Tag Archives: ytringsfridom

Ljøstad og ytringsmangfaldet

Redaktøren i Fædrelandsvennen, Eivind Ljøstad, skriv om ytringskulturen i Kristiansand, og om kva vi har lært av detæ overraskande valresultatet. Han har mange gode poeng om den generelle utviklinga i samfunpnet. Forskjellane aukar, og fleire lever i fattigdom i byen vår. Dei vedteknesanningane dominerer i det offentlege ordskiftet, og mange kjenner seg makteslause. Men eg saknar ein meir konkret analyse av situasjonen i Kristiansand og ei meir kritisk vurdering av kva som er avisa si rolle i den.

Når det gjeld valresultatet, så støttar eg den analysen som Vidar Udjus har presentert tidlegare – at valet delvis var eit protestval som vi også såg i ein del andre kommunar. Eg trur mange i Kristiansand kjenner på at byen er dominert av ein konsensuskultur som går tvers igjennom politikk, kultur, næringsliv og media. Som innflyttar og mangeårig opposisjonspolitikar så har eg sjølv kjent på det. I ein del situasjonar kan det vere bra, men som system  er det ekskluderande og konserverande, og bobla kan sprekke.

Ljøstad skriv blant anna: «Fædrelandsvennen er for byutvikling, men det betyr ikke at vi dermed er en del av en elite som styrer byen.» Greit nok. Men det er sjeldan avisa har vore usamd med den høgrepolitikken som har dominert byen i mange tiår. Det viktigaste er like vel mangelen på  kritisk og nyansert journalistikk også om saker som avisa støttar på leiarplass. Det er spesielt viktig for ei avis som har tilnærma monopol.

La oss ta ei sak eg har jobba mykje med – samferdselspolitikk. Fædrelandsvennen skriv spalte opp og spalte ned om vegbygging, men du skal leite lenge etter ei setning som er kritisk til dagens kompakte majoritet i desse reportasjane. Artiklane  liknar ofte på pressemeldingar frå Nye Vegar. Avisa har vel heller ikkje hatt særleg med kritisk journalistikk om store byutviklingssaker som Gartnerløkka, hamna og Kunstsiloen, samt dei stadige brota på vedtekne planar for å tekkast utbyggarar. Med den mediesituasjonen vi har i Kristiansand, blir det dermed vanskeleg å orientere seg om viktige saker for byen.

Ei anna stor sak i det siste er kommunesamanslåinga. Her var det ein offensiv majoritet som mange oppfatta at Fædrelandsvennen var ein del av. Folk i utkantane var uroa over utsiktene til sentralisering og marginalisering. Men det var lite rom for kritikk og alternative vurderingar. Her skulle det sparast pengar, og vi skulle bli meir robuste. Men det var ingen som spurde korleis vi skulle spare pengar, og ingen har sjekka om vi har utsikter til å spare pengar.

Ljøstad skriv også at det ikkje er avisa si oppgåve å forsvare makta. Det kan godt vere at det er intensjonen, men er det alltid slik? Nyleg hadde avisa eit stort oppslag om utelivsbransjen i Kristiansand.  Vi fekk presentert krava til «heile utelivsbransjen» over to sider.  Men det avisa kalla heile utelivsbransjen, var eigarane. Ingen tilsett eller representant for fagrørsla kom til ordet. Dette er berre eit av mange eksempel på at arbeidstakarsida er nedprioritert i forhold til arbeidsgivarsida. Er ikkje det å støtte opp om makta?

Så har Fædrelandsvennen valt å legge ned kommentarfeltet på nett. Det var mykje ufint der, men slike plattformer er ein viktig ventil for misnøye med makta. Ikkje alle set seg ned og skriv lesarinnlegg. Mange som kontaktar meg, seier at det er flott at eg skriv i avisa for dei orkar ikkje. Eg trur det er behov for å få tilbake ei eller anna form for debattflate som kan skape ein felles arena, og som fangar breiare og er meir redaktørstyrt enn sosiale media

Det burde ikkje vere nødvendig for ei avis å erklære at den ikkje er ein del av eliten som styrer byen, og at den ikkje forsvarar makta. Det burde lyse frå spaltene dagleg.

Alf Holmelid

Innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen 31. august

Bilde

Ytringsfridom og ytringsrom for alle?

Open debatt i det offentlege rom er ein sentral føresetnad for eit levande demokrati. Derfor er det viktig å verne om ytringsfridomen og skape eit raust rom for meiningsutveksling. I det siste har spørsmålet om grenser for ytringsfridom og tilgang til debattarenaer fått ny aktualitet. Men denne debatten har så langt hatt ei blindsone. Vi diskuterer om ytringsrommet er i ferd med å bli innsnevra for sentrale aktørar innan media, kultur og akademia, og det er bra. Men kva med ytringsrommet for arbeidarar?

Nyleg sette regjeringa ned ein kommisjon for ytringsfridom. Den har 18 velkvalifisert medlemmar frå universitet, media, kulturliv og frie yrke, mange med leiarposisjonar. Men det er ikkje funne plass til ein einaste arbeidar. Eg har presentert denne problemstillinga for leiaren i kommisjonen, Kjersti Løken Stavrum, men ho avviser blankt at det er noko problem. Stavrum legg vekt på at medlemmane i kommisjonen representerer seg sjølv og ikkje noko spesifikk gruppe. Det er heilt greitt. Men kan ikkje arbeidarar – reinhaldspersonale, servitørar, kontorpersonale, handverkarar eller industriarbeidarar – ha kunnskap og særeigne erfaringar som er relevant for diskusjonen om ytringsfridom og god samfunnsdebatt? Er ikkje innsnevringa av ytringsrommet på mange arbeidsplassar av interesse?

For ei tid sidan hadde Fædrelandsvennen eit hovudoppslag om opningstidene for utelivsbransjen i Kristiansand. I reportasjen blei det slått fast at ein samla utelivsbransje stod bak kravet om forlenga opningstid. Men det avisa kalla ein samla utelivsbransje, var representantane for arbeidsgivarane. Ingen tilsett eller fagorganisasjon som representerer dei tilsette, var intervjua. Dei tilsette var tydeleg vis ikkje rekna som ein del av utelivsbransjen. Kanskje vi må begynne å kalle det noplattforming for at media og leiaren i Ytringsfridomskommisjonen skal sjå poenget.

Oppslaget om utelivsbransjen er ikkje eit særtilfelle. Sist haust skreiv eg eit innlegg i Fædrelandsvennen der eg trekte fram fleire eksempel på den same usynleggjeringa av arbeidsfolk og fagrørsle. I saker om  næringsliv og arbeidsliv blir ofte arbeidsgivarane intervjua utan at arbeidstakarane og deira organisasjonar får det same høve til å komme til orde. Tilsvarande prioritering ser vi når avisa skal trekkje fram ressurspersonar frå Agder. Dyktige personar med bakgrunn frå fagrørsla glimrar med sitt fråvær – slik dei gjer i Ytringsfridomskommisjonen.

Då Arendalsveka opna med partileiarduell sist veke, fekk vi presentert den årlege undersøkinga av folks tillit til dei demokratiske institusjonane våre. Undersøkinga var på mange måtar positiv. Den viser at vi har fått større tillit til regjeringa og Stortinget i koronakrisa. Men målinga viste også at det er i ferd med å utvikle seg ei farleg kløft i det norske samfunnet. Folk med låg utdanning har vesentleg mindre tillit til dei demokratiske institusjonane her i landet enn folk med høg utdanning. Harald Stanghelle som er leiar for hovudkomiteen for Arendalsveka, kallar dette eit nederlag for det norske samfunnet.

Den store tillitskløfta kan skuldast at mange med låg utdanning ikkje kjenner seg att i den offentlege samtalen som skal bygge demokratiet. Dei opplever ikkje at deira kvardag og deira problem og synspunkt er representert i det som media og makteliten viser fram og diskuterer. Deira ytringsfridom er ramma inn av lojalitetsplikt og erklæringar om tagnad, og deira tilgang til tradisjonelle plattformer for samfunnsdebatt er i praksis minimal. Både media, her representert ved Fædrelandsvennen, og Ytringsfridomskommisjonen bør ta dette inn over seg. Alternativet er ei utvikling som kan bryte ned grunnlaget for demokratiet.

Alf Holmelid

Innlegget er publisert i Fædrelandsvennen

Når overvakingsindustrien tar overhand

Dei siste dagane har vi fått innsikt i ein del av overvakingsindustrien i USA. Dei fleste avisene med respekt for seg sjølv har referert sentrale funn frå det utmerka gravearbeidet til Washington Post. Avisa ha brukt to år på å kartlegge kva som har skjedd med etterretningsarbeidet i USA etter 1. september. Og resultata vekkjer uro langt ut over radikale kretsar.

Ikkje nok med at overvakingsindustrien har ekspandert slik at dei politiske leiarane vedgår å ha mista kontrollen. Washington Post har også dokumentert at private aktørar har fått ei stadig større rolle i dette spelet. No er også tryggleiken på tilbod. Dei private aktørane vil ha sin del av skattepengane som går til overvaking og kamp mot terror. Dei sit laust etter 11. september.

Mange kommentatorar har fokusert på at dette er sløsing med offentlege midlar. Men kva med dei politiske konsekvensane? Kva kan dei ulike aktørane som knapt nokon har oversikt over, finne på for å behalde sugerøyret i statskassa? Kan vi stole på at den informasjonen vi får, har som formål å skape ei tryggare verd, eller kan det vere nokon i dette spelet som kan falle for freistinga til å legge vekt på kva som sikrar deira eigne finansar? Kan vi risikere at nokon bli freista til desinformasjon og til om med til provokasjon for å behalde status og rause kontraktar.

Det er naivt å tru at det ikkje finst element i dette massive apparatet som er interessert i å oppretthalde behovet for eigne tenester i staden for å gjere seg sjølv overflødig. Det skjer i svært mang  andre organisasjonar. Kvifor skulle det ikkje skje i ein organisasjon som er praktisk talt utan kontroll frå media? I dagens kommersielle medieverd er det få om nokon som kan koste på seg graving av det omfang og den kvalitet som Washington Post ha vist. 

Jo større og meir uoversiktleg  etterretningstenestene blir, og jo strammare økonomi media får, jo større er sjansen for at overvakingsindustrien kan utvikle sin eigen agenda. Vi har mange eksempel på at overvakingstenestene i USA har operert utafor politisk kontroll. På bakgrunn av det Washington Post har avslørt, kan det synast som denne bransjen i dag er større og meir ukontrollerte enn tidlegare. Korleis skal vi unngå å utvikle etterretningstenester som fører til meir etterretning og mindre tryggleik og demokrati? Klarer media å vidareføre arbeidet til Washington Post slik at vi unngår overvaking som genererer meir behov for overvaking?

Alf

Oljelobbyen truar berekraft i nord

Alf ombord i sjark

Ein del av stortingsgruppa til SV har hatt nokre fantastiske dagar i Lofoten og Vesterålen. Veret og naturen var fantastisk. Og det sterke engasjementet mot oljeboring var like imponerande. Vi møtte er rekke næringslivsrepresentantar, frå fiskarar og fiskemottakseigarar via ein aktiv reiselivsbransje til gryndarar innan fornybar energi. Alle hadde tru på at det er eit stort potensiale for å vidareutvikle desse berekraftige næringane og skape trygge og varige arbeidsplassar. Vi fekk presentert solid dokumentasjon på at oljeboring er ein trussel for denne berekraftige næringsutviklinga.

Arealkonflikt og forureiningsfare trur fiskeria. Reiselivsnæringa har profilert ein fantastisk urørt natur og sameksistens med fiskenæringa, noko som vil bli umogeleg med oljeaktivitet. Sist men ikkje minst rekna mange med at oljeindustrien i ein kort periode vil skaffe nokre godt betalt arbeidsplassar som ville tappe del lokalt baserte næringane for arbeidskraft.

Overalt der vi kom, var konklusjonen at oljeboring og oljeaktivitet vil true langt fleire arbeidsplassar enn den vil skape. Det luftslottet av midlertidige arbeidsplassar som oljelobbyen prøver å marknadsføre, truar ei berekraftig næringsutvikling.

Mange av dei vi møtte, kunne fortelje om ein svært aktiv lobbyaktivitet frå Statoil og resten av oljelobbyen. Det blir brukt store ressursar for å kjempe fram eit ja til oljeboring, blei det hevda. Det skulle ha vore interessant å vite kor mange titals millionar oljelobbyen brukar for å kjempe fram ei bestemt politisk løysing.

Hamna i Stamsund

Hamna i Stamsund

SV hyllar Natur og Ungdom md blomster, og Natur og Ungdom takkar SV for motstanden mot oljeborin med påskeegg.

Knebling av kritikk

Lakseoppdrett er ei viktig næring i Noreg. Den har stor eksportverdi, og den skaper arbeidsplassar i distrikta. Men næringa slit med store utfordringar. I det siste har vi høyrt mykje om lakselus som skadar oppdrettslaksen og truar villaksen. Men dette er ikkje det einaste problemet. Store mengder laks rømmer frå oppdrettsanlegga og blandar eg med villaks. Talet på oppdrettslaks blant villaksen i elvane våre ligg langt over grensa for kva som er skadeleg for villaksstammane våre. Rømming skjer av så banale årsaker som svikt i ankerkjettingar. Dette burde ikkje vere nødvendig i eit land som kan forankre flytande oljeinstallasjonar i Nordsjøen.

Men i staden for å gå laus på desse utfordringane, prøver store deler av næringa og det politiske miljøet å bortforklare problema. Det siste eksempelet såg vi i Stortinget i dag. FrP og Høgre gjekk så langt at dei utfordra regjeringsmedlemmar til å prøve å stoppe kritikken frå miljøvernorganisasjonar ved hjelp av økonomiske verkemiddel. Dette er mildt sagt ein underleg utspel frå parti som likar å framstille seg som forkjemparar for eit liberalt samfunn med vide grenser for ytringsfridomen.

Alf

Kamp for eit demokratisk Iran

Min appell for eit demokratisk Iran på Torget i Kristiansand 15. juni.

Vi er samla her i dag for å protestere mot valden i Iran.
I Iran ser vi no:
– fysisk vald mod borgarane
– vald mot ytringsfridomen
– vald mot demokratiet

Iran har ikke demokrati eller demokratiske valg. Når religiøse leiarar bestemmer kven som får stille til val, så snakkar vi om eit religiøst diktatur, ikkje om eit demokrati.

Det som har skjedd i dette såkalla valet er eit nytt skritt i gal retning.

Professor Daniel Heradstveit ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) seier dette til NTB:
”Jeg blir mer og mer overbevist om at dette ikke er noe annet enn massivt valgfusk.
Det er innenriksdepartementet og Vokterrådet som kontrollerer valget, og den sittende presidenten Ahmadinejad har sørget for å plassere sine egne folk der, slår Heradstveit fast. Den ene kandidaten er dermed også den som teller opp stemmene, sier han.

Også det at resultatet ble offentliggjort svært kort tid etter vaglet, og at kandidatene fikk relativt like mange stemmer i de ulike provinsene, tyder på valgfusk. Ahmadinejad har sørget for å plassere sine egne folk der.» Dersom Heradstveit har rett, så snakkar vi om eit regelrett statskupp i Iran

Vi som er så heldige å leve i eit demokratisk land må vise vår motstand mot det som no skjer. Vi må vise vår medkjensle med og gi vår støtte til dei som risikerer liv og helse for demokratiet.

Kamp for eit demokratisk Iran!