Tag Archives: landbruk

Mat med norske ressursar

Dette innlegget stod på trykk i Nationen sist fredag.

Stortingsmeldinga om landbruks- og matpolitikk legg opp til å oppretthalde dagens sjølvforsyningsgrad for varer produsert i jordbruket. Dette er i realiteten eit produksjonsmål meir enn eit sjølvforsyningsmål. Det tar ikkje omsyn til import av for som går med til produksjonen. Korrigerer vi for importerte forråvarer, blir sjølvforsyningsgraden ein god del lågare, og denne forskjellen er aukande.

Mang vil vel umiddelbart tenkje at auka forimport skuldast auka oppdrett av svin og fjørfe. Men også i mjølkeproduksjonen og i produksjonen av raudt kjøt aukar bruken av kraftfor og importerte forråvarer. Presset på auka produktivitet har ført til at det blir brukt meir kraftfor, og det er i aukande grad baserer på import. Heile auken i forbruk av kraftfor dei ti siste åra er importert, og importen av proteinråvarer har auka mest.

I tillegg til produksjonsmålet legg landbruks- og matmeldinga vekt på at produksjonen i størst mogeleg grad skal basere seg på nasjonale ressursar. Men meldinga går ikkje inn på kva ein legg i dette. Derfor er det mange som er usikre på korleis ein vil følgje opp denne ambisjonen. Skal ein komme vidare på dette området, er det ikkje nok å sjå på sjølvforsyningsgrad. Vi må ha fokus på sjølvforsyningsgrad korrigert for import av for.

Dagens mål for sjølvforsyning fangar ikkje opp viktige utviklingstrekk i landbruket. Vi kan erstatte bruken av grovfor og norskprodusert korn med importerte forråvarer utan at det gjer utslag på brutto sjølvforsyningsgrad. Derfor må vi å fokusere på korrigert sjølvforsyningsgrad om vi skal få med sentrale utviklingstrekk i norsk landbruk. Det er først då vi fangar opp ein del av dei forholda som har skapt frisk landbruksdebatt i det siste.

Det er ei krevjande utfordring å oppretthalde den korrigerte sjølvforsyningsgraden, for her går utviklinga i gal retning. Differansen mellom sjølvforsyningsgrad med og utan korreksjon for importerte forråvarer har nesten fordobla seg dei siste ti åra. Det er fleire forhold som ligg til grunn for denne situasjonen, og det er behov for ein brei debatt dersom vi skal klare å snu utviklinga.

Skal vi oppretthalde korrigert sjølvforsyningsgrad, så må vi ta vare på den dyrka marka. Vi må få eit jordvern som gjer det vanskelegare å bygge ned den mest produktive matjorda med kjøpesenter og motorvegar. Men det viktigaste jordvernet er å unngå at produktiv mark blir lagt brakk og går ut av produksjon. Derfor må vi også ta vare på dei små og mellomstore bruka. Skal vi unngå at grovfor blir erstatta med importert for, så må vi ha ordningar som gjer det lønsamt å bruke grovfor og ha dyra på beite.

I dei siste åra har vi hatt ein nedgang i norsk kornproduksjon. Ønskjer vi å oppretthalde korrigert sjølvforsyningsgrad, så må vi snu denne utviklinga. Norsk landbruk har hatt kraftig produktivitetsvekst dei siste åra, men det gjeld ikkje i same grad kornproduksjonen. Derfor kan det vere ein del å hente på produktivitetsfremmande tiltak i kornproduksjonen.

Norsk landbruk har stor legitimitet hos det norske folk, og denne legitimiteten er det viktig å ta vare på for å skape ei god utvikling for næringa. Det positive omdømmet til næringa skuldast mange ting. Landbruket produserer fellesverdiar, er ryggrada i mange lokalsamfunn og bidrar til den globale matvareproduksjonen. Å oppretthalde og vidareutvikle bruken av norske ressursar og ta landet og landskapet i bruk er ein viktig grunnpilar i det norske landbruket. Fokus på korrigert sjølvforsyning er eit viktig element i ein slik politikk.

Alf

Frå mål til middel

Dette innlegget stod på trykk i Nationen i går.

Som venta er det ulike syn på stortingsmeldinga om landbruks- og matpolitikken. Men nokre hovudtrekk går att i kommentarane til den nye landbruksmeldinga. Fleire kommentatorar og aktørar har uttalt at meldinga har mange gode målsettingar, men at det skortar på tiltak som kan realisere desse måla. Eg skal ikkje her drøfte konkretiseringsgraden i meldinga. Derimot vil eg peike på at det no er viktig å diskutere kva tiltak og kva verkemiddel som skal til for å nå dei måla som er presentert. Eg vil også driste meg til å komme med nokre innspel til denne debatten.

Eit av måla i meldinga er at norsk matvareproduksjon så langt som mogeleg skal baserast på norske ressursar. Noreg har avgrensa moglegheiter for kornproduksjon. Dersom vi skal nå dette målet, må vi auke bruken av grovfor og beite til erstatning for import av korn. I dag går utviklinga i motsett retning. Det er ikkje berre gris og kylling som lever av importert kraftfor. Også storfe lever i aukande grad av importert korn. Vi har ikkje tilstrekkeleg insentiv til å utnytte grovforressursane og beitelandet. Derfor må vi endre forholdet mellom kornpris og kostnadene ved å bruke grovfor.

Meldinga legg vekt på å sikre landbruk i heile landet, oppretthalde ein variert bruksstruktur og ta vare på dyrka jord. Med vår topografi inneber det at vi må ta vare på dei små og mellomstore bruka. Skal vi oppnå det, så må vi fjerne verkemiddel som verkar strukturdrivande. Eit slikt verkemiddel er privat omsettelege melkekvotar som Sponheim frå Venstre innførte for å få fart i strukturrasjonaliseringa. Denne ordninga er også med på å trekkje kapital ut av næringa.

I mitt heimfylke, Vest-Agder, er det få heiltidsbønder. Skal vi bevare den dyrka jorda i slike utsette område, må vi legge til rette for kombinasjonsbruk, slik stortingsmeldinga legg opp til. Her må vi utvikle tiltak som stimulerer til fleirsysleri. Når Dyreparken i Kristiansand satsar på lokalt utvikla og lokalt produsert mat, så er det eit eksempel på kva ein kan få til med innovasjon og godt regionalt samarbeid.

I diskusjonen om kjedemakt har eg vore opptatt av å setje fokus på kvalitet og variert tilbod framfor å overfokusere på pris.  Einsidig prisfokus vil ramme både bøndene og arbeidarane i næringsmiddelindustrien og i butikkane. Landbrukssamvirket er ein viktig berebjelke i norsk landbruks- og matpolitikk. Det har i hovudsak hatt fokus på volumproduksjon. No er kanskje tida moden for større produktvariasjon og for nisjeproduksjon. Det er viktig at landbrukssamvirket handterer desse utfordringane både for å auke verdiskapinga og for å styrke sin posisjon.

Dette innlegget er ikkje nokon freistnad på å presentere eit komplett sett av verkemiddel i landbrukspolitikken. Det er eit innspel til debatten om å utvikle verkemiddel som kan bringe oss i retning av dei måla som er presentert i landbruksmeldinga. Dermed er det ikkje sagt av vi skal slutte å diskutere måla. Men når vi diskuterer verkemiddela, så blir vi også betre i stand til å perfeksjonere måla og vise versa.

Og så ønskjer eg alle lesarane ei god jul og eit godt nytt år med friske debattar.

 

Alf

 

SMB-politikk for landbruket

Dette innlegget står på trykk som gjestekommentar i Nationen i dag.

Eg vaks opp på ein liten gard på Vestlandet. Far min reiste på anleggsarbeid og sildefiske for å få endane til å møtast. I tillegg dreiv vi laksefiske og anna fjordfiske. Dette er ei form for kombinasjonsdrift som har lange tradisjonar i norsk landbruk. Skal vi nå dei måla som det synest å vere brei semje om i landbruksdebatten, så er dette ei driftsform som vi må legge til rette for også i framtida.

Landbruk over heile landet er eit sentralt mål for norsk landbrukspolitikk. Eit aktivt landbruk legg også grunnlag for andre aktivitetar og er ein viktig føresetnad for å oppretthalde levande bygder. Men dersom vi skal få dette til, må vi ta vare på dei små og mellomstore bruka. I næringspolitikken snakkar vi om at det er viktig å utvikle ein politikk for små og mellomstore bedrifter, SMB-ar. Vi treng også ein landbrukspolitikk for små og mellomstore bruk, ein SMB-politikk for landbruket.

Eg representerer Vest-Agder på Stortinget. I dette fylket har vi stor overvekt av kombinasjonsbruk der inntekta frå bruket må kombinerast med andre inntekter. Dersom vi skal oppretthalde landbruket i dette og mange andre fylke, så må vi legge til rette for kombinasjonsbruk. Vi må oppgradere statusen til det å drive ein gard i kombinasjon av anna inntektsbringande arbeid.

I det fylke der eg vaks opp, og i det fylket eg representerer på Stortinget, ligg topografien dårleg til rette for strukturrasjonalisering i landbruket. Det blir raskt mykje forbruk av dekk og diesel dersom ein skal slå saman mange bruk eller satse stort på leigejord. På eit seminar om landbruket i Vest-Agder var det ein bonde som oppsummerte situasjonen slik: Det hjelp lite om eg får leigd meir jord dersom eg blir den siste bonden i bygda. Då kan det lett bli eit tynt fagmiljø og litt trasig for oss som er att.

Landbruksorganisasjonane har lagt vekt på å auke produksjonen av mat. Skal vi klare det, må vi ta vare på den dyrka jorda. Kampen for å bevare matjorda må førast på mange frontar. Det er viktig å hindre at den blir bygd ned når byar og tettstader ekspanderer og vegprosjekt skal realiserast. Men den største avgangen av dyrka jord har vi ved at den går ut av produksjon.

Med den topografien vi har her i landet, må vi legge til rette for SMB-ane, dei små og mellomstore bruka, dersom vi skal bevare den dyrka jorda. Ein aktiv produktiv bonde som brukar halvparten av si arbeidskraft på bruket, bør få same respekt som dei som driv større. Eit deltidsbruk kan også vere eit viktig springbrett for å utvikle anna næringsverksemd i bygda.

Landbruket som andre næringar har i ein periode blitt fanga av retorikken om at større einingar fører til auka produktivitet. Det kan vere riktig i ein del tilfelle, men det er ikkje ei naturlov som gjeld generelt. Ein del av den strukturrasjonaliseringa vi har sett i landbruket, skuldast sterke samfunnstrendar. Men det har også vore ein villa politikk med verkemiddel som fremmar denne utviklinga. Sponheim si innføring av privat omsettelege melkekvotar er eit eksempel. Mange rådgivarar sitt fokus på å bygge store driftsbygningar er eit anna.

Dersom vi skal behalde matjorda og levande bygder, er det på tide å få eit bevisst forhold til kor viktig dei små og mellomstore bruka er for å nå våre landbrukspolitiske mål. Når landbruksmeldinga kjem, så vil vi finne mange målformuleringar som vi vanskeleg kan oppfylle utan SMB-ane i landbruket. Derfor er det viktig at vi også innrettar dei konkrete verkemiddela slik at vi tar vare på SMB-ane og deira plass i ein heilskapleg landbrukspolitikk

Alf

Kjedemakta med avleiingsmanøver

Dette innlegget stod på trykk i VG i dag.
Matkjedegigantane likte ikkje konklusjonane frå Matkjedeutvalet som
blei lagt fram i vår. Utvalet dokumenterte ein usunn maktkonsentrasjon og
foreslo tiltak for å rydde opp. No vil matkjedene vri seg unna denne kritikken ved å angripe bøndene.  Dei prøver å skape blest om ei såkalla motmelding. Men motmeldinga inneheld svært lite nytt og er ein tafatt freistnad på å flytte fokus bort frå matkjedane.

Matkjedeutvalet dokumenterte at vi har ein ekstrem maktkonsentrasjon der ICA, NorgesGruppen, Rema 1000 og COOP deler marknaden mellom seg og tar kontroll over distribusjon og produksjon. Det er ein maktkonsentrasjon som rammar både forbrukarane, dei tilsette og bøndene. Dersom vi lar denne utviklinga halde fram, kan vi om nokre år komme i ein situasjon der landbrukssamvirket er skvisa ut og vi snakkar om Rema- og Rimi-bønder.

Konkurransetilsynet hevdar at det er tilstrekkeleg konkurranse når vi har fire kjedar. Men då ser dei bort i frå det største problemet som er ein stadig aukande kontroll bakover i leverandørkjeda. Dei store aktørane i dagligvarebransjen har tatt kontroll over varedistribusjonen, og er no i ferd med å ta kontroll over foredling og produksjon inklusive bonden. Når matvaregigantane tar kontroll bakover i leverandørkjeda, hindrar det knoppskyting og innovasjon blant leverandørane som ikkje har andre å gå til med sine idear og produkt. Kjedemakta gjer det også vanskeleg å komme inn i butikkane med lokalt produserte varer som kundane vil ha.

Men det er ikkje berre uballanse i maktforholda mellom leverandør og matkjede. Matkjedeutvalet har også peika på at det er grunn til å sjå nærare på franchisesystemet som regulerer forholdet mellom kjede og butikk. Her har
kjedene makt og kontroll, medan butikkeigaren har alt ansvaret. Fagrørsla har
lenge stilt spørsmålsteikn ved dette systemet fordi dei tilsette ikkje får
forhandle med kjedene som har den reelle makta. Det er på tide å få ei lov som
sikrar interessene til franchisetakar og dei faglege rettane til dei tilsette.

Når det blir sterk uballanse i maktforholda i samfunnet, er det politikarane sitt ansvar å vurdere kva som kan gjerast for å skape ballane mellom dei ulike aktørane. Fleirtalet i Matkjedeutvalet har peika på ein del tiltak. Det sentrale forslaget går ut på å lage spelereglar for samhandlinga mellom dei ulike aktørane. Spelereglar og openheit fører ofte til ryddigare forhold og kan vere med på å utjamne maktforholda.

Men fleirtalet i Matkjedeutvalet går ikkje langt nok. Utviklinga har komme så langt at det må sterkare lut til. Vi har fått rask vekst i krysseigarskap og vertikal integrasjon. Dette har skjedd utan at konkurransetilsynet har funne grunn til å gripe inn. Det viser at det kan vere nødvendig med lovendringar på dette området. Mindretalet i Matkjedeutvalet har bedt om ei utgreiing om nye eigarskapsavgrensingar. Dersom ein ønskjer å ta vare på forbrukarane, dei tilsette og landbruket, så må politikarane følgje opp mindretalet i Matkjedeutvelet.

Alf

Rema- og Rimibønder

Denne minikronikken stod på trykk i Nationen i går.

Matkjedeutvalet blei heftig diskutert då rapporten blei lagt fram i vår. Men debatten stilna raskt, og spørsmåla blei aldri eit tema i valkampen.
Utvalet dokumenterer at vi har ein ekstrem maktkonsentrasjon hos dei fire kjedene som deler marknaden mellom seg. Det er ein maktkonsentrasjon som rammar både forbrukarane, dei tilsette og bøndene. Dersom vi lar denne utviklinga halde fram, kan vi om nokre år komme i ein situasjon der landbrukssamvirket er skvisa ut og vi snakkar om Rema- og Rimibønder.

Konkurransetilsynet hevdar at det ikkje er mangel på konkurranse fordi det er fire kjeder i marknaden. Men då let dei att auga for det største problemet som er ein stadig aukande kontroll bakover i leveransekjeda. Kjedene har kvar for seg store deler av marknaden og kan bruke denne marknadsmakta i forhandlingar med leverandørane. I tillegg har dei kontroll over distribusjonen. Dei kontrollerer distribusjonen frå leverandør til eigne grossistlager og vidare ut til butikkane. Sterk satsing på eigne merkevarer har ytterlegare styrka kjedene si makt over leverandørane og matvaremarknaden.

Kjedene har skaffa seg makt til å bestemme vilkåra og ”låse inne” leverandørane. Det blir praktisk talt umogeleg for nye butikkar og nye butikkjedar å få tak i varer. Når leverandørane er kontrollert av kjedene, hindrar det også knoppskyting og innovasjon blant leverandørane som ikkje har andre å gå til med sine idear og produkt. Kjedemakta gjer det også vanskeleg å komme inn i butikkane med lokalt produserte varer.

Landbrukssamvirket står i fare for å bli knekt av kjedemakta med aktiv velsigning frå Konkurransetilsynet. Om nokre år kan vi ha Rema- og Rimibønder. Det har alt skjedd på frukt og grønt, og er i ferd med å skje på kjøtvarer. Dermed får vi problem med prisreguleringa og mottaksplikta. Ein solidarisk institusjon som er viktig for å sikre eit overordna politisk mål om å drive landbruk i heile landet, står i fare.

Men det er ikkje berre uballanse i maktforholda mellom leverandør og matkjede. Matkjedeutvalet har også peika på at det er grunn til å sjå nærare på franchisesystemet. Her har kjedene makt og kontroll, medan butikkeigaren har alt ansvaret. Fagrørsla har lenge stilt spørsmålsteikn ved dette systemet. Dei tilsette er ikkje representert der den reelle makta ligg.

Når det blir sterk uballanse i maktforholda i samfunnet, er det politikarane sitt ansvar å vurdere kva som kan gjerast for å skape ballane mellom dei ulike aktørane. Fleirtalet i Matkjedeutvalet har peika på ein del tiltak. Det sentrale forslaget går ut på å lage spelereglar for samhandlinga mellom dei ulike aktørane. Spelereglar og openheit fører ofte til ryddigare forhold og kan vere med på å utjamne maktforholda.

Men fleirtalet i utvalet går ikkje langt nok. Utviklinga har komme så langt at det må sterkare lut til. Vi har fått rask vekst i krysseigarskap og vertikal integrasjon. Dette har skjedd utan at konkurransetilsynet har funne grunn til å gripe inn. Det viser at et er nødvendig med lovendringar på dette området. Mindretalet i Matkjedeutvalet har bedt om ei utgreiing om nye eigarskapsavgrensingar. Dersom ein ønskjer å ta vare på forbrukarane, landbruket og dei tilsette, så må politikarane følgje opp mindretalet i utvalet.

Alf

Høgrepartia kuttar i næringsstøtte og raserer landbruket

Denne veka har Høgre og FrP lagt fram sine alternative statsbudsjett. Det er spanande lesing dersom ein tar seg tid til å sjekka kvar dei kuttar for å få råd til skattelette for rikingane. Her skal eg nøte meg med å sjå på nokre næringspolitiske konsekvensar for mitt fylke, Vest-Agder.

Men først ei liten kommentar til Skumsvoll frå Vest-Agder FrP. Han har i fleire innlegg i Fædrelandsvennen kritisert regjeringa for å satse for lite på havvindmøller. Då skulle ein tru at det kom ei storsatsing på dette området i det alternative budsjettet til FrP,  men det inneheld ikkje eitt ord om havvindmøller! Som vanleg er det langt mellom etorikk og ealiteta hos FrP.

Det som er langt verre, er at FrP vil kutte 6,4 milliardar i overføringane til den framforhandla landbruksavtalen. For Vest-Agder som har mange små og til dels brattlendte bruk, vil dette bety ei total rasering av landbruket. Det vil i sin tur føre til fattigdom og avfolking av mange bygder. Høgre nøyer seg med å kutte i underkant av to milliardar, men det vil også vere dramatisk for Vest-Agder. Eit regjeringsskifte vil ikkje bli lysteleg for bønene og bygdesamfunna i fylket vårt.

Høgre kuttar desto meir i midlar til næringsutvikling. Partiet kuttar 1,5 milliardar i løyvingane til regional utvikling. For Vest-Agder utgjer det 36,5 millionar kroner som blir brukt til å stimulere næringsutvikling og næringsnettverk i fylket.

Men et mest påfallande er at Høgre vil kutte i den budsjettposten som støttar Norwegian Centre of Expertice, NCE, og ARENA-prosjekt. I Agder betyr det kutt i løyvingane til NODE-nettverket og Eyde-nettverket. Dette er to bedriftsnettverk som er kopla til UiA, og som har hatt stor suksess.

Høgre foreslår ein del skattelette og andre tiltak for næringslivet, men dei kuttar i dei budsjettpostane som skal vere med å utvikle regionale nettverk og satsingar.

Men det er ikkje grenser for kva som kan kuttast for å skaffe skattelette til rikingane.

Les meir på Bloggen til Pål Julius.

Alf

Frp vil rasere distriktslandbruket

Frp har fremma forslag til Stortinget om å seie opp hovudavtalen mellom staten og jordbruksorganisasjonane.

Dette er eit nytt eksempel på at Frp vil rasere norsk landbruk. Avtaleverket i jordbruket er eit solidarisk instrument for å oppretthalde landbruket i distrikta og ta vare på norsk matvareproduksjon i ei verd der mange svelt. Med forslaget frå Frp vil fråflyttinga akselerere og bygder vil bli lagt øyde. Det vil også svekke grunnlagt for anna næringsverksemd i distrikta.

Landbrukspolitikken til FrP er ein politikk for fråflytting og brakklegging, ikkje for levande bygder og utnytting av norske ressursar.

Denne liberalistiske landbrukspolitikken er eit av elementa i Frp sitt store samfunnsprosjekt: å rive ned dei solidariske ordningane som er bygd opp over lang tid, og som har skapt eit samfunn med moderate foskjellar.

For Agder er dette spesielt dramatisk. Agder er eit av dei områda som vil bli ramma hardt av den usolidariske frp-politikken.

Laurdag var eg med på eit spennande seminar om norsk landbruk i regi av Natur og Ungdom. Der fekk vi ein grundig gjennomgang av dei utfordringane norsk landbruk står ovrfor. Det er ikkje liberalismen til Frp landbruket treng for å komme ut av dei problema det står ovrfor.

Alf

Juletre i mai

Å drive næringspolitikk for Sørlandet er mangfaldig og byr på mange spennande møte med entusiastar innan sitt felt. Mediesaka sist veke var den store pakka til den maritime industrien på Sørlandet

Men eg har også hatt gleda å møte entusiastiske representantar for ei heilt anna næring. For nokre dagar sidan fekk eg vere med på møte og omvising med dei som driv med juletre og pyntegrønt på Agder.

 Alf

Levande bygder

 

Bygda der eg voks opp

FrP med Høgre på slep vil avvikle hovudavtalen i landbruket, fjerne reguleringar og satse på marknadsliberalisme. Her er litt av mitt innlegg i ein slik debatt: 

Landbruket er ei viktig næring, og eit sentral element i arbeidet for å sikre levande bygder. 

I ei verd der mange svelt, har vi plikt til å ta vare på vår evne til å produsere mat. Vi må ta vare på den dyrka jorda som tidlegare generasjonar har dyrka opp og halde i hevd.  Eit aktivt landbruk er også grunnsteinen i arbeidet for å skape levande bygder, og det legg grunnlaget for andre næringar i distrikta. 

Det dyrka arealet utgjer berre 3% av landet vårt. Derfor er det viktig for samfunnet at det blir halde i hevd for å sikre matvareproduksjon og bidra til verdiskaping og levande bygder. For å oppnå dette får næringa støtte over statsbudsjettet.  Denne samarbeidsmodellen er viktig for landbruket og for busettinga i distrikta. 

For ei tid sidan var eg på møte med leiaren i Bondelaget i mitt heimfylke. Ho fekk spørsmål om det ikkje var problem med reguleringane i landbruket. Svaret kan det vere grunn til å merke seg. Ho sa: ”Kvar enkelt av oss kan av og til irritere oss over enkelte reglar. Men vi som lever av landbruket, veit at vi må ha reglar for å sikre næringa – og livsgrunnlaget til kvar enkelt av oss på lang sikt.”

 Norsk landbruk vil ikkje overleve med ein marknadsliberalistisk landbrukspolitikk. Derfor er det viktig å vidareutvikle samarbeidet mellom bøndene og staten. Og eit samarbeid inneber både rettar og plikter. Det er det som skaper eit livskraftig landbruk og levande bygder.

Alf

Vi treng bøndene og meierisamvirket

Bedriftsbesøk hos TINE

Bedriftsbesøk hos TINE

For ei tid sidan var SV på bedriftsbesøk hos TINE Meiriet Sør i Kristiansand. Dei tillitsvalde og melkeleverandørane var representert i tillegg til bedriftsleiinga. For ein bondegut frå ein liten gar på Vestlandet var dette eit veldig spennande bedriftsbesøk.

Jordbruket og foredlingsbedriftene er under sterkt press frå mange hald. Det blir stadig færre bønder i Agder, og kulturlandskapet gror til med skog. Når jordbruket blir svekka, blir det vanskeleg å oppretthalde eit brukbart servicetilbod i distrikta, og vi kjem inn i ein negativ spiral. Etter kvart blir matvaretryggleiken og sjølvforsyningsgraden svekka. Derfor er det viktig å sikre bøndene eit akseptabelt inntektsnivå.

God kvalitet på vidareforedling av landbruksprodukt er viktig for å sikre bøndene inntekt og forbrukarane matvarekvalitet. Dei store butikk-kjedene er ei utfordring for samvirkebedrifta TINE. Kjedene ønskjer å utvikle sine eigne merkevarer og ha full kontroll over heile verdikjeda. Dermed kan vareutvalet til forbrukarane bli reusert, og prispresset mot leverandørane blir sterkt.