Tag Archives: klima

Frå svart til grøn handlekraft

imageSuksessen til norsk oljeteknologi skuldast politisk handlekraft. Diverre manglar vi den same politiske handlekrafta for å få til det grøne skiftet.

Norsk oljeteknologiindustri er ein suksess, men den er ikkje resultat av oljefunn og marknadskrefter åleine. Næringa blei løfta fram av visjonære politikarar som tok viktige grep på rett tidspunk. Dei la grunnlaget for ein teknologitung industri som har erobra verdsmarknaden. No treng vi tilsvarande handlekraft for å sparke i gang det grøne skifte. Men den oljedopa økonomien og trua på at marknaden ordnar opp, har lamma handlekrafta til politikarane i dei stor partia.

For ein del år sidan såg vi konturane av ein diskusjon om kva vi skal leve av etter olja, men den stilna raskt. Nokre oljefunn fekk førstesideoppslag i media, Jens Stoltenberg gjekk til frontalangrep på oss som stile slike dumme spørsmål, og SSB la fram ein rapport som konkluderte med at ting vil ordne seg. Men vil dei det? Viser ikkje eksempelet med suksessen til oljeteknologiindustrien at politisk handling på riktig tidspunkt gjer ein stor forskjell? Eit anna eksempel er miljøkrava som prosessindustrien fekk på åttitalet. I dag meiner dei fleste at krava tvinga fram teknologisk innovasjon som redda norsk prosessindustri.

Like før ferien fekk to næringsklynger status som Global center of expertise. Begge klyngene er ein del av petroleumsindustrien. Dei er teknologitunge, og dei dominerer verdsmarknaden på sine område, så statusen er vel fortent. Men det bør vere eit tankekors at det berre er petroleumsnæringa som når opp i slike konkurransar. Mange trøystar seg med at teknologibedrifter har stor omstillingsevne. Men spørsmålet er om dei vil finne kompetans og rammvilkår for grøn omstilling her i landet, eller om dei grøne divisjonane og knoppskytingane vil dukke opp andre stader.

Den nasjonal forskingstiske komite for naturvitskap og teknologi, NENT, uttalte nyleg at » … det er forskingsetisk uforsvarlig om petroleumsforskinga sine rammevilkår og forskingsaktivitetar hindrar omstillingsprosessar slik at FNs klimamål, som Noreg har forplikta seg til, ikkje kan nåast.» I kor stor grad petroleumsforskinga hindrar omstilling er de ikkje så lett å svare på. Men det er påfallande kor lite debatt denne fråsegna har skapt. Er det ingen som vågar å ta debatten om kva rolle forskinga spelar i brytinga mellom den svarte og den grøne økonomien?

I tillegg til forsking er langsiktige investeringar og grøne marknader viktig for det grøne skiftet. Eksplosjonen i sal av elektriske bilar viser at politikk verkar der marknaden er for treg.. Vi treng fleire slike satsingar, ikkje minst for å fremme enøk og bruk av solenergi i bygg. Og vi må ta lærdom av at det var Statoil som skapte den suksessrike oljeteknologiindustrien. No treng vi eit Statgrønt som kan løfte fram store langsiktige prosjekt og utvikle ein grøn leverandørindustri.

Alf

Dette innlegget står på trykk i Klasselkampen i dag.

Miljøpolitikk er næringspolitikk

KjellONår no også Arbeidarpartiet har begynnt å snakke om at klimapolitikk kan vere næringspolitikk, så kan det vere grunn til å minne om at dette er noko SV og venstresida har snakka om i fleire tiår. Les denne kronikken.

Agder som klimapilot

solcelleDette innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag, FNs miljødag.

Klimadebatten er praktisk talt fraværende på Agder. Media er mest opptatt av oljeindustri og mer vei. Men på FNs klimadag bør vi koste på oss å løfte blikket. Vi bør benytte anledningen til å tenke over vårt ansvar for at neste generasjon skal få et godt miljø og trygge arbeidsplasser. Agder med sin tunge oljeindustri kan lett komme i bakevja når klimaomstillingene skyter fart. Men det trenger ikke å bli slik. Vi har kompetanse til å bli en spydspiss for klimavennlig omstilling. Det er vårt valg. Men det haster.

Agder er den norske solkysten med store muligheter for å satse på solenergi. Solceller på bygninger har blitt en viktig energiressurs i Tyskland og Danmark. I perioder produseres det mer solenergi i Tyskland enn vannkraft i Norge. Også på Sørlandet kan solceller bli en viktig kilde til fornybar energi. Det må utvikles modulære løsninger, opprettes gode rådgivningstjenester og etableres effektive støtteordninger. En slik satsing vil samtidig bidra til en positiv profilering som kan løfte fram fornybarindustrien og den øvrige industrien som satser på framtidsrettet miljøteknologi.

Agder har et ensidig og sårbart næringsliv. Oljeindustrien er svært dominerende, og regionen kan bli hardt rammet av konjunkturendringer. Men den viktigste utfordringen er de store klimaproblemene som vi står overfor. I framtiden må vi utvinne langt mindre fossil energi enn i dag, og det vil ramme det oljebaserte næringslivet. Politikerne og næringslivet på Agder må i langt større grad enn hittil ta denne utfordringen på alvor. Det må utarbeides en grønn handlingsplan som legger til rette for gradvis omstilling før det er for sent. Vi har en teknologibase som kan gjøre oss til en ledende region for miljøvennlig teknologi. Men det kommer ikke av seg selv. Det må satses offensivt på forskning, nyskapning og bedre rammebetingelser på dette området.

Sørlandet har erfaring for at god miljøpolitikk er god næringspolitikk. På åttitallet fikk prosessindustrien i landsdelen nye strenge miljøkrav. Mange mente det ville ta knekken på industrien, men det motsatte skjedde. Det ble satset på teknologiutvikling som ikke bare reduserte forurensningen. Ny teknologi førte også til mindre energiforbruk, bedre produktkvalitet og økt konkurransekraft. En framtidsrettet og offensiv miljøpolitikk styrket næringslivet.

Miljøkampen på åttitallet har vist oss at god miljøpolitikk kan være god næringspolitikk, og at det lønner seg å være i forkant av den internasjonale utviklingen. Det er erfaringer vi bør ta med oss inn i dagens klimadebatt. Skal vi ta vare på miljø og arbeidsplasser, må vi legge til rette for omstilling før det er for sent. Her har fagbevegelsen og miljøbevegelsen felles interesser. Et samarbeid mellom de to bevegelsene er kanskje det som skal til for å presse politikerne til å handle og ikke bare prate om klimaproblemene.

Mali Steiro Tronsmoen, fungerende leder i Kristiansand SV

Alf Holmelid, leder i Vest-Agder SV

Det rettferdige lågutsleppssamfunnet

PV

Her finn du eit notat om korleis vi kan gjere Noreg til eit foregangsland for omstilling til eit grønt næringsliv for lågutsleppssamfunnet. Notatet blei laga til Kvanmokonferansen i 2014.
Notat til Kvanmokonferansen

 

Sterkare allianse fagbevegelse – miljøbevegelse

Havvindmolle-og-Heikki_c3Denne kronikken står på trykk i Klassekampen i dag.

Fagbevegelsen har den medlemsmassen som miljøbevegelsen manglar, og miljøbevegelsen har perspektiv som fagbevegelsen treng. Skal vi få fart på klimapolitikken her i landet, treng vi ein sterk allianse mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen. Miljøpolitikken må ha brei folkeleg forankring dersom den skal få gjennomslag, og fordelingspolitikken må ha eit klimaperspektiv for å vere truverdig i våre dagar. Fagbevegelsen og miljøbevegelsen er gjensidig avhengig av kvarandre for å nå sine mål.

Norske miljøorganisasjonar har hatt gjennomslag i media, men medlemsmassen er liten. I Sverige har miljøorganisasjonane ti gonger så mange medlemmar som i Noreg. Den norske miljødebatten har blitt ein ekspertdebatt. Folk flest følgjer debatten i media. Dei er i liten grad aktive deltakarar i arbeidet med å utvikle ein konkret klimapolitikk. Vi har fått ei framandgjering som stengjer for folkeleg engasjement og politisk press nedanifrå slik vi har hatt i den faglege kampen. Fagbevegelsen hadde aldri fått gjennomslag for ein offensiv fordelingspolitikk utan ein stor medlemsmasse som har sett makt bak krava og heia fram politikarar som støttar dei.

Vi har solid erfaring for at god miljøpolitikk er god næringspolitikk og god sysselsettingspolitikk. Pååttitalet fekk norsk prosessindustri nye miljøkrav, og mange spådde at bedriftene ville gå konkurs eller flagge ut. Men det motsette skjedde. Miljøkrava kom, og industrien tok etter kvart utfordringa og satsa på ny teknologi i samarbeid med styresmaktene. Teknologisatsinga blei ikkje berre til glede for miljøet. Den førte også til redusert energiforbruk, reduserte kostnader og betre produktkvalitet. Offensive miljøkrav på eit tidleg tidspunkt er ei av hovudårsakene til at vi no har ein konkurransedyktig prosessindustri. Hadde miljøsinkene fått dominere debatten pååttitalet, hadde vi knapt hatt prosessindustri i Noreg i dag. Dette er viktige erfaringar som fagrørsla kan ta med seg inn i klimadebatten.

Det som bind saman fagbevegelsen og miljøbevegelsen er eit grunnleggande interessefellesskap mellom kampen for solidaritet og kampen for klimaet, mellom god fordelingspolitikk og god miljøpolitikk. Ein sterkare allianse mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen er ikkje avhengig av semje i eit og alt. Krav om brei semje vil hindre ein konstruktivt dialog og eit dynamisk samspel. Usemja går heller ikkje alltid mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen. Vi ser store forskjellar i syn både internt i miljøbevegelsen og internt i fagbevegelsen. Dette mangfaldet som har komme klarare fram i det siste, er ein styrke for klimakampen.

Forskjellane mellom organisasjonane i miljøbevegelsen kjem blant anna til syne i debatten om vindmøller og småskala kraftverk som i mange tilfelle fører til store inngrep i naturen. Enkelte av miljøorganisasjonane har markert seg som teknologioptimistar i klimadebatten. Andre legg større vekt på bevaring av naturmangfald og har gjerne fokus på redusert forbruk. Diskusjonen om forbruk er også ein diskusjon om fordeling og redusert arbeidstid, og det er spørsmål som fagbevegelsen alltid har hatt på agendaen.

Fleire fagforbund har vedtatt offensive strategiar for miljø og klima, og mange fagorganiserte gjekk under klimaparolar første mai. Men krav om redusert oljeutvinningstempo og vern av sårbare område som Lofoten og Vesterålen skaper framleis strid. Mange har hatt klokketru på kjøp av klimakvotar og har sett mindre behov for nasjonale klimatiltak. Men det er stadig fleire som tar inn over seg at kvotekjøp ikkje kan erstatte innanlandske tiltak. Dessutan viser erfaringane frå miljøkampen pååttitalet at tidleg omstilling av næringslivet er viktig for å sikre arbeidsplassane. Derfor aukar kravet om grøn omstilling i fagbevegelsen, slik vi såg det mange stader først mai.

LO er no i ferd med å utarbeide ein oppdatert klimastrategi. Vi får vone at forbund med ein offensiv klimapolitikk vinn fram, og at samarbeid med miljøbevegelsen blir eit sentralt punkt. Debattar og aktivitetar i basisorganisasjonen i samarbeid med miljøbevegelsen kan skape eit nytt løft for klimakampen. Då kan vi få den breie forankringa og det breie klimaengasjementet som vi har mangla her i landet.

Alf

Første mai – tale for dagen i Florø

imageDette er manuskriptet til talen, men den blei ikkje framført heilt i samsvar med manus.

Kameratar – Gratulere med dagen

Første mai er ein dag for feiring og for mobilisering til kamp.

Fagbevegelsen og arbeidarbevegelsen har grunn til å feire det vi har oppnådd. Fagbevegelsen har stått i fremste rekke i kampen for eit ordna arbeidsliv og ein moderne velferdsstat. Vi har skapt den norske samfunnsmodellen som mange ønskjer å kopiere. Det kan vi vere stolte av. Men det er mørke skyer i horisonten, og vi har nye kampar å kjempe.
————————————-

Store deler av Europa slit med økonomiske problem. Forskjellane aukar og arbeidsløysa er faretruande stor. Vi høyrer ikkje lenger så mykje om finanskrisa. Etter at politikarane redda bankane med skattepengane våre, har det blitt stille. Men folk flest, og spesielt dei unge, må betale prisen. I Spania er over halvparten av dei unge utan arbeid. Vi er i ferd med å få eit sterkt klassedelt og konfliktfylt Europa, og ein heil ungdomsgenerasjon kan falle ut av arbeidslivet.

Historia har vist at ein sterk fagbevegelse er den beste garantien for arbeid til alle, for moderate forskjellar og for gode velferdsordningar. Men fagbevegelsen og dei faglege rettane er under press. I EU ser vi at fagbevegelsen blir pressa frå skanse til skanse. EU-domstolen har vengestekka fagbevegelsen i EU. I sak etter sak prioritert domstolen marknadsliberalisme og fri konkurranse framfor faglige rettar. Då er det ikkje rart at arbeidsløysa og forskjellane aukar.

I Norge har vi så langt klart oss betre. Vi er det landet i Europa som har dei minste økonomiske forskjellane. Men det har ikkje komme av seg sjølv. Det er lett å gløyme at fordelingspolitikken er resultat av fagleg og politisk kamp. Med SV i regjering har vi redusert dei økonomiske forskjellane.
Og den raudgrøne regjeringa har stått vakt om dei faglege rettane og tatt opp kampen mot sosial dumping.
——————————–

Men no er det nye blåblå tider med skattelette til dei rike og mindre pengar til velferd. Fellesskap og solidaritet skal bytast ut med privatisering og pengemakt. Kommunale tenester skal overlatast til globale velferdskonsern. Skattepengane som skal bygge velferdssamfunnet, kan hamne i skatteparadis. NHO driv ein offensive kamp for å sikre at private konserna skal få sugerøyr i kommunekassa, og dei fire regjeringspartia legg seg flate for privatiseringsideologien.

Dette må vi møte med ein offensiv kamp for ein sterk offentleg sektor. Vi må slutte med detaljstyring og byråkrati og gi folk i offentleg sektor tillit og ansvar. Tillit er både betre og billigare enn kontroll
——————————————————————————–

Noko av det finaste med den norske velferdsmodellen, er den offentlege fellesskolen. Her møtest alle utan omsyn til status, økonomi eller religion. Fellesskolen legg grunnlaget for eit samfunn med tillit mellom folk. Mange bedriftsleiarar som eg har snakkar med, skryt av den norske fellesskolen. Den skaper sjølvstendige og ansvarsfulle arbeidarar som har evne til å samarbeide på tvers av organisasjonen. Sist Høgre hadde regjeringsmakt, var dei godt i gang med å rive ned dette byggverket. Kristin Clemet opna for storstilt privatisering av fellesskolen. Det blei heldig vis stoppa då Djupedal tok over Kunnskapsdepartementet. Men no legg den blåblå regjeringa på nytt opp til storstilt privatisering. Dei yppar til strid om fellesverdiane. Den kampen skal vi ta og den må vi vinne.

Kommunenes sentralforbund har også erklært krig mot fellesskolen. Lærarane skal ha meir arbeidstid når elevane har ferie, og mindre arbeidstid når elevane er på skolen. Dette er eit sparetiltak som harmonerer dårleg med Erna Solberg sine lovnader om å satse på læraren. Det er eit alvorleg angrep på fellesskolen, men det er også eit utspekulert angrep på forhandlingsretten. Ein samla fagbevegelse står bak lærarane i denne kampen, og den skal vi vinne. Det fortener fellesskolen.
————————————–
Eg har jobba i industrien i mesteparten av mitt liv. Samtidig har eg vore engasjert i arbeid for miljø og klima i ulike miljøorganisasjonar. Det har lært meg at god miljøpolitikk er god næringspolitikk. Då eg jobba i smelteverkssindustrenn på åttitalet, fekk denne industrien nye miljøkrav. Protestane var mange, men krava kom, og det pressa fram ny teknologi som var både meir effektiv og meir miljøvennleg. Mange meiner vi knapt hadde hatt ein prosessindustri i dag utan dei offensive miljøkrava som utløyste ny teknologi.
————————————————

I dag er gruveindustrien i same situasjon som prosessindustrien var for tretti år sidan. Skal gruveindustrien ha ei framtid her i landet, så må den finne seg i å ta omsyn til miljø og til andre næringar. Det er heilt uakseptabelt å fylle opp sårbare fjordar med tusentals tonn med avfall som vi veit for lite om. Det kan få store konsekvensar for det marine miljøet, for fiskeressursane, for andre marine ressursar og for oppdrettsnæringa.
Her i distriktet står kampen om Førdefjorden. Å dumpe 6 millionar tonn gruveavgang i fjorden er å spele hasard med miljøet. Ein del av dette er nanopartiklar som vi ikkje kjenner effekten av. Då eg sat i næringskomiteen på Stortinget kjempa eg ein einsam kamp mot sjødeponi. Det er derfor hyggeleg å sjå at kampen mot sjødeponi i Førdefjorden er ein del av parolegrunnlaget her i dag. Den kampen skal vi fortsette, og den skal vi vinne.
————————————————

Klimatrusselen er ein av dei store utfordringane i vår tid. Den ferske rapporten frå klimapanelet i FN viser at vi har svært dårleg tid på oss. Vi må handle no dersom vi skal unngå dramatiske konsekvensar for menneske og for miljø. Ventar vi, så blir problema endå større for våre barn og barnebarn. Klimakampen er også ein solidaritetskamp. Vi veit at det er dei fattige landa som blir hardast ramma av ekstremver, av tørke og av auka havnivå. Som rik oljenasjon med store klimautslepp så har vi eit spesielt ansvar for å snu utviklinga. Olja har gitt oss eit enormt oljefond som vi investerer over heile verda. Dette er eit kraftig verktøy som vi må bruke i klimakampen. Oljefondet må ut av fossil energi og inn i fornybare alternativ.

LO jobbar no med å utarbeide ein ny klimapolitisk handlingsplan. Vi må kjempe for at den blir offensiv med krav om miljøvennleg transport, redusert oljeutvinning og støtte til miljøvennleg omstilling i industrien.
Skal vi vinne klimakampen, må fagbevegelsen vere ein av pådrivarane for klimavennleg omstilling. Vi må få ein allianse mellom miljøbevegelsen og fagbevegelsen. Kombinasjonen mellom den raude og den grøne tradisjonen kan gi det nødvendige løftet for klimakampen.
————————

1. mai er ein internasjonale kampdag for solidaritet over landegrenser.

Norsk fagbevegelse har i lang tid engasjert seg i palestinarane sin kamp. LO-kongressen kravde at Israel må avslutte den ulovlege okkupasjonen av palestinske område. Den ulovlege muren, dei ulovlege busetnadene og den stadige trakkaseringa av palestinarane er heilt uakseptabel. Stadig nye ulovlege busetnadene blokkerer også alle forsøk på fred. LO krev at Palestina må få fullverdig status i FN og bli anerkjent som sjølvstendig stat innafor grensene av 1967.

I Syria er vi no vitne til ei humanitær katastrofe og ein av de verste krigane i nyare tid. Over 140.000 menneske skal være drepne, og fleire millionar er drivne på flukt. Barna blir hardast ramma. Stadig fleire menneske døyr av svolt, og store folkemengder flyktar til nabolanda. Dette er ein heilt ekstrem situasjon. Norge er eit rikt land, og vi må ta del i den internasjonale dugnaden for å ta i mot flyktningane. Den blåblå regjeringa skyggar unna ansvaret og vil berre ta i mot tusen syriske flyktningar. Det er altfor lite. Vi må krevje at Stortinget vedtar å ta i mot fem tusen.
———————

Stormakter bryt ofte folkeretten. Sist var det Russland som braut folkeretten då dei gjekk inn på Krimhalvøya i Ukraina. Norge må alltid stå opp for folkeretten og protestere når den blir brutt, uavhengig av kven som står bak. Men protestane til våre allierte i Nato er ikkje alltid like truverdige. Dei har gjennomført for mange invasjonar og støtta for mange diktatorar . Resultatet er at folkeretten får mindre autoritet. Vi må stå fast på prinsippa og fordømme alle brot på folkeretten.

Økonomisk utbytting skaper ikkje alltid dei store overskriftene, men det har dramatiske konsekvensar for dei som blir ramma. Vi ser stadig at globale konsern haustar naturressursar og utnyttar arbeidarane i fattige land. Samtidig blir dei fattige landa snytt for skatteinntekter som svarar til mange gonger det vi gir i utviklingshjelp. Noreg har bygd sin rikdom på å skattlegge uttak av naturressursar. Utviklingslanda må få gjere det same. Vi må krevje langt betre kontrol for å sikre at utviklingslanda får den skatten dei har krav på. Skattunndraging skaper eit usunnt arbeidsliv som alle taper på. Derfor må vi bekjempe skatteundraging og bruk av skatteparadis.

Kampen for anstendige arbeidsforhold og kampen mot skatteparadis er ulik frå land til land, men kjernen er den same. Vi kjempar ein solidarisk kamp for fridom og for rettferdig fordeling av godene. Derfor står vi saman i fagleg kamp på tvers av landegrensene.

No er vi inne i ein periode der hørekreftene styrkjer seg både her i landet og i resten av Europa. Derfor er 1. mai viktigare enn på lenge.

Ha ein fortsatt fin første mai-dag.

 

 

 

 

 

 

Grøn næringsutvikling

elektronikkDenne kronikken står på trykk i Ny Tid i dag med tittelen Ikkje bare grønt. Dei tar gjerne i mot kommentarar på debatt@nytid.no

I valkampen lanserte Miljøpartiet dei grøne eit krav om hundre tusen grøne arbeidsplassar. SV har komme med liknande utspel tidlegare. Men kva er ein grøn arbeidsplass? Og er talet på grøne arbeidsplassar eit godt mål for ein berekraftig næringspolitikk?

Næringar som baserer seg på fornybare ressursar, blir gjerne rekna som grøne. Men det føreset berekraftig ressursforvaltning og optimal energibruk, samt omsyn til økosystem ognaturmangfald. Produksjon av bioenergi er ei viktig grøn næring som vi bør utvikle, men uttak av skog må vurderast opp i mot naturverdiar. Norsk landbruk står overfor store utfordringar i forhold til import av for, bruk av energi og utslepp av metan. Og fiskeria er avhengig av at vi overvaker dei marine økosystema nøye.

Transportsektoren står for ein stor og aukande del av klimautsleppa. Reduksjon av desse utsleppa er viktig for klimaet. Utvikling og produksjon av skip med mindre energiforbruk og mindre utslepp av klimagassar er derfor viktig for klima og miljø, og Noreg kan spele ei viktig rolle på dette området. Vi er leiande innan maritim teknologi, og ein del verft har alt satsa på miljøteknologi. Men når kan vi kalle eit verft for ein grøn arbeidsplass?

Det finst ingen kjente metodar for å produsere aluminium utan å produsere CO2. Aluminiumsproduksjon her i landet genererer mindre CO2 enn i dei fleste andre land fordi vi kan bruke fornybar vasskraft. Dersom vi meiner at verda treng lettmetall for å produsere vindmøller og elektriske bilar, så er det positivt for klimaet å produsere aluminium her i landet, så lenge vi brukar fornybar energi og ligg i front teknologisk. Men dersom vi meiner at aluminium er eit produkt vi bør bruke mindre av, så kan konklusjonen bli ein annan.

Eksempla viser at det ikkje er så lett å definere kva som er ein grøn arbeidsplass. Grøn næringsomlegging på brei front er viktigare enn å telle grøne arbeidsplassar. Det er fleire grunnar til at Noreg må ta kraftige grep for å omstille norsk næringsliv i åra som kjem. Alle land må ta sin del av ansvaret for å nå klimamåla gjennom utsleppsreduksjonar. Men Noreg står overfor ei ekstra utfordring. Store deler av vårt næringsliv er knytt til oljeaktivitet. Skal vi redusere vår oljeaktivitet og tilpasse oss dei endringane som vil komme internasjonalt, så må vi ta eit krafttak for å bli mindre oljeavhengige.

Avkastninga av investering i olje er så god at det skaper store problem for anna næringsliv. Det er vanskeleg å bygge opp og styrke andre næringar så lenge oljeaktiviteten trekkjer til seg det meste av kompetanse og kapital. Den raudgrøne regjeringa har nyleg auka skatten på oljeutvinning for å motverke dette, men det er langt i frå nok. Vi må stramme inn ytterlegare om vi skal klare å bygge opp andre næringar. Det nyttar lite å snakke om grøn omstilling utan å gripe fatt i denne utfordringa.

Noreg har ein open økonomi med stor industrieksport, men det treng ikkje vere noko ulempe for omstilling til eit miljøvennleg og klimavennleg næringsliv. Norsk prosessindustri møtte strenge miljøkrav på åttitalet. Mange meinte det ville føre til at bedriftene ville tape i den internasjonale konkurransen. Men dei tok utfordringa og satsa på teknologiutvikling i samarbeid med styresmaktene, og i dag har vi ein høgteknologisk og konkurransedyktig bransje. Utan strenge miljøkrav på eit tidleg tidspunkt hadde vi knapt hatt ein prosessindustri her i landet dag. Denne kompetansen har også lagt grunnlaget forbedrifter som satsar på solenergi. Det er ein viktig bransje i omstillinga til fornybarsamfunnet, sjølv om marknaden for tida er inne i ein turbulent fase.

På same måten som miljøkrava på åttitalet skapte industriutvikling og konkurransekraft, kan dagens klimakrav stimulere til ny innovasjon og teknologiutvikling. Men det føreset eit sterkt fokus på klimateknologi slik det er lagt opp til i stortingsmeldinga om klimapolitikken. I tillegg til å redusere klimautsleppa her i landet kan klimavennleg teknologi eksporterast og redusere klimautsleppa i andre land. Slik kan vi bidra til nødvendig teknologiomstilling internasjonalt, samtidig som vårt eige næringsliv blir grønare.

Energisektoren er eit viktig element i utviklinga av eit grønt næringsliv. Noreg har rik tilgang på fornybar vasskraft og potensiale for utbygging av andre fornybare energikjelder. Men utbygging av vindkraft og småkraftverk medfører naturinngrep som ofte skaper konfliktar. Samtidig er det stor usemje om korleis kraftballansen vil utvikle seg. Energiutgreiinga, NOU 2012/9, tar opp dette spørsmålet. Men no er tida moden for å gå eit skritt vidare og lage ei stortingsmelding om energipolitikk der vi drøftar både produksjon og bruk av fornybar energi. Det vil gjere det lettare for næringsaktørane å satse langsiktig.

Det norske innovasjonssystemet har ein stor veikskap. Når eg snakkar med bedrifter, får eg ofte høyre at nye idear stoppar opp i overgangen frå forsking til industriell produksjon. Når vi går frå forsking til pilotskala, eksploderer ofte kostnadene. Derfor er det nye klimateknologifondet svært viktig, og det må styrkast. Men det er ikkje nok. Vi treng også klimasåkornfond med offentleg og privat kapital. I tillegg er det behov for store industrielle testanlegg som gjer det lettare å pilotere nye prosessar og teste nye produkt.

Teknologi er viktig, men det er ikkje nok. Bedrifter må ha ein marknad, og det er ofte eit underkommunisert poeng når klimaentusiastar snakkar om grøne arbeidsplassar. Den internasjonale marknaden kan vi påverke gjennom klimaforhandlingar og internasjonale organisasjonar, og det er eit viktig arbeid. Men på kort sikt er utfordringa for eksportindustrien å posisjonere seg og ligge i forkant av utviklinga. Derfor er det viktig å bygge opp ein grøn heimemarknad.

Offentleg sektor kjøper varer og tenester for 400 milliardar kroner kvart år. Her er det framleis eit stort potensiale for å styrke heimemarknaden for klima- og miljøvennlege produkt. I tillegg har vi bedrifter der staten er eigar. Ei bedrift som Statoil er langt unna ein offensiv posisjon for å utvikle ein grøn marknad, ikkje minst når det gjeld sjøtransport. Det er tvilsamt om selskapet i dag lever opp til føringane i stortingsmeldinga om statleg eigarskap på dette området

For å vri det private forbruket i grøn retning må vi bruke avgiftssystemet slik vi gjer for elektriske bilar, og tilskotsordningar slik vi har gjennom ENOVA. Det er framleis eit potensiale for å satse sterkare på energiøkonomisering også i eksisterande bygg. Ei meir offensiv satsing vil skape ein større marknad med rom for standardløysingar og lågare kostnader. Skal vi få fart på omstillinga til grønt næringsliv, er det viktig å sjå næringspotensialet og eksportpotensialet når vi skal løyse våre eigne klimautfordringar

Det er behov for ei brei omstilling av norsk næringsliv dersom vi skal få dei resultata vi treng. Vi må setje klare mål for gradvis å bli mindre oljeavhengige. Det er krevjande, men det er ingen veg utanom dersom vi skal skape rom for ei grøn næringsutvikling. Dernest må vi setje klima- og miljømål for næringslivet elles, samtidig som vi har fokus på korleis dei nye krava kan skape næringsutvikling. Stein Lier Hansen i Norsk industri har peika på at det er behov for å sjå på krav og tiltak bransjevis. Eg ser ikkje bort i frå at det kan bringe oss raskare og meir treffsikkert til målet enn generelle avgiftssystem åleine.