Category Archives: Uncategorized

Å gi og ta i debatten

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

FrP har lenge hatt suksess med sin offerstrategi. Dei køyrer hardt ut med angrep på andre, og når dei får svar på tiltale, så klagar dei på debattforma til motstandarane. Men i denne valkampen har biletet endra seg. Det er ikkje FrP, men dei andre opposisjonspartia som har satsa på og raffinert denne strategien.

Opposisjonspartia har lenge gått laus på regjeringa med skuldingar om at den er handlingslamma, at den har sove i timen, at den driv leikeskole, at den har kasta bort 8 år og at den eine og den andre sektoren er i krise. På sosiale media er språkbruken langt tøffare. Det er greitt nok. Frisk debatt er bra. Men når dei partia som sit i regjering, tar til motmæle og viser kva som kan bli konsekvensen av opposisjonspartia sin politikk, så ropar dei om krisemaksimering og stygg valkamp.

Når høgre blir konfrontert med konsekvensane av sin politikk så vrir dei seg unna med å snakke om debattform eller prøve seg på dobbeltkommunikasjon. Det siste eksempelet er at dei for n-te gang har endra synspunkt på formuesskatten. Regjeringspartia viser heile tida fram kva kompromiss dei kjem fram til i regjering. Men mellompartia kallar det usakleg når dei blir utfordra til å meine noko om kva som vil komme ut av samarbeidet med FrP.

Dei som sit med makta må tåle kritikk. Det skulle berre mangle. Men dei som vil ha makt, må også tole å bli konfrontert med mogelege konsekvensar av sin politikk og sine samarbeidsval.

Alf

Lenke

Sommarintervju

Sommarintervju

Ta deg tid til å lytte til dette sommarlette intervjuet.

SV har levert for næringslivet på Agder

imageI valkampen for fire år sidan lova eg å arbeide for sterkare satsing på miljøteknologi og miljøvennleg industri. Det har fått gjennomslag i regjeringa. For tre år sidan blei ramma for støtte til miljøteknologi auka til 300 millionar kroner om året. Ei rekke store og små bedrifter på Sørlandet har nytt godt av denne ordninga, og vår landsdel ligg på topp når det gjeld prosjekt med slik støtte.

Då industrien stod overfor store utfordringar etter finanskrisa i 2009, ramma det også mange bedrifter på Sørlandet. Regjeringa var raskt ute og auka garantirammene for eksportkreditt. Utan dette tiltaket er det stor sjanse for at ein del bedrifter hadde fått problem med å overleve. Regjeringa er i kontinuerleg dialog med næringslivet for å møte nye utfordringar på dette området.

Sørlandet har ein omfattande prosessindustri. Den har fått auka kraftprisar på grunn av kraftutveksling med kontinentet. Der må kolkraftverk kjøpe CO2-kvotar, og denne kostnaden smittar over på norske kraftprisar sjølv om vi har vasskraft. For å unngå at miljøvennleg norsk industri får problem, har regjeringa innført ei kompensasjonsordning for denne marknadseffekten, noko mange bedrifter på Sørlandet vil få glede av.

Med SV i regjering har industrien på Sørlandet nytt godt av gode rammevilkår. I tillegg til dei konkrete tiltaka som er omtalt her, fører regjeringa ein ansvarleg økonomisk politikk som er viktig for eksportnæringane på Sørlandet. Det same kan vi knapt forvente om vi får eit regjeringsskifte, og Frp får ei hand på rattet.

I tillegg til å bryte handlingsregelen i norsk politikk foreslår FrP drastiske tiltak som vil rasere landbruket på Agder. FrP og til dels Høgre har også stemt i mot støtteordningane til dei store næringsklyngene på Sørlandet, NODE og Eyde. Venstre gjekk på si side til angrep på SV då vi lanserte kompensasjonsordninga for prosessindustrien.

Med SV i regjering er det lagt til rette for berekraftig industri- og næringsutvikling på Sørlandet. Regionen vil vere tent med ei vidareføring av denne politikken.

Alf

Kamp mot forskjellar

Mange er opptatt av forskjellane i samfunnet. Men det er ofte vanskeleg å få aksept og støtte til auka skattar for dei rike slik at vi får meir midlar å bruke på dei som treng det mest. Det er også ei utfordring å få aksept for at arbeidslinja ikkje må trekkast så langt at det går ut over dei som ikkje kan arbeide eller får arbeid.

Undersøkingar viser at samfunn med små forskjellar er betre for alle. Folkehelsa er betre, konfliktnivået lågare og tilliten mellom folk og tilliten til styresmaktene er større. Samfunn med små forskjellar klarer seg også godt i den økonomiske konkurransen. Det er derfor lett å tilbakevise høgresida sin retorikk om at kampen mot større forskjellar er eit utslag av misunning.

SV har fått gjennomslag for viktige tiltak for å redusere forskjellane og fattigdomen. Vi har auka minstepensjonen og minsteytinga i folketrygda til 2G (grunnbeløp i folketrygda), vi har utvida bustøtteordninga, og vi har fått på plass introduksjonsprogrammet og ny giv-programmet som hjelper innvandrar ut i arbeidslivet. På den andre sida har vi auka skattane for dei rikaste.

Framleis er det for mange barn som bor i fattige familiar. Derfor vil SV halde fram arbeidet for å redusere forskjellane og bekjempe fattigdomen. Vi vil blant ha nasjonal minstenorm for sosialhjelp, og vi vil ikkje ta barnetrygda frå sosialhjelpsmottakarane. Gode barnetillegg i trygdeordningane, gratis kjernetid i barnehagane, styrka barnevern, fleire helsesøstrer og ein ny sosial boligpolitikk er av dei tiltaka vi vil jobbe for i tida framover.

Ikkje minst i USA, men også i aukande grad i Europa ser vi at forskjellane i samfunnet aukar og at fleire blir fattige. Noreg har klart seg betre, men vi kan ikkje vere nøgde. Økonomiske og sosiale forskjellar kan målast på ulike måtar. Brukar vi den såkalla GINI-koeffisienten som Statistisk sentralbyrå reknar ut, så har forskjellane gått litt ned under denne regjeringa. Andre måtar å vurdere klasseskilnader og sosiale og økonomiske forskjellar på gir andre resultat.

Men uavhengig av slike målingar må vi forsterke kampen mot fattigdom og for mindre forskjellar. Skal vi klare det, er det viktig å skape brei oppslutning om ein aktiv  fordelingspolitikk med omfordeling over skattesetelen og ein trygde- og sosialpolitikk som stimulerar til arbeid, men som også tar vare på dei som ikkje kan vere i arbeid.

Alf

Å dele for å skape

Denne kronikken står på trykk i Fædrelandsvennen i dag.

Vi høyrer ofte at vi må skape for å dele, og det er vel å bra. Men vi må også dele for å skape. Vi må ha ein fordelingspolitikk og eit skattesystem som kan oppretthalde og vidareutvikle velferdssamfunnet vårt. Eit moderne næringsliv er heilt avhengig eit velfungerande velferdssamfunn. Men vi kan ikkje ta dagens velferdssystem for gitt. Fordelingspolitikken og velferdssamfunnet er under press og vil framleis krevje politisk kamp.

Velkvalifiserte medarbeidarar på alle nivå i organisasjonen er eit av dei viktigaste konkurransefortrinna i norsk næringsliv. Sjølvstendige og kompetente fagfolk er viktigare for norsk næringsliv og norsk økonomi enn oljerikdommen vår.  Og det er vår skattefinansierte velferdsstat med ein god offentleg skole som utdannar denne arbeidskrafta. Vi spleisar på ein velferdsstat som utviklar og formidlar den kunnskapen vi skal leve av i framtida.

Når eg er ute og snakkar med leiarar i næringslivet, er tilgang på kvalifisert arbeidskraft noko av det første dei tar opp. Meir systematiske undersøkingar blant bedriftsleiarar og tillitsvalde viser det same. Når dei får spørsmål om kva som er dei viktigaste suksessfaktorane for den langsiktige utvikling av selskapet, så kjem tilgang på kvalifisert arbeidskraft høgt opp på lista.

Delen av den yrkesaktive befolkninga som deltar i arbeidslivet, er også viktig for den økonomiske utviklinga i eit land. Noreg har relativt høg arbeidsdeltaking samanlikna med andre land. Det kjem av at vi har satsa på full barnehagedekning og gode permisjonsordningar for foreldre. Vi har utvikla ein velferdsstat der alle kan sleppe til med sine evner og si skaparkraft. Det har kosta kamp å komme dit, men no har vi lett for å ta resultata for gitt og gløyme kva som skal til for å vedlikehalde eit velfungerande velferdssamfunn.

For ei tid sidan deltok eg i ein debatt om næringsutvikling og nyskaping. Både gründerar og politikarar var invitert til å presentere sine tankar om innovasjon og næringsutvikling. Høgrepolitikarane snakka som vanleg om skattar og avgifter. Men ein av deltakarane som hadde fått pris for nyskaping, hadde eit heilt anna fokus. Ho sa at god barnehagedekning var grunnen til at ho hadde nådd dit ho no var. Slik fekk ho oss til å tenkje på kor viktig ein moderne velferdsstat er for næringsliv og verdiskaping.

Norsk næringsliv har vist stor omstillingsevne i møte med stadig tøffare konkurranse og nye miljøkrav. Kompetent arbeidskraft er viktig også her. Men samtidig er det viktig med eit godt offentleg trygdesystem for å kunne takle større omstillingar utan for store kostnader for den enkelte og for bedriftene. Og sist men ikkje minst er den norske modellen og trepartssamarbeidet viktig. Det bidrar til å finne ein fornuftig ballanse mellom konkurranseevne og kjøpekraft som begge er viktige for næringslivet. 

Nyare forsking viser at folk har større tillit til kvarandre og til styresmaktene i land med små forskjellar. Det er eit godt grunnlag for å møte økonomiske utfordringar og gjennomføre nødvendige omstillingar. Ein velutvikla velferdsstat legg til rette for menneskeleg utvikling og skaper tryggleik og tillit. Det er viktige pilarar for omstilling og nyskaping. Krisa i Hellas viser korleis det kan gå om ein forsømer å dele gjennom eit effektivt skattesystem.

For eit par år sidan lanserte NHO omgrepet velferdsfella. Det var eit retorisk grep for å skape inntrykk av at velferdssamfunnet er ei felle og ein klamp om foten for næringslivet. Men dette er å snu saka fullstendig på hovudet. Det er nettopp velferdsstaten som har lagt grunnlaget for dagens verdiskaping, og som skal bidra til å skape det næringslivet vi skal leve av etter olja. Men språk er makt. Negative merkelappar kan ha stor effekt sjølv om dei har lite substans. Heldig vis var det mange som reagerte på NHO-utspelet, og freistnaden på å diskreditere velferdsstaten misslukkast. 

I dag er det mange som tar velferdsstaten for gitt. Vi oppdagar ikkje kor viktig den er før den er truga. Det er lett å gløyme alle kampane og alle dei tunge løfta som har brakt oss dit vi er i dag. Derfor er det lett å gå til angrep på skattar og avgifter som er vårt spleiselag for å sikre velferdsstaten. Den er ikkje berre uttrykk for solidaritet og medmenneskeleg omsorg. God fordelingspolitikk er også det beste grunnlaget for næringsutvikling og verdiskaping.  

Dei stadig aukande leiarlønningane og kravet om nye skattelette er eit signal om at fordelingspolitikken er under press også her i landet. Kampen for ein velutvikla velferdsstat som kan sikre framtidig verdiskaping, er ikkje over. Den tidlegare sentralbanksjefen i USA, Alan Greenspan, sa etter finanskrisa at han hadde overvurdert grådigheit som drivkraft for økonomien. La oss vone vi unngår å komme i same situasjon.  

Næringspolitisk debatt degenererar ofte til innlært retorikk om tyngande skattar og avgifter. Du høyrer aldri ein høgrepolitikar løfte fram velferdsstaten som basis for næringsutvikling og verdiskaping. Lågare skattar kan nok vere bra for enkelte på kort sikt, men utan å dele, går det dårleg med verdiskapinga på lengre sikt.

 Alf

Fordelingspolitikk mot krise

Dette er ein justert versjon av eit debattinnlegg i Fædrelandsvennen.

Med SV i regjering kom Noreg gjennom første del av den internasjonale finanskrisa betre enn dei fleste land. I motsetning til andre land klarte vi oss utan auka arbeidsløyse og velferdskutt. Vi satsa på auka offentleg innsats som kom folk flest til gode, framfor skattelette til dei rike slik den konservative regjeringa i Sverige gjorde. God fordelingspolitikk bar oss gjennom krisa. Krisehandteringa var i sum ein suksess, og det er det sentrale. Så kan ein i etterpåklokskapens klare lys diskutere enkelttiltaka, men eg har ikkje sett at nokon har presentert heilskaplege alternativ til det som blei gjort.

Enkelte han stiller spørsmål ved dei tiltaka som blei sett i verk for å redde bankane, utan å peike på noko alternativ. I etterkant av finanskrisa er det ein del som har tatt til orde for at ein bør la bankar gå konkurs. Det skjedde på Island med store kostnader for folk flest, og landet er no i ferd med å reise seg ved å legge om til ein aktiv nærings- og fordelingspolitikk. Men fordi vi ikkje hadde liberalisert finanssektoren, var situasjonen  ein heilt annan her i landet.

Ein av grunnane til at Noreg klarte seg så godt gjennom finanskrisa, var nettopp at finansministeren lenge før nokon tenkte på finanskrise hadde stått i mot presset for å liberalisere finansnæringa. Det blei i staden stramma inn, blant anna på kompliserte spareprodukt. I andre land var det sterk tru på at finansnæringa kunne regulere seg sjølv, og det fekk katastrofale konsekvensar.

Framveksten av spekulative finansielle instrument som hedgefond, har vore med og destabilisert økonomien . Fleire norske finansmiljø etablerte for ein del år sidan hedgefond i utlandet, og produkta blei selde i Noreg med basis i EØS-regelverket. Regjeringa opna då for registrering i Noreg for å få betre kontroll.

Noreg er eit lite land med ein open økonomi. Vi må derfor jobbe internasjonalt på mange frontar for å avgrense oppsvulminga av finanskapitalen. Det er derfor viktig å samarbeide med venstreparti både i Europa og elles for å komme frå analyse og prinsipp til gode strategiar og konkrete tiltak. Skattlegging av finansinstitusjonar og finanstransaksjonar er eit viktig tiltak. I tillegg til å arbeide for internasjonale ordningar som Tobin-skatt, så arbeider SV med å finne fram til skattlegging som kan gjennomførast nasjonalt med god effekt.

Tidlegare styreformann for sentralbanken i USA, Alan Greenspan, skal ha sagt at han overvurderte grådigheit som drivkraft i økonomien. Men erkjenninga bør ikkje stoppe der. Vi bør innsjå at fordelingspolitikk er eit viktig bolverk mot framtidige kriser. Det er ei erkjenning som venstresida er i ferd md å få gehør for i fleire land i Europa, og SV deltar aktivt i denne prosessen.

Alf

Vis musklar, Giske!

Utviklinga i leiarlønningar i statlege bedrifter er ein trussel mot solidariteten i samfunnet og mot den norske modellen som har sikra oss velferd og konkurransekraft. Derfor fekk dette spørsmålet eit sterkt fokus i stortingsmeldinga om statleg eigarskap.

På side 65 – 66 i stortingsmeldinga står det blant anna:
” Samtidig mener regjeringen at retningslinjene ikke har hatt det gjennomslag i lønnsutviklingen for lederne i de heleide statlige selskapene som forutsatt i 2006. I de justerte retningslinjene er det derfor tatt inn at regjeringen forventer at selskaper med statlig eierandel skal bidra til moderasjon i lederlønningene. Hovedelementet i avlønningen for ledende ansatte bør være den faste grunnlønnen. Eventuelle ordninger med variabel lønn må være basert på objektive og målbare kriterier, og de må være åpne og tidsbegrenset. Videre må det være klare sammenhenger mellom de mål som ligger til grunn for den variable lønnen og virksomhetens mål. Det er viktig at variabel lønn ikke fremstår som belønning for forhold de ledende ansatte har liten eller ingen inflytelse over. Det fremgår av retningslinjene at samlet variabel lønn det enkelte år ikke bør overstige seks måneders fastlønn, med mindre særskilte hensyn tilsier det.” (Mi utheving)

Det er nokså opplagt at desse prinsippa ikkje blir følgt opp over alt. Det gjeld ikkje minst taket på variabel lønn. Av og til kan ein lure på om styremedlemmar i det heile tatt har lese stortingsmeldinga når ein høyrer dei uttale seg til media.

Giske har kalla styreleiarane inn på teppet, og i følgje Klassekampen var det ein tredel som ikkje møtte opp. No er tida ute for nye åtvaringar. Vi reknar med at Giske ved neste korsveg viser handling. Dei som ikkje no har tatt signala, må sjølv ta konsekvensane.

Alf