Kraftprodusentane i EU betalar for CO2-kvotar. Det fører til auka kraftpris som smittar til norsk vasskraft sjølv om den er utsleppsfri. For å unngå at industrien flyttar ut til land med langt større klimautslepp i produksjonen (karbonlekkasje), så får norsk prosessindustri kompensert for deler av denne prissmitten. Det er eit system som er tillatt i EU/EØS.
No har medlemmar i Finanspolitikkutvalet rykka ut med eit kraftig angrep på denne ordninga. Dei meiner den har mange uheldige verknader og må avskaffast. Argumenta deira er nok i samsvar med klassisk økonomisk teori. Men eg saknar ei drøfting som i større grad ser konkret på dagens situasjon i prosessindustrien som dette gjeld.
I det omtalte innlegget hevdar skribentane at subsidiering av kraftpris vil føre til sløsing med energi og meir klimautslepp. Det er klassisk økonomisk teori. Men vi bør også sjå på realitetane. Norsk prosessindustri ligg i tetskiktet når det gjeld å utvikle teknologi for mindre energiforbruk og klimautslepp, trass i at vi har hatt låge kraftprisar. Gjennom teknologieksport fører det også til reduserte utslepp i andre land.
Det blir hevda at subsidieringa av norsk kraft vil motverke at andre land utanfor EU innfører karbonavgifter for å få ned klimautsleppa. Det stemmer nok også med teorien. Men realitetane er at det er lite tungindustri igjen i Europa, så det er vanskeleg å sjå at europeisk industri legg premissane for internasjonal prosessindustri.
Økonomane bak innlegget er kritiske til å subsidiere kraftprisane. Vi må la marknaden verke for å skaffe balanse. Dette er nærmast grunnsteinen i økonomisk teori. Men er kraftmarknaden ein normal marknad? Det tar år, kanskje tiår, frå vi får signal i marknaden til ny kraft er på plass. Slik sett nærmar krafta seg ein infrastruktur, samtidig som dagens kraftmarknad er svært så flyktig.
Medlemmane av utvalet nemner heller ikkje at ESA påla Noreg å subsidiere også eigenprodusert kraft. For ein som ikkje er økonom, verkar det litt underleg å betale priskompensasjon for prissmitte på kraft som ikkje blir påverka av prissmitte.
Den auka prissmitten og dei høge kraftprisane fører til at ordninga blir svært kostbar. Rett nok har staten tilsvarande store inntekter på høge kraftprisar. Det er like vel forståeleg at ordninga kjem under debatt, men vi treng ein debatt som tar opp i seg kunnskap om norsk prosessindustri.
For å få ned kostnadene kan vi starte med å utfordre ESA på kravet om å subsidiere eigenprodusert kraft. Vidare burde vi i større grad stille klima- og miljøkrav som vilkår for CO2-kompensasjon.
Alf Holmelid
Alf Holmelid 