Tag Archives: industri

Frå svart til grøn handlekraft

imageSuksessen til norsk oljeteknologi skuldast politisk handlekraft. Diverre manglar vi den same politiske handlekrafta for å få til det grøne skiftet.

Norsk oljeteknologiindustri er ein suksess, men den er ikkje resultat av oljefunn og marknadskrefter åleine. Næringa blei løfta fram av visjonære politikarar som tok viktige grep på rett tidspunk. Dei la grunnlaget for ein teknologitung industri som har erobra verdsmarknaden. No treng vi tilsvarande handlekraft for å sparke i gang det grøne skifte. Men den oljedopa økonomien og trua på at marknaden ordnar opp, har lamma handlekrafta til politikarane i dei stor partia.

For ein del år sidan såg vi konturane av ein diskusjon om kva vi skal leve av etter olja, men den stilna raskt. Nokre oljefunn fekk førstesideoppslag i media, Jens Stoltenberg gjekk til frontalangrep på oss som stile slike dumme spørsmål, og SSB la fram ein rapport som konkluderte med at ting vil ordne seg. Men vil dei det? Viser ikkje eksempelet med suksessen til oljeteknologiindustrien at politisk handling på riktig tidspunkt gjer ein stor forskjell? Eit anna eksempel er miljøkrava som prosessindustrien fekk på åttitalet. I dag meiner dei fleste at krava tvinga fram teknologisk innovasjon som redda norsk prosessindustri.

Like før ferien fekk to næringsklynger status som Global center of expertise. Begge klyngene er ein del av petroleumsindustrien. Dei er teknologitunge, og dei dominerer verdsmarknaden på sine område, så statusen er vel fortent. Men det bør vere eit tankekors at det berre er petroleumsnæringa som når opp i slike konkurransar. Mange trøystar seg med at teknologibedrifter har stor omstillingsevne. Men spørsmålet er om dei vil finne kompetans og rammvilkår for grøn omstilling her i landet, eller om dei grøne divisjonane og knoppskytingane vil dukke opp andre stader.

Den nasjonal forskingstiske komite for naturvitskap og teknologi, NENT, uttalte nyleg at » … det er forskingsetisk uforsvarlig om petroleumsforskinga sine rammevilkår og forskingsaktivitetar hindrar omstillingsprosessar slik at FNs klimamål, som Noreg har forplikta seg til, ikkje kan nåast.» I kor stor grad petroleumsforskinga hindrar omstilling er de ikkje så lett å svare på. Men det er påfallande kor lite debatt denne fråsegna har skapt. Er det ingen som vågar å ta debatten om kva rolle forskinga spelar i brytinga mellom den svarte og den grøne økonomien?

I tillegg til forsking er langsiktige investeringar og grøne marknader viktig for det grøne skiftet. Eksplosjonen i sal av elektriske bilar viser at politikk verkar der marknaden er for treg.. Vi treng fleire slike satsingar, ikkje minst for å fremme enøk og bruk av solenergi i bygg. Og vi må ta lærdom av at det var Statoil som skapte den suksessrike oljeteknologiindustrien. No treng vi eit Statgrønt som kan løfte fram store langsiktige prosjekt og utvikle ein grøn leverandørindustri.

Alf

Dette innlegget står på trykk i Klasselkampen i dag.

Miljøpolitikk er næringspolitikk

KjellONår no også Arbeidarpartiet har begynnt å snakke om at klimapolitikk kan vere næringspolitikk, så kan det vere grunn til å minne om at dette er noko SV og venstresida har snakka om i fleire tiår. Les denne kronikken.

Agder som klimapilot

solcelleDette innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag, FNs miljødag.

Klimadebatten er praktisk talt fraværende på Agder. Media er mest opptatt av oljeindustri og mer vei. Men på FNs klimadag bør vi koste på oss å løfte blikket. Vi bør benytte anledningen til å tenke over vårt ansvar for at neste generasjon skal få et godt miljø og trygge arbeidsplasser. Agder med sin tunge oljeindustri kan lett komme i bakevja når klimaomstillingene skyter fart. Men det trenger ikke å bli slik. Vi har kompetanse til å bli en spydspiss for klimavennlig omstilling. Det er vårt valg. Men det haster.

Agder er den norske solkysten med store muligheter for å satse på solenergi. Solceller på bygninger har blitt en viktig energiressurs i Tyskland og Danmark. I perioder produseres det mer solenergi i Tyskland enn vannkraft i Norge. Også på Sørlandet kan solceller bli en viktig kilde til fornybar energi. Det må utvikles modulære løsninger, opprettes gode rådgivningstjenester og etableres effektive støtteordninger. En slik satsing vil samtidig bidra til en positiv profilering som kan løfte fram fornybarindustrien og den øvrige industrien som satser på framtidsrettet miljøteknologi.

Agder har et ensidig og sårbart næringsliv. Oljeindustrien er svært dominerende, og regionen kan bli hardt rammet av konjunkturendringer. Men den viktigste utfordringen er de store klimaproblemene som vi står overfor. I framtiden må vi utvinne langt mindre fossil energi enn i dag, og det vil ramme det oljebaserte næringslivet. Politikerne og næringslivet på Agder må i langt større grad enn hittil ta denne utfordringen på alvor. Det må utarbeides en grønn handlingsplan som legger til rette for gradvis omstilling før det er for sent. Vi har en teknologibase som kan gjøre oss til en ledende region for miljøvennlig teknologi. Men det kommer ikke av seg selv. Det må satses offensivt på forskning, nyskapning og bedre rammebetingelser på dette området.

Sørlandet har erfaring for at god miljøpolitikk er god næringspolitikk. På åttitallet fikk prosessindustrien i landsdelen nye strenge miljøkrav. Mange mente det ville ta knekken på industrien, men det motsatte skjedde. Det ble satset på teknologiutvikling som ikke bare reduserte forurensningen. Ny teknologi førte også til mindre energiforbruk, bedre produktkvalitet og økt konkurransekraft. En framtidsrettet og offensiv miljøpolitikk styrket næringslivet.

Miljøkampen på åttitallet har vist oss at god miljøpolitikk kan være god næringspolitikk, og at det lønner seg å være i forkant av den internasjonale utviklingen. Det er erfaringer vi bør ta med oss inn i dagens klimadebatt. Skal vi ta vare på miljø og arbeidsplasser, må vi legge til rette for omstilling før det er for sent. Her har fagbevegelsen og miljøbevegelsen felles interesser. Et samarbeid mellom de to bevegelsene er kanskje det som skal til for å presse politikerne til å handle og ikke bare prate om klimaproblemene.

Mali Steiro Tronsmoen, fungerende leder i Kristiansand SV

Alf Holmelid, leder i Vest-Agder SV

Det rettferdige lågutsleppssamfunnet

PV

Her finn du eit notat om korleis vi kan gjere Noreg til eit foregangsland for omstilling til eit grønt næringsliv for lågutsleppssamfunnet. Notatet blei laga til Kvanmokonferansen i 2014.
Notat til Kvanmokonferansen

 

Sterkare allianse fagbevegelse – miljøbevegelse

Havvindmolle-og-Heikki_c3Denne kronikken står på trykk i Klassekampen i dag.

Fagbevegelsen har den medlemsmassen som miljøbevegelsen manglar, og miljøbevegelsen har perspektiv som fagbevegelsen treng. Skal vi få fart på klimapolitikken her i landet, treng vi ein sterk allianse mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen. Miljøpolitikken må ha brei folkeleg forankring dersom den skal få gjennomslag, og fordelingspolitikken må ha eit klimaperspektiv for å vere truverdig i våre dagar. Fagbevegelsen og miljøbevegelsen er gjensidig avhengig av kvarandre for å nå sine mål.

Norske miljøorganisasjonar har hatt gjennomslag i media, men medlemsmassen er liten. I Sverige har miljøorganisasjonane ti gonger så mange medlemmar som i Noreg. Den norske miljødebatten har blitt ein ekspertdebatt. Folk flest følgjer debatten i media. Dei er i liten grad aktive deltakarar i arbeidet med å utvikle ein konkret klimapolitikk. Vi har fått ei framandgjering som stengjer for folkeleg engasjement og politisk press nedanifrå slik vi har hatt i den faglege kampen. Fagbevegelsen hadde aldri fått gjennomslag for ein offensiv fordelingspolitikk utan ein stor medlemsmasse som har sett makt bak krava og heia fram politikarar som støttar dei.

Vi har solid erfaring for at god miljøpolitikk er god næringspolitikk og god sysselsettingspolitikk. Pååttitalet fekk norsk prosessindustri nye miljøkrav, og mange spådde at bedriftene ville gå konkurs eller flagge ut. Men det motsette skjedde. Miljøkrava kom, og industrien tok etter kvart utfordringa og satsa på ny teknologi i samarbeid med styresmaktene. Teknologisatsinga blei ikkje berre til glede for miljøet. Den førte også til redusert energiforbruk, reduserte kostnader og betre produktkvalitet. Offensive miljøkrav på eit tidleg tidspunkt er ei av hovudårsakene til at vi no har ein konkurransedyktig prosessindustri. Hadde miljøsinkene fått dominere debatten pååttitalet, hadde vi knapt hatt prosessindustri i Noreg i dag. Dette er viktige erfaringar som fagrørsla kan ta med seg inn i klimadebatten.

Det som bind saman fagbevegelsen og miljøbevegelsen er eit grunnleggande interessefellesskap mellom kampen for solidaritet og kampen for klimaet, mellom god fordelingspolitikk og god miljøpolitikk. Ein sterkare allianse mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen er ikkje avhengig av semje i eit og alt. Krav om brei semje vil hindre ein konstruktivt dialog og eit dynamisk samspel. Usemja går heller ikkje alltid mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen. Vi ser store forskjellar i syn både internt i miljøbevegelsen og internt i fagbevegelsen. Dette mangfaldet som har komme klarare fram i det siste, er ein styrke for klimakampen.

Forskjellane mellom organisasjonane i miljøbevegelsen kjem blant anna til syne i debatten om vindmøller og småskala kraftverk som i mange tilfelle fører til store inngrep i naturen. Enkelte av miljøorganisasjonane har markert seg som teknologioptimistar i klimadebatten. Andre legg større vekt på bevaring av naturmangfald og har gjerne fokus på redusert forbruk. Diskusjonen om forbruk er også ein diskusjon om fordeling og redusert arbeidstid, og det er spørsmål som fagbevegelsen alltid har hatt på agendaen.

Fleire fagforbund har vedtatt offensive strategiar for miljø og klima, og mange fagorganiserte gjekk under klimaparolar første mai. Men krav om redusert oljeutvinningstempo og vern av sårbare område som Lofoten og Vesterålen skaper framleis strid. Mange har hatt klokketru på kjøp av klimakvotar og har sett mindre behov for nasjonale klimatiltak. Men det er stadig fleire som tar inn over seg at kvotekjøp ikkje kan erstatte innanlandske tiltak. Dessutan viser erfaringane frå miljøkampen pååttitalet at tidleg omstilling av næringslivet er viktig for å sikre arbeidsplassane. Derfor aukar kravet om grøn omstilling i fagbevegelsen, slik vi såg det mange stader først mai.

LO er no i ferd med å utarbeide ein oppdatert klimastrategi. Vi får vone at forbund med ein offensiv klimapolitikk vinn fram, og at samarbeid med miljøbevegelsen blir eit sentralt punkt. Debattar og aktivitetar i basisorganisasjonen i samarbeid med miljøbevegelsen kan skape eit nytt løft for klimakampen. Då kan vi få den breie forankringa og det breie klimaengasjementet som vi har mangla her i landet.

Alf

Ein rausare strategi for Agder

Aust-Agder_og_Vest-AgderSpør ikkje kva Noreg kan gjere for Agder, spør kva Agder kan skape for Noreg.
Sutring over at landsdelen er gløymd av dei sentrale styresmaktene er ikkje ein optimal strategi for å utvikle Agder til ein region med nasjonal tyngde.

Dei siste åra har den politiske debatten på Sørlandet blitt dominert av klager på regjeringa for manglande satsing på Sørlandet. Borgarlege politikarar med solid støtte frå Fædrelandsvennen har svinga seg til dei store retoriske høgder. Vi er gløymde, vi er oversett, vi er i slagskuggen, vi har ikkje profilerte talspersonar i hovudstaden, og vi får minst av alle regionane her i landet, får vi vite.

Når statsbudsjettet blir lagt fram, kastar opposisjonspolitikarane og journalistane seg over teksteditoren for å sjekke kor mange gonger Agder er omtalt i budsjettdokumentet. Finn dei få øyremerka midlar til regionen, blir budsjettet dømt nord og ned. Budsjettpostar med riktig postnummer er det som gjeld, om dei er aldri så små. Store nasjonale satsingar som kan vere spesielt viktige for Agder, og som kan gi store utteljingar for vår region, blir som oftast oversett.

Når statsrådar kjem til Agder, er det store spørsmålet om dei over bordet kan love pengar til gode formål. Det overskygger gjerne den viktige dialogen om samspelet mellom det regionale og det nasjonale. Jamvel då Sørlandsutvalet presenterte si innstilling, blei den store snakkisen at ministrane ikkje hadde pengar i kofferten. Kva visjonar utvalet hadde for å utvikle landsdelen i dialog med sentrale styresmakter, kom i skuggen.

Kamp om ressursar er ein viktig del av politikken. Men det er ikkje gitt at kamp for øyremerka midlar er det som lettast fører fram. Det kan vere enklare å få gjennomslag for nasjonale satsingar som er tilpassa behova på Agder. Ofte tilfører det regionen større midlar. Vi kan nemne satsingar som miljøteknologiordninga, CO2-kompensasjonsordninga for prosessindustrien og belønningsordninga for kollektivtransporten. Å drive postnummerpolitikk er ikkje alltid det som gir mest til regionen, sjølv om det gir størst oppslag i regionale media.

Kanskje vi skal snu litt på flisa og spørje kva Agder ønskjer å bidra med? Kva ønskjer vi å skape for å møte dei utfordringane regionen og landet står overfor? Har vi ressursar og kompetanse som landet treng, og som sentrale styresmakter er interessert i å vidareutvikle saman med oss? Med eit slikt utgangspunkt kan Agder bli ein region som får sin sentrale plass i nasjonale strategiar og budsjett.

Agder er ein leiande industriregion med mange teknologitunge bedrifter. For eit par tiår sidan var det mange som spådde at den tradisjonelle industrien ville bukke under i ein stadig tøffare internasjonal konkurranse. Men bedriftene har klart seg betre enn mange spådde. Dei har møtt nye utfordringar med omstilling og ny teknologi. Strenge miljøkrav var med på å utløyse ei teknologisatsing som styrka konkurranseevna samtidig som den betra miljøet.

Noreg er i ferd med å få eit einsidig og eit todelt næringsliv. Oljesektoren dominerer verdiskaping og sysselsetting. Samtidig skaper den press i økonomien, og landbasert næringsliv får problem med å konkurrere om kapital og arbeidskraft. På Agder ser vi den same utviklinga. Vi har oljedominans, og vi har det todelte næringslivet. Her som elles langs kysten har oljeteknologiindustrien hatt kraftig vekst. Men vi har også ein tradisjonsrik landbasert industri som til dels står overfor store utfordringar, sjølv om bedriftene har vist stor omstillingsevne.

Kanskje Agder kan ta mål av seg til å bli ein leiande region for berekraftig industri- og næringsutvikling på tvers av tradisjonelle bransjar og fagområde. Vi kan satse på å utvikle kompetanse og teknologi for eit næringsliv som er i stand til å takle omstilling, ikkje minst langsiktig omstilling til ein økonomi som er mindre oljeavhengig. Realfag og teknologi er berre ein del av ei slik utvikling. Det er nettopp ved å sjå på teknologien og økonomien i eit breiare perspektiv at vi kan skape ei berekraftig utvikling. Erfaringa med strenge miljøkrav som skapte berekraftige bedrifter, bør ha lært oss det.

Ei slik strategisk satsing er viktig for å sikre framtida for Agder. Samtidig er det ei satsing som vil bidra til å møte ei av dei største utfordringane som heile nasjonen står overfor. Noreg treng å bygge kompetanse som kan takle tøffare internasjonal konkurranse, og som kan legge grunnlaget for eit næringsliv med perspektiv utover oljealderen. Med si lange industrihistorie og sin varierte kompetansebase har Agder gode føresetnader for å ta ei nasjonal rolle på dette området.

Agder bør ha eit nasjonalt perspektiv på sine regionale strategiar. Det vil løfte regionen langt meir enn mange klagesongar basert på postnummeranalyser av statsbudsjett og sentrale verv. Ein region som bidrar til å møte dei utfordringane som nasjonen står overfor, vil stå sentralt i nasjonale strategiar. Kvifor skal vi ha nokon mindre ambisjon enn det?

Alf

Innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag

Salig er oljeøkonomien

Dette innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv i dag. Det er svar på eit angrep frå to professorar i (olje)økonomi. Men det kan også lesast som ein sjølvstendig artikkel.

SV har trekt i gang ein debatt om kva konsekvensar den sterke veksten i oljeinvesteringane har for norsk økonomi. Petter Osmundsen og Øystein Thørgersen (DN, 24.september) svarar med å peike på at oljeaktiviteten har vore og er viktig for norsk velferd. Det er det få som er usamde i. Men det bør ikkje vere til hinder for å diskutere korleis vi skal takle konsekvensane av oljeaktiviteten og det presset den skaper i norsk økonomi. Spørsmålet er ikkje for eller imot, men kor mykje.

Osmundsen og Thørgersen er samd i at det er ei utfordring når ein konjunkturutsett bransje blir så dominerande. Men dei konkluderer med at det er noko vi må akseptere. Dei tiltaka som er framme i diskusjonen, har lange tidshorisontar og er lite treffsikre, hevdar dei. Dei to professorane har eit poeng her, men dei svarer ikkje på dei grunnleggande problemstillingane som eg tok opp. Evna til å tåle svingingar er blant anna avhengig av kor dominerande bransjen er. Derfor reiste eg spørsmål om det finst ei grenser for kor stor del av økonomien som kan vere dominert av ein bransje før varsellampane blinkar. Og kva kan vi gjere for å unngå eit kostnadsnivå som pressar ut anna eksportretta industri?

Petroleumsnæringa skil seg frå andre næringar på fleire måtar. Den baser seg på ein tidsavgrensa ressurs, og den har ein super-profitt som lett kan leie til eit lønns- og kostnadsnivå som ikkje er berekraftig på sikt. Skatteregimet i petroleumsnæringa fører til at ein stor del av kostnaden ved å ta risiko blir velta over på staten. Det fører lett til overoptimistiske satsingar som ein ikkje kan tillate seg i andre bransjar. Denne effekten blei forsterka ved den skatteomlegginga som blei gjort for nokre år sidan. Det viser også at ein lettare grip til argumentet om stabile rammevilkår når ein snakkar om å justerer opp enn når ein juster ned skattane.

Det er heller ikkje mogeleg å diskutere oljeøkonomi utan å diskutere klimapolitikk. Vi kan ikkje bruke all tilgjengeleg kol og olje om vi skal nå målet om maksimalt to graders oppvarming av kloden vår.  Dermed vil langsiktige og økonomisk marginale investeringar i oljeutvinning vere avhengige av at vi gir opp togradersmålet. Også denne risikoen som bryt med  uttalt norsk klimapolitikk, lastar oljeselskapa over på den norske staten. Og byrdene for resten av næringslivet vil bli større jo meir oljeselskapa slepp unna.

Alf