Utviklinga i leiarlønningar i statlege bedrifter er ein trussel mot solidariteten i samfunnet og mot den norske modellen som har sikra oss velferd og konkurransekraft. Derfor fekk dette spørsmålet eit sterkt fokus i stortingsmeldinga om statleg eigarskap.
På side 65 – 66 i stortingsmeldinga står det blant anna:
” Samtidig mener regjeringen at retningslinjene ikke har hatt det gjennomslag i lønnsutviklingen for lederne i de heleide statlige selskapene som forutsatt i 2006. I de justerte retningslinjene er det derfor tatt inn at regjeringen forventer at selskaper med statlig eierandel skal bidra til moderasjon i lederlønningene. Hovedelementet i avlønningen for ledende ansatte bør være den faste grunnlønnen. Eventuelle ordninger med variabel lønn må være basert på objektive og målbare kriterier, og de må være åpne og tidsbegrenset. Videre må det være klare sammenhenger mellom de mål som ligger til grunn for den variable lønnen og virksomhetens mål. Det er viktig at variabel lønn ikke fremstår som belønning for forhold de ledende ansatte har liten eller ingen inflytelse over. Det fremgår av retningslinjene at samlet variabel lønn det enkelte år ikke bør overstige seks måneders fastlønn, med mindre særskilte hensyn tilsier det.” (Mi utheving)
Det er nokså opplagt at desse prinsippa ikkje blir følgt opp over alt. Det gjeld ikkje minst taket på variabel lønn. Av og til kan ein lure på om styremedlemmar i det heile tatt har lese stortingsmeldinga når ein høyrer dei uttale seg til media.
Giske har kalla styreleiarane inn på teppet, og i følgje Klassekampen var det ein tredel som ikkje møtte opp. No er tida ute for nye åtvaringar. Vi reknar med at Giske ved neste korsveg viser handling. Dei som ikkje no har tatt signala, må sjølv ta konsekvensane.
Alf
Alf Holmelid 