Tag Archives: industri

Utfordringar til Sørlandsutvalet

I går presenterte vi Sørlandsutvalet som skal komme med innspel til næringsutvikling og regional utvikling på Agder. Bakgrunnen er at Sørlandet er ein motsetningsfylt landsdel. På den eine sida har vi ein framgangsrik  industri. På den andre sida har vi mange unge på trygd, og vi ligg på botnen  når det gjeld likestilling.

Då vi presenterte utvalet, peika eg på tre utfordringar. For det første bør utvalet merke seg at dei største forskjellane ikkje går langs aust-vest-aksen. Dei går langs nord-sør-aksen, mellom kysten og innlandet. Dessutan går dei mellom dei som er i arbeidslivet og dei som har falle utanfor.

For det andre treng Agder ei langt sterkare satsing på innovasjon. Næringslivet er dominert av to bransjar, offshore leverandørindustri og prosessindustri. Begge bransjane er i stor grad dominert av utanlandske eigarar, og dei er sterkt eksponert for internasjonale konjunkturar. Derfor treng vi å satse både på bedriftsintern innovasjon gründerskap for å sikre ein robust næringsstruktur. Med basis i verdsleiande teknologiske kompetanse og lang internasjonale erfaring ha Agder gode føresetnader for å utvikle nye bedrifter og nye arbeidsplassar. Men det må satsast langt meir målretta enn i dag. Lønsemda i dagens næringsliv må ikkje bli ei sovepute.

Til sist bad eg utvalet hugse på at god næringspolitikk og god miljøpolitikk er to sider av same sak. Vi har mange eksempel på dette på Sørlandet. Personleg jobba eg på Elkem då prosessindustrien fekk reinsekrav for nokre tiår sidan. Mange frykta at det ville føre til nedlegging av denne industrien. Med vi opplevde det motsette. Det blei satsa på reinseteknologi som ikkje berre fjerna utsleppa, men som også etter kvart erobra verdsmarknaden. Og avfallsprodukta blei foredla til høgverdige produkt. Utan denne miljøsatsinga hadde vi knapt hatt prosessindustri i Noreg i dag.

Alf

Miljø og klima – vår tids næringspolitikk

Dette innlegget stod på trykk i Klassekampen i går.

FrP og NHO har gått til angrep på klimaforliket. Dei argumenterer for at ei
offensiv klimasatsing med nasjonale mål for CO2-reduksjon er ein trussel mot
industri og næringsliv. Men realitetane er det motsette. Ein offensiv klima- og
miljøpolitikk er ein føresetnad for å legge til rette for eit framtidsretta og
berekraftig næringsliv.

Norsk industri har eit høgt teknologisk nivå og er avhengig av høg innovasjonsgrad for å opprettehalde sin posisjon. Vi har erfaring for at nye utfordringar generelt og nye miljøkrav spesielt fører til innovasjon. Då
ferrolegeringsindustrien for nokre tiår sidan fekk nye reinsekrav, var det
mange som frykta nedlegging og utflytting. Men i staden fekk vi mange
innovasjonar. Vi fekk ny reinseteknologi for ein global marknad, avfall blei
til nye produkt, og prosessane blei meir energieffektive.

Noreg var også eit føregangsland då det blei innført CO2-avgift på norsk sokkel i
1991. Det var mange protestar, men no skryt bransjen av dei positive resultata
av dette tiltaket. I den nye stortingsmeldinga om norsk oljepolitikk står det
at avgifta har skapt innovasjon og utløyst tiltak som har redusert CO2-utsleppa
med 40 mill. tonn.

Det er all grunn til å tru at klimaforliket vil bidra til ny innovasjon som vil
trygge framtida til norsk industri. Men det vil krevje eit tett samarbeid
mellom industrien og styresmaktene. SV har lansert tanken om eit klimafond. For bedriftene vil det vere ein fordel å ta større innovative investeringar framfor
å betale for CO2-kvotar i lang tid framover. Dei nasjonale klimamåla kombinert
med eit klimafond vil legge til rette for slik innovasjon.

Oljeaktiviteten på sokkelen betyr mykje i vårt nasjonale miljørekneskap og må ta sin del av dei nasjonale klimakutta. Ei offensiv klimasatsing på sokkelen er også positivt for norsk leverandørindustri som blei utvikla med sokkelen som ein krevjande heimemarknad. Nye klimatiltak vil bli ein ny krevjande heimemarknad. Alternativet kan bli at norsk leverandørindustrien misser det teknologiske forspranget den har i dag.

I debatten om klimaforliket har vi lett for å gløyme at vi har over førti tusen
arbeidsplassar i bransjar som er avhengige av ei offensiv klima- og
miljøsatsing. Vi kan nemne område som fornybar energi, elkraft, ressurshandtering og energieffektivisering. I tillegg kjem verftsindustrien og transportsektoren. Det er viktig at dei som representerer desse bransjane, også kjem på bana i debatten om klimapolitikk og næringsutvikling.

Tanken bak klimaforliket er at Noreg som har store klimautslepp, og som er eit
høgteknologisk og rikt land, må vise at det er mogeleg å redusere dei nasjonale
klimautsleppa. I motsatt fall er det vanskeleg å forvente at land med mindre
ressursar skal stille opp. FrP har aldri akseptert klimatrusselen. Derfor er
det naturleg at partiet går til angrep på klimaforliket. At Bernander følgjer opp,
er meir overraskande. Kampen mot klimaforliket er i realiteten ein kamp mot ei
framtidsretta næringsutvikling her i landet.

Alf

LO og miljøvennleg aluminiumsindustri

Dette innlegget stor på trykk i Dagens Næringsliv i går. Det er svar på eit innlegg som stod i avisa 11. juli med utgangspunkt i eit intervju med meg 6. juli.

I eit intervju med Dagens Næringsliv (6. juli) sa eg at det er fullt mogeleg å føre ein offensiv industripolitikk utan å bryte klimaforliket.
Med utgangspunkt i dette intervjuet stiller LO-økonom Eystein Gjelsvik nokre spørsmål om prisen på elektrisk kraft til norsk aluminiumsindustri.

Bakgrunnen er europeisk klimapolitikk og norsk energipolitikk. Kraftverka
i EU må betale for klimakvotar, og det fører til auke i kraftprisen. Sidan vi
har marknadsstyrt kraftomsetning her i landet, forplantar prisauken seg til
Noreg. I EU er det diskusjonar om å kompensere for prisauken for deler av
industrien for å hindre at bedrifter flytter til land med svakare klimakrav.
Spørsmålet blir også diskutert her i landet.

Eg kommenterte ikkje kompensasjon for auka kraftpris i  Dagens Næringsliv. Men landsmøtet i SV har uttalt seg: ” Vasskrafta i Noreg er også grunnlaget
for metallurgisk industri. Dette er ein industriproduksjon som vi vil gi rammevilkår i forhold til energiforbruk slik at det er grunnlag for vidareutvikling i miljøvennleg retning.”

Vi er såleis opne for ein diskusjon om rammevilkår for norsk
vasskraftbasert prosessindustri. Men det er krevjande å finne gode kompensasjonsordningar i eit marknadsbasert system. Derfor treng vi eit godt samarbeid mellom prosessindustrien, elkraftbransjen og styresmaktene, og SV har løpande samtaler med bransjen og fagrørsla om desse utfordringane. Landsmøtet i SV sa også at vi bør vurdere om det er behov for endringar i energilova for å få betre kontroll med prisutviklinga.

Eg har ofte sagt at vi bør vidareutvikle den vasskraftbaserte
prosessindustrien i Noreg. Men vi bør ikkje trekkje karbonlekkasjeargumentet så
langt at vi seier ja til aluminiumsproduksjon basert på ureinsa gasskraft. Vi må
ha to tankar i hovudet samtidig. På den eine sida må vi ta karbonlekkasjeargumentet på alvor. På den andre sida må vi vise at vi som ein høgteknologisk og rik nasjon er i stand til å redusere nasjonale utslepp, elles er det vanskeleg å forvente at mindre resurssterke land skal klare det.

Alf

Berekraftig næringsutvikling med klimafond

Innlegget stod på trykk i DN i går.

Fremskrittspartiet har aldri anerkjent at
utslepp av klimagassar er ein alvorleg trussel mot kloden vår. Partiet har
tvert i mot gjort sitt beste for å så tvil om internasjonal forsking som dokumenterer at det hastar med å setje i verk effektive tiltak. Derfor er det heilt naturleg at Ketil Solvik-Olsen, FrP, gjer sitt beste for å torpedere klimaforliket som alle dei andre partia på Stortinget står bak  (DN 23. juni). I sin iver etter å komme klimaforliket til livs, kjem han også i skade for å fronte ein lite framtidsretta næringspolitikk.

Sovik-Olsen hevdar at eg ikkje forstår at teknologiutvikling tar tid. Eg har jobba eit heilt liv med industriell forsking og utvikling. Er det noko eg har lært, så er det at teknologiutvikling og industrialisering er tidskrevjande og ressurskrevjande. Derfor er det viktig å komme i gang før det er for seint, og norsk industri er godt i gang med å redusere sine klimautslepp og utvikle teknologi som kan møte framtidige utfordringar.

Ein del av dei teknologiske løfta som må til, kan ha dimensjonar som gjer at dei ikkje blir realisert utan å tenkje nytt. Derfor har SV og andre lansert tanken om eit klimafond slik at vi kan få eit breitt samarbeid mellom næringslivet og det offentlege om å nå våre klimamål og utvikle eit robust og framtidsretta næringsliv.  No har også Arbeidarpartiet signalisert støtte til eit slikt tiltak.

Noreg er avhengig av å vere teknologisk leiande både for å møte klimautfordringane og for å klare den skjerpa konkurransen. Det er også viktig å posisjonere seg i den veksande marknaden for miljøteknologi. Alternativet til ei slik satsing kan bli ei avindustrialisering av Noreg om nokre tiår. Vi kan ikkje satse på luftslott slik Solvik-Olsen har gjort basert på rykte om Alcoa-planar i Nord-Noreg.

Alf

Bjørneteneste for norsk industri?

Innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv i går.

LO-leiar Roar Flåthen har dei siste dagane gått til frontalangrep på
klimaforliket fordi han meiner det rammar norsk industri for hardt (DN 17./6.)

Eg er diverre redd Flåten her kan gjere industrien ei
bjørneteneste.

Norsk klimadebatt har gått frå den eine grøfta til den andre. I
første omgang var det få eller ingen som snakka om karbonlekkasje. Men no er vi i ferd med å gå i den andre grøfta. Mange drar argumentet om karbonlekkasje så langt at industrien kan fråskrive seg alt ansvar. Dermed kan vi bli sitjande med ein industri som ikkje møter framtidas teknologiske, kostnadsmessige og
miljømessige utfordringar.

Det er ikkje tvil om at nasjonale klimamål er viktig for dei
internasjonale forhandlingane. Dersom verdas rikaste land med eit stort
klimautslepp, fråskriv seg ansvaret, er det vanskeleg å tenkje seg at andre land
vil ta ansvar. På den andre sida kan det argumenterast godt for at det ikkje
nyttar å redusere i Noreg dersom utsleppa berre blir flytta til andre
land.

Dette er svært ulike argument som kan synast å slå kvarandre i hel.
Men vi må like vel ha begge tankane i hovudet. Eg er overtydd over at vi kan få
ei offensiv industriutvikling i Noreg utan å bryte klimaforliket. Vi kan
vidareutvikle dagens metallindustri basert på vasskraft og teknologieksport. Og
vi kan utvikle ny industri for nye marknader, blant anna marknaden for
miljøteknologi.

Eg arbeidde i prosessindustrien i 70- og 80-åra då det kom stadig
nye miljøkrav. Protestane var mange, også frå deler av fagrørsla, men i dag er
dei fleste samde om at vi ikkje hadde hatt ein teknologisk leiande industri utan
ei offensiv miljøsatsing.

Alf

Luftslottet til Solvik-Olsen

I diverse innlegg i media har Ketil Solvik-Olsen og andre frå Fremskrittspartiet brukt påståtte planar om nye aluminiumsverk i Nord-Noreg som skremselspropaganda mot norsk klimapolitikk. Dei har hevda at Alcoa stod klar med pengesekken og spaden for å starte eit aluminiumsverk med gasskraft utan reinsing, og at det berre er klimapolitikken til regjeringa som hindrar snarleg industrireising.

I dag kan Dabladet avsløre at FrP har kokt suppe på ein spikar og brukt Alcoa i sitt politiske spel for å svekke tilliten til norsk klimapolitikk. I følgje dette oppslaget har Alcoa rekna på kostnadene ved aluminiumsproduksjon i ulike land, deriblant Noreg. Men det er slett ikkje sikkert at kostnadene for straum basert på gass vil gjere det aktuelt å bygge aluminiumsverk i Noreg, seier direktøren i Alcoa, Roy Hammer, til Dagbladet. Han får støtte i sine kostnadsvurderingar av energianalytikar Ole Løfsnes i Econ Pöyry.

No er det ikkje alltid ein kan stole 100% på oppslag i media. Derfor har eg i dag kontakta leiinga i Alcoa i Noreg og fått stadfesta det som Dagbladet skriv.

Noreg har ein miljøvennleg industritradisjon som vi bør bygge vidare på. Vi har ein høgteknologisk metallindustri basert på fornybar energi. Energisektoren har også lange tradisjonar i Noreg, og Statkraft satsar på å bli leiande i Europa på miljøvennleg energi. Vi har også ein maritim sektor og ein offshoresektor som gradvis satsar meir på miljøteknologi. IKT-sektoren er i sterk vekst, og Noreg som fiskematnasjon vil skape nye spennande arbeidsplassar.

Vi har utvikla ein høgteknologisk og miljøvennleg kraftforedlande industri basert på fornybar energi, vi har ein energisektor som utviklar kompetanse på miljøvennleg energi, og vi har vekst i industrisektorar med meir moderat energibehov. Dette er ein sunn miks som er relativ robust mot endra rammevilkår.

Om vi satsar riktig på kompetanse og miljøvennleg energi, så vil norsk industri kunne få ei lys framtid utan ny produksjon med forureinande kraft. Det verkar som Solvik-Olsen er meir ute etter å angripe klimapolitikken, enn av å utvikle norsk framtidsretta industri. Synd at så mange har kasta seg på denne retorikken. La oss vone at vi kan få eit meir velfundert industridebatt i tida framover.

Vi kan misse vår legitimitet som leiande industrinasjon

I dag gjekk leiaren i LO, Roar Flåthen, ut med ønske om å redusere krava til innanlandske klimautslepp i klimaforliket. Dette  er klart i strid med kongressvedtaket i LO, og blant andre Fellesforbundet har nyleg uttalt at dei står på klimaforliket og Soria Moria 2.

SV er opptatt av at vi skal vidareutvikle den moderne og miljøvennlege industrien vi har her i landet. Det gjeld blant anna metall og prosessindustri som er basert på vasskraft eller anna fornybar energi. Personleg har eg engasjert meg i diskusjonar om korleis vi skal klare å få til konkurransedyktige vilkår for metallindustrien.

Samtidig er vi opptatt av at det finst støtteordningar og insentiv som fører til at vi held fram med å satse på teknologiutvikling for å styrke denne industrien. Det vil samtidig sikre etablerte og skape nye arbeidsplassar innanfor miljøteknologi og teknologieksport.

Vi har ein avansert industri i dag fordi næringslivet tok miljøutfordringane på 70-talet og 80-talet på ein offensiv måte. Utan denne offensive satsinga på miljøtiltak hadde vi knapt hatt ein moderne prosessindustri i Noreg i dag.

Det er rom for spennande industriutvikling innanfor dagens klimaforlik. Men dersom vi kastar det på båten, kan vi misse vår legitimitet som ein leiande industrinasjon. Det vil bli til uboteleg skade for norsk industri og true arbeidsplassane i industrisektoren.

Alf

Kompetanse like viktig som energi

Dette innlegget står på trykk i Dagens Næringsliv i dag.

Fornybar energi er ein viktig ressurs for Norge og for norsk prosessindustri. Men denne ressursen blir mindre verdt dersom vi ikkje klarer å oppretthalde eit leiande teknologisk nivå. Det kan vere like viktig å hindre utflagging og forvitring av kompetanse som å sikre tilgang på kraft. Utan sterke kompetansemiljø kan vi få stagnasjon i  utvikling og innovasjon slik at vi berre blir ei energiressurs for utanlandske konsern.

Utanlandsk kapital har alltid spelt ei viktig rolle i norsk prosessindustri, og utanlandske konsern har vore med på å utvikla denne næringa her i landet. Men det er bekymringsfullt dersom det meste av kompetansen i ei nøkkelnæring kjem på utanlandske hender.  Det er dette debatten om utanlandsk kontra norsk eigarskap i industrien bør handle om.

Norsk prosessindustri har gjennomgått ei rivande utvikling dei siste tiåra, og den har langt på veg overlevd på grunn av stor omstillingsevne. Elkem i Kristiansand hadde ikkje eksistert i dag utan revolusjonerande ny teknologi. Satsing på kostnadskutt i den tradisjonelle marknaden var ikkje lenger eit alternativ. Og det finst mange liknande eksempel med ulik grad av omstilling.

Elkem forsking har ikkje berre utvikla teknologien for Elkem Solar. Fagmiljøet har hatt ei dominerande rolle i høgtemperatur  prosessutvikling nasjonalt og globalt. Det blir spennande å sjå kor tungt Bluestar vil satse på teknologiutvikling her i landet. Ikkje minst blir det spanande å sjå om det blir rom for teknologiutvikling utover etablerte forretningsområde slik det har vore tradisjon for i Elkem forsking.

Og her er vi ved kjernen i problemet. I eit land med vårt kostnadsnivå vil  prosessindustri trenge banebrytande innovasjon utanfor etablerte forretningsområde også i framtida. Spørsmålet er om dei utanlandske selskapa vil legge denne delen av si forsking i Norge. Statleg deleigarskap i nøkkelbedrifter i  strategiske bransjar kan bidra til nettopp dette.

Skal vi hindre avindustrialisering av Norge, er det viktig å ta debatten om korleis vi skal sikre kompetanse og fagmiljø som kan utvikle neste generasjons industri her i landet. Her er nasjonalt eigarskap eit viktig element. I dag er debatten fokusert på energiforsyning, og det er viktig. Men strategisk kompetanse må også vere med i debatten om vi skal unngå å bli pressa over på produkt der konkurransen primært går på pris.

Alf

Kampdag til inspirasjon

Første mai er ein dag for å feire. Vi skal feire dei resultata fagbevegelsen og arbeidarbevegelsen har oppnådd. Vi har all grunn til å vere stolte av det velferdssamfunnet vi har kjempa fram her i landet. Fagbevegelsen og arbeidarbevegelsen har alltid stått i første linje i kampen for arbeid, for solidaritet og for rettferdig fordeling. Resultatet er eit velferdsamfunn med moderate forskjellar, gode fellestenester og låg arbeidsløyse. Det norske modellen klarte også å motstå finanskrisa langt betre enn andre samfunnsmodellar.

Men 1. mai er også ein dag der vi skal hente nye krefter til nye kampar for solidaritet og rettferd. For ingen sigrar varer evig. Dei må vinnast på nytt og på nytt.

Vi kan ikkje tillate oss å kvile på laurbæra. Høgrekreftene er på offensiven med ein politikk som vil rive ned velferdsstaten. Høgre og Erna Solberg går på gummsolar og driv frekk dobbeltkommunikasjon. Dei snakkar fint om velferdsstaten samtidig som dei legg om kursen mot høgre for å gå i regjering med høgrepopulistane i Framstegspartiet. Er det nokon som hugsar planen om å privatisere den offentlege skolen. Erna snakkar aldri om det lenger, men den ligg nok klare om ho får makta.
Vi må avsløre dette dobbeltspelet.

Høgremann og NHO-direktør Bernander er frekk nok til å erklære krig mot velferdsstaten ved å kalle den for velferdsfella. Her går han til angrep på solidaritet og sosial tryggleik som er kjerneverdiane i fagbevegelsen. Men ikkje nok med det. Han går også til angrep på basisen til sine eigne medlemsbedrifter. Det er nettopp velferdsstaten som har skapt grunnlaget for det offensive og omstillingsvennlege næringslivet vi har her i landet.

Bernander burde takke den raudgrøne regjeringa for å redde norsk næringsliv gjennom finanskrisa. I staden går han til angrep på den norske modellen med velferd og fordelingspolitikk. Denne høgreretorikken må vi slå tilbake.

Les meir her

Alf

Optimisme i industrien, men Skumsvoll klagar

Henning Skumsvoll frå FrP går med jamne mellomrom til angrep på den raudgrøne regjeringa sin industripolitikk. Eg tviler ikkje på at Skumsvoll vil industrien vel. Men han har hamna i feil parti dersom han ønskjer ein langsiktig og berekraftig industripolitikk.

For kort tid sidan presenterte bransjeorganisasjonen Norsk Industri gode utsikter for industrien her i landet. Leiaren, Stein Lier-Hanssen, kunne fortelje at det er optimisme i industribedriftene, og at mange har planer om å tilsetje folk. Dette står i skarp kontrast til utviklinga i det hovudsakleg borgarleg styrte Europa der det for tida er pessimisme i industrien.

Det viktigaste rammevilkåret for eksportindustrien er ein ordna økonomi med stabil valuta. Regjeringa fekk Noreg gjennom finanskrisa som var skapt av den ukontrollerte marknadsliberalismen som FrP står for. Den raudgrøne regjeringa har vore garantist for orden i økonomien . FrP med sine overbod og skattelette til dei rike vil komme til å rive ned den norske samfunnsmodellen som har sikra stabil økonomi og trygge arbeidsplassar.

For eit år sidan blei deler av norsk industri ramma av etterdønningane etter finanskrisa. Regjeringa var raskt ute med ein hjelpepakke som blant anna var viktig for den maritime industrien på Sørlandet. Eit av tiltaka var utvida rammer for Garantiinstituttet for eksportkreditt, noko som var til stor hjelp for mange bedrifter på Agder som er så sterkt eksportorientert.

Prosessindustrien er ein viktig del av næringslivet, ikkje minst på Sørlandet. Blant anna på grunn av strenge miljøkrav  har denne industrien blitt teknologisk leiande og ligg i fremste rekke når det gjeld energieffektivitet og miljø. Regjeringa har gjennom støtteordningar for miljøteknologi lagt til rette for at denne utviklinga kan fortsette, slik vi ser eksempel på med støtta til ny aluminiumsprosess på Lista aluminiumsverk.

Regjeringa har etablert eit industrikraftregime med garantiordningar for langsiktige kontraktar. Like før jul blei det inngått langsiktige kraftkontraktar mellom Statkraft og store prosessbedrifter ved hjelp av denne ordninga. Prosessindustrien har også fått gratiskvotar for CO2 frå prosessen og slepp å betale avgift til dei grøne sertifikata som skal skaffe inntekt til å utvikle miljøvennleg energi. Dette er tiltak for å styrke konkurranseevna til bedrifter som ligg langt framme på miljø.

Sist haust var Skumsvoll ute med kritikk av regjeringa for manglande satsing på havvindmøller, men vi såg lite til havvindmøller då FrP la fram sitt alternative statsbudsjett. Regjeringa presenterte derimot ei storsatsing på fornybar energi. Statkraft fekk sist haust utvida sin eigenkapital slik at bedrifta kan realisere eit investeringsprogram på over 80 milliardar kroner. Kapitalutvidinga blei kombinert med ei strategiendring som inneber at heile investeringsprogrammet skal gå til fornybar energi, og ikkje noko til gasskraft. Denne fornybarsatsinga har blant anna ført til at ein del sørlandsbedrifter no viser interesse for marknaden for havvindmøller på Doggerbank.

Det siste utspelet er eit angrep på regjeringa fordi den ikkje bygger fleire gasskraftverk utan CO2-rensing. No står FrP utanfor klimaforliket der det er ambisiøse mål for CO2-reduksjon her i landet. Men alle aktuelle regjeringspartnarar har slutta seg til forliket. Det skal bli interessant å sjå korleis ei slik eventuell regjering vil få CO2-rekneskapen til å gå i hop når den skal ta ansvar for heilskapen og ikkje berre enkeltutspel.

Alf