Mat med norske ressursar

Posted on 2012-02-19 | 2 kommentarar

Dette innlegget stod på trykk i Nationen sist fredag.

Stortingsmeldinga om landbruks- og matpolitikk legg opp til å oppretthalde dagens sjølvforsyningsgrad for varer produsert i jordbruket. Dette er i realiteten eit produksjonsmål meir enn eit sjølvforsyningsmål. Det tar ikkje omsyn til import av for som går med til produksjonen. Korrigerer vi for importerte forråvarer, blir sjølvforsyningsgraden ein god del lågare, og denne forskjellen er aukande.

Mang vil vel umiddelbart tenkje at auka forimport skuldast auka oppdrett av svin og fjørfe. Men også i mjølkeproduksjonen og i produksjonen av raudt kjøt aukar bruken av kraftfor og importerte forråvarer. Presset på auka produktivitet har ført til at det blir brukt meir kraftfor, og det er i aukande grad baserer på import. Heile auken i forbruk av kraftfor dei ti siste åra er importert, og importen av proteinråvarer har auka mest.

I tillegg til produksjonsmålet legg landbruks- og matmeldinga vekt på at produksjonen i størst mogeleg grad skal basere seg på nasjonale ressursar. Men meldinga går ikkje inn på kva ein legg i dette. Derfor er det mange som er usikre på korleis ein vil følgje opp denne ambisjonen. Skal ein komme vidare på dette området, er det ikkje nok å sjå på sjølvforsyningsgrad. Vi må ha fokus på sjølvforsyningsgrad korrigert for import av for.

Dagens mål for sjølvforsyning fangar ikkje opp viktige utviklingstrekk i landbruket. Vi kan erstatte bruken av grovfor og norskprodusert korn med importerte forråvarer utan at det gjer utslag på brutto sjølvforsyningsgrad. Derfor må vi å fokusere på korrigert sjølvforsyningsgrad om vi skal få med sentrale utviklingstrekk i norsk landbruk. Det er først då vi fangar opp ein del av dei forholda som har skapt frisk landbruksdebatt i det siste.

Det er ei krevjande utfordring å oppretthalde den korrigerte sjølvforsyningsgraden, for her går utviklinga i gal retning. Differansen mellom sjølvforsyningsgrad med og utan korreksjon for importerte forråvarer har nesten fordobla seg dei siste ti åra. Det er fleire forhold som ligg til grunn for denne situasjonen, og det er behov for ein brei debatt dersom vi skal klare å snu utviklinga.

Skal vi oppretthalde korrigert sjølvforsyningsgrad, så må vi ta vare på den dyrka marka. Vi må få eit jordvern som gjer det vanskelegare å bygge ned den mest produktive matjorda med kjøpesenter og motorvegar. Men det viktigaste jordvernet er å unngå at produktiv mark blir lagt brakk og går ut av produksjon. Derfor må vi også ta vare på dei små og mellomstore bruka. Skal vi unngå at grovfor blir erstatta med importert for, så må vi ha ordningar som gjer det lønsamt å bruke grovfor og ha dyra på beite.

I dei siste åra har vi hatt ein nedgang i norsk kornproduksjon. Ønskjer vi å oppretthalde korrigert sjølvforsyningsgrad, så må vi snu denne utviklinga. Norsk landbruk har hatt kraftig produktivitetsvekst dei siste åra, men det gjeld ikkje i same grad kornproduksjonen. Derfor kan det vere ein del å hente på produktivitetsfremmande tiltak i kornproduksjonen.

Norsk landbruk har stor legitimitet hos det norske folk, og denne legitimiteten er det viktig å ta vare på for å skape ei god utvikling for næringa. Det positive omdømmet til næringa skuldast mange ting. Landbruket produserer fellesverdiar, er ryggrada i mange lokalsamfunn og bidrar til den globale matvareproduksjonen. Å oppretthalde og vidareutvikle bruken av norske ressursar og ta landet og landskapet i bruk er ein viktig grunnpilar i det norske landbruket. Fokus på korrigert sjølvforsyning er eit viktig element i ein slik politikk.

Alf

2 kommentarar

Posta under Næring og miljø

Merkt , , , , , , , , , ,

Industrien treng klimafond

Posted on 2012-02-09 | Kommenter innlegget

Dette innlegget har stått på trykk i VG. Saka er også presentert i eit intervju i Dagens Næringsliv.

Norsk industri er inne i ein turbulent periode. Den internasjonale økonomiske krisa skaper problem for deler av eksportindustrien, samtidig som ei oljenæring i høggir pressar opp kostnadsnivået. SV meiner at ei offensiv teknologisatsing gjennom eit klimatiltaksfond er eit viktig tiltak for å møte denne utfordringa. Eit slik fond vil bidra til utvikling av ny teknologi som vil styrke konkurransekrafta, samtidig som det bidrar til å nå våre klimamål. Vi oppfordrar derfor alle som er opptatt av å vidareutvikle ein allsidig industri her i landet, til å støtte kravet om eit klimatiltaksfond.

Norsk industri har gjennomgått store omstillingar og ligg langt framme teknologisk. For nokre tiår sidan blei industrien stilt overfor mange nye miljøkrav. Bedriftene tok utfordringa. I dialog med styresmaktene utvikla dei ny teknologi som styrka konkurranseevna i tillegg til å møte miljøkrava. Brei satsing på kompetanse på alle nivå i organisasjonen har også stått sentralt i utviklinga av ein moderne og konkurransedyktig industri. Nå er det ei ny teknologisatsing som skal ruste norske arbeidsplasser for tiåra som kjem.

Ei offensiv klimasatsing med eit klimatiltaksfond vil gi eit nytt teknologisk forsprang som styrker vår konkurransekraft i eit stadig tøffare konkurranseklima. For å lykkes med den ny industrisatsinga er SV oppteken ei ny brei satsing med tett samarbeid mellom bedriftene og styresmaktene. Det er ikkje berre her i landet vi tenkjer slike tankar. For ei tid sidan var klimakommissæren i EU, Connie Hedegaard, på besøk i Noreg. Ho fortalde at europeisk industri er opptatt av å gjennomføre klimatiltak innanlands for å vere med på det nye teknologiske paradigmeskiftet, og ikkje overlate det til alle andre. Slik bør vi også tenkje her i landet om vi ønskjer å styre norsk industri og utvikle klimateknologi som også kan komme andre land til gode. Alf

Kommenter innlegget

Posta under Næring og miljø

Merkt , , , , , , ,

Forsterka kamp for klima

Posted on 2012-02-04 | Kommenter innlegget

I dag blei det arrangert eit spennande debattmøte med svært godt frammøte på SV-huset i Kristiansand. Under debatten blei det servert kortreist fiskesuppe og vaflar.

Marte R. Ulltveit-Moe, som er leiar i Naturvernforbundet i Kristiansand, innleia om kva produksjon og transport av mat betyr for klima. Ho la samtidig vekt på andre verdiar som naturmangfald, matglede og matkultur. Det er viktig å vise samanhengen mellom klima og andre viktige verdiar. Ikkje minst er det viktig å vise at eit klimavennleg samfunn kan vere eit godt samfunn å leve i.

Eg følgde opp med eit innlegg om det pågåande arbeidet med stortingsmeldinga om klimatiltak. Alle prati på Stortinget med unntak av FrP har skrive under eit klimaforlik, men det er like vel behov for hard arbeid både i og utanfor regjering og storting for å få på plass nødvendige klimatiltak. Det klimaengasjementet vi hadde for nokre år sidan, har blitt bytta ut med ein oljerus som overdøyver solidaritetsargument og faktakunnskap om klima. Skal vi nå klimamåla, så må vi redusere utsleppa frå transportsektoren, elektrifisere oljeplattformene i Nordsjøen og utvikle ny teknologi i industrien. SV går blant anna inn for eit klimatiltaksfond for å legge til rette for nødvendig omstilling utan negative konsekvensar for næringsliv og sysselsetting.

I debatten kom det fram mange interessante og viktige synspunkt:

  • No hevdar (nesten) alle parti at dei er opptatt av klima, men mange argumenterer like vel for at det ikkje hastar med å gjere noko, i alle fall ikkje her i landet. Det fører til at folk blir forvirra og gir opp eller slappar av.
  • Det er viktig å ikkje satse berre på dei store tiltaka som elektrifisering og teknologiutvikling. Vi må også satse kraftig på dei nære tinga som tøffe mål for transportsektoren og slutt på fyringsolje. Det kan skape engasjement og forståing for også dei andre tiltaka.
  • SV må ikkje bli så teknologioptimistiske at vi gløymer å argumentere for reduksjon i forbruket som er det mest effektive tiltaket (ref. nedgangen i utlepp under krisa)
  • Vi må ikkje gløyme å snakke om den overordn visjonen for eit lågenergisamfunn (arealplanlegging, endra forbruk, ny teknologi)
  • Vi må ikkje gløyme det tradisjonelle miljøarbeidet i klimasatsinga. Derfor var det mange som sette pris på at vi hadde to innleiingar som markerte dette.
  • Barn og unge er sterkt engasjert i klima og miljø når dei lærer om det i skolen. Korleis tar vi ve på dette engasjementet?

Alf

Kommenter innlegget

Posta under Næring og miljø

Merkt , , , ,

Regjeringa satsar også på næringsretta forsking

Posted on 2012-01-31 | 1 kommentar

Dette er ein forkorta versjon av eit innlegg som eg heldt i Stortinget i dag.

Det viktigaste grunnlaget for den næringsretta forskinga er at vi har ein solid samla forskingsaktivitet.

Det er mange som likar å spreie feilaktige myter om norsk forsking. Derfor vil eg ta med nokre enkle fakta:

  • Den offentleg finansierte forskinga har hatt ein realvekst på 28% under den raudgrøne regjeringa
  • Vi må tilbake til den borgarlege regjeringsperioden for å finne eit år med realnedgang i den offentleg finansierte forskinga.

Men mår det gjeld privat finansiert forsking, så ligg vi klart etter våre naboland. Derfor har regjeringa satsa tungt for å rette på dette og stimulere til meir forsking finansiert av næringslivet:

  • Noreg gir meir offentleg forskingsstøtte til bedrifter enn våre naboland, sett i forhold til BNP.
  • Forskingsrådet si støtte til næringslivet er meir enn fordobla under den raudgrøne regjeringa

Skal vi styrke den næringsretta forskinga og bygge kompetanse for næringslivet, så er det viktig å bygge gode relasjonar mellom næringslivet og utdannings- og forskingsmiljø. Derfor er det viktig å utvikle ulike former for samarbeidsarenaer. Regjeringa har blant anna oppretta 11 forskingssenter for miljøvennleg energi der det er eit tett samarbeid mellom næringslivet og universiteta.

Personleg har eg god erfaring med samarbeid mellom næringsklynger og akademiske institusjonar. Dette er også blant dei tiltaka som professor Reve har omtalt positivt i oppsummeringa av det store prosjektet om framtidas næringsliv. Denne type samarbeid blir finansiert gjennom program som ARENA og Narwegian Center og Expertice. Om eg ikkje hugsar feil, så foreslo Høgre å kutte i desse ordningane i budsjettet for 2011. Dei regionale forskingsfonda som Høgre er i mot, er også viktige for utviklinga av slike regionale kluster.

Men på tross av desse satsingane, ligg den privat finansierte forskinga lågt her i landet. Det er ei utfordring som det er grunn til å ta på alvor. Vi må sjå på innretning og omfang av dei ulike ordningane. Det kan blant anna vere aktuelt å utvide støtta til større utviklingsaktivitetar slik vi har i miljøteknologiordninga i Innovasjon Noreg.

Men det er også grunn til å stille spørsmål om næringslivet investerer for lite av eigne midlar i utdanning og forsking. Vi er no inne i ein periode der deler av norsk næringsliv går svært godt. Det burde legge grunnlaget for større investeringar i forsking og utvikling for å sikre verdiskaping og sysselsetting for framtida.

Alf

Éin kommentar

Posta under Næring og miljø, Utdanning, forsking, kultur

Merkt , , , , , ,

Skyt ikkje på pianisten

Posted on 2012-01-26 | 1 kommentar

God fagleg informasjon er viktig for den offentlege debatten og for demokratiet. Men det blåblå styret i Vest-Agder og Kristiansand vil tydeleg vis halde tilbake fakta som ikkje passar dei. I dag kan vi lese i Fædrelandsvennen at ein tilsett blei skjelt ut av fylkesordføraren fordi han nøkternt og sakleg har uttalt seg om innhaldet i ein fagleg rapport. Sentrale høgrepolitikarar i Kristiansand kasta seg også på denne urimelege kritikken. Dette er fullstendig uakseptabelt.

Skal demokratiet fungere, må folk flest ha relevant fagleg informasjon. Det er ikkje akseptabelt at den politiske leiinga vil sile faktainformasjon som er sentral for den offentlege debatten i konfliktfylte saker. Derfor er det viktig at vi har fagfolk med integritet og som ikkje lar seg presse til å justere fakta til det den til ei kvar tid sitjande makta likar.

Når ein leiar går laus på ein tilsett i offentlegheit for å redde sitt eige skinn, så er det svært dårleg leiarskap. Kommunar og fylkeskommunar kan ikkje vente å få gode fagfolk om dei behandlar dei på denne måten. Det skaper heller ikkje respekt for politikarane og det politiske systemet. Her bør det nye og etter kvart svært så sjølvgode maktapparatet på Sørlandet gå i seg sjølv.

Alf

Éin kommentar

Posta under Demokrati og folkestyre

Merkt , , ,

Oljeutvinningstempoet – ei utfordring for landbasert næringsliv

Posted on 2012-01-20 | 2 kommentarar

Noreg er i ferd med å få eit todelt næringsliv. Oljeutvinningstempoet er så høgt at det skapar eit farleg prispress for andre deler av industrien. I gleda over nye oljefunn må vi derfor ikkje gløyme behovet for å utvikle eit robust og allsidig næringsliv.

Stadig oftare får eg bekymringsmeldingar om presset frå den oppheta oljeøkonomien. I romjula kom det jamvel ei bekymringsmelding frå oljenæringa sjølv. Oljenæringa har gode tider og slit med å få tak i nok kompetent arbeidskraft. Det fører til eit prispress som andre næringar har problem med å handtere. Når dette fell saman med ein turbulent økonomisk situasjon i våre største eksportmarknader, så er det grunn til å ta situasjonen på alvor. Den raudgrøne regjeringserklæringa legg vekt på å utvikle eit framtidsretta næringsliv som kan ta posisjonar i nye marknader. Noreg kan ikkje leve av olja aleine.

Oljeutvinningstempoet er eit viktig klimaspørsmål. Men det er også eit sentralt spørsmål for norsk næringsliv. Utviklinga av norsk oljerelatert leverandørindustri er ei suksesshistorie som vi må ta vare på. Men vi treng fleire bein å stå på. Skal vi få til det, må vi redusere det høge oljeutvinningstempoet. Viss ikkje kan vi få  eit kostnadsnivå som ikkje er berekraftig over tid for andre deler av næringslivet. Verdiane på havbotn forsvinn ikkje om vi brukar lenger tid på å ta dei opp.

Alf

2 kommentarar

Posta under Næring og miljø

Merkt , , , , , , ,

Statleg eigarskap er ikkje b-eigarskap

Posted on 2012-01-14 | 15 kommentarar

”Forhåpentligvis har han (Giske) lært at han hverken er en Kjell Inge Røkke, en Stein Erik Hagen eller en John Fredriksen. Selv om Giske er sjef for den største eierandelen i norsk næringsliv, er han kun en forvalter på vegne av oss andre. Han eier ikke mer enn folk flest.” Dette skreiv Dagens næringsliv på leiarplass sist torsdag. Eg er sjølvsagt samd i at regjeringa skal forvalte sitt eigarskap på vegne av folket. Men i motsetning til det som Dagens næringsliv impliserer, så har regjeringa rett og plikt til å utøve eit like aktivt og direkte eigarskap som ein privat eigar.

I saka om Aker og Aker Solutions understreka kontrollkomiteen i Stortinget verdien av at ”staten som eier, på linje med andre industrielle eiere, deltar aktivt og tydelig med klare, velbegrunnede og selvstendige standpunkter knyttet til større strategiske industrielle disposisjoner i selskapet.” Det er sjølvsagt ingen grunn til at staten som representerer folket, skal vere mindre aktiv enn ein privat eigar, sjølv om mange ambisiøse styreleiarar og administrerande direktørar gjerne skulle like å få knesett eit slikt prinsipp.

Støyen kring Telenok kan også sjåast som ein kamp for å passivisere det statlege eigarskapet.

Ein kortare versjon av dette innlegget stor på trykk i Dagens Næringsliv i dag.

Alf

15 kommentarar

Posta under Demokrati og folkestyre, Næring og miljø

Merkt , , , , ,

Bernander på ideologisk sidespor

Posted on 2012-01-07 | Kommenter innlegget

Vårt eksportretta næringsliv står overfor krevjande utfordringar. I denne situasjonen er det underleg at Bernander vel å fokusere på privatisering av offentleg sektor. Det verkar som om han er meir opptatt av høgreideologi  enn av næringsutvikling.

Les meir her http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/post230008.zrm

Kommenter innlegget

Posta under Demokrati og folkestyre, Næring og miljø

Merkt , , , , , , , ,

Vikarbyrådirektivet – ein trussel mot norsk arbeidsliv

Posted on 2012-01-04 | 3 kommentarar

Innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag.

EU har komme med eit nytt direktiv, vikarbyrådirektivet, som trugar sentrale verdiar i den nordiske samfunnsmodellen. Fast arbeid er eit heilt grunnleggande prinsipp i norsk arbeidsliv. Vikarbyrådirektivet bryt radikalt med dette prinsippet og legg opp til at fast arbeid ikkje lenger skal vere det normale.

Direktivet har to formål. På den eine sida skal det, slik Kari Henriksen skreiv her i avisa i romjula, skape meir ryddige forhold for i vikarbransjen, og det trengst! Fagorganiserte har lenge kravd ordna forhold for vikarar, med same lønns- og arbeidsforhold som fast tilsette. Fagrørsla krev også at tillitsvalde skal ha innsynsrett, at innleigebedriftene skal stå solidarisk ansvarleg for lønna til vikarane, og at dei tillitsvalde skal få rett til å gripe inn mot ulovleg vikarbruk. Men det er absolutt ingen ting som hindrar regjering og storting i å orden opp i dette utan noko EU-direktiv.

Det andre formålet med vikarbyrådirektivet er å legge til rette for meir bruk av vikarbyrå og vikarar. Fast tilsetjing i ei bedrift skal ikkje lenger vere det normale. No skal det bli like normalt med innleigd arbeidskraft der personalansvaret kan vere plassert ein heilt annan stad. Dette er ei skremmande utvikling som vi har sett konturane av lenge. De Facto har presentert tal som viser at dei seks største bemanningsselskapa har dobbelt så mange bygningsarbeidarar i Oslo som dei seks største entreprenørselskapa.

Utstrakt bruk av innleigd arbeidskraft fører til svakare tilknyting til arbeidsplassen, færre fagorganiserte og mindre tryggleik for arbeid og inntekt. Utan fast inntekt er det vanskeleg å få lån og skaffe seg bustad. Mange fryktar også at den utstrakte vikarbruken vil gå ut over fagutdanning og rekruttering fordi vi ikkje lenger har stabile arbeidsmiljø som kan ta i mot lærlingar og vidareutvikle faget.

Det alvorlegaste med vikarbyrådirektivet er at makta over lov og avtaleverk blir flytta frå norske styresmakter til EU – til ESA og EFTA-domstolen. Det bekymrar tydeleg vis ikkje tilhengarane av direktivet. Men NHO har skjønt dette og har erklært at dei med vikarbyrådirektivet i handa vil få EFTA-domstolen til å fjerne dei formuleringane i arbeidsmiljølova som hindrar uhemma vikarbruk. Dei vil ha eit lausarbeidarsamfunn. Det er ikkje utan grunn at det er fleire og fleire fagforbund som tar klart standpunkt mot direktivet og vil markere det med politisk streik 18. januar.

Alf Egil Holmelid, stortingsrepresentant for SV

Paul Magnus Gamlemshaug, tillitsvald i Posten og medlem Fagleg utval i SV

3 kommentarar

Posta under Demokrati og folkestyre, Fagleg politikk, Internasjonale spørsmål

Merkt , , , , , , , ,

Forskjellskrisa

Posted on 2012-01-03 | 6 kommentarar

Innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag.

På kort tid har den vestlege verda opplevd to økonomiske kriser. I 2008 fekk vi finanskrisa som starta i USA, og no er mange EU-land inne i ei ny krise. Dei økonomiske krisene dominerer mediebiletet og set den politiske dagsorden. Men det har også utvikla seg ei anna krise, ei forskjellskrise som vi høyrer mindre om. Forskjellskrisa utfordrar demokratiet, skaper sosiale konfliktar og bidrar til økonomisk ustabilitet. Like vel held den politiske høgresida fast på ein politikk som vil auke dei økonomiske forskjellane i samfunnet.

USA er framleis ei økonomisk stormakt som mange ser til. Norske økonomar har sterke band til amerikanske fagmiljø, og nyleg kunne vi lese at høgreordføraren i Kristiansand vil hente inspirasjon frå USA. Derfor kan det vere grunn til å sjå nærare på korleis økonomien og dei økonomiske forskjellane har utvikla seg der. I 1980 gjekk 9% av dei totale inntektene i landet til den 1% rikaste delen av befolkninga. Nokre tiår seinare i 2007 gjekk heile 27,5% av inntektene til dei 1% rikaste. Den økonomiske veksten i landet har i liten grad komme vanlege folk til gode. Ein arbeidar har lågare realinntekt i dag enn i 1973, og talet på fattige i USA har nådd 14%.

Voldsame økonomiske forskjellar er ikkje berre eit moralsk problem. Det er også ei stor demokratisk utfordring. Makta følgjer pengane. Når ein så stor del av ressursane blir samla på få hender, så får vi ein maktelite som er utanfor demokratisk kontroll, og som ikkje er i stand til å identifisere seg med folk flest. Den økonomiske eliten i USA fekk gjennomslag for ein økonomisk politikk som la grunnlaget for finanskrisa, ei krise som folk flest må betale for. Framveksten av dei store økonomiske forskjellane har skjedd parallelt med at fagrørsla har fått stadig mindre makt, noko som fører til ytterlegare maktkonsentrasjon hos den rike eliten.

Ideologar på den politiske høgresida hevdar at det ikkje berre er akseptabelt, men nødvendig med store økonomiske forskjellar. Det skaper dynamikk og innovasjon blir det hevda. Men etter finanskrisa er det stadig fleire som set spørsmålsteikn ved denne påstanden. Tidlegare sjef for sentralbanken i USA, Alan Greenspan, er ein av dei. Han sa etter finanskrisa at han hadde overvurdert egoisme som drivkraft for økonomien. Det er også verdt å merke seg at dei landa som har minst økonomiske forskjellar, har klart seg best gjennom finanskrisa.

Når den politiske venstresida argumenterer for meir rettferdig fordeling av goda, så blir vi møtt med at det som er godt for dei rike, er godt for alle. Eg har ikkje tal på kor mange gonger eg har fått høyre at det berre er misunning som ligg bak kampen for ein betre fordelingspolitikk. Men i sommar kom boka Ulikhetens pris på norsk, og den set store spørsmålsteikn ved denne retorikken. Her blir det presentert statistikk som viser at dei økonomiske forskjellane betyr meir for livskvaliteten enn det gjennomsnittlege velstandsnivået i eit land.

Forfattarane av boka har sett på indikatorar for helse- og sosiale problem, og vurdert dei opp i mot økonomiske forhold i ulike samfunn og ulike land. Dei dokumenterer at land med små økonomiske forskjellar kjem betre ut enn land med store forskjellar. I land med små forskjellar stolar folk meir på kvarandre, levealderen er lenger, barnedødlegheita er mindre, færre lir av overvekt og valdskriminaliteten er lågare. Det er også større reell valfridom som kjem til syne ved at fleire vel eit yrke som er forskjellig i frå det som foreldra har.

Det er ikkje berre dei med låg inntekt som drar nytte av eit samfunn med små forskjellar. Også dei med middels og høge inntekter kjem betre ut, og det er kanskje noko av det mest overraskande resultatet av dei analysane som er utført. Land og samfunn med små økonomiske forskjellar har gjennomgåande betre helse og mindre sosiale problem i heile folket. Dette viser at små forskjellar ikkje berre er eit moralsk imperativ. Det er den beste samfunnsmodellen for å skape livskvalitet for alle.

Stadig fleire innser at god fordelingspolitikk også er eit viktig grunnlag for verdiskaping og innovasjon. Forsking viser at folk har større tillit til kvarandre og til styresmaktene i land med små forskjellar. Det er eit godt grunnlag for å møte økonomiske utfordringar og gjennomføre nødvendige omstillingar. Ein velutvikla velferdsstat legg til rette for menneskeleg utvikling og skaper tryggleik. Det er viktige pilarar for omstilling og nyskaping. Krisa i Hellas viser korleis det kan gå om ein forsømer fordeling gjennom eit effektivt skattesystem.

Rundt tusenårsskiftet var marknadsfundamentalistane på høgresida i norsk politikk på offensiven, og dei hadde lite til overs for fordelingspolitikk. Velferdsstaten er ein klamp om foten for den dynamiske frie konkurransen, var omkvedet i dei kretsar. No har den internasjonale økonomiske utviklinga gjort det mindre opportunt å stå fram med slike synspunkt, og høgrefolk har begynt å snakke pent om velferdsstaten. Men det blir lite truverdig når dei står for ein politikk for større forskjellar og skattelette for dei rike.

Det er ikkje berre i USA at dei økonomiske forskjellane har auka kraftig. I dei fleste land i Europa har vi ei liknande utvikling. Vanlege folk har også tatt kostnadene for ei finanskrise som blei skapt av finanseliten. Mange stader har dette skapt sosiale konfliktar og eit dårleg utgangspunkt for ei positiv samfunnsutvikling. Noreg skil seg ut ved at dei økonomiske forskjellane ikkje har auka dei siste åra. Dette er eit politisk val som det har stått strid om, og som høgrepartia har kjempa i mot. Om høgresida får kontroll over den økonomiske politikken, har heller ikkje vi noko vern mot forskjellskrisa. Utspela frå den nye høgreordføraren i Kristiansand er eit godt eksempel på det.

Alf

6 kommentarar

Posta under Fordelingspolitikk

Merkt , , , , , ,