Category Archives: Næring og miljø

Kvotesystemet (ETS) trugar norsk industri

KlassekKlimakvotar er eit omstridd verkemiddel for å få ned klimautsleppa. Noreg har kopla seg til kvotesystemet i EU, og mange er redd for at politikarane feigar ut og ikkje senkar kvotetaket raskt nok. Men det er ein annan effekt av klimakvotane som har gått under radaren. Kvotesystemet kan bli eit alvorleg trugsmål mot den langsiktige industriutviklinga her i landet.

Norsk prosessindustri er verdsleiande med moderne teknologi og høg produktivitet. Det kjem blant anna av at vi var tidleg ute med strenge miljøkrav. Mange spådde at det ville knekke bransjen og føre til konkursar og utflagging. Men bedriftene tok utfordringa. Dei satsa offensivt på teknologiutvikling, og det resulterte i auka produktivitet og betre produktkvalitet i tillegg til betre miljø. Framtidsretta miljøkrav førte til at norsk industri blei teknologileiande. Utan denne tidlege satsinga på miljø hadde vi knapt hatt ein moderne industri i her i landet.

Når vi no skal møte klimautfordringane, så har vi valt ein strategi som kan føre til at norsk industri misser sin posisjon som teknologisk spydspiss. Den grunnleggande ideen i kvotesystemet er at vi skal redusere utsleppa der det kostar minst. Det stimulerer til å ta i bruk kjent teknologi i heile kvoteområdet framfor å satse på ny innovativ teknologi der ein alt ligg i teknologifronten. I praksis betyr det å investere i europeiske land med lågt teknologisk nivå framfor å bruke pengar på avansert teknologi i Noreg.

Det europeiske kvotesystemet kan vere bra for norsk industri på kort sikt. Systemet kan i første omgang hindre utflagging eller såkalla karbonlekkasje ved at bedriftene får same rammevilkår som europeiske konkurrentar. Men det kan bli ei kortsiktig glede. På litt lengre sikt vil det føre til at vi misser vårt hardt tilkjempa teknologiske konkurransefortrinn. I sin ytste konsekvens kan det føre til ei avindustrialisering av Noreg.

Norsk industri har overlevd ved å ligge i teknologifronten. Framtidsretta miljøkrav har medverka til denne posisjonen. Kvotesystemet vil ikkje på same måte stimulere til teknologisk pionerskap. Skal norsk industri overleve, må vi ta i bruk andre verkemiddel. Teknologiordninga i Innovasjon Noreg og støtteordningane i ENOVA er viktige, men ikkje nok. Vi treng å bygge opp eit nettverk av testsenter som kan redusere kostnadene for industrialisering av ny teknologi. Ei støtteordning for dette formålet med det klingande namnet Katapult er lansert og bør få full støtte frå regjeringa.

Kvotesystemet inneber at reduserte utslepp ein plass, kan gi auka utslepp ein anna plass, dersom politikarane ikkje strammar inn raskt nok. Dette blir flittig bruk i den offentlege debatten når nokon vil bruke ekstra midlar for å få ned utslepp i kvotepliktig sektor. For å unngå at denne retorikken hemmar teknologiutviklinga må vi arbeide for ordningar som kan trekkje kvotar ut av kvotemarknaden.

Miljøpolitikken på åtti- og nittitalet stimulerte til ei teknologiutvikling som styrka konkurransekrafta til norsk industri og sette den i stand til å møte ein tøff internasjonal konkurransesituasjon. Klimautfordringane møter vi derimot med eit tiltak som ikkje stimulerer til å ligge i teknologifronten. Skal vi unngå at kvotesystemet fører til avindustrialisering av Noreg, må vi kompensere ved å satse offensivt på tiltak som stimulerer til teknologiutvikling. Det er inga tid å miste om vi skal ta vare på vår industrielle kompetanse gjennom oljekrisa.

Alf

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag.

Sats grønt – sats på originalen

P1010298Eg skreiv innlegg i Fædrelandsvennen om miljøteknologi og grøn industri før Bellona-Hauge begynte å klatre i fabrikkpipene for å protestere mot utslepp. I dag snakkar alle om det grøne skiftet, til og med Erna Solberg. Men retorikk er ikkje nok. Det kan snarare føre til passivitet når alle, til og med Statoil, roser seg av sin grøne profil.

Eg blir stadig meir overtydd av at marknadsliberalisme og høgrepolitikk ikkje kan legge grunnlaget for det grøne skiftet. Det siste utspelet frå dei internasjonale kapitalkreftene, TTIP og TISA, er skreddarsydd for å hindre demokratiet i å stille miljøkrav. Med alle sine veikskapar så er det demokratiet og folkestyret som må fronte omstillinga til eit klimavennleg samfunn..

Miljøkamp er også kamp for rettferdig fordeling. Vi veit at klimaøydelegging og forureining rammar dei svakaste først. Men vi må heller ikkje gløyme at rettferdig fordeling er ein viktig basis for ein offensiv klimapolitikk. Skal vi ta dei store løfta som trengst, så må vi løfte i flokk og ikkje la dei som har minst, bere dei største byrdene. Rettferdig fordeling og klimapolitikk eg gjensidig avhengig av kvarandre. Dette har vore basisen for SV sin politikk heilt i frå starten.

Omstilling av næringsliv og arbeidsliv er ein viktig del av det grøne skiftet. Det er viktig med ein god dialog mellom fagrørsla og miljørørsla for å legge grunnlaget for dei store omstillingane vi må igjennom. Deler av fagrørsla her i landet har innsett dette og gjort gode vedtak om grønt skifte. Men diverre heng LO-toppen førebels etter.

SV har frå partiet blei stifta lagt til grunn at fordeling og miljø er to sider av same sak og har bygd både på fagrørsla og miljørørsla. No er det mange som snakkar om klima og miljø, men ofte manglar det andre perspektivet som skal styrke miljøkampen. Derfor er det tryggast å satse på originalen og støtte SV.

Alf

Stopp parkeringsskandalen

torgetEit nytt parkeringsanlegg under torget i Kristiansand er unødvendig og miljøfiendtleg. Det er i strid med planane om å vri bytrafikken frå privatbil til kollektivtransport, og det kjem i konflikt med historiske verdiar i byen. Bystyret bestemte derfor at det ikkje er aktuelt å bygge parkeringsplassane i kommunal regi. Men så dukka det plutseleg opp eit privat prosjekt som blei pressa igjennom i ekspressfart. Dei som står bak prosjektet, vil tydeleg vis hindre at parkeringsanlegget skal bli ein del av valkampen og stoppa av eit nytt bystyre.

Planane om å bygge over 400 parkeringsplassar i kjernen av Kvadraturen strir mot alle faglege råd. Fagetaten i kommunen har dokumentert at det alltid er minst 200 ledige parkeringsplassar i Gyldengården og Slottet. Det nye private parkeringsanlegget med si gunstige plassering vil redusere belegget i dei kommunale anlegga, og kommunen vil tape mellom to og fire millionar kroner kvart år. I tillegg skal kommunen betale 17 millionar kroner i støtte til byggeprosjektet. Som kompensasjon for alt dette får kommunen ei krone i året i festeavgift.

Parkeringsprosjektet vil gjere Kristiansand til ein versting i klimapolitikken. Transportsektoren står for ein stor del av klimautsleppa. Klimaforliket som alle parti unntatt FrP støttar, legg derfor vekt på å redusere bruken av privatbil, spesielt i dei store byane. Kristiansand har satsa på kollektivtransport kombinert med restriktive tiltak, og vi har begynt å sjå resultat av denne innsatsen. Kvifor vil det politiske fleirtalet no spenne bein for denne utviklinga ved å lokke fleire til å bruke privatbil?

Øvre og Nedre Torg og parkanlegga i området er storstova i Kristiansand. Det er knytt historie og kjensler til området, historie og kjensler som er med på å gi byen sjel. Parkeringsprosjektet vil føre til at utbyggarane må rive opp steinlegging som er over tre hundre år gammal. Steinen skal leggast tilbake, men ein kopi er aldri det sama som originalen. For mange skaper det også sterke kjensler når ein skal grave opp ein gamal gravplass for å sleppe å gå nokre få meter til privatbilen.

Hastverket i denne saka er eit studium verdt. For å drive offentlege parkeringsplassar må du ha ein tenestekonsesjon. Invitasjon til å søkje konsesjon blei lagt ut på nettstaden for slike utlysingar, DOFFIN, 20. april med frist for å levere tilbod 15. mai. Det er god grunn til å stille spørsmål ved om dette er rimeleg frist i ei så komplisert sak. Naturleg nok var det då berre det firmaet som var tiltenkt oppdraget, Torvparkering AS, som leverte tilbod. Men historia sluttar ikkje der.

I tilbodsinvitasjonen krev kommunen at «leverandøren skal ha relevant kompetanse og erfaring fra tilsvarende prosjekter». Vidare står det at leverandør skal “ha tilfredsstillende økonomisk soliditet og finansieringsevne.» Torvparkering AS er eit selskap som i siste kjente rekneskap hadde 100.000 kroner i eigenkapital. Det var eit sovande selskap inntil det 30. april i år skifte namn og formål og fekk ny styreleiar. Det er all grunn til å spørje om selskapet kan seiast å tilfredsstille krava i utlysinga. Eg kan vanskeleg tenkje meg at Torvparkering AS har dokumentert erfaring frå tilsvarande prosjekt.

Det er også grunn til å spørje om tenesteavtalen er i samsvar med vedtatt reguleringsplan. Området er regulert til offentleg parkering. Men i tenesteavtalen har kommunen akseptert at ein stor del av parkeringsplassane skal vere reserverte og disponerast eksklusivt av Torvparkering AS. Dei første åra skal over ein tredel av plassane vere reserverte. Kan Kommunalutvalet i eit lukka møte bryte med ein vedtatt reguleringsplan utan å ta saka tilbake til bystyret?

Her er det mange ting som tyder på at nokon har hatt hastverk med å komme i gang før valet. Men er dette ansvarleg saksbehandling? Kan vi akseptere at ei slik sak blir rusha igjennom etter at bystyret har tatt sommarferie og før neste bystyremøte kan settast? Dersom du vil vere med på å stanse dette skandaleprosjektet, så kan du signere underskriftslister, delta i debatten og stemme på SV eller eit anna parti som vil ta kampen mot prosjektet.

Alf Holmelid, leiar i Vest-Agder SV

Dette innlegget står på trykk i Kristiansand avis i dag.

Kommunale krumspring for Torvparkering AS

torgaksjonFor å drive offentlege parkeringsplassar må du ha ein sokalla tenestekonsesjon. Kristiansand kommune har no skrive kontrakt om tenestekonsesjon med Torvparkering AS. Prosessen bak denne tildelinga er eit studium verdt.

Utlysinga blei lagt ut på nettstaden for slike utlysingar, DOFFIN, 20. april med frist for å levere tilbod 15. mai. Dette er absolutt grunn til å stille spørsmål ved om dette er «rimeleg frist» som lova krev, i ei så komplisert sak. Naturleg nok var det då berre det firmaet som var tiltenkt oppdraget, Torvparkering AS, som leverte tilbod. Men historia stoppar ikkje der.

I tilbodsdokumentet krev ein blant anna:

  • «Leverandøren skal ha relevant kompetanse og erfaring fra tilsvarende prosjekter.»
  • «Leverandør skal ha en rating som minst tilsvarer god kredittverdighet, og for øvrig ha tilfredsstillende økonomisk soliditet og finansieringsevne.»

Torvparkering AS er eit selskap som i siste kjente rekneskap hadde 100.000 kroner i eigenkapital. Det var eit sovande selskap inntil det 30. april i år skifte namn og formål og fekk Bjarne Ugland som styreleiar.

Det er mildt sagt grunn til å stille spørsmål om eit slikt selskap kan seiast å tilfredsstille krava ovanfor. Erfaring frå tilsvarande prosjekt har ikkje selskapet. Soliditeten er for så vidt god, men eigenkapitalen er ikkje i stand til å løfte prosjektet på det tidspunktet då selskapet blei valt.

Då er det ikkje så rart at ein i anskaffelsesprotkollen skriv at «da det kun kom inn ett tilbud, så er det ikkje foretatt evaluering i ordinær forstand» Anskaffelsesprotokollen viser også at tilbydar har pressa på for å få fortgang i forhandlingane. Dei er nok klar over at prosjektet kan bli stoppa om dei ikkje kjem i gang før kommunevalet.

Alf

Kan Kristiansand miste støtte til kollektivtransport?

torgetNyleg kom det ein rapport om parkeringspolitikk frå Urbanet analyse. Den viser at regulering av talet på parkeringsplassar og prispolitikk for parkering er sentrale verkemiddel for å redusere privatbilismen og få folk til å ta buss eller gå og sykle. No er Kristiansand i ferd med å gi i frå seg dette verkemiddelet for 25 eller 50 år.

I følgje rapporten frå Urbanet analyse har Kristiansand i dag fleire parkeringsplassar og lågare parkeringskostnader enn andre storbyar. Det gjer kollektivtransporten mindre attraktiv enn privatbilen. Med nytt privat parkeringshus under torget går vi eit nytt sjumilssteg i gal retning. Parkeringsanlegget er i strid med målsettinga om å ta all trafikkveksten i byar med kollektivtransport, sykkel og gange. Kan vi samtidig vente å få belønningsmidlar frå regjeringa til ny offensiv satsing på kollektivtransport?

Kommunen subsidierer no private aktører med mange millioner kroner for at de skal bygge parkeringshus med 400 nye parkeringsplassar under torget. I avtalen mellom kommunen og utbyggarane står det ingen ting om parkering som trafikkreguleringstiltak. Tvert i mot står det at det skal vere «publikumsvennlege prisar». Med andre ord subsidierer kommunen private for at dei skal lokke fleire privatbilar til sentrum og konkurrere ut bussen.

I desse dagar arbeider Kristiansand og Vest-Agder med ein ambisiøs plan for kollektivtransport. Det blir satsa offensivt for å få ein rimeleg del av dei nasjonale kollektivmidlane til Kristiansandsregionen. Parkeringshuset under torget undergrev denne satsinga. Spørsmålet er om vi då kan rekne med å få topp utteljing til kollektivsatsinga.

Alf

Skremmande taust om nye arbeidsplassar

elektronikkSist veke annonserte næringsministeren at det blir nye såkornfond på Vestlandet og i Nord-Noreg. Tidlegare har Østlandet og Trøndelag fått tildelt slike innovasjonsfond. Sørlandet glimrar med sitt fråvær, slik landsdelen gjorde då det sist blei etablert såkornfond for ti år sidan. Men det verste er at det ser ut som om ingen på Sørlandet bryr seg. Politikarane og media ha tydeleg vis nok med å krangle om kommunegrenser, ny fylkesmann og plassering av fengsel.

SV har lenge argumentert for at Sørlandet treng eit meir allsidig og robust næringsliv. I dag er landsdelen sterkt dominert av oljenæringa, noko som gjer oss sårbare for svingingar i oljeprisen slik vi ser eksempel på i desse dagar. Dessutan må oljeaktiviteten reduserast og alternativ byggast opp for å skape eit klimavenleg samfunn. Det er ikkje lett å nå fram med slike argument i ein landsdel der så mange har sitt levebrød knytt til oljenæringa. Men no er det stadig fleire som tar desse utfordringane på alvor, og som ser behovet for omstilling, innovasjon og nyskaping.

I førre stortingsperiode blei det vedtatt å etablere nye landsdekkjande såkornfond. Etter hardt arbeid frå raudgrøne distriktsrepresentantar blei det bestemt at fonda skulle lokaliserast kring om i landet. Eg fekk også gjennomslag for at det skulle etablerast fond i alle landsdelar for å unngå at Sørlandet blei forbigått som for ti år sidan. Men med dei tildelingane som no er gjort, er Sørlandet på nytt på jumboplass.

Det er knapt nokon landsdel som har større behov for eit innovasjonsfond enn Sørlandet, og det er knapt nokon landsdel som har større kunnskapsbase og potensiale for å dra nytte av eit slikt fond. Kvifor er vi då på jumboplass? Kvar er media og politikarane som har produsert side opp og side ned om fengsel og kommunegrenser? Ser dei ikkje behovet for risikovillig kapital for å skape framtidas arbeidsplassar og eit robust og innovativt næringsliv i landsdelen?

Alf

Innlegget stod på trykk i Fædrelandsvennen 27. mars

Nei er ikkje nok, Jonas!

NeierikkjenokSlagordet «nei til sal av Noreg» går som ei farsott over landet. Og det er bra. Det er på tide at folk står opp for fellesskapet og for arvesølvet vårt. Men engasjementet bør ikkje stopp der. Det er ikkje nok å seie nei til sal. Vi må ha ein aktiv statleg investeringspolitikk som legg til rette for grøn omstilling og sikrar framtida for norsk industri. Det er på tide å utfordre Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre til å lytte til forslaget frå Fellesforbundet og LO om eit fond for langsiktige strategiske investeringar.

Historisk har det vor brei politisk støtte for at staten på vegne av fellesskapet skal eige sentrale naturressursar og infrastruktur. Vasskrafta og elektrisitetsforsyninga er klassiske eksempel. Høgresida går med jamne mellomrom til angrep på det statlege eigarskapet, også på kjerneområda. Det kjem tydeleg til uttrykk i den nye eigarskapsmeldinga og i den nye fiskeripolitikken. Men også Arbeiderpartiet har sendt sentrale naturressursar på børs gjennom delprivatiseringa av Statoil.

Kampen mot sal av Noreg er eit viktig signal om at folk forstår verdien av statleg eigarskap. Men det er ikkje nok med eit nei. Vi er inne i ein periode som ropar etter meir statleg engasjement i norsk industriutvikling. Langsiktig strategisk eigarskap er ei stor mangelvare her i landet, og mange nøkkelbedrifter har komme på utanlandske hender dei siste åra. Den framtidsretta bedrifta Elkem solar blei nyleg seld til Bluestar som er dominert av den kinesiske stat. Bluestar har oppført seg som ein seriøs eigar, men spørsmålet er om den langsiktige teknologiutviklinga fortsatt vil bli lagt til Noreg.

Norsk industri har vist stor omstillingsevne. Men den står no overfor store utfordringar som krev langsiktige strategiske investeringar. Noreg har potensiale til å bli verdsleiande innan grøn teknologi og berekraftig produksjon. Men det vil krevje store og langsiktige investeringar, og norske kapitalistar har vist liten interesse for industrielt eigarskap. Skal vi ta vare på Noreg som industrinasjon, må staten utøve eit aktivt eigarskap og vere med på å bygge framtidas industri. Vi kan diskutere form og organisering, men staten må investere, ikkje berre seie nei til sal. Vil du lytte til fagrørsla og støtte ei slik satsing, Jonas?

Alf

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag.

Eit robust næringsliv på Agder

DDM%201000%20AC%202MEg har peika på at Agder har eit einsidig næringsliv, og at vi derfor må legge til rette for mangfald, innovasjon og omstilling.Utfordringa blir ikkje mindre av at den dominerande næringa er konjunkturutsett og vil bli påverka av dei store klimaomstillingane som vi står overfor. Anne Grete Ellingsen i NODE går i eit innlegg i Fædrelandsvennen sist mandag i rette med desse synspunkta og hevdar at eg overdriv klimatrusselen og omstillingsbehovet. Eg meiner tvert i mot at det er viktig å diskutere desse utfordringane for å vidareutvikle og styrke det kompetente næringslivet vi har her i regionen.

Klimapanelet er tydeleg på at vi ikkje har noko tid å miste. Skal vi nå togradersmålet, så må vi redusere dei globale klimautsleppa med 40% til 70% frå 2010-nivå innan 2050. Det vil krevje dramatiske omleggingar når vi veit at utsleppa framleis aukar frå år til år. Jo lenger vi ventar, jo meir dramatisk blir omleggingane. Det er ulike syn på kva konsekvensar dette vil få for olje- og gassrelatert næringsliv, også blant ekspertar på klima og energi. Men det er viktig å føre ein brei og open diskusjon om denne utfordringa for å legge grunnlaget for eit konkurransedyktig og berekraftig næringsliv på lang sikt.

For å møte dei utfordringane som næringslivet står overfor, har SV på Stortinget engasjert seg for å styrke næringsklyngene og kontakten mellom næringslivet og akademia. Systemet med Global Centre of Expertise som NODE er ein del av, er eit eksempel på det. Norsk offshoreindustri er verdsleiande på mange område, og det er viktig å ta vare på og vidareutvikle denne kompetansen. Men samtidig er det viktig å drøfte korleis vi best kan sikre vår posisjon som industrinasjon inn i ei turbulent framtida. Bedrifter må omstille seg, og nye må komme til.

Dette er ein vanskeleg debatt, men eg meiner den er nødvendig. Å ta denne debatten er ikkje misstillit til industrien. Det er tvert i mot eit genuint ønske om å legge grunnlaget for ei utvikling som kan sikre vår framtid som industrinasjon. Personleg har eg skrive mange kronikkar som hyllar norsk industri for si omstillingsevne, og eg har rosa NODE for å omtale seg som ei teknologiklynge med perspektiv utover olje og gass. Men det må også vere rom for å peike på dei utfordringane vi står overfor.

Alf

Innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag som svar på eit angrep på meg i mandagsavisa.

Vekst uten bærekraft?

P1010098Ny strategisk næringsplan for Kristiansandsregionen er lagt ut på høring. Den har ett tydelig overordnet mål: regionen skal ha større vekst enn andre regioner. Det er i tråd med det vi hører fra mange politikere i regionen for tiden. Vekst og størrelse har blitt det eneste som betyr noe. Men planutkastet sier lite om hva slags vekst man ønsker? Det er fullstendig fritt for ambisjoner om miljømessig og sosial bærekraft, noe som burde stått sentralt i et langsiktig strategidokument. I fagmiljøene og store deler av næringslivet er det passé å ikke ha fokus på bærekraft rundt næringsutvikling.

Næringsutvikling og vekst har store konsekvenser for miljø og klima. Men planen sier ingenting om hvilke føringer man må legge på utviklingen for å ta vare på miljøet og bidra til vedtatte klimamål. Skal vekst alltid ha førsteprioritet, eller skal veksten ha rammebetingelser som sikrer at fremtidige generasjoner kan nyte godt av sørlandsnaturen og et godt klima? Bærekraftig vekst krever at man setter seg klare miljømål. Det mangler fullstendig i planutkastet.

Kristiansandsregionen har en ensidig næringsstruktur der oljerelatert industri er helt dominerende. Dette gjør oss sårbare for internasjonale konjunkturer og for endringer i klimapolitikken. En strategisk næringsplan er et naturlig sted å ta opp denne alvorlige utfordringen for regionen. Hva kan vi gjøre for å få flere ben å stå på og skape arbeidsplasser på nye områder som miljøteknologi og omsorgsteknologi? Men disse problemstillingene er helt fraværende i planen.

Sosial dumping og svart arbeid er i ferd med å ødelegge deler av næringslivet, også i vår region. Useriøse og til dels kriminelle aktører gjør det vanskelig for seriøse bedrifter med ordnede arbeidsforhold å klare seg i konkurransen. Dette er en utvikling som må bekjempes dersom vi skal få et bærekraftig næringsliv i fremtiden. Men planutkastet adresserer heller ikke dette problemet.

De store næringspolitiske utfordringene har kommet helt i skyggen av vekstambisjonene i utkastet til strategisk næringsplan for Kristiansandsregionen. Det skjer samtidig som bærekraft har blitt en sentral del av strategiarbeidet i andre regioner og i store deler av næringslivet. Næringsplanen for Kristiansandsregionen kan ikke neglisjere disse spørsmålene om vi skal utvikle en næringspolitikk for fremtiden.

Melissa Lesamana
Leder i Kristiansand SV

Alf Holmelid
Leder i Vest-Agder SV

Innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag.

 

 

Frå svart til grøn handlekraft

imageSuksessen til norsk oljeteknologi skuldast politisk handlekraft. Diverre manglar vi den same politiske handlekrafta for å få til det grøne skiftet.

Norsk oljeteknologiindustri er ein suksess, men den er ikkje resultat av oljefunn og marknadskrefter åleine. Næringa blei løfta fram av visjonære politikarar som tok viktige grep på rett tidspunk. Dei la grunnlaget for ein teknologitung industri som har erobra verdsmarknaden. No treng vi tilsvarande handlekraft for å sparke i gang det grøne skifte. Men den oljedopa økonomien og trua på at marknaden ordnar opp, har lamma handlekrafta til politikarane i dei stor partia.

For ein del år sidan såg vi konturane av ein diskusjon om kva vi skal leve av etter olja, men den stilna raskt. Nokre oljefunn fekk førstesideoppslag i media, Jens Stoltenberg gjekk til frontalangrep på oss som stile slike dumme spørsmål, og SSB la fram ein rapport som konkluderte med at ting vil ordne seg. Men vil dei det? Viser ikkje eksempelet med suksessen til oljeteknologiindustrien at politisk handling på riktig tidspunkt gjer ein stor forskjell? Eit anna eksempel er miljøkrava som prosessindustrien fekk på åttitalet. I dag meiner dei fleste at krava tvinga fram teknologisk innovasjon som redda norsk prosessindustri.

Like før ferien fekk to næringsklynger status som Global center of expertise. Begge klyngene er ein del av petroleumsindustrien. Dei er teknologitunge, og dei dominerer verdsmarknaden på sine område, så statusen er vel fortent. Men det bør vere eit tankekors at det berre er petroleumsnæringa som når opp i slike konkurransar. Mange trøystar seg med at teknologibedrifter har stor omstillingsevne. Men spørsmålet er om dei vil finne kompetans og rammvilkår for grøn omstilling her i landet, eller om dei grøne divisjonane og knoppskytingane vil dukke opp andre stader.

Den nasjonal forskingstiske komite for naturvitskap og teknologi, NENT, uttalte nyleg at » … det er forskingsetisk uforsvarlig om petroleumsforskinga sine rammevilkår og forskingsaktivitetar hindrar omstillingsprosessar slik at FNs klimamål, som Noreg har forplikta seg til, ikkje kan nåast.» I kor stor grad petroleumsforskinga hindrar omstilling er de ikkje så lett å svare på. Men det er påfallande kor lite debatt denne fråsegna har skapt. Er det ingen som vågar å ta debatten om kva rolle forskinga spelar i brytinga mellom den svarte og den grøne økonomien?

I tillegg til forsking er langsiktige investeringar og grøne marknader viktig for det grøne skiftet. Eksplosjonen i sal av elektriske bilar viser at politikk verkar der marknaden er for treg.. Vi treng fleire slike satsingar, ikkje minst for å fremme enøk og bruk av solenergi i bygg. Og vi må ta lærdom av at det var Statoil som skapte den suksessrike oljeteknologiindustrien. No treng vi eit Statgrønt som kan løfte fram store langsiktige prosjekt og utvikle ein grøn leverandørindustri.

Alf

Dette innlegget står på trykk i Klasselkampen i dag.