Her finn du eit notat om korleis vi kan gjere Noreg til eit foregangsland for omstilling til eit grønt næringsliv for lågutsleppssamfunnet. Notatet blei laga til Kvanmokonferansen i 2014.
Notat til Kvanmokonferansen
Her finn du eit notat om korleis vi kan gjere Noreg til eit foregangsland for omstilling til eit grønt næringsliv for lågutsleppssamfunnet. Notatet blei laga til Kvanmokonferansen i 2014.
Notat til Kvanmokonferansen
Posta under Foredrag og notat, Næring og miljø
Merkt grøne arbeidsplassar, industri, klima, Kvanmokonferansen, miljø, miljøvennleg næringsliv, næringsliv, olje
Denne kronikken står på trykk i Klassekampen i dag.
Fagbevegelsen har den medlemsmassen som miljøbevegelsen manglar, og miljøbevegelsen har perspektiv som fagbevegelsen treng. Skal vi få fart på klimapolitikken her i landet, treng vi ein sterk allianse mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen. Miljøpolitikken må ha brei folkeleg forankring dersom den skal få gjennomslag, og fordelingspolitikken må ha eit klimaperspektiv for å vere truverdig i våre dagar. Fagbevegelsen og miljøbevegelsen er gjensidig avhengig av kvarandre for å nå sine mål.
Norske miljøorganisasjonar har hatt gjennomslag i media, men medlemsmassen er liten. I Sverige har miljøorganisasjonane ti gonger så mange medlemmar som i Noreg. Den norske miljødebatten har blitt ein ekspertdebatt. Folk flest følgjer debatten i media. Dei er i liten grad aktive deltakarar i arbeidet med å utvikle ein konkret klimapolitikk. Vi har fått ei framandgjering som stengjer for folkeleg engasjement og politisk press nedanifrå slik vi har hatt i den faglege kampen. Fagbevegelsen hadde aldri fått gjennomslag for ein offensiv fordelingspolitikk utan ein stor medlemsmasse som har sett makt bak krava og heia fram politikarar som støttar dei.
Vi har solid erfaring for at god miljøpolitikk er god næringspolitikk og god sysselsettingspolitikk. Pååttitalet fekk norsk prosessindustri nye miljøkrav, og mange spådde at bedriftene ville gå konkurs eller flagge ut. Men det motsette skjedde. Miljøkrava kom, og industrien tok etter kvart utfordringa og satsa på ny teknologi i samarbeid med styresmaktene. Teknologisatsinga blei ikkje berre til glede for miljøet. Den førte også til redusert energiforbruk, reduserte kostnader og betre produktkvalitet. Offensive miljøkrav på eit tidleg tidspunkt er ei av hovudårsakene til at vi no har ein konkurransedyktig prosessindustri. Hadde miljøsinkene fått dominere debatten pååttitalet, hadde vi knapt hatt prosessindustri i Noreg i dag. Dette er viktige erfaringar som fagrørsla kan ta med seg inn i klimadebatten.
Det som bind saman fagbevegelsen og miljøbevegelsen er eit grunnleggande interessefellesskap mellom kampen for solidaritet og kampen for klimaet, mellom god fordelingspolitikk og god miljøpolitikk. Ein sterkare allianse mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen er ikkje avhengig av semje i eit og alt. Krav om brei semje vil hindre ein konstruktivt dialog og eit dynamisk samspel. Usemja går heller ikkje alltid mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen. Vi ser store forskjellar i syn både internt i miljøbevegelsen og internt i fagbevegelsen. Dette mangfaldet som har komme klarare fram i det siste, er ein styrke for klimakampen.
Forskjellane mellom organisasjonane i miljøbevegelsen kjem blant anna til syne i debatten om vindmøller og småskala kraftverk som i mange tilfelle fører til store inngrep i naturen. Enkelte av miljøorganisasjonane har markert seg som teknologioptimistar i klimadebatten. Andre legg større vekt på bevaring av naturmangfald og har gjerne fokus på redusert forbruk. Diskusjonen om forbruk er også ein diskusjon om fordeling og redusert arbeidstid, og det er spørsmål som fagbevegelsen alltid har hatt på agendaen.
Fleire fagforbund har vedtatt offensive strategiar for miljø og klima, og mange fagorganiserte gjekk under klimaparolar første mai. Men krav om redusert oljeutvinningstempo og vern av sårbare område som Lofoten og Vesterålen skaper framleis strid. Mange har hatt klokketru på kjøp av klimakvotar og har sett mindre behov for nasjonale klimatiltak. Men det er stadig fleire som tar inn over seg at kvotekjøp ikkje kan erstatte innanlandske tiltak. Dessutan viser erfaringane frå miljøkampen pååttitalet at tidleg omstilling av næringslivet er viktig for å sikre arbeidsplassane. Derfor aukar kravet om grøn omstilling i fagbevegelsen, slik vi såg det mange stader først mai.
LO er no i ferd med å utarbeide ein oppdatert klimastrategi. Vi får vone at forbund med ein offensiv klimapolitikk vinn fram, og at samarbeid med miljøbevegelsen blir eit sentralt punkt. Debattar og aktivitetar i basisorganisasjonen i samarbeid med miljøbevegelsen kan skape eit nytt løft for klimakampen. Då kan vi få den breie forankringa og det breie klimaengasjementet som vi har mangla her i landet.
Alf
Posta under Fagleg politikk, Næring og miljø
Merkt fagbevegelse, industri, klima, miljø, miljøbevegelse, næringsliv
Spør ikkje kva Noreg kan gjere for Agder, spør kva Agder kan skape for Noreg.
Sutring over at landsdelen er gløymd av dei sentrale styresmaktene er ikkje ein optimal strategi for å utvikle Agder til ein region med nasjonal tyngde.
Dei siste åra har den politiske debatten på Sørlandet blitt dominert av klager på regjeringa for manglande satsing på Sørlandet. Borgarlege politikarar med solid støtte frå Fædrelandsvennen har svinga seg til dei store retoriske høgder. Vi er gløymde, vi er oversett, vi er i slagskuggen, vi har ikkje profilerte talspersonar i hovudstaden, og vi får minst av alle regionane her i landet, får vi vite.
Når statsbudsjettet blir lagt fram, kastar opposisjonspolitikarane og journalistane seg over teksteditoren for å sjekke kor mange gonger Agder er omtalt i budsjettdokumentet. Finn dei få øyremerka midlar til regionen, blir budsjettet dømt nord og ned. Budsjettpostar med riktig postnummer er det som gjeld, om dei er aldri så små. Store nasjonale satsingar som kan vere spesielt viktige for Agder, og som kan gi store utteljingar for vår region, blir som oftast oversett.
Når statsrådar kjem til Agder, er det store spørsmålet om dei over bordet kan love pengar til gode formål. Det overskygger gjerne den viktige dialogen om samspelet mellom det regionale og det nasjonale. Jamvel då Sørlandsutvalet presenterte si innstilling, blei den store snakkisen at ministrane ikkje hadde pengar i kofferten. Kva visjonar utvalet hadde for å utvikle landsdelen i dialog med sentrale styresmakter, kom i skuggen.
Kamp om ressursar er ein viktig del av politikken. Men det er ikkje gitt at kamp for øyremerka midlar er det som lettast fører fram. Det kan vere enklare å få gjennomslag for nasjonale satsingar som er tilpassa behova på Agder. Ofte tilfører det regionen større midlar. Vi kan nemne satsingar som miljøteknologiordninga, CO2-kompensasjonsordninga for prosessindustrien og belønningsordninga for kollektivtransporten. Å drive postnummerpolitikk er ikkje alltid det som gir mest til regionen, sjølv om det gir størst oppslag i regionale media.
Kanskje vi skal snu litt på flisa og spørje kva Agder ønskjer å bidra med? Kva ønskjer vi å skape for å møte dei utfordringane regionen og landet står overfor? Har vi ressursar og kompetanse som landet treng, og som sentrale styresmakter er interessert i å vidareutvikle saman med oss? Med eit slikt utgangspunkt kan Agder bli ein region som får sin sentrale plass i nasjonale strategiar og budsjett.
Agder er ein leiande industriregion med mange teknologitunge bedrifter. For eit par tiår sidan var det mange som spådde at den tradisjonelle industrien ville bukke under i ein stadig tøffare internasjonal konkurranse. Men bedriftene har klart seg betre enn mange spådde. Dei har møtt nye utfordringar med omstilling og ny teknologi. Strenge miljøkrav var med på å utløyse ei teknologisatsing som styrka konkurranseevna samtidig som den betra miljøet.
Noreg er i ferd med å få eit einsidig og eit todelt næringsliv. Oljesektoren dominerer verdiskaping og sysselsetting. Samtidig skaper den press i økonomien, og landbasert næringsliv får problem med å konkurrere om kapital og arbeidskraft. På Agder ser vi den same utviklinga. Vi har oljedominans, og vi har det todelte næringslivet. Her som elles langs kysten har oljeteknologiindustrien hatt kraftig vekst. Men vi har også ein tradisjonsrik landbasert industri som til dels står overfor store utfordringar, sjølv om bedriftene har vist stor omstillingsevne.
Kanskje Agder kan ta mål av seg til å bli ein leiande region for berekraftig industri- og næringsutvikling på tvers av tradisjonelle bransjar og fagområde. Vi kan satse på å utvikle kompetanse og teknologi for eit næringsliv som er i stand til å takle omstilling, ikkje minst langsiktig omstilling til ein økonomi som er mindre oljeavhengig. Realfag og teknologi er berre ein del av ei slik utvikling. Det er nettopp ved å sjå på teknologien og økonomien i eit breiare perspektiv at vi kan skape ei berekraftig utvikling. Erfaringa med strenge miljøkrav som skapte berekraftige bedrifter, bør ha lært oss det.
Ei slik strategisk satsing er viktig for å sikre framtida for Agder. Samtidig er det ei satsing som vil bidra til å møte ei av dei største utfordringane som heile nasjonen står overfor. Noreg treng å bygge kompetanse som kan takle tøffare internasjonal konkurranse, og som kan legge grunnlaget for eit næringsliv med perspektiv utover oljealderen. Med si lange industrihistorie og sin varierte kompetansebase har Agder gode føresetnader for å ta ei nasjonal rolle på dette området.
Agder bør ha eit nasjonalt perspektiv på sine regionale strategiar. Det vil løfte regionen langt meir enn mange klagesongar basert på postnummeranalyser av statsbudsjett og sentrale verv. Ein region som bidrar til å møte dei utfordringane som nasjonen står overfor, vil stå sentralt i nasjonale strategiar. Kvifor skal vi ha nokon mindre ambisjon enn det?
Alf
Innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag
Posta under Stat - region - kommune - velferd
Merkt Agder, arbeidsplassar, industri, kompetanse, miljø, næringspolitikk, Sørlandsutvalget, strategi, sutring
Dette innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv i dag. Det er svar på eit angrep frå to professorar i (olje)økonomi. Men det kan også lesast som ein sjølvstendig artikkel.
SV har trekt i gang ein debatt om kva konsekvensar den sterke veksten i oljeinvesteringane har for norsk økonomi. Petter Osmundsen og Øystein Thørgersen (DN, 24.september) svarar med å peike på at oljeaktiviteten har vore og er viktig for norsk velferd. Det er det få som er usamde i. Men det bør ikkje vere til hinder for å diskutere korleis vi skal takle konsekvensane av oljeaktiviteten og det presset den skaper i norsk økonomi. Spørsmålet er ikkje for eller imot, men kor mykje.
Osmundsen og Thørgersen er samd i at det er ei utfordring når ein konjunkturutsett bransje blir så dominerande. Men dei konkluderer med at det er noko vi må akseptere. Dei tiltaka som er framme i diskusjonen, har lange tidshorisontar og er lite treffsikre, hevdar dei. Dei to professorane har eit poeng her, men dei svarer ikkje på dei grunnleggande problemstillingane som eg tok opp. Evna til å tåle svingingar er blant anna avhengig av kor dominerande bransjen er. Derfor reiste eg spørsmål om det finst ei grenser for kor stor del av økonomien som kan vere dominert av ein bransje før varsellampane blinkar. Og kva kan vi gjere for å unngå eit kostnadsnivå som pressar ut anna eksportretta industri?
Petroleumsnæringa skil seg frå andre næringar på fleire måtar. Den baser seg på ein tidsavgrensa ressurs, og den har ein super-profitt som lett kan leie til eit lønns- og kostnadsnivå som ikkje er berekraftig på sikt. Skatteregimet i petroleumsnæringa fører til at ein stor del av kostnaden ved å ta risiko blir velta over på staten. Det fører lett til overoptimistiske satsingar som ein ikkje kan tillate seg i andre bransjar. Denne effekten blei forsterka ved den skatteomlegginga som blei gjort for nokre år sidan. Det viser også at ein lettare grip til argumentet om stabile rammevilkår når ein snakkar om å justerer opp enn når ein juster ned skattane.
Det er heller ikkje mogeleg å diskutere oljeøkonomi utan å diskutere klimapolitikk. Vi kan ikkje bruke all tilgjengeleg kol og olje om vi skal nå målet om maksimalt to graders oppvarming av kloden vår. Dermed vil langsiktige og økonomisk marginale investeringar i oljeutvinning vere avhengige av at vi gir opp togradersmålet. Også denne risikoen som bryt med uttalt norsk klimapolitikk, lastar oljeselskapa over på den norske staten. Og byrdene for resten av næringslivet vil bli større jo meir oljeselskapa slepp unna.
Alf
Posta under Næring og miljø
Merkt økonomi, industri, klima, næringsliv, olje, oljeøkonomi, todelt næringsliv
Dette innlegget stod på trykk i Nationen 7. august.
Rangering av innovasjonsevne blir stadig meir vanleg, og Noreg kjem gjerne eit stykke ned på lista. Men det gir lite meining i å diskutere slike plasseringar utan å gå bak tala for å sjå kva dei står for. Den kjente økonomen Joseph Stiglitz har peika på at det vi måler påverkar det vi gjer. Dersom vi vel feil måleparametrar, så får vi feil politikk. Ein del av dei parametrane som inngår i slike rangeringar, er lite tilpassa norsk arbeidsliv og næringsliv. Men det er like vel gode grunnar til å satse meir på innovasjon og nyskaping her i landet.
I den oljerusen som pregar norske media, er det lett å gløyme at norsk næringsliv står overfor store utfordringar. Investeringane på norsk sokkel blir vurdert til å bli over 170 milliardar kroner i år. Det er 20 milliardar meir enn i fjor. Det akselererande investeringsnivået skaper press i økonomien, og landbasert industri slit med å klare seg i konkurransen om kapital og arbeidskraft. Dette skjer samtidig som marknadene i Europa sviktar og konkurransen frå Kina hardnar til.
Vi står i fare for å få eit einsidig oljerelatert næringsliv som er sårbart for konjunkturendringar, og som har lite perspektiv utover oljealderen. Denne situasjonen rammar ikkje minst innlandskommunane som slit med å oppretthalde eit variert næringsliv. Denne utfordringa må møtast langs to aksar. Vi må føre ein oljepolitikk som dempar presset i økonomien. Men like viktig er det å satse sterkare på innovasjon. Det må satsast både på nyetablering og på innovasjon i etablerte bedrifter.
Norsk industri har overlevd på grunn av kompetent arbeidskraft og stor omstillingsevne, men konkurransen hardnar til og kravet til innovasjon og omstilling aukar, noko vi ser blant anna i treforedlingsindustrien. Mange gode innovasjonsprosjekt stoppar opp når dei skal testast ut i full skala, for då ryk kostnadene i veret. Vi må derfor utvikle ordningar der staten kan bidra til pilotanlegg og testanlegg. Miljøteknologiordninga i Innovasjon Noreg er ei slik ordning. Men vi treng fleire og kraftigare tiltak, gjerne i kombinasjon med private aktørar.
Offentleg sektor kjøper årleg varer og tenester for 380 milliardar kroner. Men det er utvikla ein innkjøpspraksis som prioriterer dei store selskapa med trauste velprøvde løysingar. Nye måtar å tenkje innkjøp på kan fremme innovasjon og utvikle lokale produsentar. Dette gjeld ikkje minst i helsesektoren. Trådlaus hjarteovervaking slik at pasienten kan bevege seg fritt omkring, er eit eksempel på eit produkt som er utvikla i samarbeid mellom helseinstitusjon, forskingsmiljø og ei lokal bedrift.
Mange kommunar og fylkeskommunar legg ned eit stort arbeid for å skape næringsaktivitet og arbeidsplassar. Næringshagar og inkubatorprogram for gründerbedrifter er viktige brikker i dette arbeidet. Undersøkingar viser at sjansen for å overleve aukar når bedrifter er ein del av eit slikt miljø. Men det skortar ofte på risikovillig kapital i ein tidlig fase. Regjeringa er no i ferd med å etablere nye såkornfond, og det bør følgjast opp med meir risikokapital i ein endå tidlegare fase.
Når oljeøkonomien har fått så stor plass her i landet, har staten eit ekstra ansvar for å stimulere til innovasjon og nyskaping også i andre sektorar. Det er heilt nødvendig for å sikre eit mangfaldig og konkurransedyktig næringsliv på lengre sikt. Sviktar vi her, så drar vi opp stigen etter oss.
Alf
Posta under Uncategorized
Merkt industri, innovasjon, offentleg innkjøp, oljeutvinningstempo, pilotannlegg, risikokapital
SV har i tre tiår argumentert for at god miljøpolitikk kan vere god næringspolitikk. Lenge var det mildt sagt lite rom for slike tankar i den næringspolitiske debatten. Men no har dette synet fått stadig større gjennomslag, og det har blitt eit viktig element i klimameldinga.
Direktørane i Innovasjon Noreg og i Klima- og forureiningsdirektoratet presenterte gode eksempel på samspelet mellom næringspolitikk og klimapolitikk i Dagens Næringsliv 11. juni. Når bedrifter må investere i reinseteknologi, så fører det ofte til ei teknologisk utvikling som bidrar til å styrke konkurranseevna. I tillegg får leverandørane utvikla ny teknologi for ein internasjonal marknad. Men dette er avhengig av at vi heile tida ligg i front når det gjeld miljøkrav og miljøstandardar.
Klimameldinga legg opp til å vidareutvikle satsinga på miljøteknologi til beste for klimaet og for norsk industri. Klimatiltaksfondet er eit kinderegg med tre viktige effektar. Fondet skal bidra til å realisere større prosjekt som reduserer CO2-utslepp, og erfaring viser at det i sin tur vil styrker konkurranseevna til bedriftene.
I tillegg vil vi få utvikla ny teknologi som kan redusere utsleppa i andre land som ikkje har dei same ressursane til å drive teknologiutvikling. Dette er også eit godt eksempel på at det ikkje er nokon motsetnad mellom utsleppskutt heime og ute slik enkelte framleis hevdar.
No er det viktig å etablere gode rammer for fondet i samarbeid med næringslivet og miljørørsla.
Alf
Her finn du oppsummeringa av eit innlegg eg heldt på eit seminar på Stortinget om Borregaard og deira framtid i lys av at Orkla vil selje bedrifta:
http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/post247217.zrm
Alf
Posta under Næring og miljø
Merkt Borregaard, eigarskap, industri, privat, statleg, treforedling, utvikling
Dette innlegget har stått på trykk i VG. Saka er også presentert i eit intervju i Dagens Næringsliv.
Norsk industri er inne i ein turbulent periode. Den internasjonale økonomiske krisa skaper problem for deler av eksportindustrien, samtidig som ei oljenæring i høggir pressar opp kostnadsnivået. SV meiner at ei offensiv teknologisatsing gjennom eit klimatiltaksfond er eit viktig tiltak for å møte denne utfordringa. Eit slik fond vil bidra til utvikling av ny teknologi som vil styrke konkurransekrafta, samtidig som det bidrar til å nå våre klimamål. Vi oppfordrar derfor alle som er opptatt av å vidareutvikle ein allsidig industri her i landet, til å støtte kravet om eit klimatiltaksfond.
Norsk industri har gjennomgått store omstillingar og ligg langt framme teknologisk. For nokre tiår sidan blei industrien stilt overfor mange nye miljøkrav. Bedriftene tok utfordringa. I dialog med styresmaktene utvikla dei ny teknologi som styrka konkurranseevna i tillegg til å møte miljøkrava. Brei satsing på kompetanse på alle nivå i organisasjonen har også stått sentralt i utviklinga av ein moderne og konkurransedyktig industri. Nå er det ei ny teknologisatsing som skal ruste norske arbeidsplasser for tiåra som kjem.
Ei offensiv klimasatsing med eit klimatiltaksfond vil gi eit nytt teknologisk forsprang som styrker vår konkurransekraft i eit stadig tøffare konkurranseklima. For å lykkes med den ny industrisatsinga er SV oppteken ei ny brei satsing med tett samarbeid mellom bedriftene og styresmaktene. Det er ikkje berre her i landet vi tenkjer slike tankar. For ei tid sidan var klimakommissæren i EU, Connie Hedegaard, på besøk i Noreg. Ho fortalde at europeisk industri er opptatt av å gjennomføre klimatiltak innanlands for å vere med på det nye teknologiske paradigmeskiftet, og ikkje overlate det til alle andre. Slik bør vi også tenkje her i landet om vi ønskjer å styre norsk industri og utvikle klimateknologi som også kan komme andre land til gode. Alf
Posta under Næring og miljø
Merkt arbeidsplassar, industri, klimaforlik, klimamelding, Klimatiltaksfond, miljø, næringsliv, teknologi
Noreg er i ferd med å få eit todelt næringsliv. Oljeutvinningstempoet er så høgt at det skapar eit farleg prispress for andre deler av industrien. I gleda over nye oljefunn må vi derfor ikkje gløyme behovet for å utvikle eit robust og allsidig næringsliv.
Stadig oftare får eg bekymringsmeldingar om presset frå den oppheta oljeøkonomien. I romjula kom det jamvel ei bekymringsmelding frå oljenæringa sjølv. Oljenæringa har gode tider og slit med å få tak i nok kompetent arbeidskraft. Det fører til eit prispress som andre næringar har problem med å handtere. Når dette fell saman med ein turbulent økonomisk situasjon i våre største eksportmarknader, så er det grunn til å ta situasjonen på alvor. Den raudgrøne regjeringserklæringa legg vekt på å utvikle eit framtidsretta næringsliv som kan ta posisjonar i nye marknader. Noreg kan ikkje leve av olja aleine.
Oljeutvinningstempoet er eit viktig klimaspørsmål. Men det er også eit sentralt spørsmål for norsk næringsliv. Utviklinga av norsk oljerelatert leverandørindustri er ei suksesshistorie som vi må ta vare på. Men vi treng fleire bein å stå på. Skal vi få til det, må vi redusere det høge oljeutvinningstempoet. Viss ikkje kan vi få eit kostnadsnivå som ikkje er berekraftig over tid for andre deler av næringslivet. Verdiane på havbotn forsvinn ikkje om vi brukar lenger tid på å ta dei opp.
Alf