Tag Archives: maktanalyse

Ytringsfridom og makt

Debatten om ytringsfridom har sett sitt preg på kommentarspaltar i det siste. Terminologi og posisjonar frå kulturkampen i USA har gjort sitt inntog. Men kanskje vi skulle prøve å bruke vårt eige språk og våre eigne erfaringar i denne diskusjonen. Som ingeniør får eg eit behov for å prøve å strukturere problemstillinga.

Så langt eg kan sjå, er det ingen som i denne debatten har tatt til orde for å endre grensene for kva som er lovlege ytringar. Det striden står om, er kva ytringar og handlingar som kan ha negative konsekvensar for ytringsfridomen, sjølv om dei er lovlege. Det handlar blant anna om kva verkemiddel ein kan ta i bruk for å imøtegå ytringar. Er det einaste tillatte verkemiddelet verbale tilsvar, eller er det også innafor å arbeide for at færre skal bli eksponert for synspunkta? 

Er det for eksempel akseptabelt å lage kampanjar mot å lese visse media eller å oppfordre folk til å slutte å like visse synspunkt eller visse profilar på Facebook? Eit anna spørsmål er tilgang til plattformer for å få gjennomslag for sine synspunkt. Redaktørar driv dagleg og bestemmer kven som skal sleppe til i media eller på scener. Men kva med dei som ikkje har denne redaksjonelle makta? Trugar ein ytringsfridomen dersom ein kritiserer dei redaksjonelle vala eller nektar å delta i arrangement med personar som ein meiner driv skadeleg propaganda? Eg trur ikkje det er mogeleg å svare generelt på desse spørsmåla. Det har ikkje den same effekten om eg boykottar eit medium eller ein debatt som om Erna Solberg gjer det. Ytringsfridom er relatert til maktforhold.

Ein annan tema i dagens debatt er om hetsing, mobbing og hersketeknikkar er eit trugsmål mot ytringsfridomen. Mange kan nok vere samde i at dagens debattklima kan skremme folk til å halde kjeft, og at det kan gå ut over utsette grupper. Det er liten tvil om at enkelte brukar mobbing som strategi. Men det store spørsmålet er om ein kan gjere noko med dette utan å komme i konflikt med ytringsfridomen.

Dette er viktige problemstillingar, men debatten manglar eit sentralt moment – maktanalyse. Det blir eit problem dersom dagens debatt blir sjølve ytringsfridomsdebatten. Eit sentralt element i ytringsfridomen er å skape rom for kritikk av makta og det rådande samfunnssynet utan fare for represaliar. Dei etablerte maktstrukturane er så inngrodde at vi ofte overser dei. Det handlar blant anna om kor langt ein offentleg elle privat arbeidsgivar kan gå i å kreve lojalitet og avgrense ytringsfridomen til dei tilsette. Det er påfallande at det ikkje er nokon med bakgrunn frå fagrørsla i Ytringsfridomskommisjonen. Derimot er det mange med klippekort til å ytre seg i media.

Tilgang til informasjon står også sentralt når vi snakkar om ytringsfridom og makt. Når informasjonstilgangen blir avgrensa for å beskytte kommersielle interesser, så blir det vanskelegare å fremme kritikk. På den andre sida samlar kommersielle aktørar inn enorme informasjonsmengder som vi ikkje har kontroll over eller innsikt i. Denne informasjonen kan dei selje til interessegrupper som får eit overtak i dabatten. Dei som har tilgang til denne informasjonen, får enorm makt som det er svært vanskeleg å utfordre med tradisjonell debatt i det offentlege rom. Dette er nye utviklingstrekk som ikkje kan møtast med gamle svar.

Pengar er makt, her som elles. Det er ikkje lett å stå opp i mot selskap og institusjonar som kan kjøpe seg konsulentar og lobbyistar og truge med søksmål. Konsentrasjonen i medieeigarskap er også ei utfordring for meiningsmangfaldet. 

La oss vone at Ytringsfridomskommisjonen har ein meir omfattande maktanalyse enn den som har komme til uttrykk i debatten den siste tida. 

Eliten til Vedum

c2654f61-1f7d-4a4e-b2a3-af1e99e68e9fKvifor brukar Klassekampen Trygve Slagsvold Vedum og ikkje Karin Andersen som eksempel på ein folkeleg politikar. Er det fordi Vedum går til angrep på «eliten» som tar utdanning og er miljøbevisst og Andersen kjempar ein klassekamp for dei svake?

Du skal ikkje ha brukt mykje tid på sosiale media før du får med deg framveksten av ein stadig meir sofistikert høgrepopulistisk retorikk. Karakteristikkar som politisk korrekt, godheitsposør, sykkelfrik og XX-elite erstattar argument. Kan du trakke på kjenslene til motstandaren med slike merkelappar, er klimaet for diskusjonen sett.

Skuldingane om godheitsposering og elitisme blir gjerne kombinert med krav om å representere folk flest. At meiningsmålingar ofte viser at folk flest er nokre få prosent av folket, uroar ikkje høgrepopulistane. Dei har klart å skape så mykje støy at dei kjem seg inn på stadig nye arenaer, også MSM-media som dei foraktar. Populistane på ytre høgre fløy prøver å stå fram som eit rop frå folkedjupet. Men retorikken blir ofte utvikla av høgt utdanna folk med klare ideologiske mål.

Trygve Slagsvold Vedum er ikkje ein høgrepopulist, og eg er samd med mykje av det Senterpartiet står for. Partiet tar opp viktige distriktspolitiske saker som fortener ein seriøs debatt. Men han har lagt seg til ein retorikk som har fellestrekk med den høgrepopulistane brukar. Vedum stod nyleg fram i Klassekampen og harselerte med folk som tar utdanning, jobbar i det offentlege og syklar til jobb. (Her fekk han stempla klimafrikarane som kritiserer klimapolitikken til SP). I etterkant har fleire i avisa gått ut og løfta fram Vedum som ein folkeleg politikar som bør vere eit føredøme for andre.

Men Vedum sin lettvinte og breispektra elitekritikk kan lett avspore debatten om maktforhold og strukturelle utviklingstrekk i samfunnet. Kven har interesse av å bremse klimasatsinga, kven har interesse av privatisering og sentralisering, og kven tener på mistillit til folk med kompetanse? Norsk oljepolitikk er eit eksempel. Den populistiske høgresida som hevdar seg å representere folk flest, ville selje ut norske oljeressursar. Men mange av dei som redda verdiane for det norske folk i den kritiske startsfasen, kjem vel lett i kategorien elite.

Venstresida bør ha ein meir presis maktkritikk enn den slumsete elitekritikken som Vedum forfektar. Dersom det er det folkelege og ueigennyttige og  ikkje ein diffus antielitisme som er poenget med å dra fram eit førebilete, så kunne ein til dømes plukke fram ein person som Karin Andersen.

Alf