trykk i Fædrelandsvennen i dag.

Då bomba og skota smalt i Oslo og på Utøya, tenkte eg at no kan vi få eit kaldt, splitta og overvaka samfunn. Men så opplever vi ei stemningsbølgje som går i motsett retning. Verdiar som mange frykta var på vikande front, er no på alle sine lepper. Vi opplever ein varme og eit fellesskap som vi sjeldan har sett maken til. Utfordringa er å ta med seg desse verdiane inn i ein krevjande kvardag.

Det har ikkje alltid vore like lett å argumentere for fellesskap, openheit og eit fleirkulturelt samfunn. Slike haldningar har ofte blitt utdefinert som ”politisk korrekte” og snillistiske. Men no er desse verdiane løfta fram av heile folket i protest mot terroren. Det er ei god oppleving som gjer den vanskelege tida lettare å bere. Og eit slikt engasjement fortener å bli følgt opp av politisk handling.

Naboen min kom ein dag bort til meg og sa: ”Eg stolar på at du er ei vaktbikkje som passar på at ingen får rømme frå dei verdiane som no dominerer samfunnsdebatten og det folkelege engasjementet. Ta vare på dei positive utalane og bruk dei når den politiske kvardagen kjem.” Dette er ei utfordring som vi alle bør ta med oss. Vi har ein sjanse som vi ikkje bør skusle bort.

Internasjonalt er det mange som har merka seg at Noreg møtte den skræmande terroren med krav om meir demokrati, meir openheit og meir humanitet, og at dette fekk massiv og varm folkeleg støtte. Mange utanlandske kommentatorar har undra seg over at reaksjonen på terroren blei samhald og fellesskap, ikkje hat og aggresjon. Det finst knapt noko fasitsvar på kva som ligg bak denne reaksjonen. Men kanskje kan vår samfunnsmodell med små forskjellar mellom folk vere ei medverkande årsak, i tillegg til ei stødig handtering frå vår statsminister og alle involverte.

Vi har relativt små forskjellar her i landet i forhold til andre land. Avstanden mellom dei som styrer og folk flest er også mindre. Ei undersøking frå EU viser at innbyggarane i Noreg og resten av Norden har større tillit til det politiske systemet enn i resten av Europa. Den same undersøkinga viser også at nordmenn har stor tillit til offentlege tenester i forhold til folk i andre land. Kan vårt nære og relativt solidariske og egalitære samfunn vere ei av årsakene til at terroren utløyste meir fellesskap, ikkje meir aggresjon?

Det norske fellesskapet omfattar også våre nye landsmenn. Terroren ramma oss alle. Etter kvart klarte det offentlege Noreg og media å ta dette inn over seg. Folk med ulik kulturell og religiøs bakgrunn deltok i den nasjonale sorga og i mobiliseringa for eit opnare og meir demokratisk samfunn.  Det har truleg medverka til å bygge eit fellesskap der nye grupper kjenner seg velkomne i det store vi. I så fall har vi oppnådd noko verdifullt som det er viktig å ta vare på.

Mange har lagt vekt på at det er behov for å endre tonen i den offentlege debatten. Vi har til tider ein debatt som er meir prega av skjellsord enn av argumentasjon. Heile folkegrupper blir av enkelte omtalt med sterkt nedsetjande karakteristikkar . Her har vi alle eit ansvar for å skape ein debatt utan hatefull omtale av medmenneske. Usemje og konflikt er ein naturleg del av samfunnsdebatten og demokratiet, og det må vere lov å bruke følelsar i debatten. Men gruppestigmatisering, skjellsord og konspirasjonsteoriar utan substans må ikkje få vinne over saklege argument og humane verdiar.

Men det er ikkje nok å endre debattforma. Politikken må også få eit innhald i tråd med dei verdiane som folk har slutta opp om etter 22. juli. Vi må vidareutvikle den norske velferdsmodellen og kjempe for eit samfunn bygd på nærleik, gode fellesskapsløysingar og moderate forskjellar. Det skaper solidaritet, fellesskap og tryggleik, både i det daglege og i krisesituasjonar. Vi må også utvide og styrke demokratiet i møte med stadig sterkare marknadskrefter.

I mange europeiske land ser vi eit aukande konfliktnivå som er skapt av store forskjellar og av nedskjeringar som rammar dei som har minst frå før. I by etter by og land etter land går folk ut i gatene for å uttrykkje sin frustrasjon over den politikken som blir ført. Klarer vi å unngå ei slik utvikling og oppretthalde eit samfunn med moderate forskjellar, er det lettare å bygge eit breitt fellesskap.

Vi må bygge eit fellesskap som også omfattar innvandrarane. Dei kjem frå nært og fjernt. Mange har komme fordi vi treng arbeidskraft, og andre har komme for å få vern mot terror. Innvandrargruppa er mangfaldig, og det er også dei utfordringane vi står overfor i integreringsarbeidet. Men samanlikna med andre land, så går det ikkje så dårleg med integreringa som enkelte vil ha det til.

Går vi inn i statistikken, ser vi at innvandrarane er opptatt av å skaffe seg utdanning. Gjennomføringsgraden i vidaregåande skole er nesten like høg for norskfødde barn med innvandrarforeldre som for andre elevar. Statistikken viser også at norskfødde barn med innvandrarforeldre oftare tar høgare utdanning enn andre ungdommar. Dette er eit godt grunnlag for aktiv deltaking i arbeidsliv og samfunnsliv.

Kommunar og fylkeskommunar har eit stort ansvar i arbeidet med å vidareutvikle eit breitt fellesskap som inkluderer alle. Kommunesektoren har ansvar for barnehage og skole, for kulturtilbod og for eit vidt spekter av velferdstilbod. Dette er arenaer for fellesskap der det kan byggast bru mellom folk med ulik økonomisk, sosial, kulturell og religiøs bakgrunn.  Ved å vidareutvikle offentlege fellesskapsløysingar og fellestenester med rom for mangfald bygger vi det breie fellesskapet.

Alf

Fleirkulturelt samfunn

I kveld var det minnemarkering i Kristiansand for terroroffera i Oslo og på Utøya. Fylkesmannen i Vest-Agder, Ann-Kristin Olsen, heldt ei flott tale med tankevekkjande utfordringar til oss alle. Etter min hukommelse sa ho blant anna at ”Vi har verda sine auge på oss, og vi skal vise at vi kan skape eit raust fleirkulturelt samfunn, at det er veien.”  Kan det seiast enklare og betre?

Vi har alle ein jobb å gjere for at fylkesmannen sine ord skal bli realitet. Kristin Halvorsen hadde fokus på det same då ho snakka til deltakarane på Norway Cup i går. Den stemninga som har vakse fram etter terrorangrepa i Oslo og på Utøya, har lagt grunnlaget for ei utvilkling i tråd med visjonen til fylkesmannen. No er det viktig å halde fast på dette utgangspunktet og konvertere visjon til konkret politikk.  Vi har fått ein unik anledning som vi må bruke til å skape eit varmt fleirkulturelt samfunn. Det fortener dei som blei råka av terroren.

Alf

Vi må ta vare på det breie fellesskapet

Mange tankar for gjennom hovudet etter kvart som omfanget av den fryktelege terrorhandlinga seig inn over oss sist helg. Tankane gjekk til dei som blei ramma av det vonde og utenkjelege, og til deira næraste. Og etter kvart kom spørsmåla. Kva er det som kan få nokon til å myrde forsvarslause, samfunnsengasjerte ungdomar? Kva ligg bak? Kva vil skje med det norske samfunnet?

Mange har skrive gode og viktige kommentarar og analyser, og fleire vil komme. Men det eg er mest opptatt av no, er den stemninga som er skapt etter terrorhandlinga, og korleis vi kan ta vare på den vidare. Min første tanke var at no kan vi få eit kaldt, splitta og overvaka samfunn. Men så er vi i ferd med å oppleve det motsette.

Verdiar som mange av oss har frykta var på vikande front, er no på alle sine lepper. Det har ikkje alltid vore like lett å argumentere for og kjempe for fellesskap, openheit og fleirkulturelt mangfald. Ofte har slike verdiar blitt utdefinert som ”politisk korrekte”. Men no er desse verdiane på alle sine lepper. Det er ei god oppleving som gjer den vanskelege tida lettare å bere.

Utfordringa for oss alle er å ta vare på det opne og solidariske fellesskapet inn i den nye kvardagen. Naboen min kom i dag bort til meg og sa: ”Eg stolar på at du er ei vaktbikkje som passar på at ingen får rømme frå dei verdiane som no dominerer samfunnsdebatten og det folkelege engasjementet. Ta vare på dei positive utalane og bruk dei når den politiske kvardagen kjem.” Og det er nettopp det eg tenkjer å gjere, så langt eg maktar. Dei som har blitt råka av terroren, fortener det.

Alf