Dette innlegget stod på trykk i Nationen sist fredag.
Stortingsmeldinga om landbruks- og matpolitikk legg opp til å oppretthalde dagens sjølvforsyningsgrad for varer produsert i jordbruket. Dette er i realiteten eit produksjonsmål meir enn eit sjølvforsyningsmål. Det tar ikkje omsyn til import av for som går med til produksjonen. Korrigerer vi for importerte forråvarer, blir sjølvforsyningsgraden ein god del lågare, og denne forskjellen er aukande.
Mang vil vel umiddelbart tenkje at auka forimport skuldast auka oppdrett av svin og fjørfe. Men også i mjølkeproduksjonen og i produksjonen av raudt kjøt aukar bruken av kraftfor og importerte forråvarer. Presset på auka produktivitet har ført til at det blir brukt meir kraftfor, og det er i aukande grad baserer på import. Heile auken i forbruk av kraftfor dei ti siste åra er importert, og importen av proteinråvarer har auka mest.
I tillegg til produksjonsmålet legg landbruks- og matmeldinga vekt på at produksjonen i størst mogeleg grad skal basere seg på nasjonale ressursar. Men meldinga går ikkje inn på kva ein legg i dette. Derfor er det mange som er usikre på korleis ein vil følgje opp denne ambisjonen. Skal ein komme vidare på dette området, er det ikkje nok å sjå på sjølvforsyningsgrad. Vi må ha fokus på sjølvforsyningsgrad korrigert for import av for.
Dagens mål for sjølvforsyning fangar ikkje opp viktige utviklingstrekk i landbruket. Vi kan erstatte bruken av grovfor og norskprodusert korn med importerte forråvarer utan at det gjer utslag på brutto sjølvforsyningsgrad. Derfor må vi å fokusere på korrigert sjølvforsyningsgrad om vi skal få med sentrale utviklingstrekk i norsk landbruk. Det er først då vi fangar opp ein del av dei forholda som har skapt frisk landbruksdebatt i det siste.
Det er ei krevjande utfordring å oppretthalde den korrigerte sjølvforsyningsgraden, for her går utviklinga i gal retning. Differansen mellom sjølvforsyningsgrad med og utan korreksjon for importerte forråvarer har nesten fordobla seg dei siste ti åra. Det er fleire forhold som ligg til grunn for denne situasjonen, og det er behov for ein brei debatt dersom vi skal klare å snu utviklinga.
Skal vi oppretthalde korrigert sjølvforsyningsgrad, så må vi ta vare på den dyrka marka. Vi må få eit jordvern som gjer det vanskelegare å bygge ned den mest produktive matjorda med kjøpesenter og motorvegar. Men det viktigaste jordvernet er å unngå at produktiv mark blir lagt brakk og går ut av produksjon. Derfor må vi også ta vare på dei små og mellomstore bruka. Skal vi unngå at grovfor blir erstatta med importert for, så må vi ha ordningar som gjer det lønsamt å bruke grovfor og ha dyra på beite.
I dei siste åra har vi hatt ein nedgang i norsk kornproduksjon. Ønskjer vi å oppretthalde korrigert sjølvforsyningsgrad, så må vi snu denne utviklinga. Norsk landbruk har hatt kraftig produktivitetsvekst dei siste åra, men det gjeld ikkje i same grad kornproduksjonen. Derfor kan det vere ein del å hente på produktivitetsfremmande tiltak i kornproduksjonen.
Norsk landbruk har stor legitimitet hos det norske folk, og denne legitimiteten er det viktig å ta vare på for å skape ei god utvikling for næringa. Det positive omdømmet til næringa skuldast mange ting. Landbruket produserer fellesverdiar, er ryggrada i mange lokalsamfunn og bidrar til den globale matvareproduksjonen. Å oppretthalde og vidareutvikle bruken av norske ressursar og ta landet og landskapet i bruk er ein viktig grunnpilar i det norske landbruket. Fokus på korrigert sjølvforsyning er eit viktig element i ein slik politikk.
Alf
Alf Holmelid 
Jeg syns egentlig at maten i Norge er for dyr og for dårlig.
Skinkene våre, spesielt spekeskinkene er helt ræva. De settes inn med nåler med saltvann for å få salt smak!
Når de blir litt gamle ser du saltet krystalliserer seg på utsiden. Skikkelig jummy!
På den andre siden får vi Serrano og Parma i butikkene også – til grisehøy tollsats. Og de – de er lagt på en skikkelig måte.
Altså : Her hjemme lager vi dårlig mat til skyhøy pris. Og ute importerer vi bedre produkter så billig at vi må ha tollvern for å klare å konkurrere.
Det er tragisk.
Røkelaksen i butikken. Fra Fiskermannen eller andre – det samme. Satt inn salt med sprøyter. Billig og dårlig!
Gjøre det på gamlemåten er det få som gjør, og de to norske innkjøpsgruppene er i allefall ikke interessert i at vi skal få tilgang til de som driver smått og skikkelig.
Kyllingene… skal man ha en hel kyllig så må man kjøpe de store til Stange. ellers blir det ferdig grillet og krydret fra monopolisten.
Utvalget er elendig, dyrt og du må opp i de helt øverste prisklasser om det skal være noe kvalitet.
Rødt kjøtt? Det er bare tilfeldigheter hva du får.
Det er nok ikke noen vei utenom dette. Monopolistene hersjer med oss forbrukerne som de vil. Det er jo derfor det er monopol. For å slippe konkurranse, forbedringer og prising.
Hva skjer om man prøver seg utenfor monopolistene?
http://www.aftenposten.no/okonomi/Byttet-hotell-pa-grunn-av-melken-6763124.html#.T0La8vEZs5w
Dette betyr at det er ikke matsikkerheten som er i sentrum. Det er monopolisme, makt og politikk. Disse bøndene i artikkelen oppfører seg som om vi i Norge er den siste kommuniststat!
Jeg tror du har rett. Vi må opprettholde monopolene. Gjøre maten dyrere. Vise urimeligheten enda klarere : Det er eneste måten å få gjort om systemet på.
LikerLiker
På fylkesårsmøtet til Nord-Trøndelag SV forrige søndag ble det uttrykt stor bekymring for at bare omlag halvparten av maten vi spiser produseres i Norge. Vi ser at det er viktig å gjøre noen grep for å styrke matprodusentene, derfor vedtok fylkesårsmøtet følgende uttalelse etter å ha søkt råd både hos Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Naturvernforbundet og uorganiserte matprodusenter:
Den reelle selvforsyningsgraden i Norge oppgis til å være ca 50 prosent, men om vi trekker fra importert kraftfôr blir tallet langt lavere. I en verden preget av befolkningsvekst, sult og menneskeskapte klimaendringer er det umoralsk å importere mesteparten av maten vi spiser.
Norge opplever også befolkningsvekst, men regjeringas målsetting er kun å øke matproduksjonen med en prosent årlig. Ideelt sett burde ingen land ha større befolkning enn de klarer å produsere mat til. Derfor må vi jobbe for at sjølforsyninga øker, og at produksjonen i størst mulig grad baseres på norske ressurser. Dette er i tråd med FNs overordna målsetting om grønn økonomi og bærekraftig utvikling.
Fra 2000 til 2010 har norsk kjøttforbruk økt med 1 prosent årlig. Samtidig har det norske kornarealet gjennomsnittlig blitt redusert med 30 000 dekar årlig. Det er forstemmende at resurssterke Norge skal legge beslag på så mye matjord i utlandet for å produsere kylling og gris, og til den konvensjonelle storfeproduksjonen som også bruker foruroligende mye kraftfôr.
På verdensnivå er det 2,7 dekar fulldyrka dyrka jord pr innbygger, mens i Norge er det 1,7 dekar per innbygger. Stimulering til nydyrking vil kunne øke sjølbergingsgraden vesentlig uten at det går på bekostning av verneverdig myr og gammelskog.
Nord Trøndelag SV mener at disse tiltakene bør prioriteres for å øke selvforsyninga:
– Mer drenering for å bedre produksjonspotensialet på det arealet som i dag er dyrka.
– Ta vare på matjorda med bedre jordvern.
– Matprodusenten bør sikres en inntektsutvikling på linje med industriarbeiderlønna.
– Etablere et nydyrkingsprogram for å øk produksjon av korn og grovfor
– Tallet på aktive bruk må ikke reduseres ytterligere.
– Hindre gjengroing av dyrka mark.
– Moralsk sett bør Norge bli selvforsynt med kraftfôr til husdyrproduksjonen
– Økt satsing på grovforspisende husdyr.
– Det bør stimuleres til mer norskprodusert korn, og økt bruk av grovfor.
LikerLiker