Ein stor politikar og eit stort menneske har gått bort. Vi stoppar opp i kvardagsmaset i takksemd over kva han har gjort for oss alle. Han var raus, men også målretta og ubøyeleg. Mandela var ein av dei som argumenterte for at væpna kamp mot apartheidregimet var nødvendig. Men han klarte også å avvikle terrorregimet med demokratiske middel.
Dei fleste hyllar no Mandela. Men det har ikkje alltid vore slik. Mandela stod på terrorliste i USA heilt fram til 2008. Her i landet var det dei frivillige solidaritetsorganisasjonane saman med kyrkja og LO som var tidleg ute og støtta frigjeringskampen. Det er mange som har hatt sterke opplevingar med kulturgrupper som kom frå Sør-Afrika til Noreg for å bygge solidaritet på tvers av landegrense og rase.
Det offentlege Noreg var i beste fall passivt då det galdt som mest. Den norske reiarstanden tente store pengar på å frakte olje til Sør-Afrika under FN-boikotten mot apartheidregimet. Høgrenestor Kåre Willoch forsvarar framleis at den norske reiarnæringa skodde seg på å svekke det internasjonale presset mot eit etter kvart vaklande terrorregime. Her kan det også nemnast at reiarnæringa seinare blei fødselshjelp for den konservative tenketanken Civita.
Mange gav aktiv støtt til apartheidregimet. Premissane kunne nok variere, men rasismen kom klart til overflata hos enkelte. Anders Lange som seinare grunnla Framstegspartiet, hevda at støtte til Mandela og hans kamp mot apartheidregimet var eit svik mot den kvite rase.
Då Mandela slapp ut av fengselet, sa han at vi ikkje måtte sjå på han som helten. Heltane var alle dei som hadde kjempa og lidd. Heltane var dei som hadde ofra alt, mange også livet, for eit meir rettferdig samfunn utan rasisme. Vi sviktar Mandela om vi avpolitiserer hans minne og gløymer alle dei kampane han stod i og alle dei som stod på hans side då det kosta noko å støtte den saka han brann for.
alf
Alf Holmelid 
Jeg håper det vil bli mer allment tilgjengelig informasjon om ulike norske bidrag under apartheidtiden, herunder (fravær av) samspill / samforståelse mellom NGO’er. politiske partier, kirken, embetsverket i utenrikstjenesten og Norges offisielle holdning,
Men er det bare jeg som synes det er tilløp til en konkurranse om hvem her på berget som var «mest for» ANC og Mandela frem til 1994?
Jeg sitter med et inntrykk av at ulike deler av norsk venstreside og solidaritetsbevegelse nå kappes om å fremheve sin rolle og å gjøre sin versjon av forholdet mellom Norge og Sør-Afrika under apartheidtiden til «den offisielle» historiefortellingen.
Sant å si synes jeg ikke det er noe vakkert syn, og for min egen del hadde jeg håpet at det i det minste kunne vente til etter at Mandela er gravlagt.
Lars Eide
@lars_eide
LikarLikar
Eg har ikkje noko behov for konkurrere om å vere mest for Mandela. Så langt eg hugsar, var det dei frivillige organisasjonane som var mest aktive. Eg meiner det er nyttig å friske opp historia for å lære av den. Mandela sa vel at vi skal tilgi men ikkje gløyme.
Alf
LikarLikar
Det er lett å kritisere i ettertid når det er selektivt.
Du underslår totalt at Mandela var medlem av kommunistpartiet og at ANC selv var et kommunistisk parti.
Hvis du skal se tilbake på den tiden – hvorfor tar du ikke med dette, Alf?
LikarLikar
Hei igjen,
Jeg har full forståelse for det om du leste mitt første innlegg som en direkte kritikk av din bloggpost. Det var ikke hensikten fra min side. Jeg tror vi langt på vei deler synet på ulike norske roller. Jeg må bare beklage at jeg ble unødvendig krass.
Om du ikke har lest artiklene til Tore Linne Eriksen (KK onsdag) og Lars Gule (KK torsdag) så kan jeg anbefale dem.
Og både Bård Larsen og Jan Arild Snoen har artikler på Minervanett. Jeg synes de interessante å lese, kanskje særlig fordi jeg er uenig i mye av innholdet.
Lars E
LikarLikar
Hei igjen, Alf.
Syns det er litt rart, jeg, at du skriver overskriften «Ikke avpolitiser Mandela» og så vil du ikke kommentere hans politiske historie…..
LikarLikar