Tag Archives: miljø

Utfordring til Grundetjøn og Damman

Buss_c3Dette innlegget stod på trykk i Fædrelandsvennen 23. mars, og vi ser spent fram til svaret.

Alle partia på Stortinget med unntak av Frp står bak klimaforliket. Der blir det understreka at trafikkveksten i dei store byregionane skal løysast med kollektivtransport og gang og sykkel.

For ei tid sidan presenterte Fædrelandsvennen ein rapport frå Urbanet Analyse. Den dokumenterte at Kristiansandsregionen har for lite ambisiøse planar til å nå dette målet. Biltrafikken i vår region vil auke med 33 prosent fram til 2030 dersom vi held fram som no.

 Då rapporten blei kjent, utfordra eg dei politikarane som sit med makta i Kristiansand og i Vest-Agder, til å ta rapporten og klimaforliket på alvor.  Eg bad dei svare på korleis dei vil innfri lovnadene som partikollegane på Stortinget har skrive under på. Men som venta prøvde dei lokale høgreordførarane å skyve i frå seg ansvaret ved å etterlyse meir midlar frå regjeringa.

 No har miljøvernministeren og regjeringa presentert ei historisk satsing på kollektivtransport. I Nasjonal transportplan vil det bli lagt inn 26 milliardar kroner til kollektivtransport.  I tillegg løyver regjeringa nær 7 milliardar til bygging av nye sykkelvegar. Storbyregionane vil bli invitert til å søkje på desse midlane ved å presentere offensive planer for miljøvennleg transport. Det vil bli lagt opp til at regjeringa kan inngå langsiktige bymiljøavtaler med ti års perspektiv. På denne måten kan kollektivsatsinga bli like langsiktig som vegsatsinga i transportplanen.

 På denne bakgrunn vil eg utfordre ordførar Arvid Grundekjøn og fylkesordførar Terje Damman til å satse på miljøvennleg transport i samsvar med det Høgre har lova i klimaforliket. SV og regjeringa har lagt forholda til rette for eit kraftig kollektivløft med eit busstilbod av høg kvalitet og med høg frekvens. No ligg ballen hos dei som har makta lokalt. Kan vi vente at høgreordførarane tar ansvaret for at det blir utvikla planer som sikrar at regionen får midlar til ei skikkeleg kollektivsatsing og klimasatsing?

Alf

Ein breiare verdidebatt

is-3Dette innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag under tittelen Det konservative Sørlandet.

I ein kronikk om det konservative Sørlandet kommenterer Paul Leer-Salvesen mine synspunkt på den sterke framgangen for høgrekreftene på Sørlandet. Den manifesterer seg ved at høgrepartia har tatt makta i mange kommunar og dei to fylkeskommunane på Agder. Samtidig er det ting som tyder på at dei konservative kristne vinn maktposisjonar på Sørlandet. Bakgrunnen for at eg kommenterte dette, var ein debatt på Twitter om ein kronikk der spaltisten Bjørn Stærk diskuterte tilbakegangen for dei konservativt kristne.

Det er ikkje alltid så lett å få fram alle nyansane i eit intervju med utgangspunkt i ein Twitter-debatt. Eg er fullstendig klar over at haldningane i kristne miljø er langt meir samansette enn det som kom til uttrykk i intervjuet, noko medlemsmassen og dei tillitsvalde i SV er eit godt uttrykk for. Men eg har eit klart inntrykk av at den breie verdidebatten har fått liten plass. Den har diverre komme i bakgrunnen til fordel for ein del enkeltsaker som har utløyst sterkt engasjement i den politiske kampen på Sørlandet.

I sist valkamp deltok eg i fleire debattar som skulle ha fokus på verdiar. Men diskusjonen degenererte ofte til spørsmål om ekteskapslov og forholdet til Israel. Vi som støtta den nye ekteskapslova, blei av mange frådømt einkvar rett til å snakk om verdiar. Sjølv ein garva politikar er ikkje upåverka av slike aggressive angrep. Viktige verdispørsmål som fordelingspolitikk, internasjonal solidaritet, klimapolitikk og krig og fred blei det lite rom for. Vi ser at FrP har vore flinke til å posisjonere seg i forhold til den innsnevra verdidebatten, og KrF konkurrerer no med FrP om veljarane på dei same premissane.

Paul Leer-Salvsen hevdar at eg set likskapsteikn mellom høgresida i KrF og kristenfolket. Det er slett ikkje mi meining. Men det må vere lov å peike på at KrF blant anna i Kristiansand har alliert seg med eit parti som står langt i frå mange kristne sitt solidariske og rause verdisyn. Og det er denne retninga som får dominere debatten om dei kristne verdiane. Eg opplever at KrF på nasjonalt plan er meir radikale, og SV har eit godt samarbeid md KrF om sosialpolitikk og miljøspørsmål på Stortinget.

Eg er samd md Leer-Salvesen i at det er samanfall mellom kristne verdiar og SV sine verdiar på heilt sentrale område. Det gjeld spørsmål som fordeling, alkoholpolitikk, asylpolitikk, integrering, miljø, internasjonal solidaritet og krig og fred. På andre område som ekteskapslov kan det vere ulike syn, men haldningane til homofile har jo endra seg over tid i mange miljø. Når det gjeld spørsmål som abort og bioteknologi, så er det krevjande debattar i dei fleste parti.

For SV er det viktig å ta vare på den breie verdidebatten som inkluderer miljø og solidaritet. I kampen mot høgredreiing og eit kaldare samfunn er det viktig å skape alliansar der det er basis for det, sjølv om ein på enkelte område kan falle ned på ulike standpunkt . Her har Paul Leer-Salvesen eit viktig poeng som vi skal legge oss på minnet.

Alf

Klimatiltaksfondet – eit kinderegg

SV har i tre tiår argumentert for at god miljøpolitikk kan vere god næringspolitikk. Lenge var det mildt sagt lite rom for slike tankar i den næringspolitiske debatten. Men no har dette synet fått stadig større gjennomslag, og det har blitt eit viktig element i klimameldinga.

Direktørane i Innovasjon Noreg og i Klima- og forureiningsdirektoratet presenterte gode eksempel på samspelet mellom næringspolitikk og klimapolitikk i Dagens Næringsliv 11. juni. Når bedrifter må investere i reinseteknologi, så fører det ofte til ei teknologisk utvikling som bidrar til å styrke konkurranseevna. I tillegg får leverandørane utvikla ny teknologi for ein internasjonal marknad. Men dette er avhengig av at vi heile tida ligg i front når det gjeld miljøkrav og miljøstandardar.

Klimameldinga legg opp til å vidareutvikle satsinga på miljøteknologi til beste for klimaet og for norsk industri. Klimatiltaksfondet er eit kinderegg med tre viktige effektar. Fondet skal bidra til å realisere større prosjekt som reduserer CO2-utslepp, og erfaring viser at det i sin tur vil styrker konkurranseevna til bedriftene.

I tillegg vil vi få utvikla ny teknologi som kan redusere utsleppa i andre land som ikkje har dei same ressursane til å drive teknologiutvikling. Dette er også eit godt eksempel på at det ikkje er nokon motsetnad mellom utsleppskutt heime og ute slik enkelte framleis hevdar.

No er det viktig å etablere gode rammer for fondet i samarbeid med næringslivet og miljørørsla.

Alf

Industrien treng klimafond

Dette innlegget har stått på trykk i VG. Saka er også presentert i eit intervju i Dagens Næringsliv.

Norsk industri er inne i ein turbulent periode. Den internasjonale økonomiske krisa skaper problem for deler av eksportindustrien, samtidig som ei oljenæring i høggir pressar opp kostnadsnivået. SV meiner at ei offensiv teknologisatsing gjennom eit klimatiltaksfond er eit viktig tiltak for å møte denne utfordringa. Eit slik fond vil bidra til utvikling av ny teknologi som vil styrke konkurransekrafta, samtidig som det bidrar til å nå våre klimamål. Vi oppfordrar derfor alle som er opptatt av å vidareutvikle ein allsidig industri her i landet, til å støtte kravet om eit klimatiltaksfond.

Norsk industri har gjennomgått store omstillingar og ligg langt framme teknologisk. For nokre tiår sidan blei industrien stilt overfor mange nye miljøkrav. Bedriftene tok utfordringa. I dialog med styresmaktene utvikla dei ny teknologi som styrka konkurranseevna i tillegg til å møte miljøkrava. Brei satsing på kompetanse på alle nivå i organisasjonen har også stått sentralt i utviklinga av ein moderne og konkurransedyktig industri. Nå er det ei ny teknologisatsing som skal ruste norske arbeidsplasser for tiåra som kjem.

Ei offensiv klimasatsing med eit klimatiltaksfond vil gi eit nytt teknologisk forsprang som styrker vår konkurransekraft i eit stadig tøffare konkurranseklima. For å lykkes med den ny industrisatsinga er SV oppteken ei ny brei satsing med tett samarbeid mellom bedriftene og styresmaktene. Det er ikkje berre her i landet vi tenkjer slike tankar. For ei tid sidan var klimakommissæren i EU, Connie Hedegaard, på besøk i Noreg. Ho fortalde at europeisk industri er opptatt av å gjennomføre klimatiltak innanlands for å vere med på det nye teknologiske paradigmeskiftet, og ikkje overlate det til alle andre. Slik bør vi også tenkje her i landet om vi ønskjer å styre norsk industri og utvikle klimateknologi som også kan komme andre land til gode. Alf

Forsterka kamp for klima

I dag blei det arrangert eit spennande debattmøte med svært godt frammøte på SV-huset i Kristiansand. Under debatten blei det servert kortreist fiskesuppe og vaflar.

Marte R. Ulltveit-Moe, som er leiar i Naturvernforbundet i Kristiansand, innleia om kva produksjon og transport av mat betyr for klima. Ho la samtidig vekt på andre verdiar som naturmangfald, matglede og matkultur. Det er viktig å vise samanhengen mellom klima og andre viktige verdiar. Ikkje minst er det viktig å vise at eit klimavennleg samfunn kan vere eit godt samfunn å leve i.

Eg følgde opp med eit innlegg om det pågåande arbeidet med stortingsmeldinga om klimatiltak. Alle prati på Stortinget med unntak av FrP har skrive under eit klimaforlik, men det er like vel behov for hard arbeid både i og utanfor regjering og storting for å få på plass nødvendige klimatiltak. Det klimaengasjementet vi hadde for nokre år sidan, har blitt bytta ut med ein oljerus som overdøyver solidaritetsargument og faktakunnskap om klima. Skal vi nå klimamåla, så må vi redusere utsleppa frå transportsektoren, elektrifisere oljeplattformene i Nordsjøen og utvikle ny teknologi i industrien. SV går blant anna inn for eit klimatiltaksfond for å legge til rette for nødvendig omstilling utan negative konsekvensar for næringsliv og sysselsetting.

I debatten kom det fram mange interessante og viktige synspunkt:

  • No hevdar (nesten) alle parti at dei er opptatt av klima, men mange argumenterer like vel for at det ikkje hastar med å gjere noko, i alle fall ikkje her i landet. Det fører til at folk blir forvirra og gir opp eller slappar av.
  • Det er viktig å ikkje satse berre på dei store tiltaka som elektrifisering og teknologiutvikling. Vi må også satse kraftig på dei nære tinga som tøffe mål for transportsektoren og slutt på fyringsolje. Det kan skape engasjement og forståing for også dei andre tiltaka.
  • SV må ikkje bli så teknologioptimistiske at vi gløymer å argumentere for reduksjon i forbruket som er det mest effektive tiltaket (ref. nedgangen i utlepp under krisa)
  • Vi må ikkje gløyme å snakke om den overordn visjonen for eit lågenergisamfunn (arealplanlegging, endra forbruk, ny teknologi)
  • Vi må ikkje gløyme det tradisjonelle miljøarbeidet i klimasatsinga. Derfor var det mange som sette pris på at vi hadde to innleiingar som markerte dette.
  • Barn og unge er sterkt engasjert i klima og miljø når dei lærer om det i skolen. Korleis tar vi ve på dette engasjementet?

Alf

Vi treng eit nytt stort fornybarselskap

Dette innlegget stod på trykk i Dagens næringsliv i dag.

Stortinget har gitt Statoil føringar om å engasjere seg i fornybar energi. Men denne satsinga ser ut til å få lite merksemd  frå leiinga i konsernet. All erfaring viser at utan sterk støtte frå toppleiinga i ei bedrift så er det vanskeleg å utvikle nye forretningsområde. Derfor er det på tide å vurdere om vi bør skilje ut aktiviteten innan fornybar energi i eit eige selskap.

Det er ei kjent sak at nye satsingar ofte har tronge kår i etablerte organisasjonar. Nye innovative satsingar vil som oftast bli oppfatta som ein trussel mot dei etablerte forretningsområda i ei bedrift. Dei nye områda vil konkurrere om ressursar og om kompetanse, og ikkje minst om merksemd frå toppleiinga i selskapet. All erfaring viser at nye satsingar som bryt radikalt med etablerte forretningsområde, må vere forankra og ha sterk støtte hos toppleiinga i selskapet dersom dei skal ha sjanse til å vekse og utvikle seg.

Eg har tidlegare argumentert for at Statoil med sine økonomiske ressursar og sin teknologiske og operative kompetanse har svært gode føresetnader for å satse på fornybar energi. Det er ei oppfatning som blir delt av næringskomiteen på Stortinget. I merknadene til stortingsmeldinga om statleg eigarskap som blei lagt fram i tidlegare i år, uttalte fleirtalet i næringskomiteen at ”– Statoil som et ledende energiselskap også kan ha virksomhet innen fornybar energi, og ser positivt på at selskapet utvikler seg videre på dette området.”  I parlamentarisk språkbruk er dette ei klar føring.

Men det er svært lite som tyder på at styret og leiinga i Statoil gir fornybar energi den ekstra merksemda som nye innovative satsingar treng, og som Stortinget har bedt om. Vi ser også at det er i ferd med å oppstå eit stadig sterkare konkurranseforhold mellom dei etablerte forretningsområda og satsinga på fornybar energi. Det såg vi tydeleg då Statoil engasjerte seg mot CO2-avgift for gasskraftverk i England, og vi må gå ut i frå at det skjedde med godkjenning av toppleiinga i selskapet. Med denne aksjonen medverka selskapet til å forseinke omstillinga til fornybar energi. Det reduserer marknaden for nye energiformer og er dermed i direkte konflikt med interessene til den delen av selskapet som satsar på fornybar energi.

For å unngå slike interessekonfliktar bør ein vurdere å skilje ut fornybarsatsinga i Statoil i eit eige selskap. Ei slik omorganisering vil også legge til rette for å få eit leiarskap som er genuint interessert i å utvikle denne verksemda, og det er ein viktig føresetnad for suksess. Ein annan viktig føresetnad for å lukkast innan fornybar energi, er å tenkje langsiktig. Derfor er det viktig at selskapet får nok eigenkapital frå starten. Det er også viktig at selskapet får både fornybarkompetanse og anna relevant industriell kompetanse frå starten av, slik at det raskt kan bli ein betydeleg aktør.

Organiseringa av eit nytt fornybarselskap kan diskuterast. Det viktige no er å få ein debatt om realismen i å satse på at Statoil kan bli ein spydspiss på dette området gitt dei erfaringane vi har så langt.

Alf

Skarpare i kantane

I stortingsvalet for to år sidan opplevde vi at mange var samde med SV i viktige saker, men at dei like vel gav si stemme til andre. Derfor blei det etter valet lagt vekt på å breie ut partiet slik at vi skulle bli eit truverdig alternativ på fleire område.

I denne valkampen har media skapt eit inntrykk av manglande gjennomslag på kjerneområda våre, miljø, fordeling og antiimperialisme. Paradokset er at ein del av dei som ternkjer slik, går til det partiet som vi må kjempe mot for å få gjennomslag på desse områda. Dette er ein situasjon som vi må møte med tydlegare tale slik Karen Andersen har gjort i Aftenposten. Vi er mange som kunne komme med liknande forteljingar.

Å utvikle ei breiare politisk plattform kan vere positivt for å skape truverde. Men å vere god på alt, er vel ein profil som passar best for dei store partia nærare sentrum. For SV i motgang er det viktig å vere tydeleg på kva vi vil kjempe for og kva vi vil be veljarane om støtte til. SV må skape engasjement i tillegg til truverde om vi skal vinne tilbake veljarane.

Det er ikkje minst viktig å vise folk kva vi står for på våre kjerneområde. Vi har flytta regjeringa til venstre på mange område. Det er nok å minne om kva Stoltenberg si første regjering stod for. Vi kan vere stolte av dei kompromissa vi har oppnådd, men det er vanskeleg å vise kva som hadde skjedd utan oss. Det er også eit stort problemet er at folk etter kvart ikkje kjenner våre prinsipale standpunkt, og at vi har skapt for lite rom for å utvikle ny offensiv politikk i dialog med veljarane.

Skal vi skape engasjement og gjere våre kjernevelgarar stolte av å vere med på eit viktig prosjekt, må vi bruke meir tid på å vise fram og vidareutvikle vår eigen politikk i det offentlege rom, ikkje berre skryte av regjeringa. Media
vil angripe oss for å krangle, men det må vi lære oss å leve med. Om vi ikkje får gjennomslag i denne regjeringsperioden, må vi ha tydelege krav å mobilisere på til den neste.

SV har vore dei mest lojale i forhold til det raudgrøne regjeringsprosjektet, noko ikkje minst LO burde merkje seg i større grad enn hittil. Skal vi bere det vidare, er det heilt nødvendig at vi skjerpar vår eigen profil og synleggjer våre resultat.

Alf

Utfordringar til Sørlandsutvalet

I går presenterte vi Sørlandsutvalet som skal komme med innspel til næringsutvikling og regional utvikling på Agder. Bakgrunnen er at Sørlandet er ein motsetningsfylt landsdel. På den eine sida har vi ein framgangsrik  industri. På den andre sida har vi mange unge på trygd, og vi ligg på botnen  når det gjeld likestilling.

Då vi presenterte utvalet, peika eg på tre utfordringar. For det første bør utvalet merke seg at dei største forskjellane ikkje går langs aust-vest-aksen. Dei går langs nord-sør-aksen, mellom kysten og innlandet. Dessutan går dei mellom dei som er i arbeidslivet og dei som har falle utanfor.

For det andre treng Agder ei langt sterkare satsing på innovasjon. Næringslivet er dominert av to bransjar, offshore leverandørindustri og prosessindustri. Begge bransjane er i stor grad dominert av utanlandske eigarar, og dei er sterkt eksponert for internasjonale konjunkturar. Derfor treng vi å satse både på bedriftsintern innovasjon gründerskap for å sikre ein robust næringsstruktur. Med basis i verdsleiande teknologiske kompetanse og lang internasjonale erfaring ha Agder gode føresetnader for å utvikle nye bedrifter og nye arbeidsplassar. Men det må satsast langt meir målretta enn i dag. Lønsemda i dagens næringsliv må ikkje bli ei sovepute.

Til sist bad eg utvalet hugse på at god næringspolitikk og god miljøpolitikk er to sider av same sak. Vi har mange eksempel på dette på Sørlandet. Personleg jobba eg på Elkem då prosessindustrien fekk reinsekrav for nokre tiår sidan. Mange frykta at det ville føre til nedlegging av denne industrien. Med vi opplevde det motsette. Det blei satsa på reinseteknologi som ikkje berre fjerna utsleppa, men som også etter kvart erobra verdsmarknaden. Og avfallsprodukta blei foredla til høgverdige produkt. Utan denne miljøsatsinga hadde vi knapt hatt prosessindustri i Noreg i dag.

Alf

Miljø og klima – vår tids næringspolitikk

Dette innlegget stod på trykk i Klassekampen i går.

FrP og NHO har gått til angrep på klimaforliket. Dei argumenterer for at ei
offensiv klimasatsing med nasjonale mål for CO2-reduksjon er ein trussel mot
industri og næringsliv. Men realitetane er det motsette. Ein offensiv klima- og
miljøpolitikk er ein føresetnad for å legge til rette for eit framtidsretta og
berekraftig næringsliv.

Norsk industri har eit høgt teknologisk nivå og er avhengig av høg innovasjonsgrad for å opprettehalde sin posisjon. Vi har erfaring for at nye utfordringar generelt og nye miljøkrav spesielt fører til innovasjon. Då
ferrolegeringsindustrien for nokre tiår sidan fekk nye reinsekrav, var det
mange som frykta nedlegging og utflytting. Men i staden fekk vi mange
innovasjonar. Vi fekk ny reinseteknologi for ein global marknad, avfall blei
til nye produkt, og prosessane blei meir energieffektive.

Noreg var også eit føregangsland då det blei innført CO2-avgift på norsk sokkel i
1991. Det var mange protestar, men no skryt bransjen av dei positive resultata
av dette tiltaket. I den nye stortingsmeldinga om norsk oljepolitikk står det
at avgifta har skapt innovasjon og utløyst tiltak som har redusert CO2-utsleppa
med 40 mill. tonn.

Det er all grunn til å tru at klimaforliket vil bidra til ny innovasjon som vil
trygge framtida til norsk industri. Men det vil krevje eit tett samarbeid
mellom industrien og styresmaktene. SV har lansert tanken om eit klimafond. For bedriftene vil det vere ein fordel å ta større innovative investeringar framfor
å betale for CO2-kvotar i lang tid framover. Dei nasjonale klimamåla kombinert
med eit klimafond vil legge til rette for slik innovasjon.

Oljeaktiviteten på sokkelen betyr mykje i vårt nasjonale miljørekneskap og må ta sin del av dei nasjonale klimakutta. Ei offensiv klimasatsing på sokkelen er også positivt for norsk leverandørindustri som blei utvikla med sokkelen som ein krevjande heimemarknad. Nye klimatiltak vil bli ein ny krevjande heimemarknad. Alternativet kan bli at norsk leverandørindustrien misser det teknologiske forspranget den har i dag.

I debatten om klimaforliket har vi lett for å gløyme at vi har over førti tusen
arbeidsplassar i bransjar som er avhengige av ei offensiv klima- og
miljøsatsing. Vi kan nemne område som fornybar energi, elkraft, ressurshandtering og energieffektivisering. I tillegg kjem verftsindustrien og transportsektoren. Det er viktig at dei som representerer desse bransjane, også kjem på bana i debatten om klimapolitikk og næringsutvikling.

Tanken bak klimaforliket er at Noreg som har store klimautslepp, og som er eit
høgteknologisk og rikt land, må vise at det er mogeleg å redusere dei nasjonale
klimautsleppa. I motsatt fall er det vanskeleg å forvente at land med mindre
ressursar skal stille opp. FrP har aldri akseptert klimatrusselen. Derfor er
det naturleg at partiet går til angrep på klimaforliket. At Bernander følgjer opp,
er meir overraskande. Kampen mot klimaforliket er i realiteten ein kamp mot ei
framtidsretta næringsutvikling her i landet.

Alf

LO og miljøvennleg aluminiumsindustri

Dette innlegget stor på trykk i Dagens Næringsliv i går. Det er svar på eit innlegg som stod i avisa 11. juli med utgangspunkt i eit intervju med meg 6. juli.

I eit intervju med Dagens Næringsliv (6. juli) sa eg at det er fullt mogeleg å føre ein offensiv industripolitikk utan å bryte klimaforliket.
Med utgangspunkt i dette intervjuet stiller LO-økonom Eystein Gjelsvik nokre spørsmål om prisen på elektrisk kraft til norsk aluminiumsindustri.

Bakgrunnen er europeisk klimapolitikk og norsk energipolitikk. Kraftverka
i EU må betale for klimakvotar, og det fører til auke i kraftprisen. Sidan vi
har marknadsstyrt kraftomsetning her i landet, forplantar prisauken seg til
Noreg. I EU er det diskusjonar om å kompensere for prisauken for deler av
industrien for å hindre at bedrifter flytter til land med svakare klimakrav.
Spørsmålet blir også diskutert her i landet.

Eg kommenterte ikkje kompensasjon for auka kraftpris i  Dagens Næringsliv. Men landsmøtet i SV har uttalt seg: ” Vasskrafta i Noreg er også grunnlaget
for metallurgisk industri. Dette er ein industriproduksjon som vi vil gi rammevilkår i forhold til energiforbruk slik at det er grunnlag for vidareutvikling i miljøvennleg retning.”

Vi er såleis opne for ein diskusjon om rammevilkår for norsk
vasskraftbasert prosessindustri. Men det er krevjande å finne gode kompensasjonsordningar i eit marknadsbasert system. Derfor treng vi eit godt samarbeid mellom prosessindustrien, elkraftbransjen og styresmaktene, og SV har løpande samtaler med bransjen og fagrørsla om desse utfordringane. Landsmøtet i SV sa også at vi bør vurdere om det er behov for endringar i energilova for å få betre kontroll med prisutviklinga.

Eg har ofte sagt at vi bør vidareutvikle den vasskraftbaserte
prosessindustrien i Noreg. Men vi bør ikkje trekkje karbonlekkasjeargumentet så
langt at vi seier ja til aluminiumsproduksjon basert på ureinsa gasskraft. Vi må
ha to tankar i hovudet samtidig. På den eine sida må vi ta karbonlekkasjeargumentet på alvor. På den andre sida må vi vise at vi som ein høgteknologisk og rik nasjon er i stand til å redusere nasjonale utslepp, elles er det vanskeleg å forvente at mindre resurssterke land skal klare det.

Alf