Tag Archives: solidaritet

Kamp mot ran av utviklingsland

Denne kronikken stod på trykk i Fædrelandsvennen i går.

Like før ferien kom finansministeren med ei viktig kunngjering som knapt blei registrert av media.  Regjeringa vil innføre nye krav til økonomisk rapportering for å redusere korrupsjon og skatteunndraging. Får vi bukt med desse problema, kan utviklingsland få behalde enorme summar som dei blir snytt for i dag. Skatteunndraging er eit stort internasjonalt problem.

Både rike og fattige land taper store summar, men dei fattige landa er mest sårbare og blir ramma hardast. Dei multinasjonale selskapa er flinke til å utnytte veikskapar i nasjonale og internasjonale skattereglar. Fortenesta blir flytta frå land til land og ender gjerne opp i skatteparadis der selskapa slepp unna med småpengar til skattefuten.

I følgje Tax justice network taper også Noreg store inntekter på grunn av at multinasjonale selskap unndrar skatt. Dei hevdar at det kan utgjere så mykje som 7,5 milliardar kroner per år. Denne summen tilsvarar det som førti tusen nordmenn betalar i skatt. Det er pengar som kunne komme godt med på mange område. Men det er like vel småpengar i forhold til det som utviklingslanda blir rana for.

For eit par år sidan kom det ei offentleg utgreiing om skatteunndraging i utviklingsland. Det er vanskeleg å fastslå omfanget av dette uvesenet. Men kvalifiserte vurderingar tyder på at dei ulovlege pengestraumane frå utviklingsland er på tusen milliardar dollar per år. Storparten av dette er skatteunndraging. Dette er ti gonger så mykje som dei rike landa yter i utviklingshjelp. Dersom vi kan redusere skatteunndraginga med 10%, så har vi dobla den globale utviklingshjelpa.

Vi ser ofte at utviklingsland har store fattigdomsproblem sjølv om dei er rike på naturressursar. Innbyggarane i landa får ikkje glede av ressursrikdommen. Dei internasjonale selskapa som tar ut ressursane, betaler lite skatt, og korrupte regime stikk den gjerne i eiga lomme. Skatteunndraging gir også multinasjonale selskap konkurransefortrinn framfor lokale bedrifter. Dermed blir det vanskeleg å bygge opp eit nasjonalt næringsliv.

Utanlandske investeringar kan vere positivt for å skape utvikling og redusere fattigdommen i utviklingsland. Men då må ein rimeleg del av verdiskapinga komme landa og innbyggarane til gode og ikkje forsvinne i skatteparadis. Intern handel mellom ulike selskap i eit globalt konsern er ein effektiv metode for å unndra skattar og avgifter. Fagfolk meiner at minst halvparten av all skatteunndraging skuldast manipulering med pris på varer og tenester ved internt kjøp og sal.

Sett på bakgrunn av det enorme omfanget er det underleg at skatteunndraging ikkje får meir merksemd i media. Grunnen kan vere at det er eit problem som går på tvers av  landegrensene, og som det er vanskeleg å få oversikt over både for styresmakter og for media. I ei offentleg utgreiing blir det peika på at det er privat sektor som har best kompetanse på internasjonale skattereglar og korleis dei kan omgåast. Universitet og forskingsmiljø har vist lite interesse for denne problemstillinga, og nasjonale styresmakter har problem med å følgje med.

Finanskrisa i USA og Europa har skapt ny interesse for skatteunndraging og skatteparadis. Det er avslørt at mange finansinstitusjonar hadde engasjert seg i skatteparadis der dei var skjerma for innsyn. Det skapte problem for risikovurderingane og var eit element i utviklinga av krisa. Finanskrisa har dessutan synleggjort kva som skjer når eit land ikkje har gode og robuste skattesystem som gir nødvendige inntekter.

Eit sentralt tiltak i kampen mot skatteunndraging er openheit om pengestraumar. Openheit gjer det vanskelegare å flytte fortenesta dit skattane er lågast, og det gjer det enklare å avsløre korrupsjon. Får vi meir informasjon om pengestraumar og skatt, er det lettare å avsløre om multinasjonale selskap og korrupte regime inngår avtaler som er til ugunst for innbyggarane. Openheit gjer det også lettare for innbyggarane å vurdere om dei multinasjonale selskapa betaler skattar og avgifter som står i eit rimeleg forhold til dei ressursane dei tar ut.

Ideelle organisasjonar som er opptatt av rettferdig fordeling, har lenge jobba for å gjere noko med den enorme skatteunndraginga som rammar utviklingslanda svært hardt. Dei har lagt press på sine respektive regjeringar, og det har gitt resultat. Organisasjonane har sett fokus på betre informasjon frå selskap som utvinn naturressursar. Formålet er å sikre at naturressursane bidrar til utvikling i vertslandet og kjem innbyggarane i landet til gode.

Eit sentralt tiltak for å redusere skatteunndraging er såkalla land-for-land rapportering. Det inneber at multinasjonale selskap må rapportere om økonomisk aktivitet og betalt skatt for kvart enkelt land der dei opererer. Noreg har hatt samtaler med EU om retningsliner for slik land-for-land rapportering. Men no har regjeringa valt å gå føre med eit godt eksempel. Den innfører land-for-land rapportering for norske selskap frå 2014 utan å vente på kva EU vil gjere.Vedtaket om land-for-land rapportring av skattar og avgifter er eit stort skritt i riktig retning. Openheit er ein viktig basis for å få bukt med skatteunndraging og korrupsjon. Det kan i sin tur redusere dagens ran av utviklingslanda og bidra til ei meir rettferdig global fordeling. No må vi jobbe vidare for å utvide krava til rapportering slik at vi får openheit om alle relevante pengestraumar.

Alf

Tale på første mai

Biletet er tatt av Jon Anders Skau, Fædrelandsvennen

Kameratar
Det året som har gått, har for alltid brent seg inn i norsk historie. Vi blei ramma av terror, og det norske folk svarte med solidaritet og samhald. Nokre av dei som kunne ha vore her i dag, er borte. Andre har opplevd det verste ein kan oppleve.På solidaritetens dag, går våre tankar til alle som blei ramma av terroren. Vi kan heidre dei ved å vidareføre kampen for eit betre og meir solidarisk samfunn.
————————————————————–
Fagbevegelsen og arbeidarbevegelsen har mykje å vere stolte av . Vi har stått i første linje i kampen for eit solidarisk velferdsamfunn. Men det er ingen grunn til å slappe av. Vi står overfor nye utfordringar og nye kampar.

Høgrekreftene angrip den solidariske velferdsmodellen. Dei snakkar om velferdsfella som trugar  konkurranseevne og verdiskaping.

Men det er å snu saka fullstendig på hovudet. Det er nettopp den norske velferdsmodell som  gjer at vi klarer oss betre enn dei fleste andre land i Europa. Det er velferdsordningane og arbeidsmiljølova som legg til rette for at alle kan delta i arbeidslivet.

Vi har høgare yrkesdeltaking enn dei fleste andre land. Velferdssystemet vårt er ikkje ei felle. Det er eit springbrett for den enkelte og for samfunnet.
———————————————————————————–

Men vi har framleis store utfordringar. Ufrivillig deltid er eit stort problem som først og fremst rammar kvinner. Det er ingen grunn til at det skal vere vanskelegare å lage heile stillingar for kvinner enn for menn. Dette er gamle fordommar og kvinnediskriminering.  Mange har satsa på få ned bruken av deltid. Men vi er langt frå mål. Rett til heiltid er eit viktig likestillingskrav og eit solidaritetskrav som er markert i toget i dag.
—————————————————————————

Ei anna viktig parole i toget er kravet om ein sosial bustadpolitikk. Dagens høge bustadprisar er ein trussel mot økonomien til unge som skal inn på bustadmarknaden, og det kan bli ei bombe under velferdsstaten. Derfor er det viktig at fagbevegelsen set denne saka på dagsorden.
—————————————————————————————-

Retten til fast arbeid er ein grunnpilar i norsk arbeidsliv. Men no er denne retten trua. Vi er i ferd med å få eit lausarbeidarsamfunn.

Bruken av vikarar og innleigd arbeidskraft  brer om seg langt utover det som er rimeleg. Dei seks største bemanningsbyråa i Oslo har dobbelt så mange bygningsarbeidarar som dei seks største entreprenørselskapa.  Lausarbeidarsamfunnet er ei belastning for den enkelte som ikkje får tryggheit for arbeid og inntekt, hus og heim.

Men lausarbeidarsamfunnet er også eit stort problem for mange bransjar og for samfunnet. Med ustabil arbeidskraft er det vanskeleg å vidareutvikle faget. Og det blir vanskeleg å ta inn lærlingar. Omsynet til kortsiktig profitt, trugar kvalitet og langsiktig konkurranseevne. Bedriftene sagar av den greina dei sit på. Og høgrekreftene vil forsere denne utviklinga ved å svekke arbeidsmiljølova.

Lausarbeidarsamfunnet er også i ferd med å skape ei todeling i norsk arbeidsliv. Vi ser konturane av ein underklasse med dårlege lønns- og arbeidsvilkår, og med ei overvekt av innvandrarar.  Dette er ei svært uheldig utvikling som vi må kjempe i mot.

Næringslivets hovudorganisasjon har trua med å bruke EU sitt vikarbyrådirektiv til å fjerne restriksjonar på vikarbruk. Fagbevegelsen har kjempa mot direktivet for å forsvaret prinsippet om fast arbeid. Vi vant ikkje fram her, men kampen for fast arbeid held fram. Det gjer også kampen for likeverdige løns- og arbeidsvilkår for vikarar.
———————————————————————————

Ein av di viktigaste pilarane i den norske velferdsmodellen er fellesskolen. Læring i fellesskap er solidaritet i praksis. Ein god skole bidrar til å sikre arbeidsplassar og verdiskaping.

Skolen er også viktig i kampen mot fattigdom. Dei som får problem i skolen, får ofte problem seinare i livet. Derfor har regjeringa satsa på tidleg innsats i skolen. Vi satsar også på meir praktisk læring.  Mange treng praktiske eksempel for å takle teori. Eg hugsar enno kor spennande det var å leike med ei lita dampmaskin i fysikktimen.

Fråfallet i vidaregåande skule er ei av ei største samfunnsutfordringane vi står overfor. Det er tapte muligheiter for den enkelte og tapte ressursar for samfunnet.

Fråfallet er størst på dei yrkesfaglege studieretningane. Derfor set regjeringa i gang fleire tiltak for å gjere dei yrkesfaglege studieretningane meir praktiske og arbeidslivsretta. Vi opnar for at elevane kan komme raskt ut i lærebedriftene og veksle mellom teori og praksis.

Nok læreplassar er nøkkelen til god fagopplæring. Derfor er det gledeleg å kunne fortelje at det no er på plass ei avtale mellom regjeringa og partane i arbeidslivet om å skaffe fleire læreplassar.  Avtalen betyr om lag 1000 nye læreplassar kvart år dei neste åra.
——————————————————————————

Første mai har alltid vore ein internasjonal kampdag. Den utanrikspolitiske situasjonen er i endring. Men dei grunnleggande forholda er uendra. Dei rike landa har mindre enn 20% av befolkninga. Men dei legg beslag på meir enn 80% av ressursane. Det er ikkje berre mellom landa at forskjellane er store. Vi ser no at forskjellane internt i landa også aukar, både i fattige og rike land.
———————————————————————————-

Marknadsliberalismen skapte finanskrisa som har ramma mange land hardt, ikkje minst i Europa. Finansakrobatane klarer seg, og vanlege folk må ta rekninga gjennom velferdskutt og arbeidsløyse.

Kvar fjerde spanjol er no arbeidslaus, og over halvparten av spansk ungdom er utan arbeid. Ein heil generasjon ungdom veks opp utan arbeid. Dette er ei urovekkjande utvikling som kan få dramatiske konsekvensar.

Noreg har så langt unngått dei store konsekvensane av finanskrisa. Vår solidariske velferdsmodell med ein sterk offentleg sektor og små forskjellar har vist sin styrke. Det er nettopp denne modellen som står på spel om hørekreftene med støtte frå Venstre og kanskje også Kristeleg folkeparti kjem til makta i Norge.
——————————————————————————————

Den største internasjonale krisa vi står overfor, er klimakrisa, og den forsvinn ikkje. Den blir større jo lenger vi ventar. Og den rammar dei fattigast  hardast gjennom tørke og ekstremver.

Klimakrisa stiller store krav til den internasjonale solidariteten. Mange prøver å skyve frå seg ansvaret. Enkelte fornektar klimakrise. Andre hevdar at Norge er så lite at vår innsats er lite verdt. Men om eit av verdas rikast land ikkje skulle ta sin del av ansvaret, kven skulle då gjere det?

Den raudgrøne regjeringa har derfor lagt fram ei offensiv klimamelding. Den viser at vi kan ta vårt internasjonale ansvar samtidig som vi utviklar vårt eige samfunn med kollektivtransport og miljøvennleg arbeidsplassar. Eg har lenge argumentert for at god miljøpolitikk er god næringspolitikk, og god næringspolitikk er god miljøpolitikk. No er dette ein del av regjeringa sin politikk.
—————————————————————

Vi må heller ikkje gløyme at vi har ei internasjonal flyktningkrise.
44 millionar menneske er på flukt på grunn av krig, konflikt og grove brot på menneskerettane. Halvparten av desse flyktningane er barn. Norge må vise solidaritet også på dette område, og føre ein human flyktningpolitikk. Det er viktig å ha fokus på barna sine rettar i flyktningpolitikken. Det må leggast sterk vekt på barns beste og barns tilknytning til Norge.
————————————————————————–

Solidaritet med undertrykte folk har alltid stått sentralt for fagbevegelsen på første mai.  I dag ser vi at mange reiser seg mot undertrykking og diktatur i arabiske land.

I desse landa har vesten ei lite heroisk fortid. Dei rike landa i vesten har vore meir opptatt av å sike seg oljeresursar, enn av å bidra til ei demokratisk utvikling. Olje har vore viktigare enn demokrati. Derfor har vesten liten legitimitet.

Syria er no inne i ein kritisk situasjon. Landet har ein diktator som rettar våpen mot sitt eige folk. Fleire tusen sivile er drepne. Vi må krevje at regjeringsstyrkane stansar alle angrep på sivile. Det er viktig at det internasjonale samfunnet gir full støtte til den fredsplanen som er forhandla fram. Syria treng ikkje meir krig. Dei treng ein fred som kan skape demokrati.

Vesten har heller ikkje tatt ansvar for rettane til det palestinske folket. I 40 år har Israel okkupert Palestina. Okkupasjonsmakta turar fram med ulovlege busetnader og grensemur på palestinsk område. Men alle protestar prellar av på okkupasjonsmakta. Det er på tide at vi legg eit langt sterkare press på Israel for å få slutt på den ulovlege okkupasjonen.
—————————————————————————————–

I går vakna vi til oppslag om at Framstegspartiet vil avvikle første mai.

Første mai er solidaritetens dag. Derfor er det heilt naturleg at Framskrittspartiet vil avskaffe dagen. Dei likar sjølvsagt ikkje at folk blir minna på kven som har kjempa fram den solidariske velferdsstaten. Ein velferdsstat som mange misunner oss, og som stod i mot finanskrisa.

Høgrekreftene vil bygge ned velferdsstaten. Dei vil gå til angrep på arbeidsmiljølova og svekke trygdeordningane for å gi skattelette til dei rike.

Vi lever i ei tid med aukande forskjellar og dramatisk arbeidsløyse i mange land i Europa. Norge har stått i mot denne utviklinga. Vi har låg arbeidsløyse og forskjellane har blitt mindre. Opposisjonen på Stortinget likar ikkje dette. Dei har eitt felles krav frå Venstre til Framskrittspartiet:  denne regjeringa må bort. Kva dei same partia er for, er det vanskelegare å få tak i. Men det er lite som tyder på at det blir meir solidaritet.

Kampen for eit solidarisk samfunn kan ikkje vinnast ein gang for alltid. Vi møter stadig nye utfordringar som krev nye svar, og vi må kjempe mot høgrekreftene som vil bygge ned vårt solidariske velferdssamfunn. Derfor treng vi første mai.

Ha ein fin førstemaidag.

Alf

Politikk for eit breitt fellesskap

Denne kronikken stod på trykk i Fædrelandsvennen i dag.

Då bomba og skota smalt i Oslo og på Utøya, tenkte eg at no kan vi få eit kaldt, splitta og overvaka samfunn. Men så opplever vi ei stemningsbølgje som går i motsett retning. Verdiar som mange frykta var på vikande front, er no på alle sine lepper. Vi opplever ein varme og eit fellesskap som vi sjeldan har sett maken til. Utfordringa er å ta med seg desse verdiane inn i ein krevjande kvardag.

Det har ikkje alltid vore like lett å argumentere for fellesskap, openheit og eit fleirkulturelt samfunn. Slike haldningar har ofte blitt utdefinert som ”politisk korrekte” og snillistiske. Men no er desse verdiane løfta fram av heile folket i protest mot terroren. Det er ei god oppleving som gjer den vanskelege tida lettare å bere. Og eit slikt engasjement fortener å bli følgt opp av politisk handling.

Naboen min kom ein dag bort til meg og sa: ”Eg stolar på at du er ei vaktbikkje som passar på at ingen får rømme frå dei verdiane som no dominerer samfunnsdebatten og det folkelege engasjementet. Ta vare på dei positive utalane og bruk dei når den politiske kvardagen kjem.” Dette er ei utfordring som vi alle bør ta med oss. Vi har ein sjanse som vi ikkje bør skusle bort.

Internasjonalt er det mange som har merka seg at Noreg møtte den skræmande terroren med krav om meir demokrati, meir openheit og meir humanitet, og at dette fekk massiv og varm folkeleg støtte. Mange utanlandske kommentatorar har undra seg over at reaksjonen på terroren blei samhald og fellesskap, ikkje hat og aggresjon. Det finst knapt noko fasitsvar på kva som ligg bak denne reaksjonen. Men kanskje kan vår samfunnsmodell med små forskjellar mellom folk vere ei medverkande årsak, i tillegg til ei stødig handtering frå vår statsminister og alle involverte.

Vi har relativt små forskjellar her i landet i forhold til andre land. Avstanden mellom dei som styrer og folk flest er også mindre. Ei undersøking frå EU viser at innbyggarane i Noreg og resten av Norden har større tillit til det politiske systemet enn i resten av Europa. Den same undersøkinga viser også at nordmenn har stor tillit til offentlege tenester i forhold til folk i andre land. Kan vårt nære og relativt solidariske og egalitære samfunn vere ei av årsakene til at terroren utløyste meir fellesskap, ikkje meir aggresjon?

Det norske fellesskapet omfattar også våre nye landsmenn. Terroren ramma oss alle. Etter kvart klarte det offentlege Noreg og media å ta dette inn over seg. Folk med ulik kulturell og religiøs bakgrunn deltok i den nasjonale sorga og i mobiliseringa for eit opnare og meir demokratisk samfunn.  Det har truleg medverka til å bygge eit fellesskap der nye grupper kjenner seg velkomne i det store vi. I så fall har vi oppnådd noko verdifullt som det er viktig å ta vare på.

Mange har lagt vekt på at det er behov for å endre tonen i den offentlege debatten. Vi har til tider ein debatt som er meir prega av skjellsord enn av argumentasjon. Heile folkegrupper blir av enkelte omtalt med sterkt nedsetjande karakteristikkar . Her har vi alle eit ansvar for å skape ein debatt utan hatefull omtale av medmenneske. Usemje og konflikt er ein naturleg del av samfunnsdebatten og demokratiet, og det må vere lov å bruke følelsar i debatten. Men gruppestigmatisering, skjellsord og konspirasjonsteoriar utan substans må ikkje få vinne over saklege argument og humane verdiar.

Men det er ikkje nok å endre debattforma. Politikken må også få eit innhald i tråd med dei verdiane som folk har slutta opp om etter 22. juli. Vi må vidareutvikle den norske velferdsmodellen og kjempe for eit samfunn bygd på nærleik, gode fellesskapsløysingar og moderate forskjellar. Det skaper solidaritet, fellesskap og tryggleik, både i det daglege og i krisesituasjonar. Vi må også utvide og styrke demokratiet i møte med stadig sterkare marknadskrefter.

I mange europeiske land ser vi eit aukande konfliktnivå som er skapt av store forskjellar og av nedskjeringar som rammar dei som har minst frå før. I by etter by og land etter land går folk ut i gatene for å uttrykkje sin frustrasjon over den politikken som blir ført. Klarer vi å unngå ei slik utvikling og oppretthalde eit samfunn med moderate forskjellar, er det lettare å bygge eit breitt fellesskap.

Vi må bygge eit fellesskap som også omfattar innvandrarane. Dei kjem frå nært og fjernt. Mange har komme fordi vi treng arbeidskraft, og andre har komme for å få vern mot terror. Innvandrargruppa er mangfaldig, og det er også dei utfordringane vi står overfor i integreringsarbeidet. Men samanlikna med andre land, så går det ikkje så dårleg med integreringa som enkelte vil ha det til.

Går vi inn i statistikken, ser vi at innvandrarane er opptatt av å skaffe seg utdanning. Gjennomføringsgraden i vidaregåande skole er nesten like høg for norskfødde barn med innvandrarforeldre som for andre elevar. Statistikken viser også at norskfødde barn med innvandrarforeldre oftare tar høgare utdanning enn andre ungdommar. Dette er eit godt grunnlag for aktiv deltaking i arbeidsliv og samfunnsliv.

Kommunar og fylkeskommunar har eit stort ansvar i arbeidet med å vidareutvikle eit breitt fellesskap som inkluderer alle. Kommunesektoren har ansvar for barnehage og skole, for kulturtilbod og for eit vidt spekter av velferdstilbod. Dette er arenaer for fellesskap der det kan byggast bru mellom folk med ulik økonomisk, sosial, kulturell og religiøs bakgrunn.  Ved å vidareutvikle offentlege fellesskapsløysingar og fellestenester med rom for mangfald bygger vi det breie fellesskapet.

Alf

LO og miljøvennleg aluminiumsindustri

Dette innlegget stor på trykk i Dagens Næringsliv i går. Det er svar på eit innlegg som stod i avisa 11. juli med utgangspunkt i eit intervju med meg 6. juli.

I eit intervju med Dagens Næringsliv (6. juli) sa eg at det er fullt mogeleg å føre ein offensiv industripolitikk utan å bryte klimaforliket.
Med utgangspunkt i dette intervjuet stiller LO-økonom Eystein Gjelsvik nokre spørsmål om prisen på elektrisk kraft til norsk aluminiumsindustri.

Bakgrunnen er europeisk klimapolitikk og norsk energipolitikk. Kraftverka
i EU må betale for klimakvotar, og det fører til auke i kraftprisen. Sidan vi
har marknadsstyrt kraftomsetning her i landet, forplantar prisauken seg til
Noreg. I EU er det diskusjonar om å kompensere for prisauken for deler av
industrien for å hindre at bedrifter flytter til land med svakare klimakrav.
Spørsmålet blir også diskutert her i landet.

Eg kommenterte ikkje kompensasjon for auka kraftpris i  Dagens Næringsliv. Men landsmøtet i SV har uttalt seg: ” Vasskrafta i Noreg er også grunnlaget
for metallurgisk industri. Dette er ein industriproduksjon som vi vil gi rammevilkår i forhold til energiforbruk slik at det er grunnlag for vidareutvikling i miljøvennleg retning.”

Vi er såleis opne for ein diskusjon om rammevilkår for norsk
vasskraftbasert prosessindustri. Men det er krevjande å finne gode kompensasjonsordningar i eit marknadsbasert system. Derfor treng vi eit godt samarbeid mellom prosessindustrien, elkraftbransjen og styresmaktene, og SV har løpande samtaler med bransjen og fagrørsla om desse utfordringane. Landsmøtet i SV sa også at vi bør vurdere om det er behov for endringar i energilova for å få betre kontroll med prisutviklinga.

Eg har ofte sagt at vi bør vidareutvikle den vasskraftbaserte
prosessindustrien i Noreg. Men vi bør ikkje trekkje karbonlekkasjeargumentet så
langt at vi seier ja til aluminiumsproduksjon basert på ureinsa gasskraft. Vi må
ha to tankar i hovudet samtidig. På den eine sida må vi ta karbonlekkasjeargumentet på alvor. På den andre sida må vi vise at vi som ein høgteknologisk og rik nasjon er i stand til å redusere nasjonale utslepp, elles er det vanskeleg å forvente at mindre resurssterke land skal klare det.

Alf

Uakseptabelt med skattefritak for folkerettsstridig engasjement

Tarjei Leer-Salvesen og Kjartan Bjelland har produsert eit meisterverk av ein dokumentarartikkel i dagens Fædrelandsvennen.
Utan bruk av store ord får vi innsikt i eit miljø der sørlendingar tolkar bibelen bokstavleg og endar opp med å støtte folkerettsstridige israelske busetnader på Vestbredda. Skattefrie gåver til Karmel-instituttet blir i følgje artikkelen brukt til å bryte folkeretten og hindre fredsarbeidet i ei av verdas vanskelegaste konfliktar.

Samtidig blir vi presentert for ein annan sørlending som set denne aktiviteten inn i sitt rette perspektiv. Ministerråd Tor Wennesland seier det som mange veit, nemleg at dei stadig aukande ulovlege busetnadene er det viktigaste hinderet for å få til ei fredsavtale mellom Israel og palestinarane.

Gjennom skattefritak for gåver til Karmel-instituttet går norske skattepengar til den folkerettsstridige busettingspolitikken som øydelegg alle freistnader på å oppnå ein rettferdig fred. Dette kan vi ikkje akseptere. Eg vil på måndag ta initiativ for å få oversikt over situsjonen og vurdere korleis vi kan stoppe dette statlege bidraget til ei krigersk utvikling i ei betent konflikt.

Alf

Hareide svekkjer verdikampen

Den nyvalde leiaren i KrF, Knut Arild Hareide, har vore på Sørlandet og mana til verdikamp med SV som hovudfienden. Men dei sentrale verdispørsmåla hoppa han glatt over. Skal vi tru avisreferata, snakka ikkje Hareide om sentrale verdispørsmål som solidaritet, rettferdig fordeling, miljø og klima. Hareide reduserer verdidebatten til eit spørsmål om kristendommen sin plass i politikk og samfunn. Her er det usemje mellom SV og KrF. Men Hareide øydelegg verdidebatten når han gjer den så snever. Når han vel seg alliansepartnarar ut i frå denne vinklinga, så hamnar han lett i allianse med FrP.

Personleg har eg arbeidd godt saman med KrF om spørsmål som gjeld frivillige organisasjonar, og KrF og SV har mange samanfallande synspunkt på integrering, fordelingsspørsmål og miljø- og klimasaker. Det er her dei store verdikampane vil stå i tida framover, og det er her det er viktig å bygge alliansar. Når Hareide utelet dei sentrale verdispørsmåla frå sin verdikamp, så skadar han den breie verdikampen og hamnar i fanget på FrP som veit å spele på dei kristne verdiane i sin retorikk.  Er utspelet til Hareide ein freistnad på å legitimere at KrF argumenterer for eit maktskifte som vil gi FrP meir innverknad på norsk politikk?

Vi hadde den same diskusjonen før valet i 2009. Den gangen skreiv eg eit innlegg som eg blei oppfordra til å legge inn på verdidebatt.no. Hareide kan etter sitt utspel på Sørlandet knapt seiast å ha fornya og opna opp partiet slik mange hadde vona på.

Alf

SV krev grønt og framtidsretta statleg eigarskap

I haust startar arbeidet med ei ny stortingsmelding om korleis staten skal forvalte eigarskapet i heil- og deleigde bedrifter. Statleg eigarskap må ha langsiktige strategiske mål. Eit av dei måla det er brei semje om her i landet, er sterkare satsing på miljøvennleg energi. Samtidig har det komme nye rapportar som viser at norsk økonomi er altfor oljeavhengig. Vi må starte omlegginga no for å unngå meir dramatiske omstillingar om noko år. Dette perspektivet må stå sentralt i den nye eigarskapsmeldinga.

Det internasjonale energibyrået, IEA,  har lagt fram oppdaterte tal for satsing på fornybar energi fram mot 2050, og byrået forventar store investeringar. Tjuefem tusen vindmøller årleg, åttifem store karbonfangstprosjekt kvart år og store investeringar i solenergi og miljøvennleg transport er berre nokre eksempel. Dette er ei nødvendig utvikling dersom vi skal ta vare på klimaet, men det skaper også nye marknader som energilandet Noreg bør ta sin del av. Dei statlege energiselskapa Statkraft og Statoil må ta eit særleg ansvar her.

Marknaden for leveransar til offshore vindmøller er i sterk vekst. Den omfattar offshore utstyr og tenester som norsk leverandør- og verftsindustri har spisskompetanse på. I tillegg til installasjonar til havs, er det behov for spesialskip. Berre i Europa kan det i 2020 vere behov for fleire tital fartøy for montasje og vedlikehald av botnfaste havvindmøller.  Men det er mange om beinet, og det hastar med  å ta ein posisjon i den nye marknaden. Dersom vi ikkje får ei gradvis omstilling når fornybarsektoren er i vekst, vil vi bli stilt overfor lang meir krevjande omstillingar og nedbygging av industrien om ein del år.

Statoil har vore med på å utvikla dagens leverandørindustri, og selskapet har bygd seg opp på fossil energi. Med den kompetansen og dei ressursane som er bygd opp, bør selskapet ha potensial til å ta ein posisjon innan miljøvennleg energi og gå frå oljeselskap til energiselskap. Det er viktig for utviklinga av eit meir klimavennleg samfunn, og det vil bidra til å sikre høgteknologiske industriarbeidsplassar ved ei gradvis omstilling. Statoil har engasjert seg i eit prosjekt innan offshore vind. Men leiinga i selskapet har i debattar vist lita interesse for ein diskusjon om sterkare engasjement innan miljøvennleg energi. Det er derfor viktig at eigarane drar opp den langsiktige strategien for selskapet med basis i overordna mål for klima- og industripolitikk.

Statkraft har også ei viktig rolle i norsk energipolitikk. I den gjeldande eigarskapsmeldinga er det lagt vekt på at selskapet skal utvikle seg innan miljøvennleg energi og ny fornybar energi. Denne føringa blei styrka då eigarskapsmeldinga blei behandla i Stortinget. Like vel har vi sett at Statkraft satsar tungt på gasskraft i Tyskland. I det siste har vi jamvel fått melding om at selskapet vil trappe ned sitt engasjement innan ny fornybar energi og konsolidere sin posisjon i gass. I tillegg til klimaperspektivet er dette uheldig i forhold til den industrielle kompetansen innan solenergi som har vakse fram her i landet. Den nye eigarskapsmeldinga må derfor vere tydeleg på kva som ligg i forventningane om at Statkraft skal vere leiande innan miljøvennleg energi. Statnett har også ei viktig rolle i energisektoren. Eigarskapsmeldinga må legge grunnlag for ei samordning av det statlege engasjementet.

Med unntak av FrP er det brei politisk semje om å redusere klimagassutsleppa og satse på miljøvennleg energi. Samtidig er det stadig fleire som innser at det er lite berekraftig å vere så einsidig avhengig av oljeøkonomien.  Vi må derfor bruke den planlagde gjennomgangen av eigarskapsmeldinga til å styrke satsinga på fornybar energi og miljøteknologi. Det vil tene miljøet, og det vil trygge arbeidsplassane. Her som så ofte elles har miljøbevegelsen og fagbevegelsen felles interesser.

Alf Holmelid
Medlem av Næringskomiteen
Jan Olav Andersen
Faglig leiar i SV og forhandlingsleiar i El&IT Forbundet