Category Archives: Stat – region – kommune – velferd

Dette innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag.

Før påske gikk Erna Solberg til angrep på de som får trygd og sosialhjelp, og nå følger Hans Otto Lund og andre høyrepolitikere på Sørlandet opp denne kampanjen. Høyre prøver å skape et skremmebilde av latsabber og trygdemissbruk for å begrunne sine kutt i offentlige ytelser og skattelette til de rike.

Velferdsstatens ytelser er til for folk som trenger dem. Det finnes ingen stønader der staten gir penger til folk som er late og ikke vil jobbe. Det er en selvfølge at alle som kan og får bidra i arbeidslivet, gjør det. Om det hersker det ingen uenighet, selv om Høyre forsøker å late som om noen kaster penger etter slappe ungdommer. Tvert i mot er vi et folk som står på. Norge er i verdenstoppen på yrkesdeltagelse samtidig som vi har velferdsordninger som sikrer at folk har tak over hodet og mat på bordet, selv når vi ikke kan arbeide.

Statistikken viser at det ikke er grunn til den trygdepanikken som Høyre ønsker å spre for å begrunne sine kutt i inntektene til vanskeligstilte, syke mennesker og folk i krise. I statsbudsjettet for 2012 var det enslige forsørgere som fikk smake Høgre-øksa, når de foreslo nær en milliard kroner i årlige kutt i overgangsstønaden. Overgangsstønaden gjør at folk som blir alene med ungene sine, får en økonomisk hjelp til å klare seg mot at man er i arbeid eller utdanning.

Høyre sprer myter at folk kan » velge» trygd framfor arbeid og at for eksempel uføre med mange barn, innretter seg slik det lønner seg mest. Å være syk handler ikke om å innrette seg, men om en ufrivillig, lite lønnsom og ofte smertefull tilværelse, der muligheten til selv å bedre inntektene er nesten fraværende. Barn i slike familier trenger at fellesskapet sikrer dem mot fattigdom og mot politikere som enøyd leter etter syndebukker.

I følge Høyre tror ungdommen nå til dags at man bare kan gå til Nav for å hente seg penger til å ta et år fri. Til det er å si at det finnes ingen ordning som gjør slikt misbruk mulig. Det finnes unge som får hjelp av NAV, men da kreves deltakelse i tiltak og det ligger nok årsaker bak som ingen trenger å misunne dem. Og unge som er i krise og i ferd med å falle ut av skole og arbeid, skal fanges opp og gis oppfølging som gjør at de fatter mot og finner fotfeste.

Individstønad er en ordning som gis til folk som deltar i helt konkrete tiltak. Man får rett og slett ikke individstønad hvis man ikke deltar i disse tiltakene. Så er det sosialhjelp, som er den siste utveien for mennesker i en svært vanskelig situasjon økonomisk.

De aller fleste mottar sosialhjelp i en kort periode for å komme seg over en vanskelig tid. Alle som har møtt systemet, vet at dette ikke er noe sted man bare kan be om penger. Det er all grunn til å diskutere hvordan folk som mottar sosialhjelp har det, hvorfor de trenger hjelp og hva vi kan gjøre for å sikre at flest mulig kommer i arbeid eller utdanning. Men da må en sjekke hvordan virkeligheten er for de det gjelder, hente kunnskap både hos de som jobber med folk som er fattige, og hos de som fører tilsyn med tjenestene.

Studier fra Høyskolen i Oslo viser at de fleste som mottar sosialhjelp er syke, til og med svært syke. De skal likevel straffes med mer fattigdom, i følge Høyre. Mange har økonomiske og sosiale problemer som gjør at de trenger hjelp for å komme seg over kneika. Når folk får sosialhjelp har kommunene mulighet til å stille vilkår, for eksempel om deltagelse i arbeidstrening eller annet.
NAV har skrevet årsrapport om fattigdomsarbeidet i 2011, og den påpeker at fattigdom gir mer fattigdom. Problemene fester seg og skaper nye problemer. Veien til arbeidslivet blir lengre. Lærer barn i slike familier å gå på trygd? Nei, mener NAV, det er de bakenforliggende problemene som ikke blir løst og dermed går i arv. På samme måte som de velbergedes fordommer mot vanskeligstilte går i arv og er seiglivet som arvesynden.

Helsetilsynets første og eneste tilsyn med sosialhjelp i kommunene ble utgitt i 2011. Tilsynet dokumenterer til fulle at loven ikke følges, folk får ikke engang lagt fram saken sin sikkelig. Dette er kunnskap som burde sjokkere og opprøre, men i stedet sitter vi nå med en debatt der fattige folk er problemet, ikke et system som ikke fungerer godt nok. Høyre fremstiller sosialhjelpsmottakere som en homogen gruppe som skal møtes med standardiserte krav. Forslag fra høyrepolitikere som Hans Otto Lund bærer preg av at de skal møtes med kollektiv straff i stedet for dialog med og støtte til endring og bedring av den enkeltes tilværelse.

Istedenfor å sjekke fakta velger Høyre å mistenkeliggjøre alle som er i krise. Det er en brutal arbeidsmetode Høyre velger når de bruker mistenkeliggjøring av sosiale grupper for å skape oppslutning om velferdskutt. Politikk får konsekvenser for virkelige mennesker. Vi som politikere har et stort ansvar for å basere vår politikk på fakta og ikke fordommer. Fordommer som gjør at færre vil makte å snu et vanskelig liv, fordommer som krymper selvtilliten og krenker menneskeverdet til folk som har utfordringer i sine liv de fleste av oss heldigvis slipper. Og fordommer som skremmer vekk arbeidsgivere som kanskje kunne hatt egnet arbeid å gi til noen som både vil og kan, men som ikke får.

Rasha Abdallah, medlem av Helse- og sosialstyret i Kristiansand
Sølvi Thomassen, fylkestingsrepresentant for SV
Alf Holmelid, stortingsrepresentant for SV