Category Archives: Stat – region – kommune – velferd

Passiv skepsis eller ambisjoner for samfunnsutvikling?

 Gjestekommentar frå Melissa Jocelyn Lesmana
Har stått på trykk i Fædrelandsvennen

Den siste uken har vi kunnet lese i Fædrelandsvennen hvordan ordføreren i Kristiansand er bekymret for å ta imot flere flyktninger til byen. Krfs Thorild Bransdal skal ha honnør for å rette kritikk mot Grundekjøns holdning og retorikk. Det er liten tvil om at Krf har et stort sosialpolitisk hjerte, noe som også omfatter flyktningepolitikken.

Likevel reagerer jeg på at Brandsdals kritikk mot Grundekjøn også inneholder uheldig retorikk. Det fokuseres på å fordele byrden med bosetting av flyktninger. Jeg har ingen problemer med å innrømme at det kan føre med seg utfordringer av å ta imot flyktninger for ulik kommuner, men er det virkelig en byrde? Dersom man tar det økonomiske aspektet først, får faktisk kommunene et relativt høyt beløp i integreringstilskudd fra staten ved bosetting av flyktninger, deretter skal man ikke undervurdere hvor mye ressurser som tilføres samfunnet ved sysselsetting av disse, og da ikke bare i form av skattekroner.

I et bredere samfunnsøkonomisk perspektiv er hvert enkeltindivid en ressurs som har mye å tilføre et samfunn. Integrering ser ut til å  være et misforstått begrep hos Grundekjøn i form av et tiltak man bare kan vedta, og som har avhenger av kapasitet. Integrering er en toveis prosess hvor ansvaret for suksess ligger både på i dette tilfellet flyktningene og det etablerte samfunn. Vi lever i et mangfoldig samfunn, og bør heller se dette som en klar fordel enn som en byrde. Mangfold får fremhevet sine positive trekk ved at man legger til rette for ressursutnyttelse av enkeltindivider. Vellykket integrering handler om dette, og det beste tiltaket er å styrke innvandreres muligheter til å delta og bidra i arbeids- og samfunnsliv.

I 2010 ble en næringslivsundersøkelse gjort av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i Finnmark. Hele 85% av arbeidsgivere i Finnmark sa seg er delvis eller helt enig i at innvandrere tilfører arbeidslivet i regionen viktig kompetanse. Dette er et særdeles høyt tall, men likevel mente respondentene i undersøkelsen at innvandrerernes arbeidskraft kunne utnyttes bedre. Omlag halvparten av arbeidsgiverne mente at fordommer i egne rekker var en viktig årsak til at innvandrere i fylket ikke får jobb etter sine kvalifikasjoner. Det siste utsagnet er også representativt for Kristiansand så vel som mange andre kommuner.

Kristiansand burde ha som målsetting å overgå seg selv og sin flyktningepolitikk som lå til grunn tildelingen av Bosettingsprisen fra departementet i 2010. Hva med å gå i dybden av hva integrering er, legge bedre til rette for det og øke kunnskapen og kommunens flyktningearbeid og deretter skape en banebrytende visjon om utnyttelse av ressurser i et mangfoldig samfunn? Det er langt mer konstruktivt, humant og fordelaktig for et samfunn vi ønsker skal vokse og utvikle seg.

Melissa

Høgre satsar på dobbeltkommunikasjon

For ei veke sidan gjekk Gitmark (H) og Harberg (H) ut i Fædrelandsvennen og kravde eit såkornfond til Sørlandet. Eg blei mildt sagt litt overraska. Dette var heilt nytt for meg som har jobba med denne saka i lang tid. Eg tenkte først at dei ville henge seg på ei god sak i tolvte time, men eg kan ikkje sjå at det heller er tilfelle. Like før helga behandla Stortinget to saker om såkornfond. Eg har gått i gjennom forslaga frå Høgre og kan ikkje finne at partiet har fremma noko forslag om lokalisering av såkornfond til Sørlandet.

Men ikkje nok med det. SV har i lang tid jobba for å legge til rette for at det skal komme eit såkornfond til vår landsdel. Derfor har vi fått dei andre regjeringspartia med på at det er eit mål å etablere såkornfond i alle landsdelar. Heller ikkje det har Høgre slutta seg til i sine merknader. Utspelet i Fædrelandsvennen kjem dermed i eit underleg lys.

Eksempelet med såkornfond er berre eit av mange. I landbrukspolitikken prøver Høgre no å snakke på seg ein distriktsvenleg profil. Men i sine merknader skriv dei at dei ønskjer ei strukturrasjonalisering for å få ned prisen til bonden. Det vil ikkje bli mykje att av landbruket i Nord-Noreg, på Vestlandet og på Sørlandet med ein slik politikk. I spørsmål om arbeidsmiljølova prøver dei å vere både for og mot ei liberalisering.

Dett er eksempel på den dobbeltkommunikasjonen Høgre satsar på i sin iver etter å skape seg ein mjukare profil for å sanke nye stemmer. Dei kjem med slike utspel og satsar på at media ikkje stiller dei nødvendige kontrollspørsmåla. Når politikarar frå andre parti prøver å få fram dei faktiske forholda, tar Høgre på seg offerrolla etter mønster frå FrP. Då sutrar dei over at vi snakkar om Høgre sin politikk og ikkje vår eigen.

Alf

Skremmebilde

Dette innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag.

Før påske gikk Erna Solberg til angrep på de som får trygd og sosialhjelp, og nå følger Hans Otto Lund og andre høyrepolitikere på Sørlandet opp denne kampanjen. Høyre prøver å skape et skremmebilde av latsabber og trygdemissbruk for å begrunne sine kutt i offentlige ytelser og skattelette til de rike.

Velferdsstatens ytelser er til for folk som trenger dem. Det finnes ingen stønader der staten gir penger til folk som er late og ikke vil jobbe. Det er en selvfølge at alle som kan og får bidra i arbeidslivet, gjør det. Om det hersker det ingen uenighet, selv om Høyre forsøker å late som om noen kaster penger etter slappe ungdommer. Tvert i mot er vi et folk som står på. Norge er i verdenstoppen på yrkesdeltagelse samtidig som vi har velferdsordninger som sikrer at folk har tak over hodet og mat på bordet, selv når vi ikke kan arbeide.

Statistikken viser at det ikke er grunn til den trygdepanikken som Høyre ønsker å spre for å begrunne sine kutt i inntektene til vanskeligstilte, syke mennesker og folk i krise. I statsbudsjettet for 2012 var det enslige forsørgere som fikk smake Høgre-øksa, når de foreslo nær en milliard kroner i årlige kutt i overgangsstønaden. Overgangsstønaden gjør at folk som blir alene med ungene sine, får en økonomisk hjelp til å klare seg mot at man er i arbeid eller utdanning.

Høyre sprer myter at folk kan » velge» trygd framfor arbeid og at for eksempel uføre med mange barn, innretter seg slik det lønner seg mest. Å være syk handler ikke om å innrette seg, men om en ufrivillig, lite lønnsom og ofte smertefull tilværelse, der muligheten til selv å bedre inntektene er nesten fraværende. Barn i slike familier trenger at fellesskapet sikrer dem mot fattigdom og mot politikere som enøyd leter etter syndebukker.

I følge Høyre tror ungdommen nå til dags at man bare kan gå til Nav for å hente seg penger til å ta et år fri. Til det er å si at det finnes ingen ordning som gjør slikt misbruk mulig. Det finnes unge som får hjelp av NAV, men da kreves deltakelse i tiltak og det ligger nok årsaker bak som ingen trenger å misunne dem. Og unge som er i krise og i ferd med å falle ut av skole og arbeid, skal fanges opp og gis oppfølging som gjør at de fatter mot og finner fotfeste.

Individstønad er en ordning som gis til folk som deltar i helt konkrete tiltak. Man får rett og slett ikke individstønad hvis man ikke deltar i disse tiltakene. Så er det sosialhjelp, som er den siste utveien for mennesker i en svært vanskelig situasjon økonomisk.

De aller fleste mottar sosialhjelp i en kort periode for å komme seg over en vanskelig tid. Alle som har møtt systemet, vet at dette ikke er noe sted man bare kan be om penger. Det er all grunn til å diskutere hvordan folk som mottar sosialhjelp har det, hvorfor de trenger hjelp og hva vi kan gjøre for å sikre at flest mulig kommer i arbeid eller utdanning. Men da må en sjekke hvordan virkeligheten er for de det gjelder, hente kunnskap både hos de som jobber med folk som er fattige, og hos de som fører tilsyn med tjenestene.

Studier fra Høyskolen i Oslo viser at de fleste som mottar sosialhjelp er syke, til og med svært syke. De skal likevel straffes med mer fattigdom, i følge Høyre. Mange har økonomiske og sosiale problemer som gjør at de trenger hjelp for å komme seg over kneika. Når folk får sosialhjelp har kommunene mulighet til å stille vilkår, for eksempel om deltagelse i arbeidstrening eller annet.
NAV har skrevet årsrapport om fattigdomsarbeidet i 2011, og den påpeker at fattigdom gir mer fattigdom. Problemene fester seg og skaper nye problemer. Veien til arbeidslivet blir lengre. Lærer barn i slike familier å gå på trygd? Nei, mener NAV, det er de bakenforliggende problemene som ikke blir løst og dermed går i arv. På samme måte som de velbergedes fordommer mot vanskeligstilte går i arv og er seiglivet som arvesynden.

Helsetilsynets første og eneste tilsyn med sosialhjelp i kommunene ble utgitt i 2011. Tilsynet dokumenterer til fulle at loven ikke følges, folk får ikke engang lagt fram saken sin sikkelig. Dette er kunnskap som burde sjokkere og opprøre, men i stedet sitter vi nå med en debatt der fattige folk er problemet, ikke et system som ikke fungerer godt nok. Høyre fremstiller sosialhjelpsmottakere som en homogen gruppe som skal møtes med standardiserte krav. Forslag fra høyrepolitikere som Hans Otto Lund bærer preg av at de skal møtes med kollektiv straff i stedet for dialog med og støtte til endring og bedring av den enkeltes tilværelse.

Istedenfor å sjekke fakta velger Høyre å mistenkeliggjøre alle som er i krise. Det er en brutal arbeidsmetode Høyre velger når de bruker mistenkeliggjøring av sosiale grupper for å skape oppslutning om velferdskutt. Politikk får konsekvenser for virkelige mennesker. Vi som politikere har et stort ansvar for å basere vår politikk på fakta og ikke fordommer. Fordommer som gjør at færre vil makte å snu et vanskelig liv, fordommer som krymper selvtilliten og krenker menneskeverdet til folk som har utfordringer i sine liv de fleste av oss heldigvis slipper. Og fordommer som skremmer vekk arbeidsgivere som kanskje kunne hatt egnet arbeid å gi til noen som både vil og kan, men som ikke får.

Rasha Abdallah, medlem av Helse- og sosialstyret i Kristiansand
Sølvi Thomassen, fylkestingsrepresentant for SV
Alf Holmelid, stortingsrepresentant for SV

SMB-politikk for landbruket

Dette innlegget står på trykk som gjestekommentar i Nationen i dag.

Eg vaks opp på ein liten gard på Vestlandet. Far min reiste på anleggsarbeid og sildefiske for å få endane til å møtast. I tillegg dreiv vi laksefiske og anna fjordfiske. Dette er ei form for kombinasjonsdrift som har lange tradisjonar i norsk landbruk. Skal vi nå dei måla som det synest å vere brei semje om i landbruksdebatten, så er dette ei driftsform som vi må legge til rette for også i framtida.

Landbruk over heile landet er eit sentralt mål for norsk landbrukspolitikk. Eit aktivt landbruk legg også grunnlag for andre aktivitetar og er ein viktig føresetnad for å oppretthalde levande bygder. Men dersom vi skal få dette til, må vi ta vare på dei små og mellomstore bruka. I næringspolitikken snakkar vi om at det er viktig å utvikle ein politikk for små og mellomstore bedrifter, SMB-ar. Vi treng også ein landbrukspolitikk for små og mellomstore bruk, ein SMB-politikk for landbruket.

Eg representerer Vest-Agder på Stortinget. I dette fylket har vi stor overvekt av kombinasjonsbruk der inntekta frå bruket må kombinerast med andre inntekter. Dersom vi skal oppretthalde landbruket i dette og mange andre fylke, så må vi legge til rette for kombinasjonsbruk. Vi må oppgradere statusen til det å drive ein gard i kombinasjon av anna inntektsbringande arbeid.

I det fylke der eg vaks opp, og i det fylket eg representerer på Stortinget, ligg topografien dårleg til rette for strukturrasjonalisering i landbruket. Det blir raskt mykje forbruk av dekk og diesel dersom ein skal slå saman mange bruk eller satse stort på leigejord. På eit seminar om landbruket i Vest-Agder var det ein bonde som oppsummerte situasjonen slik: Det hjelp lite om eg får leigd meir jord dersom eg blir den siste bonden i bygda. Då kan det lett bli eit tynt fagmiljø og litt trasig for oss som er att.

Landbruksorganisasjonane har lagt vekt på å auke produksjonen av mat. Skal vi klare det, må vi ta vare på den dyrka jorda. Kampen for å bevare matjorda må førast på mange frontar. Det er viktig å hindre at den blir bygd ned når byar og tettstader ekspanderer og vegprosjekt skal realiserast. Men den største avgangen av dyrka jord har vi ved at den går ut av produksjon.

Med den topografien vi har her i landet, må vi legge til rette for SMB-ane, dei små og mellomstore bruka, dersom vi skal bevare den dyrka jorda. Ein aktiv produktiv bonde som brukar halvparten av si arbeidskraft på bruket, bør få same respekt som dei som driv større. Eit deltidsbruk kan også vere eit viktig springbrett for å utvikle anna næringsverksemd i bygda.

Landbruket som andre næringar har i ein periode blitt fanga av retorikken om at større einingar fører til auka produktivitet. Det kan vere riktig i ein del tilfelle, men det er ikkje ei naturlov som gjeld generelt. Ein del av den strukturrasjonaliseringa vi har sett i landbruket, skuldast sterke samfunnstrendar. Men det har også vore ein villa politikk med verkemiddel som fremmar denne utviklinga. Sponheim si innføring av privat omsettelege melkekvotar er eit eksempel. Mange rådgivarar sitt fokus på å bygge store driftsbygningar er eit anna.

Dersom vi skal behalde matjorda og levande bygder, er det på tide å få eit bevisst forhold til kor viktig dei små og mellomstore bruka er for å nå våre landbrukspolitiske mål. Når landbruksmeldinga kjem, så vil vi finne mange målformuleringar som vi vanskeleg kan oppfylle utan SMB-ane i landbruket. Derfor er det viktig at vi også innrettar dei konkrete verkemiddela slik at vi tar vare på SMB-ane og deira plass i ein heilskapleg landbrukspolitikk

Alf

Utfordringar til Sørlandsutvalet

I går presenterte vi Sørlandsutvalet som skal komme med innspel til næringsutvikling og regional utvikling på Agder. Bakgrunnen er at Sørlandet er ein motsetningsfylt landsdel. På den eine sida har vi ein framgangsrik  industri. På den andre sida har vi mange unge på trygd, og vi ligg på botnen  når det gjeld likestilling.

Då vi presenterte utvalet, peika eg på tre utfordringar. For det første bør utvalet merke seg at dei største forskjellane ikkje går langs aust-vest-aksen. Dei går langs nord-sør-aksen, mellom kysten og innlandet. Dessutan går dei mellom dei som er i arbeidslivet og dei som har falle utanfor.

For det andre treng Agder ei langt sterkare satsing på innovasjon. Næringslivet er dominert av to bransjar, offshore leverandørindustri og prosessindustri. Begge bransjane er i stor grad dominert av utanlandske eigarar, og dei er sterkt eksponert for internasjonale konjunkturar. Derfor treng vi å satse både på bedriftsintern innovasjon gründerskap for å sikre ein robust næringsstruktur. Med basis i verdsleiande teknologiske kompetanse og lang internasjonale erfaring ha Agder gode føresetnader for å utvikle nye bedrifter og nye arbeidsplassar. Men det må satsast langt meir målretta enn i dag. Lønsemda i dagens næringsliv må ikkje bli ei sovepute.

Til sist bad eg utvalet hugse på at god næringspolitikk og god miljøpolitikk er to sider av same sak. Vi har mange eksempel på dette på Sørlandet. Personleg jobba eg på Elkem då prosessindustrien fekk reinsekrav for nokre tiår sidan. Mange frykta at det ville føre til nedlegging av denne industrien. Med vi opplevde det motsette. Det blei satsa på reinseteknologi som ikkje berre fjerna utsleppa, men som også etter kvart erobra verdsmarknaden. Og avfallsprodukta blei foredla til høgverdige produkt. Utan denne miljøsatsinga hadde vi knapt hatt prosessindustri i Noreg i dag.

Alf

Nyskaping og grøn innovasjon nasjonalt og på Agder

Noreg har eit næringsliv som er svært avhengig av olje og gass, og vi veit at oljeaktiviteten vil bli redusert om nokre tiår. Vi veit også at eit einsidig næringsliv er sårbart for internasjonale konjunkturar, og at den internasjonale konkurransen hardnar til.

Derfor er det viktig å skape nye bedrifter og nye arbeidsplassar. Erfaringa har vist at private investorar er lite villige til å ta den risikoen med  å bygge opp nye bedrifter frå grunnen av. Derfor må staten stille opp med risikokapital for å sikre eit berekraftig næringsliv og full sysselsetting i framtida.

Agder er ikkje noko unntak. Landsdelen har eit ein offshorebransje, ein prosessindustri og ei reiselivsnæring som alle er sterkt internasjonalt eksponert, og som derfor kan bli utsett for konjunktursvingingar. Samtidig har landsdelen eit høgteknologisk miljø der det ligg godt til rette for innovasjon og nyetableringar. Difor er det viktig å ha tilgang til risikovillig kapital for gründerar.

Då SV hadde landsmøte i vår, uttalte eg til Fædrelandsvennen at staten må stille opp med ny risikokapital, og no er det blitt offisiell politikk. I ei ny stortingsmelding om statleg eigarskap har regjeringa varsla at det vil komme statleg risikokapital i form av nye såkornfond. Det er også varsla ny venturekapital gjennom det statlege selskapet Investinor.

Då Stortinget behandla stortingsmeldinga om statleg eigarskap like før ferien, blei forslaget om risikokapital stadfesta og forsterka. Dermed er vi langt på veg i mål med min landsmøtelovnad frå i vår. Kombinert med dei ordningane vi har frå før med støtte til miljøteknologi og fornybar energi, kan dette legge grunnlaget for berekraftig grøn innovasjon både nasjonalt og på Sørlandet.

I går var eg på møte i næringsutvalet i Nordisk råd. Der var det stort engasjement for samarbeid om grøn innovasjon i Norden. Gjennom eit nordisk samarbeid kan vi skape eit større teknologisk miljø og ein større heimemarknad. Det finst ikkje noko berekraftig alternativ til satsing på grøn innovasjon. Utfordringa er å ta det inn over seg før det er for seint.

Alf

Berekraftig næringsutvikling med klimafond

Innlegget stod på trykk i DN i går.

Fremskrittspartiet har aldri anerkjent at
utslepp av klimagassar er ein alvorleg trussel mot kloden vår. Partiet har
tvert i mot gjort sitt beste for å så tvil om internasjonal forsking som dokumenterer at det hastar med å setje i verk effektive tiltak. Derfor er det heilt naturleg at Ketil Solvik-Olsen, FrP, gjer sitt beste for å torpedere klimaforliket som alle dei andre partia på Stortinget står bak  (DN 23. juni). I sin iver etter å komme klimaforliket til livs, kjem han også i skade for å fronte ein lite framtidsretta næringspolitikk.

Sovik-Olsen hevdar at eg ikkje forstår at teknologiutvikling tar tid. Eg har jobba eit heilt liv med industriell forsking og utvikling. Er det noko eg har lært, så er det at teknologiutvikling og industrialisering er tidskrevjande og ressurskrevjande. Derfor er det viktig å komme i gang før det er for seint, og norsk industri er godt i gang med å redusere sine klimautslepp og utvikle teknologi som kan møte framtidige utfordringar.

Ein del av dei teknologiske løfta som må til, kan ha dimensjonar som gjer at dei ikkje blir realisert utan å tenkje nytt. Derfor har SV og andre lansert tanken om eit klimafond slik at vi kan få eit breitt samarbeid mellom næringslivet og det offentlege om å nå våre klimamål og utvikle eit robust og framtidsretta næringsliv.  No har også Arbeidarpartiet signalisert støtte til eit slikt tiltak.

Noreg er avhengig av å vere teknologisk leiande både for å møte klimautfordringane og for å klare den skjerpa konkurransen. Det er også viktig å posisjonere seg i den veksande marknaden for miljøteknologi. Alternativet til ei slik satsing kan bli ei avindustrialisering av Noreg om nokre tiår. Vi kan ikkje satse på luftslott slik Solvik-Olsen har gjort basert på rykte om Alcoa-planar i Nord-Noreg.

Alf