Category Archives: Landbruk og fiskeri

Berekraftig og distriktsvennleg fiskeripolitikk

Posted on 2013-02-24 | Legg igjen en kommentar

Bilde

Dette innlegget stod på trykk i FiskarbladetFiskaren 21. februar.

Formålsparagrafen i Havressurslova legg vekt på å sikre ei berekraftig forvaltning av dei viltlevande marine ressursane. Berekraftig forvaltning av fiskeressursane og hav- og kystområda våre er eit ufråvikeleg grunnlag for SV sin fiskeripolitikk. Fiskeressursane tilhøyrer fellesskapet, og vi må forvalte dei til beste for fellesskapet, for framtidige generasjonar og for lokalsamfunna langs kysten. Fiskeressursane er fornybare ressursar, men berre dersom vi forvaltar dei riktig.

Kontinentalsokkelen utanfor Lofoten, Vesterålen og Senja er heilt unik i følgje Havforskingsinstituttet. Den smale kontinentalsokkelen i dette området er både fødestove og matfat for torsk og andre fiskeartar. Vi kan ikkje la kortsiktige oljeinteresser spele hasard med dette sårbare området. Derfor seier SV nei til oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja, og vi er glad for at vi står saman med fiskarane sine organisasjonar i dette spørsmålet.

Havressurslova legg også vekt på å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna. SV følgjer opp denne distriktspolitiske målsettinga i forslaget til nytt arbeidsprogram for partiet. Vi vil forsvare råfisklova, styrke deltakarlova og sikre reell leveringsplikt. Råfisklova har vore eit viktig reiskap i norsk fiskeripolitikk, og vi må sikre at fiskesalslaga framleis får siste ordet ved fastsetjing av minstepris.

Kystflåten er viktig for å ivareta den distriktspolitiske målsettinga i havressurslova. Den minste flåten er spesielt viktig for mange kystsamfunn, og den er viktig for rekrutteringa til fiskeyrket. Den er også mindre kapitalkrevjande og dermed mindre sårbar for auka rente. Vi er derfor i mot strukturering av denne flåten.

Formålsparagrafen i havressurslova gir gode føringar for ein berekraftig og distriktsvenleg fiskeripolitikk. SV er opptatt av å følgje opp desse målsettingane i praktisk politikk.

Alf

Legg igjen en kommentar

Publisert i Landbruk og fiskeri

Merket med , , , ,

Pelsdyrsaka til Stortinget før ferien

Posted on 2013-01-25 | 3 kommentarer

Pelsdyr-forside_smallI dag tidleg kom det informasjon om at regjeringa har utsatt spørsmålet om avvikling av pelsdyrnæringa. Det stemmer ikkje. Det er ingen avklaring på denne saka i regjeringa.

 SV står fast på kravet om at saka må leggast fram for Stortinget før ferien. Vi forventar at Landbruks- og matdepartementet prioriterer saka og får den fram i tide.

Vi har sett mange eksempel på dårleg dyrevelferd i pelsdyrnæringa. På tross av stadig nye lovnader om at forholda skal bli betre, kjem det nye eksempel på uakseptable forhold.

Vi bør ikkje lenger halde pelsdyrnæringa på pinebenken. Den fortener å få ei avklaring før ferien.

Les meir her:
http://sv.no/content/view/full/23261

Alf

3 kommentarer

Publisert i Landbruk og fiskeri

Positive tal frå Agderlandbruket

Posted on 2012-04-15 | Legg igjen en kommentar

Sørlandssendinga har eit interessant oppslag om landbruket i Agder. Du finn det her.

Dette viser at landbrukspolitikken til den Raudgrøne regjeringa verkar. Samtidig viser det at det sterke engasjementet som lokale entusiastar har stått for, gir resultat.

Landbruksmeldinga som blei vedtatt sist torsdag, har for første gang eit spesielt fokus på landbruket i Agder og Telemark, nettopp for å vidareføre arbeidet med å oppretthalde landbruksproduksjonen og den dyrka marka i Agder og resten av landet.

Opposisjonen på Stortinget kjempa derimot for ein politikk som vil svekke landbruket og føre til at langt fleire bruk blir lagt ned, ikkje minst på Agder. Les mitt innlegg i debatten her.

Alf

Legg igjen en kommentar

Publisert i Landbruk og fiskeri

Merket med , , , , ,

Frå mål til middel

Posted on 2011-12-28 | Legg igjen en kommentar

Dette innlegget stod på trykk i Nationen i går.

Som venta er det ulike syn på stortingsmeldinga om landbruks- og matpolitikken. Men nokre hovudtrekk går att i kommentarane til den nye landbruksmeldinga. Fleire kommentatorar og aktørar har uttalt at meldinga har mange gode målsettingar, men at det skortar på tiltak som kan realisere desse måla. Eg skal ikkje her drøfte konkretiseringsgraden i meldinga. Derimot vil eg peike på at det no er viktig å diskutere kva tiltak og kva verkemiddel som skal til for å nå dei måla som er presentert. Eg vil også driste meg til å komme med nokre innspel til denne debatten.

Eit av måla i meldinga er at norsk matvareproduksjon så langt som mogeleg skal baserast på norske ressursar. Noreg har avgrensa moglegheiter for kornproduksjon. Dersom vi skal nå dette målet, må vi auke bruken av grovfor og beite til erstatning for import av korn. I dag går utviklinga i motsett retning. Det er ikkje berre gris og kylling som lever av importert kraftfor. Også storfe lever i aukande grad av importert korn. Vi har ikkje tilstrekkeleg insentiv til å utnytte grovforressursane og beitelandet. Derfor må vi endre forholdet mellom kornpris og kostnadene ved å bruke grovfor.

Meldinga legg vekt på å sikre landbruk i heile landet, oppretthalde ein variert bruksstruktur og ta vare på dyrka jord. Med vår topografi inneber det at vi må ta vare på dei små og mellomstore bruka. Skal vi oppnå det, så må vi fjerne verkemiddel som verkar strukturdrivande. Eit slikt verkemiddel er privat omsettelege melkekvotar som Sponheim frå Venstre innførte for å få fart i strukturrasjonaliseringa. Denne ordninga er også med på å trekkje kapital ut av næringa.

I mitt heimfylke, Vest-Agder, er det få heiltidsbønder. Skal vi bevare den dyrka jorda i slike utsette område, må vi legge til rette for kombinasjonsbruk, slik stortingsmeldinga legg opp til. Her må vi utvikle tiltak som stimulerer til fleirsysleri. Når Dyreparken i Kristiansand satsar på lokalt utvikla og lokalt produsert mat, så er det eit eksempel på kva ein kan få til med innovasjon og godt regionalt samarbeid.

I diskusjonen om kjedemakt har eg vore opptatt av å setje fokus på kvalitet og variert tilbod framfor å overfokusere på pris.  Einsidig prisfokus vil ramme både bøndene og arbeidarane i næringsmiddelindustrien og i butikkane. Landbrukssamvirket er ein viktig berebjelke i norsk landbruks- og matpolitikk. Det har i hovudsak hatt fokus på volumproduksjon. No er kanskje tida moden for større produktvariasjon og for nisjeproduksjon. Det er viktig at landbrukssamvirket handterer desse utfordringane både for å auke verdiskapinga og for å styrke sin posisjon.

Dette innlegget er ikkje nokon freistnad på å presentere eit komplett sett av verkemiddel i landbrukspolitikken. Det er eit innspel til debatten om å utvikle verkemiddel som kan bringe oss i retning av dei måla som er presentert i landbruksmeldinga. Dermed er det ikkje sagt av vi skal slutte å diskutere måla. Men når vi diskuterer verkemiddela, så blir vi også betre i stand til å perfeksjonere måla og vise versa.

Og så ønskjer eg alle lesarane ei god jul og eit godt nytt år med friske debattar.

 

Alf

 

Legg igjen en kommentar

Publisert i Demokrati og folkestyre, Landbruk og fiskeri

Merket med , , , , ,

SMB-politikk for landbruket

Posted on 2011-12-01 | Legg igjen en kommentar

Dette innlegget står på trykk som gjestekommentar i Nationen i dag.

Eg vaks opp på ein liten gard på Vestlandet. Far min reiste på anleggsarbeid og sildefiske for å få endane til å møtast. I tillegg dreiv vi laksefiske og anna fjordfiske. Dette er ei form for kombinasjonsdrift som har lange tradisjonar i norsk landbruk. Skal vi nå dei måla som det synest å vere brei semje om i landbruksdebatten, så er dette ei driftsform som vi må legge til rette for også i framtida.

Landbruk over heile landet er eit sentralt mål for norsk landbrukspolitikk. Eit aktivt landbruk legg også grunnlag for andre aktivitetar og er ein viktig føresetnad for å oppretthalde levande bygder. Men dersom vi skal få dette til, må vi ta vare på dei små og mellomstore bruka. I næringspolitikken snakkar vi om at det er viktig å utvikle ein politikk for små og mellomstore bedrifter, SMB-ar. Vi treng også ein landbrukspolitikk for små og mellomstore bruk, ein SMB-politikk for landbruket.

Eg representerer Vest-Agder på Stortinget. I dette fylket har vi stor overvekt av kombinasjonsbruk der inntekta frå bruket må kombinerast med andre inntekter. Dersom vi skal oppretthalde landbruket i dette og mange andre fylke, så må vi legge til rette for kombinasjonsbruk. Vi må oppgradere statusen til det å drive ein gard i kombinasjon av anna inntektsbringande arbeid.

I det fylke der eg vaks opp, og i det fylket eg representerer på Stortinget, ligg topografien dårleg til rette for strukturrasjonalisering i landbruket. Det blir raskt mykje forbruk av dekk og diesel dersom ein skal slå saman mange bruk eller satse stort på leigejord. På eit seminar om landbruket i Vest-Agder var det ein bonde som oppsummerte situasjonen slik: Det hjelp lite om eg får leigd meir jord dersom eg blir den siste bonden i bygda. Då kan det lett bli eit tynt fagmiljø og litt trasig for oss som er att.

Landbruksorganisasjonane har lagt vekt på å auke produksjonen av mat. Skal vi klare det, må vi ta vare på den dyrka jorda. Kampen for å bevare matjorda må førast på mange frontar. Det er viktig å hindre at den blir bygd ned når byar og tettstader ekspanderer og vegprosjekt skal realiserast. Men den største avgangen av dyrka jord har vi ved at den går ut av produksjon.

Med den topografien vi har her i landet, må vi legge til rette for SMB-ane, dei små og mellomstore bruka, dersom vi skal bevare den dyrka jorda. Ein aktiv produktiv bonde som brukar halvparten av si arbeidskraft på bruket, bør få same respekt som dei som driv større. Eit deltidsbruk kan også vere eit viktig springbrett for å utvikle anna næringsverksemd i bygda.

Landbruket som andre næringar har i ein periode blitt fanga av retorikken om at større einingar fører til auka produktivitet. Det kan vere riktig i ein del tilfelle, men det er ikkje ei naturlov som gjeld generelt. Ein del av den strukturrasjonaliseringa vi har sett i landbruket, skuldast sterke samfunnstrendar. Men det har også vore ein villa politikk med verkemiddel som fremmar denne utviklinga. Sponheim si innføring av privat omsettelege melkekvotar er eit eksempel. Mange rådgivarar sitt fokus på å bygge store driftsbygningar er eit anna.

Dersom vi skal behalde matjorda og levande bygder, er det på tide å få eit bevisst forhold til kor viktig dei små og mellomstore bruka er for å nå våre landbrukspolitiske mål. Når landbruksmeldinga kjem, så vil vi finne mange målformuleringar som vi vanskeleg kan oppfylle utan SMB-ane i landbruket. Derfor er det viktig at vi også innrettar dei konkrete verkemiddela slik at vi tar vare på SMB-ane og deira plass i ein heilskapleg landbrukspolitikk

Alf

Legg igjen en kommentar

Publisert i Landbruk og fiskeri, Stat - region - kommune - velferd

Merket med , , , , , , , ,

Kjedemakta med avleiingsmanøver

Posted on 2011-10-24 | Legg igjen en kommentar

Dette innlegget stod på trykk i VG i dag.
Matkjedegigantane likte ikkje konklusjonane frå Matkjedeutvalet som
blei lagt fram i vår. Utvalet dokumenterte ein usunn maktkonsentrasjon og
foreslo tiltak for å rydde opp. No vil matkjedene vri seg unna denne kritikken ved å angripe bøndene.  Dei prøver å skape blest om ei såkalla motmelding. Men motmeldinga inneheld svært lite nytt og er ein tafatt freistnad på å flytte fokus bort frå matkjedane.

Matkjedeutvalet dokumenterte at vi har ein ekstrem maktkonsentrasjon der ICA, NorgesGruppen, Rema 1000 og COOP deler marknaden mellom seg og tar kontroll over distribusjon og produksjon. Det er ein maktkonsentrasjon som rammar både forbrukarane, dei tilsette og bøndene. Dersom vi lar denne utviklinga halde fram, kan vi om nokre år komme i ein situasjon der landbrukssamvirket er skvisa ut og vi snakkar om Rema- og Rimi-bønder.

Konkurransetilsynet hevdar at det er tilstrekkeleg konkurranse når vi har fire kjedar. Men då ser dei bort i frå det største problemet som er ein stadig aukande kontroll bakover i leverandørkjeda. Dei store aktørane i dagligvarebransjen har tatt kontroll over varedistribusjonen, og er no i ferd med å ta kontroll over foredling og produksjon inklusive bonden. Når matvaregigantane tar kontroll bakover i leverandørkjeda, hindrar det knoppskyting og innovasjon blant leverandørane som ikkje har andre å gå til med sine idear og produkt. Kjedemakta gjer det også vanskeleg å komme inn i butikkane med lokalt produserte varer som kundane vil ha.

Men det er ikkje berre uballanse i maktforholda mellom leverandør og matkjede. Matkjedeutvalet har også peika på at det er grunn til å sjå nærare på franchisesystemet som regulerer forholdet mellom kjede og butikk. Her har
kjedene makt og kontroll, medan butikkeigaren har alt ansvaret. Fagrørsla har
lenge stilt spørsmålsteikn ved dette systemet fordi dei tilsette ikkje får
forhandle med kjedene som har den reelle makta. Det er på tide å få ei lov som
sikrar interessene til franchisetakar og dei faglege rettane til dei tilsette.

Når det blir sterk uballanse i maktforholda i samfunnet, er det politikarane sitt ansvar å vurdere kva som kan gjerast for å skape ballane mellom dei ulike aktørane. Fleirtalet i Matkjedeutvalet har peika på ein del tiltak. Det sentrale forslaget går ut på å lage spelereglar for samhandlinga mellom dei ulike aktørane. Spelereglar og openheit fører ofte til ryddigare forhold og kan vere med på å utjamne maktforholda.

Men fleirtalet i Matkjedeutvalet går ikkje langt nok. Utviklinga har komme så langt at det må sterkare lut til. Vi har fått rask vekst i krysseigarskap og vertikal integrasjon. Dette har skjedd utan at konkurransetilsynet har funne grunn til å gripe inn. Det viser at det kan vere nødvendig med lovendringar på dette området. Mindretalet i Matkjedeutvalet har bedt om ei utgreiing om nye eigarskapsavgrensingar. Dersom ein ønskjer å ta vare på forbrukarane, dei tilsette og landbruket, så må politikarane følgje opp mindretalet i Matkjedeutvelet.

Alf

Legg igjen en kommentar

Publisert i Landbruk og fiskeri

Merket med , , , , , , , , , ,

Rema- og Rimibønder

Posted on 2011-09-08 | Legg igjen en kommentar

Denne minikronikken stod på trykk i Nationen i går.

Matkjedeutvalet blei heftig diskutert då rapporten blei lagt fram i vår. Men debatten stilna raskt, og spørsmåla blei aldri eit tema i valkampen.
Utvalet dokumenterer at vi har ein ekstrem maktkonsentrasjon hos dei fire kjedene som deler marknaden mellom seg. Det er ein maktkonsentrasjon som rammar både forbrukarane, dei tilsette og bøndene. Dersom vi lar denne utviklinga halde fram, kan vi om nokre år komme i ein situasjon der landbrukssamvirket er skvisa ut og vi snakkar om Rema- og Rimibønder.

Konkurransetilsynet hevdar at det ikkje er mangel på konkurranse fordi det er fire kjeder i marknaden. Men då let dei att auga for det største problemet som er ein stadig aukande kontroll bakover i leveransekjeda. Kjedene har kvar for seg store deler av marknaden og kan bruke denne marknadsmakta i forhandlingar med leverandørane. I tillegg har dei kontroll over distribusjonen. Dei kontrollerer distribusjonen frå leverandør til eigne grossistlager og vidare ut til butikkane. Sterk satsing på eigne merkevarer har ytterlegare styrka kjedene si makt over leverandørane og matvaremarknaden.

Kjedene har skaffa seg makt til å bestemme vilkåra og ”låse inne” leverandørane. Det blir praktisk talt umogeleg for nye butikkar og nye butikkjedar å få tak i varer. Når leverandørane er kontrollert av kjedene, hindrar det også knoppskyting og innovasjon blant leverandørane som ikkje har andre å gå til med sine idear og produkt. Kjedemakta gjer det også vanskeleg å komme inn i butikkane med lokalt produserte varer.

Landbrukssamvirket står i fare for å bli knekt av kjedemakta med aktiv velsigning frå Konkurransetilsynet. Om nokre år kan vi ha Rema- og Rimibønder. Det har alt skjedd på frukt og grønt, og er i ferd med å skje på kjøtvarer. Dermed får vi problem med prisreguleringa og mottaksplikta. Ein solidarisk institusjon som er viktig for å sikre eit overordna politisk mål om å drive landbruk i heile landet, står i fare.

Men det er ikkje berre uballanse i maktforholda mellom leverandør og matkjede. Matkjedeutvalet har også peika på at det er grunn til å sjå nærare på franchisesystemet. Her har kjedene makt og kontroll, medan butikkeigaren har alt ansvaret. Fagrørsla har lenge stilt spørsmålsteikn ved dette systemet. Dei tilsette er ikkje representert der den reelle makta ligg.

Når det blir sterk uballanse i maktforholda i samfunnet, er det politikarane sitt ansvar å vurdere kva som kan gjerast for å skape ballane mellom dei ulike aktørane. Fleirtalet i Matkjedeutvalet har peika på ein del tiltak. Det sentrale forslaget går ut på å lage spelereglar for samhandlinga mellom dei ulike aktørane. Spelereglar og openheit fører ofte til ryddigare forhold og kan vere med på å utjamne maktforholda.

Men fleirtalet i utvalet går ikkje langt nok. Utviklinga har komme så langt at det må sterkare lut til. Vi har fått rask vekst i krysseigarskap og vertikal integrasjon. Dette har skjedd utan at konkurransetilsynet har funne grunn til å gripe inn. Det viser at et er nødvendig med lovendringar på dette området. Mindretalet i Matkjedeutvalet har bedt om ei utgreiing om nye eigarskapsavgrensingar. Dersom ein ønskjer å ta vare på forbrukarane, landbruket og dei tilsette, så må politikarane følgje opp mindretalet i utvalet.

Alf

Legg igjen en kommentar

Publisert i Demokrati og folkestyre, Landbruk og fiskeri, Næring og miljø

Merket med , , , , , , , , , , , ,