Tag Archives: industri

Vasskrafta som forsvann

SamEydeLever du i den trua at du puttar rein norsk vasskraft på elsykkelen, elbilen og dei andre elektriske dingsane dine? I så fall bør du ta ein ny titt på fakturaen frå kraftleverandøren din. Dersom du ikkje har betalt for opphavsgaranti for rein kraft, så er mindre enn fjerdeparten av den straumen som du brukar, fornybar vasskraft. Resten er kolkraft eller atomkraft – på papiret. Men i våre dagar er det jo dei finansielle papira som gjeld, ikkje dei fysiske realitetane. Og dei finansielle produkta er det som kjent ikkje så lett å sjå konsekvensane av.

Årsaka til at den reine norske vasskrafta blir skitten, er ein finansiell konstruksjon utan kopling til den reelle utvekslinga av elektrisk kraft. Energiselskap som baserer produksjonen sin på fornybare kjelder som sol, vind og vatn, kan selje bevis for at den krafta du brukar, er fornybar. Du får ein garanti for at du har kjøpt miljøvennleg energi. Men det paradoksale er at det ikkje følgjer fornybar kraft med desse opphavsgarantiane. Selskapa kan ikkje selje garantiar for meir enn dei produserer, men utover det er det inga kopling mellom sal av garantiar og sal av energi.

Energiselskapa kan selje opphavsgarantiar til heilt andre enn dei sel den fornybare energien til. Det inneber også at vi kan selje opphavsgarantiar til utlandet for langt større energimengder enn det vi reelt sett eksporterer. I 2015 selde norske energiselskap opphavsgarantiar til EU for om lag 85% av den norske vasskraftproduksjonen, sjølv om krafteksporten berre var om lag 15% av produksjonen. Konsekvensane av dette er at norsk vasskraft utan opphavsgaranti på papiret var samansett av 51% kolkraft og 37% atomkraft. Berre 12% var vasskraft i følgje varedeklarasjonen du finn på nettsidene til NVE.

Ordninga med opphavsgaranti blei innført av EU i 2001. Formålet var å skaffe ekstra inntekter til produsentar av fornybar energi. Det kan vere eit fornuftig system i EU. Der kjem det aller meste av den fornybare energien frå sol og vind. Dette er umodne teknologiar som har eit stort behov for økonomisk støtte i oppbyggingsfasen. Men det same gjeld ikkje norsk vasskraft som i utgangspunktet er svært lønsam. Dessutan har vi ikkje noko system som sikrar at sal av opphavsgaranti for vasskrafta, vil føre til produksjon av meir fornybar energi. Tvert i mot har dagens regjering sagt at vi skal legge mindre vekt på å auke produksjonen av fornybar energi her i landet av frykt for overproduksjon. Vi har altså importert eit system som er fornuftig i EU, men som ikkje har tilsvarande klimaeffekt hos oss.

Derimot kan ordninga med opphavsgaranti for norsk vasskraft få utilsikta og uheldige konsekvensar for norsk industri. Vi kan for eksempel komme i den situasjonen at datasenter på kontinentet på papiret kan bli grønare enn norske datasenter, sjølv om dei i realiteten brukar kolkraft og vi brukar vasskraft. Det er opphavsgarantiane, ikkje realitetane, som tel når bedriftene skal presentere sine miljødeklarasjonar for kundane, og slike deklarasjonar blir stadig meir etterspurt. Politikarar frå alle parti snakkar varmt om grøne datasenter. Samtidig vedtar dei å innføre finansielle produkt som kan rive noko av grunnlaget vekk under slike satsingar her i landet.

Eit anna eksempel er norsk metallproduksjon. Norske prosessbedrifter som  Elkem og Norsk Hydro kan i dag skilte med å ha kanskje den reinaste metallproduksjonen i verda. Dei eksporterer på mange måtar rein norsk vasskraft i fast form. Eyde-nettverket som organiserer mange prosessbedrifter, har tatt mål av seg til å bli verdsleiande på miljøvennleg produksjon. Den teknologien som blir utvikla for å nå dette målet, kan bli ei eksportvare og få store positive konsekvensar for det globale miljøet. Men systemet med opphavsgarantiar kan stikke kjeppar i hjula for denne satsinga.  Når prosessbedriftene skal dokumentere produksjonen sin, så må dei basere kalkylane sine på at det meste av den reine norske vasskraft på papiret kjem frå kol- og atomkraft.

Ein kan jo argumentere for at alle som ønskjer det, kan kjøpe opphavsgarantiar og unngå å bli belasta med kol- og atomkraft i sine miljøkalkylar. Men bør vi ikkje heller spørje kva vi skal med ei ordning som i beste fall har uklare klimaeffektar, og som kan vere negativ for miljøvennleg norsk industriutvikling?  Er opphavsgaranti for vasskraft eit fornuftig system når det ikkje sikrar at dei ekstra midlane går til å produsere meir fornybar energi, men gjer livet vanskelegare for norsk industri? Kraftutveksling med andre land kan under visse føresetnader vere med på å redusere bruken av fossil energi og ha positiv effekt for klimaet. Men eg har vanskeleg for å sjå at ordninga med eksport av opphavsgaranti for vasskraft, lausrive i frå energiomsetninga, har nokon positiv klimaaffekt.

Sal av opphavsgaranti for norsk vasskraft  er shopping av god klimaprofil utan substans og klare klimaeffektar, men med uoversiktlege konsekvensar for norsk industriutvikling.  Har den blitt importert hit til landet ved eit arbeidsuhell?

Alf Holmelid
tidlegare medlem av næringskomiteen på Stortinget for SV

Kronikken står på trykk i Klassekampen i dag

Eit robust næringsliv på Agder

DDM%201000%20AC%202MEg har peika på at Agder har eit einsidig næringsliv, og at vi derfor må legge til rette for mangfald, innovasjon og omstilling.Utfordringa blir ikkje mindre av at den dominerande næringa er konjunkturutsett og vil bli påverka av dei store klimaomstillingane som vi står overfor. Anne Grete Ellingsen i NODE går i eit innlegg i Fædrelandsvennen sist mandag i rette med desse synspunkta og hevdar at eg overdriv klimatrusselen og omstillingsbehovet. Eg meiner tvert i mot at det er viktig å diskutere desse utfordringane for å vidareutvikle og styrke det kompetente næringslivet vi har her i regionen.

Klimapanelet er tydeleg på at vi ikkje har noko tid å miste. Skal vi nå togradersmålet, så må vi redusere dei globale klimautsleppa med 40% til 70% frå 2010-nivå innan 2050. Det vil krevje dramatiske omleggingar når vi veit at utsleppa framleis aukar frå år til år. Jo lenger vi ventar, jo meir dramatisk blir omleggingane. Det er ulike syn på kva konsekvensar dette vil få for olje- og gassrelatert næringsliv, også blant ekspertar på klima og energi. Men det er viktig å føre ein brei og open diskusjon om denne utfordringa for å legge grunnlaget for eit konkurransedyktig og berekraftig næringsliv på lang sikt.

For å møte dei utfordringane som næringslivet står overfor, har SV på Stortinget engasjert seg for å styrke næringsklyngene og kontakten mellom næringslivet og akademia. Systemet med Global Centre of Expertise som NODE er ein del av, er eit eksempel på det. Norsk offshoreindustri er verdsleiande på mange område, og det er viktig å ta vare på og vidareutvikle denne kompetansen. Men samtidig er det viktig å drøfte korleis vi best kan sikre vår posisjon som industrinasjon inn i ei turbulent framtida. Bedrifter må omstille seg, og nye må komme til.

Dette er ein vanskeleg debatt, men eg meiner den er nødvendig. Å ta denne debatten er ikkje misstillit til industrien. Det er tvert i mot eit genuint ønske om å legge grunnlaget for ei utvikling som kan sikre vår framtid som industrinasjon. Personleg har eg skrive mange kronikkar som hyllar norsk industri for si omstillingsevne, og eg har rosa NODE for å omtale seg som ei teknologiklynge med perspektiv utover olje og gass. Men det må også vere rom for å peike på dei utfordringane vi står overfor.

Alf

Innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag som svar på eit angrep på meg i mandagsavisa.

Frå svart til grøn handlekraft

imageSuksessen til norsk oljeteknologi skuldast politisk handlekraft. Diverre manglar vi den same politiske handlekrafta for å få til det grøne skiftet.

Norsk oljeteknologiindustri er ein suksess, men den er ikkje resultat av oljefunn og marknadskrefter åleine. Næringa blei løfta fram av visjonære politikarar som tok viktige grep på rett tidspunk. Dei la grunnlaget for ein teknologitung industri som har erobra verdsmarknaden. No treng vi tilsvarande handlekraft for å sparke i gang det grøne skifte. Men den oljedopa økonomien og trua på at marknaden ordnar opp, har lamma handlekrafta til politikarane i dei stor partia.

For ein del år sidan såg vi konturane av ein diskusjon om kva vi skal leve av etter olja, men den stilna raskt. Nokre oljefunn fekk førstesideoppslag i media, Jens Stoltenberg gjekk til frontalangrep på oss som stile slike dumme spørsmål, og SSB la fram ein rapport som konkluderte med at ting vil ordne seg. Men vil dei det? Viser ikkje eksempelet med suksessen til oljeteknologiindustrien at politisk handling på riktig tidspunkt gjer ein stor forskjell? Eit anna eksempel er miljøkrava som prosessindustrien fekk på åttitalet. I dag meiner dei fleste at krava tvinga fram teknologisk innovasjon som redda norsk prosessindustri.

Like før ferien fekk to næringsklynger status som Global center of expertise. Begge klyngene er ein del av petroleumsindustrien. Dei er teknologitunge, og dei dominerer verdsmarknaden på sine område, så statusen er vel fortent. Men det bør vere eit tankekors at det berre er petroleumsnæringa som når opp i slike konkurransar. Mange trøystar seg med at teknologibedrifter har stor omstillingsevne. Men spørsmålet er om dei vil finne kompetans og rammvilkår for grøn omstilling her i landet, eller om dei grøne divisjonane og knoppskytingane vil dukke opp andre stader.

Den nasjonal forskingstiske komite for naturvitskap og teknologi, NENT, uttalte nyleg at » … det er forskingsetisk uforsvarlig om petroleumsforskinga sine rammevilkår og forskingsaktivitetar hindrar omstillingsprosessar slik at FNs klimamål, som Noreg har forplikta seg til, ikkje kan nåast.» I kor stor grad petroleumsforskinga hindrar omstilling er de ikkje så lett å svare på. Men det er påfallande kor lite debatt denne fråsegna har skapt. Er det ingen som vågar å ta debatten om kva rolle forskinga spelar i brytinga mellom den svarte og den grøne økonomien?

I tillegg til forsking er langsiktige investeringar og grøne marknader viktig for det grøne skiftet. Eksplosjonen i sal av elektriske bilar viser at politikk verkar der marknaden er for treg.. Vi treng fleire slike satsingar, ikkje minst for å fremme enøk og bruk av solenergi i bygg. Og vi må ta lærdom av at det var Statoil som skapte den suksessrike oljeteknologiindustrien. No treng vi eit Statgrønt som kan løfte fram store langsiktige prosjekt og utvikle ein grøn leverandørindustri.

Alf

Dette innlegget står på trykk i Klasselkampen i dag.

Miljøpolitikk er næringspolitikk

KjellONår no også Arbeidarpartiet har begynnt å snakke om at klimapolitikk kan vere næringspolitikk, så kan det vere grunn til å minne om at dette er noko SV og venstresida har snakka om i fleire tiår. Les denne kronikken.

Agder som klimapilot

solcelleDette innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag, FNs miljødag.

Klimadebatten er praktisk talt fraværende på Agder. Media er mest opptatt av oljeindustri og mer vei. Men på FNs klimadag bør vi koste på oss å løfte blikket. Vi bør benytte anledningen til å tenke over vårt ansvar for at neste generasjon skal få et godt miljø og trygge arbeidsplasser. Agder med sin tunge oljeindustri kan lett komme i bakevja når klimaomstillingene skyter fart. Men det trenger ikke å bli slik. Vi har kompetanse til å bli en spydspiss for klimavennlig omstilling. Det er vårt valg. Men det haster.

Agder er den norske solkysten med store muligheter for å satse på solenergi. Solceller på bygninger har blitt en viktig energiressurs i Tyskland og Danmark. I perioder produseres det mer solenergi i Tyskland enn vannkraft i Norge. Også på Sørlandet kan solceller bli en viktig kilde til fornybar energi. Det må utvikles modulære løsninger, opprettes gode rådgivningstjenester og etableres effektive støtteordninger. En slik satsing vil samtidig bidra til en positiv profilering som kan løfte fram fornybarindustrien og den øvrige industrien som satser på framtidsrettet miljøteknologi.

Agder har et ensidig og sårbart næringsliv. Oljeindustrien er svært dominerende, og regionen kan bli hardt rammet av konjunkturendringer. Men den viktigste utfordringen er de store klimaproblemene som vi står overfor. I framtiden må vi utvinne langt mindre fossil energi enn i dag, og det vil ramme det oljebaserte næringslivet. Politikerne og næringslivet på Agder må i langt større grad enn hittil ta denne utfordringen på alvor. Det må utarbeides en grønn handlingsplan som legger til rette for gradvis omstilling før det er for sent. Vi har en teknologibase som kan gjøre oss til en ledende region for miljøvennlig teknologi. Men det kommer ikke av seg selv. Det må satses offensivt på forskning, nyskapning og bedre rammebetingelser på dette området.

Sørlandet har erfaring for at god miljøpolitikk er god næringspolitikk. På åttitallet fikk prosessindustrien i landsdelen nye strenge miljøkrav. Mange mente det ville ta knekken på industrien, men det motsatte skjedde. Det ble satset på teknologiutvikling som ikke bare reduserte forurensningen. Ny teknologi førte også til mindre energiforbruk, bedre produktkvalitet og økt konkurransekraft. En framtidsrettet og offensiv miljøpolitikk styrket næringslivet.

Miljøkampen på åttitallet har vist oss at god miljøpolitikk kan være god næringspolitikk, og at det lønner seg å være i forkant av den internasjonale utviklingen. Det er erfaringer vi bør ta med oss inn i dagens klimadebatt. Skal vi ta vare på miljø og arbeidsplasser, må vi legge til rette for omstilling før det er for sent. Her har fagbevegelsen og miljøbevegelsen felles interesser. Et samarbeid mellom de to bevegelsene er kanskje det som skal til for å presse politikerne til å handle og ikke bare prate om klimaproblemene.

Mali Steiro Tronsmoen, fungerende leder i Kristiansand SV

Alf Holmelid, leder i Vest-Agder SV

Det rettferdige lågutsleppssamfunnet

PV

Her finn du eit notat om korleis vi kan gjere Noreg til eit foregangsland for omstilling til eit grønt næringsliv for lågutsleppssamfunnet. Notatet blei laga til Kvanmokonferansen i 2014.
Notat til Kvanmokonferansen

 

Sterkare allianse fagbevegelse – miljøbevegelse

Havvindmolle-og-Heikki_c3Denne kronikken står på trykk i Klassekampen i dag.

Fagbevegelsen har den medlemsmassen som miljøbevegelsen manglar, og miljøbevegelsen har perspektiv som fagbevegelsen treng. Skal vi få fart på klimapolitikken her i landet, treng vi ein sterk allianse mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen. Miljøpolitikken må ha brei folkeleg forankring dersom den skal få gjennomslag, og fordelingspolitikken må ha eit klimaperspektiv for å vere truverdig i våre dagar. Fagbevegelsen og miljøbevegelsen er gjensidig avhengig av kvarandre for å nå sine mål.

Norske miljøorganisasjonar har hatt gjennomslag i media, men medlemsmassen er liten. I Sverige har miljøorganisasjonane ti gonger så mange medlemmar som i Noreg. Den norske miljødebatten har blitt ein ekspertdebatt. Folk flest følgjer debatten i media. Dei er i liten grad aktive deltakarar i arbeidet med å utvikle ein konkret klimapolitikk. Vi har fått ei framandgjering som stengjer for folkeleg engasjement og politisk press nedanifrå slik vi har hatt i den faglege kampen. Fagbevegelsen hadde aldri fått gjennomslag for ein offensiv fordelingspolitikk utan ein stor medlemsmasse som har sett makt bak krava og heia fram politikarar som støttar dei.

Vi har solid erfaring for at god miljøpolitikk er god næringspolitikk og god sysselsettingspolitikk. Pååttitalet fekk norsk prosessindustri nye miljøkrav, og mange spådde at bedriftene ville gå konkurs eller flagge ut. Men det motsette skjedde. Miljøkrava kom, og industrien tok etter kvart utfordringa og satsa på ny teknologi i samarbeid med styresmaktene. Teknologisatsinga blei ikkje berre til glede for miljøet. Den førte også til redusert energiforbruk, reduserte kostnader og betre produktkvalitet. Offensive miljøkrav på eit tidleg tidspunkt er ei av hovudårsakene til at vi no har ein konkurransedyktig prosessindustri. Hadde miljøsinkene fått dominere debatten pååttitalet, hadde vi knapt hatt prosessindustri i Noreg i dag. Dette er viktige erfaringar som fagrørsla kan ta med seg inn i klimadebatten.

Det som bind saman fagbevegelsen og miljøbevegelsen er eit grunnleggande interessefellesskap mellom kampen for solidaritet og kampen for klimaet, mellom god fordelingspolitikk og god miljøpolitikk. Ein sterkare allianse mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen er ikkje avhengig av semje i eit og alt. Krav om brei semje vil hindre ein konstruktivt dialog og eit dynamisk samspel. Usemja går heller ikkje alltid mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen. Vi ser store forskjellar i syn både internt i miljøbevegelsen og internt i fagbevegelsen. Dette mangfaldet som har komme klarare fram i det siste, er ein styrke for klimakampen.

Forskjellane mellom organisasjonane i miljøbevegelsen kjem blant anna til syne i debatten om vindmøller og småskala kraftverk som i mange tilfelle fører til store inngrep i naturen. Enkelte av miljøorganisasjonane har markert seg som teknologioptimistar i klimadebatten. Andre legg større vekt på bevaring av naturmangfald og har gjerne fokus på redusert forbruk. Diskusjonen om forbruk er også ein diskusjon om fordeling og redusert arbeidstid, og det er spørsmål som fagbevegelsen alltid har hatt på agendaen.

Fleire fagforbund har vedtatt offensive strategiar for miljø og klima, og mange fagorganiserte gjekk under klimaparolar første mai. Men krav om redusert oljeutvinningstempo og vern av sårbare område som Lofoten og Vesterålen skaper framleis strid. Mange har hatt klokketru på kjøp av klimakvotar og har sett mindre behov for nasjonale klimatiltak. Men det er stadig fleire som tar inn over seg at kvotekjøp ikkje kan erstatte innanlandske tiltak. Dessutan viser erfaringane frå miljøkampen pååttitalet at tidleg omstilling av næringslivet er viktig for å sikre arbeidsplassane. Derfor aukar kravet om grøn omstilling i fagbevegelsen, slik vi såg det mange stader først mai.

LO er no i ferd med å utarbeide ein oppdatert klimastrategi. Vi får vone at forbund med ein offensiv klimapolitikk vinn fram, og at samarbeid med miljøbevegelsen blir eit sentralt punkt. Debattar og aktivitetar i basisorganisasjonen i samarbeid med miljøbevegelsen kan skape eit nytt løft for klimakampen. Då kan vi få den breie forankringa og det breie klimaengasjementet som vi har mangla her i landet.

Alf