Category Archives: Stat – region – kommune – velferd

Ein rausare strategi for Agder

Aust-Agder_og_Vest-AgderSpør ikkje kva Noreg kan gjere for Agder, spør kva Agder kan skape for Noreg.
Sutring over at landsdelen er gløymd av dei sentrale styresmaktene er ikkje ein optimal strategi for å utvikle Agder til ein region med nasjonal tyngde.

Dei siste åra har den politiske debatten på Sørlandet blitt dominert av klager på regjeringa for manglande satsing på Sørlandet. Borgarlege politikarar med solid støtte frå Fædrelandsvennen har svinga seg til dei store retoriske høgder. Vi er gløymde, vi er oversett, vi er i slagskuggen, vi har ikkje profilerte talspersonar i hovudstaden, og vi får minst av alle regionane her i landet, får vi vite.

Når statsbudsjettet blir lagt fram, kastar opposisjonspolitikarane og journalistane seg over teksteditoren for å sjekke kor mange gonger Agder er omtalt i budsjettdokumentet. Finn dei få øyremerka midlar til regionen, blir budsjettet dømt nord og ned. Budsjettpostar med riktig postnummer er det som gjeld, om dei er aldri så små. Store nasjonale satsingar som kan vere spesielt viktige for Agder, og som kan gi store utteljingar for vår region, blir som oftast oversett.

Når statsrådar kjem til Agder, er det store spørsmålet om dei over bordet kan love pengar til gode formål. Det overskygger gjerne den viktige dialogen om samspelet mellom det regionale og det nasjonale. Jamvel då Sørlandsutvalet presenterte si innstilling, blei den store snakkisen at ministrane ikkje hadde pengar i kofferten. Kva visjonar utvalet hadde for å utvikle landsdelen i dialog med sentrale styresmakter, kom i skuggen.

Kamp om ressursar er ein viktig del av politikken. Men det er ikkje gitt at kamp for øyremerka midlar er det som lettast fører fram. Det kan vere enklare å få gjennomslag for nasjonale satsingar som er tilpassa behova på Agder. Ofte tilfører det regionen større midlar. Vi kan nemne satsingar som miljøteknologiordninga, CO2-kompensasjonsordninga for prosessindustrien og belønningsordninga for kollektivtransporten. Å drive postnummerpolitikk er ikkje alltid det som gir mest til regionen, sjølv om det gir størst oppslag i regionale media.

Kanskje vi skal snu litt på flisa og spørje kva Agder ønskjer å bidra med? Kva ønskjer vi å skape for å møte dei utfordringane regionen og landet står overfor? Har vi ressursar og kompetanse som landet treng, og som sentrale styresmakter er interessert i å vidareutvikle saman med oss? Med eit slikt utgangspunkt kan Agder bli ein region som får sin sentrale plass i nasjonale strategiar og budsjett.

Agder er ein leiande industriregion med mange teknologitunge bedrifter. For eit par tiår sidan var det mange som spådde at den tradisjonelle industrien ville bukke under i ein stadig tøffare internasjonal konkurranse. Men bedriftene har klart seg betre enn mange spådde. Dei har møtt nye utfordringar med omstilling og ny teknologi. Strenge miljøkrav var med på å utløyse ei teknologisatsing som styrka konkurranseevna samtidig som den betra miljøet.

Noreg er i ferd med å få eit einsidig og eit todelt næringsliv. Oljesektoren dominerer verdiskaping og sysselsetting. Samtidig skaper den press i økonomien, og landbasert næringsliv får problem med å konkurrere om kapital og arbeidskraft. På Agder ser vi den same utviklinga. Vi har oljedominans, og vi har det todelte næringslivet. Her som elles langs kysten har oljeteknologiindustrien hatt kraftig vekst. Men vi har også ein tradisjonsrik landbasert industri som til dels står overfor store utfordringar, sjølv om bedriftene har vist stor omstillingsevne.

Kanskje Agder kan ta mål av seg til å bli ein leiande region for berekraftig industri- og næringsutvikling på tvers av tradisjonelle bransjar og fagområde. Vi kan satse på å utvikle kompetanse og teknologi for eit næringsliv som er i stand til å takle omstilling, ikkje minst langsiktig omstilling til ein økonomi som er mindre oljeavhengig. Realfag og teknologi er berre ein del av ei slik utvikling. Det er nettopp ved å sjå på teknologien og økonomien i eit breiare perspektiv at vi kan skape ei berekraftig utvikling. Erfaringa med strenge miljøkrav som skapte berekraftige bedrifter, bør ha lært oss det.

Ei slik strategisk satsing er viktig for å sikre framtida for Agder. Samtidig er det ei satsing som vil bidra til å møte ei av dei største utfordringane som heile nasjonen står overfor. Noreg treng å bygge kompetanse som kan takle tøffare internasjonal konkurranse, og som kan legge grunnlaget for eit næringsliv med perspektiv utover oljealderen. Med si lange industrihistorie og sin varierte kompetansebase har Agder gode føresetnader for å ta ei nasjonal rolle på dette området.

Agder bør ha eit nasjonalt perspektiv på sine regionale strategiar. Det vil løfte regionen langt meir enn mange klagesongar basert på postnummeranalyser av statsbudsjett og sentrale verv. Ein region som bidrar til å møte dei utfordringane som nasjonen står overfor, vil stå sentralt i nasjonale strategiar. Kvifor skal vi ha nokon mindre ambisjon enn det?

Alf

Innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag

Å sjå det lokale i det nasjonale

Hordaland1

Dette innlegget stod på trykk i fædrelandsvennen i dag.

Borgarlege politikarar og Fædrelandsvennen likar å klage over at Sørlandet får for lite utteljing på statsbudsjettet. Eg har prøvd å peike på at ein ikkje berre må sjå på midlar som er øyremerka regionen. Like viktig er det å ha gode nasjonale ordningar som er tilpassa behova på Sørlandet.

CO2-kompensasjonsordninga for prosessindustrien er eit godt eksempel på ei slik ordning. Med vår omfattande prosessindustri var det viktig for vår landsdel å få på plass denne ordninga. Den har større verdi for Agder enn mange øyremerka tilskot, men fordi det er ei nasjonal ordning, har det vore lite fokus på den i regionen og i regionale media.

Kanskje er det årsaka til at den blåblå regjeringa sine kutt i CO2-kompensasjonsordninga kjem som julekvelden på kjerringa for den blå Agder-benken. Skal Agder bli ein framtidsretta region må vi bli flinkare til å sjå det lokale i det nasjonale. Mi erfaring er at det er lettare å få gjennomslag for nasjonale ordningar som også er tilpassa Sørlandet, en å satse på spesielle tiltak for regionen. No har jo dei som har vore flinkast til å sutre over mangel på øyremerka midlar, komme i maktposisjon, så då kan det kanskje vere mogeleg å reise denne debatten.

Alf

Uverdig kollektiv avsporing

BildeSkal Noreg få ned klimagassutsleppa, er det heilt nødvendig å redusere utsleppa frå transportsektoren. Derfor kjempa SV for og fekk gjennomslag for ei kraftig satsing på kollektivtransport i Nasjonal transportplan. Eg har også utfordra Kristiansand og Vest-Agder til å lage ein offensiv plan for å få sin del av dei nasjonale midlane som skal gå til dette formålet.

Sist veke blei det kjent at Kristiansandsregionen får 285 millionar kroner til kollektivtransport. Då skulle vi kanskje tru at det var eit godt utgangspunkt for ein debatt om kollektivtransport og klimapolitikk. Men så vel var det ikkje. Enkelte politikarar som tydeleg vis ikkje er så opptatt av kollektivtransport, såg seg best tent med å skape ein debatt om korleis pengane var tildelt.

Klimaet og kollektivtransporten fortener betre. SV vil kjempe for å få debatten tilbake på sporet og skape eit sterkare engasjement kring kollektivtransport og klimapolitikk:
Vi oppfordrar fylleskommunen og dei aktuelle kommunane til å arrangere eit opent møte med informasjon om planar for kollektivtransporten i Kristiansandsregionen, samt korleis utviklinga er når det gjeld trafikkvekst og klimautslepp i regionen
Vi oppfordrar dei same aktørane til å starte arbeidet med ein langsiktig kollektivplan for heile transportplanperioden på 8 år.

Alf

SV har levert for Agder

BildeHer er nokre eksempel på kva vi med engasjement frå underteikna og med SV i regjering har fått til for Agder i denne stortingsperioden:

Kunnskapsministeren frå SV la nyleg fram ei stortingsmelding der det blir varsla full gjennomgang av finansieringssystemet for universitet og høgskolar. Dermed kan vi få retta opp underfinansieringa av UiA

Etter godt arbeid av SV i transportkomiteen er det no bestemt å starte planlegginga av samankoplinga av Sørlandsbana og Vestfoldbana slik at vi kan redusere reisetida til Oslo med minst ein time. Etter tilsvarande aktiv innsats i finanskomiteen er det lagt til rette for at vi kan få totimarsavgangar på Sørlandsbana utan å legge ned nattoget.

I Nasjonal transportplan er det lagt opp til ei storstilt satsing på kollektivtransport, noko blant andre Kristiansandsregionen kan få glede av om det lokale høgrestyret lagar ein god og klimavennleg plan. Nasjonal transportplan inneheld også ei kraftig satsing på sykkel som vil komme regionen til gode.

SV og miljøorganisasjonane på Agder har kjempa mot oljeboring i Skagerrak, og regjeringa har no lagt fram ein forvaltningsplan for Skagerrak der det ikkje blir opna for oljeboring.

I valkampen lova eg å kjempe for å styrke industrien gjennom satsing på miljøteknologi. Vi fekk auka rammene for støtte til miljøteknologi, og bedrifter på Agder har dei siste tre åra fått over 200 millionar kroner frå miljøteknologiordninga i Innovasjon Noreg. I tillegg kjem støtte til energitiltak gjennom ENOVA.

Då den maritime næringa og offshorenæringa fekk problem etter finanskrisa i 2009, var regjeringa raskt ute med tiltak. Det viktigaste var kanskje auka rammer for GIEK, Garantiinstituttet for eksportkreditt. Utan desse garantiane, hadde mange bedrifter på Sørlandet fått store økononiske problem.

For å redusere klimagassutsleppa er det lagt avgifter på kraftverk som brukar fossilt brensel. Dette fører til at også norsk prosessindustri får auka kraftkostnader sjølv om dei brukar rein vasskraft. Det kan føre til at miljøvennleg metallproduksjon flyttar til land med meir forureinande kraft. For å unngå dette har regjeringa innført ei ordning med såkalla CO2-kompensasjon for å unngå at prosessindustrien som det er mykje av på Sørlandet, flytter ut.

SV samarbeida med fagrørsla då det viste seg at NAV for ei tid sidan hadde innført ei strengare tolking av reglane for tildeling av dagpengar i samband med permittering. Dette blei retta opp.

I denne regjeringsperioden har Kilden og aktivitetane i Kilden fått omfattande støtte.

Regjeringa sette ned Sørlandsutvalet som skal legge fram si innstilling under Arendalsveka.

Lokale institusjonar som Stiftelsen arkivet har fått ekstraordinære tilskot.

I tillegg har vi fått på plass ei rekke nasjonale løft som også er viktig for Agder. Du finn nokre av dei her: http://sv.no/content/download/59343/734544/file/SV%20har%20levert.pdf

Alf

Passiv skepsis eller ambisjoner for samfunnsutvikling?

 Gjestekommentar frå Melissa Jocelyn Lesmana
Har stått på trykk i Fædrelandsvennen

Den siste uken har vi kunnet lese i Fædrelandsvennen hvordan ordføreren i Kristiansand er bekymret for å ta imot flere flyktninger til byen. Krfs Thorild Bransdal skal ha honnør for å rette kritikk mot Grundekjøns holdning og retorikk. Det er liten tvil om at Krf har et stort sosialpolitisk hjerte, noe som også omfatter flyktningepolitikken.

Likevel reagerer jeg på at Brandsdals kritikk mot Grundekjøn også inneholder uheldig retorikk. Det fokuseres på å fordele byrden med bosetting av flyktninger. Jeg har ingen problemer med å innrømme at det kan føre med seg utfordringer av å ta imot flyktninger for ulik kommuner, men er det virkelig en byrde? Dersom man tar det økonomiske aspektet først, får faktisk kommunene et relativt høyt beløp i integreringstilskudd fra staten ved bosetting av flyktninger, deretter skal man ikke undervurdere hvor mye ressurser som tilføres samfunnet ved sysselsetting av disse, og da ikke bare i form av skattekroner.

I et bredere samfunnsøkonomisk perspektiv er hvert enkeltindivid en ressurs som har mye å tilføre et samfunn. Integrering ser ut til å  være et misforstått begrep hos Grundekjøn i form av et tiltak man bare kan vedta, og som har avhenger av kapasitet. Integrering er en toveis prosess hvor ansvaret for suksess ligger både på i dette tilfellet flyktningene og det etablerte samfunn. Vi lever i et mangfoldig samfunn, og bør heller se dette som en klar fordel enn som en byrde. Mangfold får fremhevet sine positive trekk ved at man legger til rette for ressursutnyttelse av enkeltindivider. Vellykket integrering handler om dette, og det beste tiltaket er å styrke innvandreres muligheter til å delta og bidra i arbeids- og samfunnsliv.

I 2010 ble en næringslivsundersøkelse gjort av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i Finnmark. Hele 85% av arbeidsgivere i Finnmark sa seg er delvis eller helt enig i at innvandrere tilfører arbeidslivet i regionen viktig kompetanse. Dette er et særdeles høyt tall, men likevel mente respondentene i undersøkelsen at innvandrerernes arbeidskraft kunne utnyttes bedre. Omlag halvparten av arbeidsgiverne mente at fordommer i egne rekker var en viktig årsak til at innvandrere i fylket ikke får jobb etter sine kvalifikasjoner. Det siste utsagnet er også representativt for Kristiansand så vel som mange andre kommuner.

Kristiansand burde ha som målsetting å overgå seg selv og sin flyktningepolitikk som lå til grunn tildelingen av Bosettingsprisen fra departementet i 2010. Hva med å gå i dybden av hva integrering er, legge bedre til rette for det og øke kunnskapen og kommunens flyktningearbeid og deretter skape en banebrytende visjon om utnyttelse av ressurser i et mangfoldig samfunn? Det er langt mer konstruktivt, humant og fordelaktig for et samfunn vi ønsker skal vokse og utvikle seg.

Melissa

Høgre satsar på dobbeltkommunikasjon

For ei veke sidan gjekk Gitmark (H) og Harberg (H) ut i Fædrelandsvennen og kravde eit såkornfond til Sørlandet. Eg blei mildt sagt litt overraska. Dette var heilt nytt for meg som har jobba med denne saka i lang tid. Eg tenkte først at dei ville henge seg på ei god sak i tolvte time, men eg kan ikkje sjå at det heller er tilfelle. Like før helga behandla Stortinget to saker om såkornfond. Eg har gått i gjennom forslaga frå Høgre og kan ikkje finne at partiet har fremma noko forslag om lokalisering av såkornfond til Sørlandet.

Men ikkje nok med det. SV har i lang tid jobba for å legge til rette for at det skal komme eit såkornfond til vår landsdel. Derfor har vi fått dei andre regjeringspartia med på at det er eit mål å etablere såkornfond i alle landsdelar. Heller ikkje det har Høgre slutta seg til i sine merknader. Utspelet i Fædrelandsvennen kjem dermed i eit underleg lys.

Eksempelet med såkornfond er berre eit av mange. I landbrukspolitikken prøver Høgre no å snakke på seg ein distriktsvenleg profil. Men i sine merknader skriv dei at dei ønskjer ei strukturrasjonalisering for å få ned prisen til bonden. Det vil ikkje bli mykje att av landbruket i Nord-Noreg, på Vestlandet og på Sørlandet med ein slik politikk. I spørsmål om arbeidsmiljølova prøver dei å vere både for og mot ei liberalisering.

Dett er eksempel på den dobbeltkommunikasjonen Høgre satsar på i sin iver etter å skape seg ein mjukare profil for å sanke nye stemmer. Dei kjem med slike utspel og satsar på at media ikkje stiller dei nødvendige kontrollspørsmåla. Når politikarar frå andre parti prøver å få fram dei faktiske forholda, tar Høgre på seg offerrolla etter mønster frå FrP. Då sutrar dei over at vi snakkar om Høgre sin politikk og ikkje vår eigen.

Alf

Skremmebilde

Dette innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag.

Før påske gikk Erna Solberg til angrep på de som får trygd og sosialhjelp, og nå følger Hans Otto Lund og andre høyrepolitikere på Sørlandet opp denne kampanjen. Høyre prøver å skape et skremmebilde av latsabber og trygdemissbruk for å begrunne sine kutt i offentlige ytelser og skattelette til de rike.

Velferdsstatens ytelser er til for folk som trenger dem. Det finnes ingen stønader der staten gir penger til folk som er late og ikke vil jobbe. Det er en selvfølge at alle som kan og får bidra i arbeidslivet, gjør det. Om det hersker det ingen uenighet, selv om Høyre forsøker å late som om noen kaster penger etter slappe ungdommer. Tvert i mot er vi et folk som står på. Norge er i verdenstoppen på yrkesdeltagelse samtidig som vi har velferdsordninger som sikrer at folk har tak over hodet og mat på bordet, selv når vi ikke kan arbeide.

Statistikken viser at det ikke er grunn til den trygdepanikken som Høyre ønsker å spre for å begrunne sine kutt i inntektene til vanskeligstilte, syke mennesker og folk i krise. I statsbudsjettet for 2012 var det enslige forsørgere som fikk smake Høgre-øksa, når de foreslo nær en milliard kroner i årlige kutt i overgangsstønaden. Overgangsstønaden gjør at folk som blir alene med ungene sine, får en økonomisk hjelp til å klare seg mot at man er i arbeid eller utdanning.

Høyre sprer myter at folk kan » velge» trygd framfor arbeid og at for eksempel uføre med mange barn, innretter seg slik det lønner seg mest. Å være syk handler ikke om å innrette seg, men om en ufrivillig, lite lønnsom og ofte smertefull tilværelse, der muligheten til selv å bedre inntektene er nesten fraværende. Barn i slike familier trenger at fellesskapet sikrer dem mot fattigdom og mot politikere som enøyd leter etter syndebukker.

I følge Høyre tror ungdommen nå til dags at man bare kan gå til Nav for å hente seg penger til å ta et år fri. Til det er å si at det finnes ingen ordning som gjør slikt misbruk mulig. Det finnes unge som får hjelp av NAV, men da kreves deltakelse i tiltak og det ligger nok årsaker bak som ingen trenger å misunne dem. Og unge som er i krise og i ferd med å falle ut av skole og arbeid, skal fanges opp og gis oppfølging som gjør at de fatter mot og finner fotfeste.

Individstønad er en ordning som gis til folk som deltar i helt konkrete tiltak. Man får rett og slett ikke individstønad hvis man ikke deltar i disse tiltakene. Så er det sosialhjelp, som er den siste utveien for mennesker i en svært vanskelig situasjon økonomisk.

De aller fleste mottar sosialhjelp i en kort periode for å komme seg over en vanskelig tid. Alle som har møtt systemet, vet at dette ikke er noe sted man bare kan be om penger. Det er all grunn til å diskutere hvordan folk som mottar sosialhjelp har det, hvorfor de trenger hjelp og hva vi kan gjøre for å sikre at flest mulig kommer i arbeid eller utdanning. Men da må en sjekke hvordan virkeligheten er for de det gjelder, hente kunnskap både hos de som jobber med folk som er fattige, og hos de som fører tilsyn med tjenestene.

Studier fra Høyskolen i Oslo viser at de fleste som mottar sosialhjelp er syke, til og med svært syke. De skal likevel straffes med mer fattigdom, i følge Høyre. Mange har økonomiske og sosiale problemer som gjør at de trenger hjelp for å komme seg over kneika. Når folk får sosialhjelp har kommunene mulighet til å stille vilkår, for eksempel om deltagelse i arbeidstrening eller annet.
NAV har skrevet årsrapport om fattigdomsarbeidet i 2011, og den påpeker at fattigdom gir mer fattigdom. Problemene fester seg og skaper nye problemer. Veien til arbeidslivet blir lengre. Lærer barn i slike familier å gå på trygd? Nei, mener NAV, det er de bakenforliggende problemene som ikke blir løst og dermed går i arv. På samme måte som de velbergedes fordommer mot vanskeligstilte går i arv og er seiglivet som arvesynden.

Helsetilsynets første og eneste tilsyn med sosialhjelp i kommunene ble utgitt i 2011. Tilsynet dokumenterer til fulle at loven ikke følges, folk får ikke engang lagt fram saken sin sikkelig. Dette er kunnskap som burde sjokkere og opprøre, men i stedet sitter vi nå med en debatt der fattige folk er problemet, ikke et system som ikke fungerer godt nok. Høyre fremstiller sosialhjelpsmottakere som en homogen gruppe som skal møtes med standardiserte krav. Forslag fra høyrepolitikere som Hans Otto Lund bærer preg av at de skal møtes med kollektiv straff i stedet for dialog med og støtte til endring og bedring av den enkeltes tilværelse.

Istedenfor å sjekke fakta velger Høyre å mistenkeliggjøre alle som er i krise. Det er en brutal arbeidsmetode Høyre velger når de bruker mistenkeliggjøring av sosiale grupper for å skape oppslutning om velferdskutt. Politikk får konsekvenser for virkelige mennesker. Vi som politikere har et stort ansvar for å basere vår politikk på fakta og ikke fordommer. Fordommer som gjør at færre vil makte å snu et vanskelig liv, fordommer som krymper selvtilliten og krenker menneskeverdet til folk som har utfordringer i sine liv de fleste av oss heldigvis slipper. Og fordommer som skremmer vekk arbeidsgivere som kanskje kunne hatt egnet arbeid å gi til noen som både vil og kan, men som ikke får.

Rasha Abdallah, medlem av Helse- og sosialstyret i Kristiansand
Sølvi Thomassen, fylkestingsrepresentant for SV
Alf Holmelid, stortingsrepresentant for SV

SMB-politikk for landbruket

Dette innlegget står på trykk som gjestekommentar i Nationen i dag.

Eg vaks opp på ein liten gard på Vestlandet. Far min reiste på anleggsarbeid og sildefiske for å få endane til å møtast. I tillegg dreiv vi laksefiske og anna fjordfiske. Dette er ei form for kombinasjonsdrift som har lange tradisjonar i norsk landbruk. Skal vi nå dei måla som det synest å vere brei semje om i landbruksdebatten, så er dette ei driftsform som vi må legge til rette for også i framtida.

Landbruk over heile landet er eit sentralt mål for norsk landbrukspolitikk. Eit aktivt landbruk legg også grunnlag for andre aktivitetar og er ein viktig føresetnad for å oppretthalde levande bygder. Men dersom vi skal få dette til, må vi ta vare på dei små og mellomstore bruka. I næringspolitikken snakkar vi om at det er viktig å utvikle ein politikk for små og mellomstore bedrifter, SMB-ar. Vi treng også ein landbrukspolitikk for små og mellomstore bruk, ein SMB-politikk for landbruket.

Eg representerer Vest-Agder på Stortinget. I dette fylket har vi stor overvekt av kombinasjonsbruk der inntekta frå bruket må kombinerast med andre inntekter. Dersom vi skal oppretthalde landbruket i dette og mange andre fylke, så må vi legge til rette for kombinasjonsbruk. Vi må oppgradere statusen til det å drive ein gard i kombinasjon av anna inntektsbringande arbeid.

I det fylke der eg vaks opp, og i det fylket eg representerer på Stortinget, ligg topografien dårleg til rette for strukturrasjonalisering i landbruket. Det blir raskt mykje forbruk av dekk og diesel dersom ein skal slå saman mange bruk eller satse stort på leigejord. På eit seminar om landbruket i Vest-Agder var det ein bonde som oppsummerte situasjonen slik: Det hjelp lite om eg får leigd meir jord dersom eg blir den siste bonden i bygda. Då kan det lett bli eit tynt fagmiljø og litt trasig for oss som er att.

Landbruksorganisasjonane har lagt vekt på å auke produksjonen av mat. Skal vi klare det, må vi ta vare på den dyrka jorda. Kampen for å bevare matjorda må førast på mange frontar. Det er viktig å hindre at den blir bygd ned når byar og tettstader ekspanderer og vegprosjekt skal realiserast. Men den største avgangen av dyrka jord har vi ved at den går ut av produksjon.

Med den topografien vi har her i landet, må vi legge til rette for SMB-ane, dei små og mellomstore bruka, dersom vi skal bevare den dyrka jorda. Ein aktiv produktiv bonde som brukar halvparten av si arbeidskraft på bruket, bør få same respekt som dei som driv større. Eit deltidsbruk kan også vere eit viktig springbrett for å utvikle anna næringsverksemd i bygda.

Landbruket som andre næringar har i ein periode blitt fanga av retorikken om at større einingar fører til auka produktivitet. Det kan vere riktig i ein del tilfelle, men det er ikkje ei naturlov som gjeld generelt. Ein del av den strukturrasjonaliseringa vi har sett i landbruket, skuldast sterke samfunnstrendar. Men det har også vore ein villa politikk med verkemiddel som fremmar denne utviklinga. Sponheim si innføring av privat omsettelege melkekvotar er eit eksempel. Mange rådgivarar sitt fokus på å bygge store driftsbygningar er eit anna.

Dersom vi skal behalde matjorda og levande bygder, er det på tide å få eit bevisst forhold til kor viktig dei små og mellomstore bruka er for å nå våre landbrukspolitiske mål. Når landbruksmeldinga kjem, så vil vi finne mange målformuleringar som vi vanskeleg kan oppfylle utan SMB-ane i landbruket. Derfor er det viktig at vi også innrettar dei konkrete verkemiddela slik at vi tar vare på SMB-ane og deira plass i ein heilskapleg landbrukspolitikk

Alf

Utfordringar til Sørlandsutvalet

I går presenterte vi Sørlandsutvalet som skal komme med innspel til næringsutvikling og regional utvikling på Agder. Bakgrunnen er at Sørlandet er ein motsetningsfylt landsdel. På den eine sida har vi ein framgangsrik  industri. På den andre sida har vi mange unge på trygd, og vi ligg på botnen  når det gjeld likestilling.

Då vi presenterte utvalet, peika eg på tre utfordringar. For det første bør utvalet merke seg at dei største forskjellane ikkje går langs aust-vest-aksen. Dei går langs nord-sør-aksen, mellom kysten og innlandet. Dessutan går dei mellom dei som er i arbeidslivet og dei som har falle utanfor.

For det andre treng Agder ei langt sterkare satsing på innovasjon. Næringslivet er dominert av to bransjar, offshore leverandørindustri og prosessindustri. Begge bransjane er i stor grad dominert av utanlandske eigarar, og dei er sterkt eksponert for internasjonale konjunkturar. Derfor treng vi å satse både på bedriftsintern innovasjon gründerskap for å sikre ein robust næringsstruktur. Med basis i verdsleiande teknologiske kompetanse og lang internasjonale erfaring ha Agder gode føresetnader for å utvikle nye bedrifter og nye arbeidsplassar. Men det må satsast langt meir målretta enn i dag. Lønsemda i dagens næringsliv må ikkje bli ei sovepute.

Til sist bad eg utvalet hugse på at god næringspolitikk og god miljøpolitikk er to sider av same sak. Vi har mange eksempel på dette på Sørlandet. Personleg jobba eg på Elkem då prosessindustrien fekk reinsekrav for nokre tiår sidan. Mange frykta at det ville føre til nedlegging av denne industrien. Med vi opplevde det motsette. Det blei satsa på reinseteknologi som ikkje berre fjerna utsleppa, men som også etter kvart erobra verdsmarknaden. Og avfallsprodukta blei foredla til høgverdige produkt. Utan denne miljøsatsinga hadde vi knapt hatt prosessindustri i Noreg i dag.

Alf

Nyskaping og grøn innovasjon nasjonalt og på Agder

Noreg har eit næringsliv som er svært avhengig av olje og gass, og vi veit at oljeaktiviteten vil bli redusert om nokre tiår. Vi veit også at eit einsidig næringsliv er sårbart for internasjonale konjunkturar, og at den internasjonale konkurransen hardnar til.

Derfor er det viktig å skape nye bedrifter og nye arbeidsplassar. Erfaringa har vist at private investorar er lite villige til å ta den risikoen med  å bygge opp nye bedrifter frå grunnen av. Derfor må staten stille opp med risikokapital for å sikre eit berekraftig næringsliv og full sysselsetting i framtida.

Agder er ikkje noko unntak. Landsdelen har eit ein offshorebransje, ein prosessindustri og ei reiselivsnæring som alle er sterkt internasjonalt eksponert, og som derfor kan bli utsett for konjunktursvingingar. Samtidig har landsdelen eit høgteknologisk miljø der det ligg godt til rette for innovasjon og nyetableringar. Difor er det viktig å ha tilgang til risikovillig kapital for gründerar.

Då SV hadde landsmøte i vår, uttalte eg til Fædrelandsvennen at staten må stille opp med ny risikokapital, og no er det blitt offisiell politikk. I ei ny stortingsmelding om statleg eigarskap har regjeringa varsla at det vil komme statleg risikokapital i form av nye såkornfond. Det er også varsla ny venturekapital gjennom det statlege selskapet Investinor.

Då Stortinget behandla stortingsmeldinga om statleg eigarskap like før ferien, blei forslaget om risikokapital stadfesta og forsterka. Dermed er vi langt på veg i mål med min landsmøtelovnad frå i vår. Kombinert med dei ordningane vi har frå før med støtte til miljøteknologi og fornybar energi, kan dette legge grunnlaget for berekraftig grøn innovasjon både nasjonalt og på Sørlandet.

I går var eg på møte i næringsutvalet i Nordisk råd. Der var det stort engasjement for samarbeid om grøn innovasjon i Norden. Gjennom eit nordisk samarbeid kan vi skape eit større teknologisk miljø og ein større heimemarknad. Det finst ikkje noko berekraftig alternativ til satsing på grøn innovasjon. Utfordringa er å ta det inn over seg før det er for seint.

Alf